Det har vært en glede. og jeg har vært med på de fleste av lesesirkelens mange bøker. Tusen takk for innsatsen, du har gjort en kjempejobb. Håper du kommer innom og gir "lyd" fra deg.
De beste bøkene har for meg vært Far Goriot og Himmerike og helvete.

For ikke å snakke om Haltenbanken. Det ble slutt på Fiskerimeldingene på radio i 2013. Her

En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. Boka holder et utrolig tempo. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. For full anmeldelse, se: edgeofaword: nostradamus testamente

Lars Mytting har skrevet en omfangsrik roman, og spenner opp et stort lerret som favner Norge, Shetland og Frankrike i både fortid og nåtid.
For hovedpersonen, Edvard Hirifjell blir fortiden påtrengende viktig å finne ut av, når hans viktigste holdepunkt i tilværelsen dør. I kraft av bare det å være til bærer Edvard flere familiehemmeligheter på sine unge, spinkle skuldre, ei bør han prøver å sortere i og finne løsningen på når bestefaren går ut av tiden.. Han søker å finne ut av sine foreldres død i en skog i Frankrike for så lenge siden, og hvorfor han selv overlevde og ble funnet noen dager senere. Hvorfor og hvordan kom moren hans til Hirifjell, og hva skjedde egentlig med bestefars bror, Einar? Og hvorfor i all verden husker han så godt en blå kjole?
I den reneste "Frøken Detektiv"-stil tar Mytting oss med på en skattejakt av dimensjoner, både gjennom ulike land, og ikke minst i hovedpersonens mentale landskap. Det er vakkert skrevet, og forfatteren viser oss sine kunnskaper om både gårdsdrift, våpen og ved. Jada, du leste riktig, også i denne boka spiller både valnøttrær og flammebjørk viktige roller. Til tider er også boka spennende, men etter min mening ødelegges litt av spenningen fordi Mytting, i likhet med mange andre dyktige forfattere, faller for fristelsen i å tvære ut sentrale poenger, spor og situasjoner i uendelige beskrivelser som er vakre, men som senker driv og framdrift i historien. Antall sider kunne vært kuttet ned for å få litt mer spenning, men likevel bevart sjelefreden, ettertanken og nytelsen i nydelig utført skrivekunst. Dette er mitt eneste ankepunkt, Lars Mytting, for ellers er boka en fryd å lese, ja den er bokstavelig talt "hel ved". Skriv mer, mann, skriv mer! Terningkast fem får du av meg på en ganske så regnvåt og begredelig novembermorgen.

Jeg har også lagt merke til hvor like mange bokomslag har blitt de siste årene av populærlitteratur. Bokomslag Greit nok at en forfatter har omslagsbilder på bøkene sine i samme sjanger, det synes jeg er helt ok, verre er det at når en hel haug andre forfattere/forlag "kopierer". Da blir det fort en trend, og for meg, lite inspirerende og kjedelig.
Det "irriterer" mer enn at jeg synes de er fine og attraktive, det blir for meg litt latterlig. Men sikkert mange som synes det er fine, slik er jo smak og behag vettu...

En bok som forandrer deg som menneske!

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948 i Ukraina) er hviterussisk journalist og forfatter, og hun skriver på russisk. For en ukes tid siden mottok hun Nobels litteraturpris - som den første hviterusser noen gang.

Det er sakprosa som er Aleksijevitsj´ sjanger, og det fremgår av den norske Wikipedia-siden om henne at fem av hennes bøker er oversatt til norsk; "Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, noveller" (1988), "Krigen har intet kvinnelig ansikt" (2014), "Bønn for Tsjernobyl" (2014), "Slutten på det røde mennesket" (2015) og "Kister av sink" (2015). På den engelske Wikipedia-siden kan det synes som om forfatteren totalt har skrevet seks bøker. Nå som hun har mottatt Nobels litteraturpris, kan vi regne med at den komplette bibliografien blir gjort tilgjengelig ikke bare på norsk, men på all verdens språk. Fra før av er flere av bøkene hennes allerede oversatt til mer enn 30 språk. Listen over alle prisene hun har mottatt fra 1984 og frem til i dag, er svært lang! (Se nederst på den engelske Wikipedia-siden! Jeg teller 21 priser!)

