Jeg ble usikker av denne finurlige boka, den får pluss for å gi motstand, irritere meg og more meg. Den ligner ikke på noe annet jeg leser, og jeg må prøve mer av Ian McEwan. Noen som har lest mange bøker av han og kan si om denne er typisk for hans skrivestil?

Om en klassereise på 1800-tallet

(Dette er en spoiler)

Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) er kanskje mest kjent for nettopp romanen "Bondestudentar" og diktsamlingen "Haugtussa", men han skrev i tillegg en rekke romaner, skuespill, sakprosatekster, dikt og annet i løpet av sin forfatterkarriere som startet på 1870-tallet og fortsatte til århundreskiftet. Han skrev på landsmål eller nynorsk, og videreførte på mange måter det arbeidet Ivar Aasen (f. 1913 d. 1896) igangsatte atskillige år tidligere.

I "Bondestudentar" møter vi bondesønnen Daniel Braut, en gutt med et lysere hode enn sine sambygdinger. Dette legger Kapellanen i bygda merke til, og han ønsker å gi gutten en sjanse til å få seg litt skolegang. Det er imidlertid ikke noen selvfølge at en far vil gi slipp på arbeidskraften til en sønn, men ved hjelp av smiger og kløkt lykkes det Kapellanen å overtale Daniels far, Ole Johannes.

"Han vart tilslut litt leid av alle desse aandlause Motlegg og Tvilsmaal hjaa denne u-opplyste Bonden, og sagde, at han totte ikkje Ole Johannes burde setja seg imot dette, naar han so tydeleg saag, at det var Guds Vilje, og han skulde tenkja, at Vaarherre kanskje hadde større Tankar med Guten, enn han kunde fata. Daa Ole Johannes høyrde dette, gav han seg strakst. Tilbodet var no og so godt, at det i Grunnen ikkje gjekk an aa bjoda det av. So gjekk daa Ole Johannes heim baade byrg og uroleg yver det, som i Dag var avgjort; men Kapellanen var glad som ein Landvinnar. Det skulde verta eit herleg Arbeid aa faa saa og planta i slik ei naturfrisk Barnesjæl. -" (side 17)

Det verken far eller sønn vet er at Kapellanen har sine egne planer, idet han ønsker å prøve ut en spesiell metode på gutten. I begynnelsen blir Daniel forvirret. Han er forberedt på å pugge latinsk og tysk gramatikk, men blir i stedet introdusert for poesi, nordisk gudetro og annet. Etter hvert våger han ikke å fortelle foreldrene hva han og Kapellanen bruker dagene til. Det skal gå to år uten at han lærer verken latin eller tysk, og innen Kapellanen innser at hans metode i grunnen ikke holder mål.

" ...endeleg forstod han, at han kunde ikkje gjennomføra "Metoden" sin, og han tok til aa ræddast fyre, at han kanskje hadde gjort galet i aa gjera denne stakkars Guten til Prøveklut for sine uferdige Forsøk i Uppfostringskunsten." (side 38)

Kapellanen bestemmer seg for å koste på Daniel videre skolegang, og så kan han for alvor gå i gang med både latinen, tysken og det som er!

Med økte kunnskaper kommer drømmene om en bedre fremtid til Daniel. På den ene siden føler han seg ikke lenger hjemme blant sine egne, og på den annen side passer han ikke helt inn der han kommer heller. Han er flau over sin beskjedne bakgrunn og gjør etter hvert alt som står i hans makt for ikke å bli identifisert med bøndene han en gang delte skjebne med. Men at han blir for fin for sine egne, tas ikke nådig opp. Dermed begynner et nokså splittet liv, hvor Daniel forsøker å passe inn uansett hvem han er sammen med - helst ved å snakke alle etter munnen og ikke står for noe selv. Dette kommer særlig på spissen i forhold til dem som sponser ham med penger og gjør det mulig for ham å gå på skole. Og Daniel drømmer om å bli student! Og om å fri til Inga! Veien tilbake til det livet han kom fra stenges for alvor den dagen faren dør og hans avindsyke eldste bror overtar gården, og til slutt selger den for å reise til Amerika.

