Noen som har noen tanker om slutten på denne boken? Har ikke vært så forvirret og skuffet siden "Elskede Poona" ...

Her er min anmeldelse av Isilds vrede (ekstern lenke)

Imponerende at det er like bra plott og like intenst og spennende i bok nr. 5, ikke mange som klarer dette, gleder meg til neste bok.

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Så godt å høre :) Sitter og skriver på slutten nå.

Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Bøkene om Bjørn Beltø kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. For full anmeldelse, se edgeofaword: Den 13. disippel

Noen ganger kan tittelen på ei bok være misvisende, kjedelig eller rett og slett så feilplassert at man kan lure på om forfatteren drev med loddtrekning da dette skulle prege skriveverket.
Andre ganger er dette navnet en genistrek man kan sitte lenge og tenke på i ettertid.
Bare så det er sagt med en gang; Heidi Linde er en smarting når det gjelder å sette titler på bøker, ihvertfall denne.
"Norsk sokkel" tenkte jeg, - hva i all verden mener hun med dette? Først var det oljeeventyret som rant meg i hu, - den monotone stemmen til nyhetsoppleserne på 70-tallet har nok indoktrinert meg ganske kraftig der, kan man si: "Et nytt funn på Ekkofiskfeltet gjør norsk sokkel til et av de mest lønnsomme i verden"
Men man kan også stå på en sokkel, i selvberuset stolthet og skue utover andre land, andre familier eller andre personer, som kanskje ikke har det så bra som en selv. Og sist men ikke minst: Norsk sokkel kan også stå for hele landet Norge.
En herlig tittel lover godt for videre lesing.
Og leste, det gjorde jeg, for dette er spennende!
Boka er bygd opp i ulike kapitler som tar for seg et knippe familiers streben på forskjellige kanter av landet, nesten som en novellesamling. Men skulle du sett, - her veves fortellingene inni hverandre, enhver person har noe til felles med de andre personene, og faktaopplysninger som er nevnt et sted, dukker sannelig opp og danner sammenheng og helhet en annen plass i boka.
Persongalleriet kunne vært klippet ut av en hvilken som helst norsk familie, og problematikken som Linde tar for seg på hvert geografisk sted har utspring i diverse stortingsmeldinger. Barnevern, rusproblematikk, eldreomsorg, - her nøstes det ut hvordan de som styrer landet ønsker at det skal være, i kontrast til hvordan ståa egentlig er i menneskemylderet som kaller seg Norge. Språket er enkelt, men med svært gode og troverdige dialoger, men en særdeles god psykologisk beskrivelse av de enkelte hovedpersonene.
Mitt eneste ankepunkt er at enkelte kapitler slutter litt brått. Dette er sikkert meningen, men på noen steder kunne du med fordel finslipt litt mer på avslutningene, Heidi Linde.
Boka ble uansett lest ut på to dager, - det var ikke mulig å legge den fra seg, og jeg tenker stadig på personene, - hvordan går det med dem?
Heidi Linde, går det an å be om en fortsettelse ? Er det mulig? Dette var så bra, jeg vil lese mer!
Terningen er allerede trillet, på en vakker høstdag med blå anslag på himmelen, stråler den om kapp med sola med fem smilehull på seg.

Ja, og så lenge en advarer mot at en røper noe av handlingen, så er det helt greit. Takk igjen :)

Ja ... Kan være greit å høre ferdig. Den løfter seg etter hvert, og historien gjør jo noe med meg. Den sitter litt i magen.

Her er min anmeldelse av Dødens disippel (ekstern lenke)

Her er min anmeldelse av Boka om Baltimorefamilien (ekstern lenke)

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken. For full anmeldelse, se edgeofaword: En trygg havn

Har du noengang hørt noen utbasunere med stolt trygghet i stemmen at: "Nei, dere skjønner, jeg er introvert, jeg!" ?
Ihvertfall har ikke det skjedd særlig ofte, tenker jeg? Ikke det nei? Nei, skulle du sett på makan...
Selv psykolog Peder Kjøs sitter der litt sånn tankefull og beskjemmet på VGs nettsider idag og må bare konstatere at:" Det er tabu å være introvert asosial."
Hah! Det kunne jeg sagt for førti år siden, og jeg er ikke psykolog engang! Nuvel, nå skal jeg ikke la meg rive med her, men tusler herved målbevisst mot sakens kjerne:

