"Under hjulet" har jeg ikke lest, men den vil nå bli satt opp som ønskebok. Takk for at du nevnte boka.
Jeg synest det er slik kvalitet over bøkene til Hesse at det er nesten umulig å glemme de.
En slik bok som sitter hos meg er "Steppeulven", en utrolig god bok.

Har du virkelig lest den allerede. Venter i spenning på den

I boka følger vi Sinclair som kommer fra en "rent" familiehjem og lever et beskyttet liv helt til han begynner på skolen. Der treffer han en litt eldre gutt som av grunner begynner å presse han for bl.a. penger.
Etterhvert får han uventet hjelp med problemet av Demian, en moden unggutt, og som blir hans mentor på et vis.
Det er noe av den ytre fortellingen, men her er flere lag i boka som viser at Demian har stor innvirkning på Sinclair, både som barn men også som student på en uvanlig måte.
Barn, ungdom, utvikling, drømmer og (u)gjerninger av ymse slag, er stammen i boka.
Hvis en leser den som ung kontra godt voksen blir det nok å lese den på to forskjellige måter vil jeg tro. Dette var mitt første møte med denne boka men jeg har lest flere av Hesse og blitt fascinert av de også.

Hvis jeg skulle sammenligne denne med en annen bok som har ungdom som tema, opprør og vanskelige tanker/drømmer må det være "Catcher in the rye".
Jeg er en heldig eier av boka, en heftet Lanterne-bok

Takk for det fine bildet. Et hyggelig minne fra bokelskertreffet på Lorry

Går utifra at du har lest alle de fine bokomtalene om denne her på siden. En av mine favoritter

Å...jeg forstår deg så godt. Egentlig burde det jo ikke være noe problem, men det kan virke som om vi "bokglade" på en måte får litt dårlig samvittighet når lesegleden/konsentrasjonen svikter. Jeg fikk så mange fine tilbakemeldinger her på siden som du sikkert kan nyte godt av også. Tror det er helt naturlig at slike perioder kommer, og at det viktigste er å si til seg selv at nå legger jeg bøkene til side en stund og gjør noe annet. Tror kanskje de bøkene du leser nå heller ikke er de helt ideelle. Luking og hagesysler er jo utmerket på denne tiden av året. Jeg fikk noen boktips her. Ta en titt du ogå. Lykke til og god helg.

Blir spennende å høre hva du synes om hans siste. For det er vel hans siste du har fått? God lesning og god helg. Det blir kanskje tid til litt strikking også?

Helt enig, Reidun. Den fant jeg ved en tilfeldighet i en bokhylle på jobben og snek den diskret med meg hjem. Leverte den tilbake etter en herlig leseopplevelse. Senere da jobben var på flyttefot, og bøkene ble fordelt på bokinteresserte, ble jeg eier av den. Det var en overraskende og kanskje litt annerledes Irvingopplevelse. Anbefales absolutt.

Navnene stemmer så vidt jeg kan se. Hvorfor jeg ikke har kontaktet deg er fordi jeg trodde at vi på bakre bord ikke ble med på bildet. Vil gjerne ha det

Spennende og interessant debattbok!

Aslak Sira Myhre (f. 1973 i Stavanger) utkom med boka "Herskap og tjenere" i 2010, og det er vel neppe tilfeldig at denne til forveksling kan ligne "den lille røde"? Han har tidligere vært leder av RV (1997 - 2003) og forbindes vel av de fleste med kommunisme, selv om hans engasjement i dag i større grad er knyttet til litteraturen. Han har som kjent for de aller fleste, vil jeg tro, vært daglig leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2006.

Det var med noe skepsis jeg valgte å kjøpe denne boka på årets Mammut. Tittelen bar nemlig bud om et kommunistisk budskap. Men så tenkte jeg at jeg sannelig har godt av å få utfordret både mine meninger og holdninger på flere plan, og hva er vel da mer naturlig enn å velge en bok jeg regnet med ville provosere meg sterkt.

Gjennom fem kapitler, som tilsynelatende ikke hører sammen, men som til syvende og sist gjør det likevel, er forfatteren innom temaer som Olje-Norge generelt og Olje-Stavanger spesielt, oljeunge som han selv var på 1970-tallet, han er innom temaet som har gitt boka sin tittel - et samfunn som i økende grad baserer seg på herskap og tjenere, han er inne på hvorfor venstresiden har mislyktes i sin miljøpolitikk, han gjennomgår krigens retorikk knyttet spesielt til invasjonen av Afghanistan, og helt til slutt tar han for seg hva det egentlig innebærer å være kommunist i et samfunn hvor vi ikke lenger har noe viktig å kjempe for.