Etter hvert oppdager Daniel det søte liv i Kristiania, og han tar for seg av både øl og sterke drikker, der han fester bort det lille han har av penger. Midt oppi eksamensperioden skrumper pengebeholdningen inn, og den verste eksamenslesingen foregår i sult og pinsel, noe som forverres ved at almissene fra dem som har brakt ham så langt i livet, uteblir ... Å ta seg en jobb på si´- nei, det orker han ikke tanken på, lat som han er. Underveis fremkommer det at Daniel klarer seg best i de fagene han trodde han kunne dårligst ("men det kom seg vel av, at han no som altid visste meir enn han i Grunnen visste, når han sat under Eksamensklemma" (side 148)), mens det går dårligere der han trodde han kunne mer ("han svarad burti Hytt og Ver og stod stundom fast" (side 149)). Dermed glipper den etterlengtede lauden, og han må nøye seg med haud. Eksamen artium får han, men han må skuffet erkjenne at duskelua ikke gjør ham til et annet menneske. Han er og blir en bondetamp uansett.

Å være pengelens og sulten blir et så stort problem for Daniel at han nesten holder på å gå til grunne. Og for den som trodde at Hamsun var først ute med å beskrive sult, så er det altså ikke riktig. Garborg gjorde det før ham - allerede i 1885! Daniel tigger og låner penger, lyver og snylter - alt for å overleve. Og han snakker hvem som helst etter munnen for å smigre seg inn på dem som kan hjelpe ham. Men ingen har mye penger og til slutt blir kameratene så lei av ham at de skygger unna.

"Han tilstod det ikke heilt for seg sjølv, men i Grunnen hadde han det so, at han var ikkje so rædd for aa lida litt Naud, - naar han berre kunde sleppa aa arbeide." (side 208)

Til slutt er det ingen annen råd enn å pantsette duskelua - selve studentlua. For han måtte jo ha mat!

"Draumarna um "Studenterlivet" skjemdest han yver; alt det han hadde gjort og tenkt vart Synd og Skam og ynkeleg Daarskap." (side 225)

Men heller ikke dette varer lenge, og så går han til pateren og tar i mot nye almisser, mot at han lar seg "frelse". Da skal det bli slutt på fest og drikk, og han skulle begynne et nytt og bedre liv.

"I sine syndige Dagar hadde han livt altfor mykje paa annat Folks Pengar; no vilde han fylgja Guds Ord, og det sagde, at den, som vilde eta, skulde arbeida. Han vilde altso spyrja Pater um Arbeid. Han lengtad etter aa faa tala med denne Mannen; han totte han elskad han alt paa Forhaand." (side 228)

Men selv etter å ha blitt frelst og mottatt almisser, havner Daniel atter på fylla. Og så er han igjen i en klemme fordi han skjems over at han har latt seg frelse og er livredd for at kameratene skal få vite dette - samtidig som han er redd for at pateren skal få kjennskap til hans dobbeltliv og hans løgner.

"Aldri i sine Dager hadde han havt det so vondt, ikkje eingong daa han svalt. - " (side 248)

Det plager Daniel at han ikke har selvstendige tanker.

"For Daniel hadde ikkje voret sjølvstendig. Han visste det no. Han hadde havd det med aa meina som dei, han mest var i Lag med, og naar han hadde høyrt ei Meining framsett med Fynd, so hadde han teket den god og gløymt det, han fyrr trudde. Meir enn ein Gong hadde han høyrt Folk snakke um, at ein skulde hava "sjøvstendige Meiningar"; men han hadde aldri lagt Merke til det. Han var heimangjort i den Trui, at det gjaldt aa hava rette Meiningar. Og det kunde han ikkje kome ifraa enno. Kva kunde det nytta aa tenkja sjølvstendig, naar ein tenkte galet?" (side 254)

Etter hvert som Daniel vingler i sin tro på hva som er rett og galt her i livet, velger han å holde fast ved de meningene han en gang hadde, men velger å tie om dem inntil han ble sin egen herre.