Forfatteren lever i dag praktisk talt i eksil (akkurat nå bor hun i Sverige), fordi bøkene hennes er forbudt i Hviterussland.

Selv var jeg ikke i nærheten av å gjette at akkurat Svetlana Aleksijevitsj skulle vinne den prestisjefylte Nobelprisen i år. Det sier nok mer om hvor lite jeg har fulgt med, enn noe annet. Navnet hennes har nemlig vært på manges lepper både i fjor og i år når man har gjettet på aktuelle Nobelpris-kandidater. Dette har kommet til uttrykk i mang en avisartikkel. Det ser jeg jo nå. Når det er sagt hadde jeg allerede to av hennes bøker liggende i mine ulest-bunker (og jeg har allerede kjøpt en tredje). Veien var derfor ikke lang til å plukke opp en av disse, og da var det den mest prisbelønte av dem alle - "Bønn for Tsjernobyl" - som det var mest nærliggende å velge.

"26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reaktoren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsaklig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %." (side 119)

Innledningen av boka inneholder den historiske bakgrunnen, og ingen bør være i tvil om hvor stor tragedien faktisk var etter å ha lest dette. Norge ble også rammet i form av forurenset nedbør, noe som var ille nok. Plutselig måtte vi forholde oss til begreper som bequerel, og store mengder med beitende reinsdyr måtte slaktes ned. I motsetning til i Sovjetunionen, hadde vi myndigheter som tok sine forholdsregler og som opplyste folket. Og fordi vi hadde systemer for det, ble det oppdaget at noe "stort" hadde skjedd. Sovjetiske myndigheter gikk ikke ut med informasjon om hva som hadde skjedd før verdensopinionen forlangte det, og selv etter dette var informasjonen sparsom.

Aleksijevitsj´ bok handler grovt sett om to ting: det ene er selve ulykken, som var uhyrlig nok i seg selv. Men det aller, aller verste er alt hemmeligholdet, som gjorde at folk ikke ble informert og dermed kunne ta sine forholdsregler. Det er ikke en gang forsket på følgene av ulykken, slik jeg har forstått det, og ingen vet dermed eksakt hvilke følger atomulykken faktisk fikk. 800 000 vernepliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper ble sendt til katastrofeområdet for å rydde opp. De vernepliktige var så vidt ferdige med skolen - de øvrige var i gjennomsnitt 33 år. I ettertid døde mange - hvor mange vet ingen - ofte med vanvittig smertefulle sykdomsforløp. Misdannede barn ble født, kreftforekomsten økte ... Historiene som fortelles i "Bønn for Tsjernobyl" er så sterke at det faktisk krever sterk mage for i det hele tatt å klare å lese bok a.

"Bønn for Tsjernobyl" består av en rekke monologer, der man knapt kan merke at forfatteren i det hele tatt er til stede. Kapitlene har titler som "Monolog om hvorfor folk husker", "Monolog ved en avstengt brønn", "Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg" osv. Det er enkeltmennesker som snakker. Det er ryddemannskaper, vernepliktige, enker, familie, barn, jordmødre, offentlige tjenestemenn ... Etter kommunismens fall, noe mange hevder nettopp skyldtes Tsjernobyl-ulykken, turte folk å snakke.

Gjennom monologene får vi innblikk i det typiske sovjetmennesket, der "vi-et" er langt viktigere enn "jeg-et". De involverte, de som kom tett på atomreaktorene og folkene som ble hardest rammet, ble pålagt taushetsplikt av myndighetene. Lenge verserte rykter om at det var CIA som sto bak, og det gjaldt for all del å unngå at fienden skulle kunne bruke dette mot dem. Dessuten gjaldt det å unngå panikk i folket. At man i starten kunne unngå de verste stråleskadene dersom man inntok jod, ble underkommunisert. Og folket skjønte ikke at grøden fra jorda faktisk var kontaminert - forurenset av stråling - og spiste den likevel. Enkelte klarte heller ikke å la være å spise misdannede kalver som ble født i tiden etter ulykken, for det var jo mat det også ... Hvem brydde seg om stråling? Man kunne jo ikke se strålene!