Det som slo meg under lesningen av denne boka var først og fremst hvor lite provosert jeg faktisk ble. Og dermed skjønner jeg også bedre hvorfor særlig venstresidens anmeldere har vært så kritisk til hans bok. For meningene hans er mer enn smakelig for meg, som aldri har vært i nærheten å ha kommunistiske oppfatninger.

Aller mest interessant er det å lese om Aslak Sira Myhres betraktninger rundt temaet herskap og tjenere. Hvordan kom vi dit at det å snakke om at man "trenger en polakk" ble ensbetydende med sosial dumping for at vi skal slippe å betale det en tjeneste egentlig koster? Hva skjedde på veien fra Lech Walesas heroiske kamp for frihet i det polske samfunnet før murens fall og frem til i dag? En vesentlig forutsetning for at vi skal kunne fortsette med vår velstand, er at de fleste varer produseres et annet sted (les: Asia) hvor arbeiderne kanskje tjener maks to norske timelønner pr. måned. Og det i land hvor denne månedslønnen utgjør i beste fall halvparten av hva man trenger der for å leve et noen lunde anstendig liv. Men dette slipper vi å forholde oss til. Verre er det at bl.a. vedlikehold av våre hus gjør at vi kommer ubehagelig nær polske og litauiske arbeidere, som ofte ikke en gang har noe sted å bo mens de arbeider i landet vårt. Mange bor derfor i bilene sine, eller de leier usle boliger som de blir trukket altfor mye i lønn for - under forhold som til forveksling kan ligne forholdene som prostituerte traficking-ofre lever under. Vi er alle en del av den globale kapitalismen, som forutsetter at noen nødvendigvis må ha det betydelig verre enn oss for at vi skal ha det så bra.

Når miljøpolitikk blir gjort til en slags religion og det hele beror på hva man tror på, bidrar dette i følge forfatteren til å ødelegge miljøengasjementet blant folk flest. Dessuten har det vært en del avsløringer som viser at mange av påstandene om menneskeskapt ødeleggelse av vår klode, er en ren bløff. Eller sagt på en annen måte: hva skal man egentlig tro på når det verserer så mange motstridende teorier. Jeg synes Aslak Sira Myhre oppsummerer dette veldig fint på side 86 i sin bok:

"Sjøl er jeg ikke villig til å ta sjansen på at det ikke foregår endringer i klimaet vårt som er forårsaka av menneskelige utslipp. Men jeg er tilhenger av vitenskap, og ikke religion. Vitenskap er grunnlagt på, og lever av, tvil. Religion er basert på skråsikker tro. Og det er skråsikkerheten som preger alle utsagn om fremtida nå. Jeg støtter de aller fleste tiltak som foreslås for å bøte på miljøproblemer, men jeg nekter å begrunne dem med at vi står overfor dommedag. Jeg nekter å fremsi miljøbevegelsens trosbekjennelse.

Om man faktisk tror at dagens CO2-utslipp vil få havet til å stige med flere meter på kort sikt, bør det resultere i et langt større engasjement for folk i Bangladesh, Oseania, Kairo eller for den saks skyld Nederland. Ingenting tyder på at forbruket av CO2 vil gå ned, eller at den økonomiske veksten vil stoppe, tvert om."

Og når han på side 79 - 80 skriver om Kinas kraftutbygginger, måtte jeg nesten le - mens det egentlig er mest til å grine av:

"Den norske miljø- og bistandsbevegelsen har stilt seg svært kritisk til de store kraftutbyggingene kineserne nå gjør i Yangtsekiang. Vi leser om kullkraftverkene som ødelegger lufta lokalt og klimaet globalt. Kineserne skal bore etter olje, men olje er vi også motstandere av, og atomkraft vil vi avvikle. Spørsmålet blir da: Hvordan ser den norske miljøbevegelsen, og for den saks skyld vestresida, for seg at folk i Kina skal få strøm?"

I kapittelet som heter "Våre gutter fører ikke min krig" tar forfatteren for seg parallellene mellom Sovjets og den vestlige verdens okkupasjon av Afghanistan. Ingen okkupanter innrømmer åpent de relle grunnene til at man går inn for okkupasjon - grunner som i all hovedsak er av selvisk karakter. I stedet omskrives dette for å gjøre budskapet mer smakelig. I dag snakker man at okkupasjonen skal sikre kvinnenes stilling i Afghanistan. Men når i herrens navn ble dette en grunn til å gå til krig? Og hvorfor kriger vi da ikke flere steder i verden? Hvor dumme tror egentlig okkupantene at vi andre er?