Så får Daniel fast jobb og med det tilgang til et mer verdig liv med faste innkomster hver måned, selv om det ikke er utsikter til rikdom. Med mindre han skrinlegger drømmen om Inga og i stedet gifter seg til penger ... Og med det i seg at han har respekt for embetsstanden og andre autoriteter, og i grunnen forakter dem som gjør opprør mot det bestående, staker han etter hvert ut kursen for sitt videre liv - hele tiden livredd for at fortiden skal innhente ham ...

Det har vært skrevet mye og mangt om Arne Garborgs "Bondestudentar", og i ulike sammenhenger kan man lese om klassereise, svik mot sine røtter og opprinnelige idealer, om hva fattigdom gjør med mennesker i ytterste konsekvens, klasseskille, motsetningene mellom bondestanden og embetsmannskulturen, om konsekvensene av lærdom i en tid hvor dette ikke var noen selvfølge osv. Boka er også betegnet som en selvbiografisk nøkkelroman, og det er på det rene at Garborgs samtidige Aasmund O. Vinje (Dølen), Olaus Fjørtoft (Fram) og Christopher Bruun (kandidat Meier) kan gjenkjennes under andre navn, kan jeg lese på Wikipedia.

Romanen føyer seg inn i rekken av naturalistiske romanverk, som fremsto som en motreaksjon til den foregående epoken romantikken. Derfor burde det ikke overraske noen at Daniel tildeles lite flatterende egenskaper som latskap, tendenser til drukkenskap, manglende lag med penger osv. - alt som en følge av sin arv og sitt miljø. Det ligger i sakens natur at Daniel derfor alltid ville forbli en plaget person, aldri riktig lykkelig uansett hva som skjedde i livet hans. Dette bekreftes gjennom at han valgte bort kjærligheten til fordel for pengene. Men i motsetning til forfatteren selv, som var i opposisjon til alt og alle, ønsket Daniel å være alle til lags. Dette ironiserer forfatteren grovt over, jf. sitatet ovenfor på side 254. Man kan saktens lure på om Garborgs prosjekt var å vise hvor galt det kunne gå dersom man lot unge gutter av bondestanden slippe til i læreanstaltene på den tiden, eller om han ønsket å vise hva som skjer med ufrie mennesker som er altfor avhengige av andre, holdt nede og gitt almisser kun dersom de "skikket seg vel". Svaret gir seg vel selv i og med at romanen har selvbiografiske trekk fra forfatterens eget liv.

Det gammelmodige språket i boka gjorde den i begynnelsen noe vanskelig tilgjengelig, men dette ga seg forbausende fort. Boka er dessuten riktig fornøyelig. Garborg strør om seg med humoristiske og lattervekkende beskrivelser av de dilemmaene Daniel etter hvert kom opp i, og selv om mye som skjer underveis er både trist og leit, er det først og fremst humoren som preger fremstillingen. Romanen er dessuten meget interessant idet den beskriver et gryende opprør mot det bestående. Dette kommer ikke minst til uttrykk idet romanen nærmer seg slutten. Jeg gir denne boka terningkast fem.

Hadde høye forventninger til denne, det hentyder på smussomslaget at forfatteren kan sammenlignes med Henning Mankell og Stieg Larsson.....nei det var etter min mening en sterk overdrivelse. Kjedet meg til tider, alt for lang, 548 sider, da må det være mer å komme med enn Ceder presterer her. Dette var for meg skuffende og veldig midt på treet, en svak treer....