Menneskene som bodde i nærheten av atomreaktorene ble tvangsevakuert. De forlot eiendelene sine under løfte om å få komme tilbake i løpet av få dager. De fikk aldri komme tilbake, og sørget over at alt de eide og hadde var tapt for dem. Den nye sykkelen, pelskåpen de hadde spart til i årevis, den flunkende nye TV`n ... Siden ble husene plyndret av omreisende bander ...

"- Det var som å reise fra en krig ...

Vi grep tingene våre, katten fulgte etter oss hakk i hæl til stasjonen, så den fikk være med. Vi reiste med tog i tjue døgn, de to siste dagene hadde vi bare surkål på glass og kokt vann igjen. Vi holdt vakt ved dørene, en med brekkjern, en med øks, en med hammer. Kan du tenke deg ... En natt ble vi angrepet av banditter. Vi ble nesten drept. Folk dreper for et kjøleskap eller en tv nå. Det var som å reise fra en krig, selv om det foreløpig ikke var noen skyting i Kirgisistan, der vi bodde.

... Vi hadde et fedreland, nå fins det ikke mer. Hva er jeg? Mamma er ukrainer, pappa er russer. Jeg er født og oppvokst i Kirgisistan og giftet meg med en tatar. Hva er barna mine? Hvilken nasjonalitet har de? Vi har blitt blandet alle sammen, blodet vårt er blitt blandet. I passene til meg og barna står det at vi er russere, men vi er ikke russiske. Vi er sovjetiske! Men det landet der jeg ble født, fins ikke. Verken det stedet som vi kalte fedreland, eller den epoken som også var vårt fedreland. Nå er vi som flaggermus. Jeg har fem barn: Eldstesønnen min går i åttende klasse, minstejenta går i barnehagen. Jeg tok dem med hit. Landet vårt fins ikke, men vi fins." (side 94-95)

De som prøvde å gjøre opprør mot fortielsene og hemmeligholdet, ble anklaget for å være provokatører og panikkmakere. Gassmaskene som ryddemannskapene fikk utdelt var så upraktiske at ingen gadd å bruke dem, og når dosimetrenes skalaer ble sprengt fordi strålingen var så formidabel, ble resultatene bortforklart og ignorert. Store mengder vodka ble gitt til disposisjon, for så lenge folk drakk seg fulle var de i og for seg også medgjørlige. Og når det først snakkes om vodka ... Den gangen atomkraftverkene i Tsjernobyl ble bygget, skal visstnok en hel del av sementen og bygningsmaterialene som var beregnet på reaktorene, ha blitt byttet bort mot vodka ... Så kan man saktens spekulere i om dette i neste omgang fikk betydning når ulykken først var et faktum.

En av dem som var med på oppryddingen, hadde også vært i Afghanistan. Men som han sa:

"Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.

Jeg dro hjem ... Og det var da det begynte ..." (side 108)

Ekstra ille var det da opprydderne etter Tsjernobyl-ulykken kom tilbake til sine ordinære jobber. Her fikk de beskjed om å slutte med å være syke - ellers ville de bli oppsagt. En av dem protesterte. Han gikk til direktøren og sa at "dere får ikke lov til å si oss opp", "vi var i Tsjernobyl", "vi redda dere", "beskytta dere" ... Svaret han fikk var "Det var ikke vi som sendte deg dit."

Og så var det all urettferdigheten ...

"I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen. Både store og små. Bruddstykker flimrer forbi i hukommelsen ... Bilder ... Kolkosformannen vil frakte ut familien sin pluss ting og møbler i to biler, og partiorganisatoren ber om å få en ting til seg. Han krever rettferdighet. Men i flere dager allerede - det var jeg vitne til - har en barnehage måttet vente på å bli kjørt ut. Av mangel på transport. For kolkosformannen var to biler for lite til at han fikk pakket ned alt pikkpakket i huset, inkludert treliters-glassene med syltetøy og saltet mat. Jeg så på når de pakket inn i bilene neste dag." (side 158-159)

Kanskje ikke til å undres over at Sovjetunionen falt i denne tiden ... ?

