Jeg har kost meg noe veldig med denne boka. Jøss, for ei artig bok. Jeg kommer til å tenke på den neste gang jeg spiser på restaurant.
Skal si det var liv å røre på de ulike kjøkkene, mye av det siste, men de fikk da gjort jobben sin utrolig nok, hehe.
Herlig å lese ei slik bok innimellom andre sjangere, det var virkelig vel verdt sin tid.
Jeg har vært på utkikk etter den siden du skrev om den her, tilslutt fant jeg den for en kort stund siden. Tenkte nok at den ville falle i smak, og det gjorde den til de grader.

Jeg lærte en liten ting, og det å ha rørformede gressløk på kokt fisk, jeg prøvde det på kokt torsk på søndag, herlig.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Så bra, da skal jeg prøve ut den godeste Jussi når det passer seg sånn, takk for tipset....:-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Liker godt Nesser og har lest alt av han, med Jussi Adler-Olsen har jeg ikke lest noe av ennå...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jepp og det stemmer bra det, kan jeg spørre hvilke bøker du kjøpte da? Har klart å holde meg foreløpig, men hvem vet hvor lenge det holder....

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Så bra da Gretemor:-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En del bra tilbud her folkens:-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Helt enig med deg når det kommer til de litt lurvete typene...:)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ingen spesielle egentlig. Kommer stadig borti nye helter i bøkenes verden. Har en tendens til å falle for den litt lurvete sorten ( rart egentlig). Akkurat nå er det Sven Foyn for alle pengene. Kul og utradisjonell advokat som ikke sparer seg når nye krimgåter skal løses.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ringningen dro meg brutalt ut av søvnen. Allerede da jeg reiste meg halvveis opp i mørket og kastet et blikk på klokka, visste jeg det. Gode nyheter kommer ikke på dette tidspunktet.

"Straffen" av Jan Mehlum. ( Nyter varme, late dager med herlig krim på sydlige breddegrader).

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Helt enig Tordis, det må du :)tror neppe du vil angre, det er en veldig god bok.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Samme her, 3 sjeler og en tanke her....

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg synes at du igjen skriver en god kommentar, og er ikke uenig med deg i det hele tatt.

Jeg skal uttale meg mer når jeg får lest boka ferdig,men følger deg helt på det med at den utfordrer vår sosial demokratiske korrekthet.

Når jeg nevnte det med utopi så tenker jeg ikke å ta alt hun sier helt bokstavlig, men mer at man utfordrer det etablerte politiske korrekte, enten det er på riksnivå eller lokalt nivå.

Jeg tror egentlig at vi er temlig enige.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Det siste barnet" var så mye bedre enn "Ved elven". Jeg er veldig glad for å ha lest "Det siste barnet" først av disse to, ellers ville jeg ikke gidde å lese flere bøker av ham. Kan ellers anbefale "Brødrene fra Iron House" av samme forfatter, - veldig lesverdig og spennende!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Synes det var nettopp denne spenningen, dette uforklarlige og udefinerbare som bar historien. Man kunne på en måte lage sine egne tolkninger også, - jeg ble veldig fascinert. Enig i at språket var enkelt, men synes "tonen" i boka gav en god og jordnær atmosfære, tiltross for jenta Snøbarnet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fantastisk bok Gretemor, du kan glede deg:-)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta sitt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."

Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte orden igjen. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse urolige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å formidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ...

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" er et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en så spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ...

Godt sagt! (21) Varsle Svar

Men ennå merket vi ikke faren. De få forfattere som virkelig hadde gjort seg det besvær å lese Hitlers bok, hånte hans svulstige papirprosa istedenfor å gå løs på hans program. I stedenfor å advare beroliget de store demokratiske aviser daglig om og om igjen leserne med at en bevegelse som bare så vidt kunne finansiere sin enorme agitasjon ved hjelp av storindustriens penger og alskens lånespekulasjoner, uunngåelig måtte bryte sammen i morgen eller i overmorgen. Men kanskje har en i utlandet aldri vært klar over den egentlige grunn til at Tyskland i den grad undervurderte og bagatelliserte Hitlers person og stigende makt i alle disse årene:

Tyskland har alltid vært en klassestat, men innenfor dette klasseideal har det også alltid vært beheftet med en uhelbredelig overvurdering og forgudelse av "dannelsen". Bortsett fra noen generaler ble de høyeste stillingene i staten utelukkende forbeholdt de såkalt "akademisk dannede" I England hadde en Lloyd George, i Italia en Garibaldi og Mussolini, i Frankrike en Briand virkelig steget fra folket og opp i de høyeste statsembeter; i Tyskland ble det holdt for utenkelig at en mann som ikke hadde fullført borgerskolen, for ikke å tale om å ha gjennomgått en høyskole, at en som hadde overnattet i husvilleherberger og på gåtefullt vis fristet et ynkelig liv i årevis, noen gang skulle kunne så mye som nærme seg en stilling der det måtte ha sittet en friherre von Stein, en Bismarck, en fyrst Bülow. Ingenting har i den grad som dette dannelseshovmod forledet tyskerne til å se Hitler bare som en ølstueagitator, en mann som aldri virkelig kunne bli farlig, lenge etter at han takket være sine usynlig trådtrekkere hadde vunnet mektige hjelpere i de forskjelligste kretser. Og selv da han var blitt kansler i 1933, regnet de fleste, og tilmed de som hadde skjøvet ham fram til denne stilling, at han bare var en slags stråmann og at det nasjonalsosialistiske herredømme var en episode.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Og det er så hyggelig at du har respondert på min anbefaling også, Gretemor! ;-) Stefan Zweig er en forfatter som fortjener å bli løftet frem fra glemselen og opp i lyset!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Og for å sitere Stefan Zweig fra hans fantastiske bok "Verden av i går" - en bok som krever så mye av meg at den må leses langsomt - side 267:

"Ingenting er mer skadelig for et åndsmennekse enn mangelen på motstand."

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Det er en ubønnhørlig historisk lov at samtiden aldri er i stand til å oppfatte de begynnende store bevegelser som blir bestemmende for tiden. Jeg kan således ikke huske når jeg første gang hørte navnet Adolf Hitler, dette navnet som vi nå i årevis har vært nødt til å huske eller uttale i en eller annen sammenheng hver eneste dag, ja, nesten hvert eneste sekund, navnet på det mennesket som har brakt mer ulykke over vår jord enn noen annen i historien. I hver fall må det ha vært temmelig tidlig, for vårt Salzburg var så og si en naboby av München, bare en og en halv times jernbanereise borte; følgelig fikk vi snart greie på selv de rent lokale nyheter derfra. Jeg vet bare at en dag - datoen har jeg glemt - kom en bekjent av meg og klagde over at det begynte å bli urolig i München igjen. Framfor alt fantes der en sinnssvak agitator ved navn Adolf Hitler som holdt møter med voldsomme slagsmål og raste på den mest vulgære måte mot republikken og jødene.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

marithcBeathe SolbergHeidi Nicoline ErtnæsGeir SundetMalinKaramasov11Torill RevheimReidun SvensliHarald KLailaEllen E. MartolSolveigRandiStian AxdalDolly DuckTor Arne DahlsomniferumTrude JensenAnne-Stine Ruud HusevågVegard BorgenKetilFriskusenLasse HenriksenVannflaskeBente L.RisRosOgKlagingG LHarald AndersenIreneleserKirsten LundEvaEli HagelundDemeterAstrid Terese Bjorland SkjeggerudAnn Helen EToveBeate KristinEster SMonica CarlsenPiippokatta