Å utvikle følelsesmessig intelligens gir oss økte muligheter til å ane og forstå våre følelser og dermed større muligheter for å bruke fornuften. Men det handler ikke om å stille følelsene opp mot fornuften. Vi er ikke enten emosjonelle eller rasjonelle. Vi er både og. Vi bestemmer ikke over følelseslivet vårt med vår forstand, men vi kan lettere ta ansvar for følelsene hvis vi vet hva de inneholder. Derfor er det å tolke og forstå egne følelser en måte å agere mer fornuftig på.
Når man setter det på spissen, handler emosjonell intelligens - EQ - om forskjellen mellom å ha en følelse som man er seg bevisst og å ha denne følelsen uten å vite om det.
"Klarsyn og engasjement oppstår i foreningen mellom fornuft og følelse. En fornuft uten følelse ville være kraftløs, en følelse uten fornuft ville være blind", sa den kjente emosjonsforskeren Silvan Tomkins.
De fem trinnene i EQ-trappen - selvinnsikt, empati, ansvar, kommunikasjon samt problem- og konflikthåndtering - synes virkelig å ha avgjørende betydning for at vi skal kunne utvikle følelsesmessig intelligens og deretter omsette denne begavelsen i handling.
Et eksempel på dimensjoner ved personligheten er de såkalte "Big Five": Samvittighetsfull; utadvendt/innadvendt; omgjengelig; emosjonell stabil og åpen i forhold til det å eksperimentere. Dette kalles strategiske elementer ved mennesket.
I 1980 stilte Bar-On noen grunnleggende spørsmål:
Hvorfor opplever noen mennesker større følelsesmessig velvære enn andre?
Hvorfor er noen flinkere til å oppnå suksess enn andre?
Hvorfor mislykkes noen mennesker i livet, selv om de har meget høy intelligens?
Hvorfor lykkes andre i livet selv om de har middels intelligens?
I 1985 mente Bar-On han hadde et svar. Dette kalte han personens EQ eller emosjonell kvotient. Betegnelsen er inspirert av den velkjente betegnelsen IQ eller intelligenskvotient. Bar-On utarbeidet også et instrument for å kunne måle EQ, best kjent som Baron EQ-i. Instrumentet måler fem hovedområder eller grunnleggende ferdigheter:
Evne til å lede og kjenne seg selv
Evne til å samarbeide med andre
Tilpassingsevne
Stressmestring
Generell sinnsstemning
De fem områdene er igjen delt inn i tilsammen femten komponenter. Dette gir bl.a. selvinnsikt, selvhevdelse, selvbilde, empati, fleksibilitet og impulskontroll.
Val Mcdermid er en av mine favoritt krim forfattere, men denne synes jeg var skuffende. Lite driv og spenningen kom først helt i siste del av boka. Synes definitivt hun er best når hun skriver om Tony Hill som arr i sjelen er basert på, sendt på NRK1 som påskekrim.
Så bra da Kirsten at du ønsker å lese boka. Min bok er også fra 1983 og jeg gleder meg til å ta fatt på den.
Har lest mange av Bjørneboes bøker, og jeg liker det jeg har lest, han er en av mine norske favorittforfattere.
Han gir mye av seg selv i bøkene, og er ikke snau med å sparke både hit og dit og kan også peke på urett og hovmod.
Ja, ikke sant. Fant det i boka "Politi og anarki" av Bjørneboe som jeg snart skal lese.
Ti bud til en ung mann som vil frem i verden.
I
Det første bud er ganske lett:
De som er flest, har alltid rett.
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva har du fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis)
IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham ryktet gjelder!)
X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert.
Følg dristig med i kamp mot troll,-
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid;
- en time forut for din tid:
Jens Bjørneboe 1963
Beklager, jeg var nok litt for ivrig, men har rettet opp feilen.
Mesterlig kjærlighetsdrama fra en av Spanias største nålevende forfattere!
Forfatteren Javier Marías (f. 1951) anses som en av Spanias største nålevende forfattere, kan jeg lese på bokas vaskeseddel. Hele 15 bøker har han utgitt i årene 1971 og frem til dags dato, hvorav 14 er oversatt til engelsk og så vidt jeg har klart å finne ut - kun fire til norsk. "Forelskelsene" er den siste - "Ond natur, eller med Elvis i Mexico" er den første. I tillegg kommer "I morgen under slaget tenk på meg" og "Det feige hjerte". Forfatteren har de siste årene opplevd et internasjonalt gjennombrudd i følge forlaget, og bøkene hans er oversatt til nærmere førti språk.
Kanskje ikke til å undres over at jeg aldri hadde hørt om forfatteren før jeg snublet over en begeistret omtale av "Forelskelsene" hos bokbloggeren Janicke bak bloggen "Jeg leser" tidligere i høst? Da hun beskrev denne boka som noe av det beste hun hadde lest, ble jeg nemlig svært, svært nysgjerrig! Noen dager etter mottok jeg boka i gave, og det meste av det jeg hadde liggende på vent i lesebunken ble skjøvet til side til fordel for denne boka.
I "Forelskelsene" møter vi bokas jeg-person Maria, en kvinne som er ansatt i et forlag, og som hver morgen spiser frokost på en bestemt café før hun går på jobb. Ved et av nabobordene sitter det et par som hun foreløpig ikke kjenner navnene til. Etter hvert skal hun imidlertid få vite at mannen heter Miguel Desvern og at kvinnen, hans kone, heter Luise. Maria anser dem som det perfekte par, intenst lykkelige som de alltid ser ut, oppmerksomme og vennlige mot hverandre, vakre og vellykkede. Dette paret blir nærmest hennes forbilde, og hun gleder seg hver dag til å se dem igjen, betrakte dem på avstand, nyte det de har sammen - kanskje i håp om at noe av lykken skal smitte over på henne selv? Da paret en dag ikke dukker opp, heller ikke neste dag eller i dagene som følger, blir hun helt ute av seg. Hva har skjedd?