"Sovjetunionen falt ... Styrtet sammen ... Og likevel fortsatte folk lenge å vente på hjelp fra dette store og mektige landet som ikke lenger eksisterte. Vil du høre diagnosen min? En blanding av fengsel og barnehage, det er det sosialisme er. Den sovjetiske sosialismen. Mennesket ga staten sin sjel, samvittighet og sitt hjerte, og fikk rasjoner tilbake. Så kom det an på om man hadde flaks, for noen fikk en stor rasjon, og andre fikk en liten. Men en ting var likt - man fikk den i bytte mot sin sjel. Det vi fryktet mest, var også at fondet vårt bare skulle dele ut sånne rasjoner. Tsjernobyl-rasjoner. Folk var allerede blitt vant til å vente og klage: "Jeg er en tsjernobyler. Jeg har krav på det, fordi jeg er en tsjernobyler." Slik jeg ser på det nå var Tsjernobyl en stor prøvelse for vår ånd ... For vår kultur." (side 193-194)

Kanskje var det vissheten om det store bedraget folket var blitt utsatt for, eller splittelsen i landet, der de som unnslapp atomkraftverkets ulykke faktisk var forbannet og misunnelige på dem som fikk ekstra oppmerksomhet (og penger?) fordi de hadde opplevd Tsjernobyl, samtidig som Tsjernobyl-ofre ble en pariakaste i landet (strålingen kunne smitte, man skygget unna) ... Ikke vet jeg ... Men mye av dette kommer til uttrykk blant dem som får uttale seg i "Bønn for Tsjernobyl". Igjen og igjen ...

"- Det er en alvorlig ulykke. Etter mine beregninger (jeg hadde allerede drøftet det med noen i Moskva og regner på det) er en radioaktiv søyle på vei mot oss. Mot Hviterussland. Det må øyeblikkelig iverksettes forebyggende jodbehandling for befolkningen, og alle som bor i nærheten av verket, må evakueres. Folk og dyr i en radius på 100 kilometer, må flyttes.
- Jeg har allerede fått rapport, sier Sljunkov. - Det var en brann der, men den er slukket.
Jeg klarer ikke å beherske meg.
- Men det er bedrag! Åpenlyst bedrag! Enhver fysiker kan fortelle deg at det brenner opp fem tonn grafitt i timen. Du kan jo bare tenke deg hvor lenge reaktoren kommer til å brenne!" (side 319)

Det verserte mange rykter om at kontaminert mat fortsatt ble solgt til folket. At staten faktisk lurte dem. En familie valgte å kjøpe det dyreste kjøttet - "for sikkerhets skyld". Siden viste det seg at det nettopp var det dyreste kjøttet som inneholdt mest stråleskadet kjøtt. Myndighetene gikk nemlig ut fra at de færreste hadde råd til så mye dyrt kjøtt, og da var det kanskje greit å fordele det litt i det dyreste kjøttet ... ? Sa ryktene ... Ville det kanskje bli hungersnød i tillegg dersom man skulle bli nødt til å kaste alt kjøttet?

Fem år etter ulykken var kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn tretti ganger vanligere enn tidligere (side 327), og man begynte å registrere medførte utviklingsfeil og sykdommer. Ti år etter ulykken var hviterussernes gjennomsnittlige levealder forkortet til 55-60 år ...