Susan Cain er en av disse modige forfatterne som går mot strømmen, og ettergår begrepene introvert og ekstrovert litt nærmere etter i sømmene. Ingen av oss er vel fullstendig det ene eller det andre, - men en overvekt på den ene eller andre siden kjennetegner de fleste av oss. For ordens skyld er introvert det samme som litt innadvendt, mens ekstrovert står for det mer sosialt akseptable utadvendt.
Boka starter med å ta for seg hvordan og hvor dette idealet med å være utadvendt, selvselgende og pratevillig egentlig oppstod i nyere tid, før hun forsøker å finne ut om ledere som er utadvendte nødvendigvis er bedre i sin stilling enn de mer stillfarende. Hun har gjort grundig forarbeid,- en innadvendt verdig, vil jeg si,- og krydrer det hele med ny og interessant forskning på området.
Videre retter hun søkelyset på det evigvarende mantra om gruppearbeid, og hvordan det istedet for å fremme kreativitet, istedet i mange tilfeller kan bli en hemmer for ideflyt og nytenkning.
I andre del av boka ser hun nærmere på temperamentet vi er født med, og hvilke begrensninger og muligheter dette gir oss på livsveien, og hvordan dette kan avsløres på ganske små barn.

Hun fremmer flere interessante spørsmålsstillinger, som vi heldigvis får svar på:
Hva med Rosa Parks, og andre kjente personligheter som har gitt sine bidrag til historiebøkene, - hvilket temperament var det født med? Og finanskrasjene, - kan det relateres til begrepene innadvendt og utadvendt? Hva med universitetene som utdanner fremtidige verdensledere, - hvilket ideal har de nedlagt i sin undervisning? Og finnes det nasjoner som enten er introvert eller ekstrovert?
Jeg koste meg med denne faktaboka fordi den er grundig og godt skrevet, og bygd opp på en oversiktlig måte. Spesielt interessant er delene om biologi og hvordan kommunikasjon mellom utadvendte og innadvendte er helt forskjellig.
I siste del av boka får leseren ny forskning og tips til bedre forståelse hvis man har et barn eller en partner som er innadvendt. Dette blir gjort på en måte som ikke sykeliggjør dem som ikke stiller seg først i køen (hurra, er det mulig?) og hun poengterer flere ganger at det ikke er bedre å være det ene framfor det andre av introvert vs ekstrovert, men at begge er like verdifulle på hver sin måte.
Det som likevel står igjen Susan Cain, er stoltheten du gir oss innadvendte med boka di. Vi få hele tida høre at vi må åpne opp og bli noen andre enn vi er, - ja selv jobbannonser etterspør kun det utadvendte idealet, og ser helt bort fra alle muligheter og ressurser som ligger i det å være ettertenksom, reflektert og litt tilbakeholden.
Takk for at du tok deg tid til å skrive denne gullklumpen av ei bok, som jeg kommer til å slå opp i og lese høyt fra for alle dem som duknakket går rundt og mumler at: Jeg er dessverre litt innadvendt, men prøver å jobbe med det...
Terningkast 5 på en sånn litt overskyet dag, der bjørka såvidt har fått et aldri så lite gulskjær helt ytterst på bladene sine.

Åh, dette er sånn en fin serie! For meg selve barndommen. Har disse tre bøkene hjemme, både på norsk og engelsk. De er en kjær skatt!

Ei flott bok, bare så synd at den oppvoksende slekt her i huset fort mistet interessen og tålmodet ved å være modell...:-)

Ja, den er ei vakker bok, absolutt en av mine favoritter. Ikke fordi det er så innmari stor skrivekunst, men atmosfæren, det magiske, - nydelig!

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire.

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ...

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ...

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den!

Her er linken til min fullstendige bokanmeldelse på bloggen min.

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Bøkene er artige og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. For full anmeldelse, se edgeofaword: the Borrowers

Herlig å lese ditt sammendrag av boka :) Godt å se at du har hatt en OK leseopplevelse. Neste bok i serien, "Hjerteknuser" kommer ut på Gyldendal neste år.

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først.

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen.

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn.

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ...

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart.

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt.

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.