Som leser ble jeg fanget fra første stund med denne innledningen:
"Siste gang jeg så Miguel Desvern eller Desverne, var også siste gang hans kone, Luise, så ham, hvilket i grunnen var besyndelig og kanskje urettferdig, tatt i betraktning at hun jo var nettopp det, hans kone, mens jeg, derimot, var en fremmed kvinne som aldri hadde vekslet et ord med ham. Jeg visste ikke engang hva han het, det fikk jeg først vite da det allerede var for sent og han hadde vært avbildet i avisen, knivstukket og halvt skjorteløs og på nippet til å bli en død mann, hvis han da ikke allerede var blitt det i sin egen fraværende bevissthet, som aldri skulle vende tilbake: Det siste han må ha forstått var at han var stukket ned ved en feiltakelse og uten grunn, det vil si helt meningsløst, og dessuten igjen og igjen, redningsløst, snarere enn én enkelt gang for å utslette ham fra verden der og da og fordrive ham fra jorden med øyeblikkelig virkning. For sent til hva, må jeg spørre meg. Sannheten er at jeg ikke vet det." (side 9)
Miguel blir drept av en parkeringsvakt og det hele er en ren misforståelse. Parkeringsvakten er nemlig overbevist om at Miguel står bak det forhold at begge hans døtre har havnet i prostitusjonsmiljøet. Luise er helt knust på grunn av drapet på hennes høyt elskede ektemann, og mens hun sørger sliter hun med å finne et nytt fotfeste i livet for seg selv og barna. Ved et tilfelle blir Maria invitert hjem til henne, og med en usedvanlig åpenhet betror Luise seg til henne. Men hun er på besøk, dukker Javier Diaz-Varela opp. Han er en venn av Luises familie, og stiller opp i sorgen ...
Etter som handlingen i boka skrider frem, trekkes Maria inn i noe hun ikke aner rekkevidden av, og som det reneste kriminalroman bygges det opp en spenning som gjør boka åndeløst spennende og ikke til å legge fra seg. Innimellom med digresjoner til annen litteratur og kjente personligheter som f.eks. den berømte Milady i De tre musketerer - kvinnen som ble avslørt med en innbrent lilje i skulderen, hengt av sin ektemann, for deretter å gjenoppstå fra de døde og anta nye skikkelser i de påfølgende bøkene. Og oppi alt dette filosoferer forfatterens alter-ego, bokas jeg-person, rundt de evige spørsmål som kjærligheten generelt og forelskelser spesielt. Fører forelskelser noe godt med seg når det kommer til stykket, eller er det kun tale om destruktive krefter som kan få mennesker til å gjøre de utroligste ting i den tro at kjærligheten helliger alt?
Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marías bøker blir oversatt - fort!
Rosa99 siterer Forelskelsene av Javier Marías (side 140)
11:51, 7. november 2012 Ingen har det som favoritt.
"Vet De, kjære venn, at i vårt samfunn finnes det tre menn som ikke kan bedømme verden: presten, legen og lovens mann? De kler seg i sort, kanskje fordi de bærer sorg over alle de tapte dydene, over alle de tapte illusjonene. Den mest ulykkelige av dem alle er advokaten." Når folk henvender seg til presten, forklarer han, gjør de det med skyldfølelse, med anger, med overbevisninger som får frem det beste i dem og vekker en forståelig interesse for mellommannen, noe som på et vis trøster og lindrer dennes hjerte. "Men vi advokater", og her leste Diaz-Varela høyt for meg på spansk fra romanens siste side, etter alt å dømme oversatte han på stående fot, det var ikke det at han hadde utferdiget en versjon på forhånd, "vi ser de samme ondskapsfulle følelsene gjenta seg, ingenting korrigerer dem, våre kontorer er kloakker som ikke kan rengjøres. Hva har jeg ikke fått rede på ved å utøve mitt yrke! ..."
Under lister jeg opp som forrige måned hvilke bøker jeg har slukt . Kom gjerne med tips hvis noen har det:)
Karin Jensen siterer Stalingrad av Antony Beevor (side 18)
08:45, 5. november 2012* Ingen har det som favoritt.
Sovjet-ambassadøren, "bare halvannen meter høy, med et lite nebb av en nese og noen sorte hårstrå klistret tvers over hodet", var ingen imponerende skikkelse. Da Hitler mottok ham første gang, sørget han for at amdassadøren ble flankert av to av hans største SS-vakter for å understreke kontrasten. Likevel var den småvokste georgieren farlig for dem han hadde makt over..
En vond bok å lese, som hentet frem tårene. Den grep meg fra første stund, og jeg stoppet ikke å lese før jeg var ferdig. Aktuell, og bør leses av alle som kjenner en flyktning.
En ærlig historie, som nok mange kan kjenne seg igjen i. Jeg likte beskrivelsene av satte bygdeektemenn, som ikke tror det er nødvendig å anstrenge seg noe særlig.
Jeg er nesten halvveis i boka, og her er det så mange sultne og forfrosne mennesker at jeg måtte bevilge meg en god middag og fyr i ovnen i dag.
Håper det kommer noen lyspunkter etterhvert for hittil har det ikke vært mange.
Så hyggelig da, at vi har en aktiv bokelsker som er nominert til Brage-prisen. Gratulerer til deg Linn :)
Sist sett