"Jeg tror på historien ... På historiens dom ... Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt ..." (side 327)

Det er et forferdelig skremmebilde som tegnes i Svetlana Aleksijevitsj´ bok "Bønn for Tsjernobyl"! Boka kom ut på russisk allerede i 2005. Gjennom å gi så mange stemmer spalteplass i boka, får vi et solid innblikk i hvordan Tsjernobyl-ulykken rammet et helt folk. Og vi skjønner at siste ord ikke er sagt i denne saken. Så annerledes alt ville ha vært dersom det hadde vært mer åpenhet rundt det som skjedde den gangen! Vi lever i en moderne tid, men likevel mangler vi mulighet til å få den fulle og hele sannheten rundt konsekvensene av ulykken. Forfatteren har gjort en formidabel jobb når hun har intervjuet mengder med berørte mennesker over flere år. Her er det nettopp de som med egne ord forteller det de har opplevd, og det er sterke historier vi får høre. Hvordan kan man forholde seg til radioaktiv stråling når man ikke får informasjon om risikoen? For mange ble strålefaren nærmest science fiction. De klarte ikke å forholde seg til at de sto overfor en reell fare. Dermed ble virkningene av ulykken dobbelt ille. Det var ille nok at reaktoren eksploderte og sendte ut masse radioaktivt støv som kom ned som regn over store områder. Men det hadde ikke trengt å bli så ille som det ble dersom sovjetiske myndigheter hadde gått ut med informasjon og advarsler. Fagfolkene visste jo hvor farlig radioaktiv stråling var - også på midten av 1980-tallet! De menneskelige lidelsene i kjølevannet av atomreaktorulykken er nesten uten sidestykke i historien. I alle fall når man snakker om følger av moderne teknologi!

Nå som Svetlana Aleksijevitsj har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, vil nok det føre til at flere enn ellers leser hennes bøker. "Bønn for Tsjernobyl" er en viktig bok på flere plan. Boka er lærerik, opplysende og interessant - både for den som ønsker å forstå hva som skjedde i Tsjernobyl og for den som ønsker å skjønne hva som kjennetegner det typiske sovjet-mennesket. Måten forfatteren formidler historiene på, der hun tilsynelatende har gjort seg selv overflødig og lar menneskene fortelle sine historier uavbrutt, gjør noe med en som leser. Man kommer tett på dem som forteller. Alle historiene om sterk kjærlighet - både til menneskene, dyrene og jorda - etterlater leseren nesten som et vrak etterpå ... Dette er uhyggelig sterk lesning! Og det er en bok som forandrer deg som menneske. Dette er ikke en bok man leser i full fart. Her gjelder det å bruke tid, slik at historiene rekker å synke inn før man går videre.

Avslutningsvis vil jeg nevne at boka er fantastisk skrevet. Her må oversetteren ha gjort en formidabel jobb!

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna".

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp.

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael.

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham.

• Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

• Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi.

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst.

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent!

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Den boka har jeg ikke hørt om før, artig at du skulle lese den mens jeg leser Gapestokken. Jeg har også lest flere av hans bøker med glede.

Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Et sted skinner det

Jeg var kanskje litt bastant når jeg skrev "han er den mest populære statssjefen Frankrike noen gang har hatt" det var nok kanskje litt i overkant. Men jeg ble så revet med og imponert hva han fikk til, som en rekke reformer innen lovgivning, statsorganisering og offentlige velferdsordninger
Fra Wikipedia: ... er han ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer er studert ved militærakademier over det meste av verden.
Vel, ingen kriger er ok, det er bare lidelse, sorg og død.
Kan også gi en liten pekepinn på hvem Napoleon Bonaparte var ved å lese om ham i Wikipedia

Eller du kan lese den gode boka av Victor Hugo1793

Jeg befinner meg på toget sammen med et dusin andre kurerer. Vi skal langt ut på de russiske steppene og plukke den ville anasja planten som er marijuanens russisk søster. Vi har blandet oss med andre passasjerer for å unngå at politiet får mistanke....

Jeg leser Gapestokken av Tsjingiz Ajtmatov.

Her er min anmeldelse av Monopol (ekstern lenke)

Norsk debutant om biene som forsvant

Maja Lunde (f. 1975) har tidligere utgitt barnebøker. "Bienes historie" er hennes første roman for voksne.

I "Bienes historie" beveger vi oss over tre ulike tidsplan. Vi møter William, som er biolog og frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Hans plan er å bygge en helt ny bikube. Vi møter George, som er birøkter i USA i 2007, og som så smått begynner å erfare biedød. Tao lever i Kina lenge etter at alle biene er døde (i år 2098), og hennes yrke er å være håndpollinerer. Alle tre opptrer som jeg-personer i romanen, og i lydbokutgaven har de fått hver sin stemme. Håkon Ramstad er William, Stein Grønli er George og Anne Ryg er Tao.