Helt til slutt tar forfatteren på mange måter et oppgjør med, samtidig som han forsvarer, sin kommunisme. For å ta det viktigste først: kommunismen er ikke slik den en gang var. Men selv om vi har det godt her hjemme, er det ikke slik i resten av verden. Kan kommunismens tilhengere fri seg fra kommunismens blodige historie? Er dette en ideologi som er bærekraftig? Som et motstykke til kapitalismen i dens verste form har den utvilsomt noe for seg, men som system? Med følgende ord avslutter Aslak Sira Myhre sin bok:

"Jeg orker ikke å være en del av det sjøltilfredse vestlige viet. Jeg er en hvit mann i en rik avkrok av verden. Privilegiene mine følger meg uansett hvor jeg drar. Men jeg kan la være å opptre som en hvit mann.

Dagens verdensorden er skapt av kolonialismen, og dagens konsensus langt inn på vesntresida utfordrer ikke denne verdensordenen. Jeg kaller meg kommunisk rett og slett fordi jeg ikke kan akseptere en samfunn hvor min velstand bygger på andres nød. Et samfunn hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere." (side 142)

Et av forholdene forfatteren er blitt mest kritisert for og som er blitt fremhevet som bokas svakhet, er at han kritiserer uten å oppstille noe alternativ. Javel, tenker jeg. Noen ganger er det vel greit å komme med noen varsko her og der, uten at man samtidig skal få ansvar for å oppstille et helt sett med fullverdige alternativer. Mange av innspillene forfatteren leverer i denne lille boka er av typen "mer bevisstgjøring", og det holder faktisk lenge for meg. Jeg følte at jeg ble litt klokere etter å ha lest "Herskap og tjenere". Myhre skriver godt, selv om jeg må innrømme at jeg ble irritert over alle a-endingene. Er han ikke fra Stavanger? Har man a-endinger der da? Eller er man programforpliktet til å bruke a-endinger fordi man tilhører venstresiden i politikken? Denne måten å skrive på harmonerte dårlig med at jeg hørte hans stavangerske stemme mens jeg leste. Det virket oppstyltet og kunstig. Men bortsett fra det: en kjempefin bok som hadde mange interessante poenger, og som jeg derfor ender med å gi terningkast fem!

Har savnet deg, veldig hyggelig at du er tilbake :)

Det var et hyggelig gjensyn med Irving på NRK i går. Et flott intervju med Ole Torp. Sympatisk forfatter som har skrevet mye bra, men det er delte meninger om forfatterskapet. Enig med Elisabeth og MiaMaria når det gjelder bøker. "Siderhusreglene" er nok favoritten min

Alt etter humøret

Det blir med tekoppen....

En annen bok som di kanskje kan like er "rolex" av Roger Pihl. Den er litt mer humoristisk, men den beskriver en veldig fasinerende ide.

Jeg likte også Francis Meyer Lidenskap veldig godt. Har begynt å lese den siste, men fikk ikke den til å fungere å bra.

Kloke betraktninger

Det er helt riktig som du skriver at man kan dra mange paraleller mellom disse økonomiske krisene.

Når boka kom ut fikk Langeland mye oppmerksomhet for de utenomsportslige aktivitetene som hovedpersonen bedriver, men når man leser boka flere ganger, kommer dette i bakleksa i forhold til de veldig gode beskrivelsene av en bedriftskultur og intern maktkamp. Har selv jobbet tett opp mot flere ledergrupper i store norske bedrifter og en ledende internasjonal bedrift, og kan bekrefte hvor godt forfatteren klarer å formidle dette.

Torgrim Eggen har skrevet en bok som heter "Gjeld" som tar for seg jappetiden. Dette er også en god bok, men ikke like grundig. Kjell Ola Dahl sine "Lindemann &Sachs" og "Lindemann's tivloi" kan også anbefales om du liker å lese corporate / økonomi romaner, men de er ikke like "juciy"

Husker boken godt og jeg elsket den til tross for store doser kynisme og dobbelmoral - samt en del tragiske betraktninger. Men alt i alt en leseverdig bok med mengder av god humor. Oppfattet også boken som troverdig til tross for sin "overdrevenhet". Tror miljøene som beskrives er høyst reelle. Enig i din anbefaling av boken

Takk for sist, Sissel. Veldig fint med så mange positive tilbakemeldinger på treffet, og ikke minst bli kjent med deg og andre flotte bokelskere.

Dette var et god innlegg. Jeg følger deg helt. Dette er en av mine favoritter også. Jeg har lest den 6 ganger, og oppdager nye sider ved boken hver gang.

Det som viser noe av kvaliteten til boken, innen sin sjanger, er at du leser den som at den er i forkant av finanskrisen. Egentlig så tar den for seg en av de forrige krisene eller boblene om du vil nemlig dot.com bølgen. Dette betyr aldeles ikke at du feiltolker, men viser aktualiteten i boka.

Langeland har vært corporate trainee i Schibsted, noe som skinner godt gjennom, og bidrar til å gi teksten troverdighet. Det miljøet Langeland beskriver i boka, er faktisk verre i virkeligheten.