Her får vi med oss hele spekteret i bienes historie - helt fra starten av da menneskene forsøkte å temme biene, til plantevernmidler og andre miljøsynder tok knekken på dem og til sist at menneskene selv må gjøre bienes jobb for ikke å dø av sult. Sånn sett er dette en dyster dystopi, der vår frykt for bienes død og konsekvensene av dette får fullt spillerom. For hva gjør vi dersom naturens pollinering stopper opp? Uten pollinering, ingen frukter. Ingen frukter, ingen mat ...

Bare for å ha sagt det: dette er ikke en roman om insekter! Tvert i mot handler romanen om mennesker som etter hvert må forholde seg til en global katastrofe.

I første omgang er birøkting som sådan noe som redder liv - i alle fall for melankolikeren William, som faktisk får livsgnisten tilbake mens han forsker på hvordan birøkting kan bli mer effektivt. På midten av 1800-tallet oppfinner han en ny type bikube som skal revolusjonere birøkteryrket, og vi følger hans kamp for å sikre seg patent på oppfinnelsen sin.

I vår tid har biedød bekymret biologer og forskere i mange år allerede. Fenomenet kalles Colony Collapse Disorder (kubedød), og vi har enda ikke funnet svar på gåten: hvorfor dør biene? Selv om de fleste forskere antar at det skyldes plantevernmidler, vet vi det ikke helt sikkert. Der handlingen er lagt til vår tid, får vi innblikk i en familie der birøkting har vært tradisjon i generasjoner, men hvor Georges sønn har andre planer enn å overta etter faren.

Forfatteren har åpenbart lekt seg videre med ideen om hva som skjer dersom alle biene dør. Mennesket er et intelligent vesen, og det finner som regel en utvei, uansett hvor dyster fremtiden måtte fortone seg. En ting er sikkert: uten mat stopper det hele opp. Samfunnet som beskrives i Sichuan i Kina i 2098, har i grunnen nesten bare ett formål: å skaffe mat. Materialisme er så og si ukjent. De fleste må klare seg med svært lite, og menneskene er hele tiden på grensen av sult. Det er ikke mye mat i omløp, og det lille som er å få tak i, fordeles sparsommelig blant folk. I Kina er tradisjonen med hardt arbeid og kollektivisme i så måte en klar fordel. I den vestlige verden klarer man seg atskillig dårligere. Aner vi mellom linjene at vestens mennesker ikke er eslet for slikt hardt arbeid? Og at det fører til den sikre død når vi må klare oss utenfor det moderne samfunns "trygge" rammer?

Mens Tao og familien hennes jobber og sliter for sin daglige rasjon av ris, blir sønnen skadet og fraktet bort. Hun og mannen får ikke vite hva som har skjedd, og dette fører til at Tao tar med seg det lille de har klart å legge til side, og reiser av gårde til Beijing på jakt etter sønnen, som hun ikke aner om er levende eller død. Etter hvert som hun nærmer seg sannheten, stiger spenningen - inntil et klimaks på slutten.

"Bienes historie" handler som tidligere nevnt først og fremst om mennesker, men i tillegg lærte jeg mye om bienes livsmønster underveis. Lydboka er nydelig opplest, og det var veldig enkelt å følge de tre løpene i historien siden tre opplesere hadde hver sin jeg-person-stemme. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så var det at det ble for mange avbrudd og veksling mellom historiene, som om forfatteren kanskje har vært redd for at historien ikke skulle bli spennende nok? For egen del hadde jeg ønsket lengre kapitler og færre avbrudd. Uten tvil likte jeg best Williams og Taos historie, mens det som handlet om vår egen tid var minst engasjerende. Selv om dette først og fremst er en historie om mennesker og en global katastrofe, er det biene som knytter dem sammen og som blir den røde tråden i boka. Tidvis opplevde jeg at forfatteren overlot litt for lite til min fantasi, men likevel må jeg berømme henne for å ha skapt tre totalt forskjellige miljøer med hver sine særegne trekk, og klart å sy dette sammen til en helstøpt bok. At hun kan skrive, er det nemlig liten tvil om. Likevel ble ikke dette noe mer enn en underholdningsroman for meg. Slutten ble vel svulstig etter mitt syn, i og med at det tross alt var realisme i det som kom forut.

Uansett hva jeg selv mener om denne boka, er jeg overbevist om at den vil slå godt an hos de fleste lesere!

Stilistisk herregårdsdrama

Madame Nielsen er en dansk dramatiker, skuespiller, musiker og forfatter som egentlig heter Claus Beck-Nielsen (f. 1963). Samme forfatter har under flere ulike navn utgitt 12 bøker før "Den endeløse sommeren". I følge Wikipedia har han siden 2001 brukt kunstnernavnet Das Beckwerk. Siden har han figurert under navn som Nielsen og Clausbecknielsen.net. "Temaer som identitet og navn er ... helt gennemgående i forfatterskabet, der kan ses som en del av den litterære strømning performativ biografisme."

Romanen "Mine møder med De Danske forfattere" (2013) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, og her brukte han sitt egentlige navn - Claus Beck-Nielsen - igjen. "Den endeløse sommeren" er hans første roman under psevdonymet Madame Nielsen. Han/hun har lovet flere bøker fra Madame Nielsen.

Handlingen i "Den endeløse sommeren" - i den grad man kan snakke om en handling - foregår på en herregård - "den hvite gården" - på Fyn i Danmark. Setningene er lange og full av innskutte bisetninger, og forfatteren er direkte gjerrig på punktum. Som en slags stream of consciousness, der alt kommer som en endeløs strøm av ord, som om det er dette bokas tittel "Den endeløse sommeren" henspeiler til, dras vi som lesere inn i et fascinerende og tidvis nokså vanskelig tilgjengelig univers. "Hva er nå dette for noe?" tenkte jeg i begynnelsen av boka, og måtte bla tilbake for å lese sidene på nytt. Det jeg fant var en slags lek med ord, som man fort kan gi opp, dersom det ikke hadde vært for at bokas litterære kvaliteter er så nærværende og til stede absolutt hele tiden. For ikke å unnlate å nevne humoren ... Humoren gjør at latteren sitter løst, der forfatteren hamrer løs på persongalleriet gang på gang. Ingen får unngjelde. Her får de sitt pass påskrevet, alle mann. Og kvinner ...

"Men mens alt ennå er mulig, må vi få se alle personene, for det er allerede flere, og flere skal dukke opp underveis, hovedpersoner og bipersoner, men først og fremst den andre unge gutten, som egentlig er den første og har vært her lenge før den spinkle, å, så følsomme gjorde sin entré, den velskapte Lars, jentas beste venn og fortrolige, han ligner den spinkle, de kunne vært brødre og nettopp som brødre hverandres motsetning; den fine og sårbare og overfor ham den friske og sunne Lars, idealet av en ung mann, høy og lys og med en atletisk kropp og vakre hender med lange fingre, som ser ut til å kunne spille alt, spille tennis og håndball og piano og ubesværet gripe og holde skjebnen, den lynende fremtid, som om den ikke var en gave, men den naturligste ting, voila! Han er enhver svigermors drøm og sikkert også tantens, tante Janne fra Amerika, hvis hun da ikke allerede har gjennomskuet ham og sett at han lider av samme fatale dovenskap som niesen, men uten å være i stand til å nyte den som henne, tvert imot, som enhver annen gave skal han la den gli ut av hendene på seg, ugiddelig og med et sukk la den gå tapt, og han, som ser ut til å være den sunne av de to unge guttene, den som bærer fremtiden i sine hender, skal bli den første som lar det stå til og dør og ikke som i et melodrama, i en dødskjøring gjennom skogen eller villakvarterene, men langsomt gi seg hen til den søte kløe som er sykdommen til døden." (side 14-15)

Vi møter godseieren og hans kone, som ønsker å studere inne i byen, selv om hun i hans øyne har alt. Hun har barna, hun har hestene, hun har gården, hun har ham. Men likevel er det ikke nok. Han stoler ikke på henne. Har hun kanskje en elsker inne i byen? Hun er så vakker at hun kan få hvem hun måtte ønske. Og så setter han en privatdetektiv på henne, og bruker hele formuen på dette. Siden forlyster hun seg med portugiseren, han som skal bli hennes neste ektemann. Og fra sidelinjen betraktes paret av sønnen, eldre enn morens elsker, som knapt noen gang har vært på morens soverom, men som har en slags dragning dit, som vil se det ... hva de nå bedriver der ...

Underveis presenteres vi for et persongalleri så stort at det nesten er helt umulig å henge med i svingene.

"Og "de", hvem er de? Det er selvfølgelig de øvrige passasjerene på reisen i "den endeløse sommeren", datteren, de to små brødrene, den velskapte Lars og den spinkle og skrøpelige, som nok snarere er en jente, den raglete odensegutten med de nå ytterlig vekne tinningene, selv den andre portugiseren, "o Vikingo", har kanskje reist hit opp i anledning festen, men ikke tante Janne, mormoren kanskje, men ikke storebroren, advokaten fra Aalbæk, denne kjærligheten angår ikke dem, den er utenfor deres verdensorden, de er bare dem de vil være, og så noen venner han har funnet i det lokale eksilmiljøet av portugisere og søramerikanere, hver med sin danske kvinne, men ingen som henne, de andres kvinner er de alminnelige sosionomlignende, ofte litt formløse, klossete, men likevel livsglade og utpreget nordiske kvinner, lyshårede eller flammede rødhårede ... " (side 95-96)

Og slik fortsetter det enda en side - uten at vi støter på et eneste punktum. Selv om det er vanskelig å få den fulle og hele oversikten over handlingsforløpet, er det sannelig nok av dramatikk og livsbejaende lidenskap - alt satt ved siden av ugiddelighet og en kjedsomhet som savner sidestykke. Det er som om teksten lever sitt eget liv, på siden av det som skjer, fordi den mest av alt beskriver tilstandene i mellom. Høydepunktet nås likevel da faren - godseieren? - ligger for døden, og forfatteren henter frem bibelske termer da dødsscenen skal beskrives.

"Far, hvorfor har du forlatt meg?" Nei, han er ikke blitt forlatt av noen, han er sitt eget verk, étant donné, den siste rest av et menneske opphengt i et bart hvitt rom.

Kan det virkelig være sant? Er det ikke noen som gråter, hvisker, gir hverandre en trøstende klem, det må det da være? Det er som om de er fiksert, forvandlet til saltstøtter, som om de i dette siste øyeblikket har snudd seg og sett det intet menneske tåler å se." (side 131)

Ordene overgår selve handlingen, og det er først og fremst min fascinasjon for ordene og setningene, de endeløse setningene, som gjorde at jeg fortsatte å lese selv når jeg tidvis opplevde teksten nesten ugjennomtrengelig. Mens jeg leste tenkte jeg på hvordan det ville være å høre forfatteren lese sin egen tekst høyt - som en slags performancekunst. Det skal visst være riktig gøyalt! Jeg er ganske sikker på at det vil tilføre teksten enda mer! Og så kan man saktens lure på om den spinkle og skrøpelige gutten "som snarere er en jente", egentlig er forfatteren selv? Det er nærliggende å tenke seg, all den tid forfatteren kaller seg "Madame Nielsen" ... samt at performativ biografisme er det han kjennetegnes ved.

Dersom du ønsker å lese en roman som er helt annerledes alt annet du har lest, så er dette boka!

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra den islandske forfatteren Sjón:

"Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang.”

Her tar jeg med meg Lisa Marklunds "Jernblod" på tur i helga, slipper da det Halloween-styret heldigvis, herlig. Liker det ikke i det hele tatt og å slå av utelysene funker dessverre ikke...det har halloweenerne ikke fått med seg.....Riktig god helg til deg Vibeke og god lesehelg:-)