Hva med å gå for gjenbruk av bøker. Vet det er mange som gir bort gode brukte bøker i gaver.
Bøker skal ikke være gamle før det er umulig å få tak i de som nye.
Her er noen boktips til bokelskere i alle aldre.

Henryk Sienkiewicz - Ouo Vadis
Edvard Hoem - Kjærlighetens ferjereiser
Ragnar Hovland - En vinterreise
Sirurd Christiansen - To levende, og en død.
Jane Austen - Emma
John Irving - Enke for et år
Gabriel Scott - Alkejegeren
Kurt Vonnegut - Hokus Pokus
Johan Bojer - Verdens ansikt
Per Olof Enquist - Livlegens besøk

Dette er bare et lite knippe. Tenk på alle de store og "små" klassikerne da.

Jeg har lest "Idas dans" og lar det være med det. Den står støtt alene

Fantastisk skrevet Rolf, jeg er så glad, så glad for de ord du nå ha vært så raus å dele med oss andre om denne verdensberømte romanen.
Hendelsene i boka kunne nok vært tatt rett fra virkeligheten på den tiden vil jeg tro. Tolstoj var som du påpeker en del aristokratiet og hadde nok kunnskaper om hva som kunne skje bak draperier i det skjulte.
Håper boka trigger mange til å snuse på russiske forfattere, flere har gitt bidrag til mange store leseropplevelser, i allefall for min del.

En av høstens beste bøker!

I årenes løp (fra 1987) har Per Petterson (f. 1952) utgitt ni bøker, herunder en novellesamling og en essaysamling. Selv har jeg så langt bare rukket å lese fem av Pettersons romaner, og to av dem - "I kjølvannet" og "Jeg forbanner tidens elv" - er omtalt på min blogg. Jeg hører ikke med blant dem som var helt fra meg av ovasjoner over "Ut og stjæle hester" (men har lenge tenkt at jeg kanskje burde lese den på nytt for å gi den en ny sjanse), og generelt kan jeg vel si at jeg har likt forfatterens nyere bøker bedre enn de tidligere bøkene hans.

Etter å ha lest den ene fantastiske kritikken etter den andre av "Jeg nekter", som imidlertid også inneholder en og annen kritisk røst), har jeg vært veldig spent på denne boka. Og jeg kan allerede nå røpe at jeg likte den svært godt og rangerer den som den beste av Pettersons bøker så langt (med den begrensning som ligger i at jeg ikke har lest alle hans bøker enda). Ja, jeg vil endog karakterisere den som en av høstens beste bokutgivelser!

I "Jeg nekter" slipper flere fortellerstemmer til. Først og fremst møter vi Jim og Tommy - senere også Tommys søster Siri og fru Berggren (Tommy og Siris mor). Både Jim, Tommy og Siri veksler om å være bokas jeg-personer, mens historiene senere i boka også fortelles i tredjeperson entall. Vi treffer dem i ulike faser av livene deres - i nåtid (2006) og helt tilbake i 1962. Kapitlene er tydelig merket med tidspunkt og hvilken persons historie vi får høre, slik at man aldri er i tvil om hvor man er i historien. Dette er viktig, fordi man ellers kunne ha blitt noe forvirret pga. vekslingen i tid og perspektiv.

Jim og Tommy var en gang bestekompiser, og under oppveksten var det ingen av dem som ville trodd at deres veier skulle skilles. Men så går det med dem som med så mange andre barndomsvenner. De voksne gjør sine valg, de flytter bare for å nevne én ting, det skjer uforutsette ting, og dermed brytes tette vennskapsbånd.

I bokas åpningsscene har Jim kjørt til hengebrua som forbinder Ulvøya med fastlandet, og der stiller han seg opp for å fiske lenge før det har grydd til dag. Det er kanskje ikke mors beste barn som står der, og selv om det er en viss samhørighet mellom fiskerne som er vant til å treffe hverandre akkurat der, er det først og fremst fisket i seg selv som får dem til å oppsøke stedet. Så kommer en grå Mercedes glidende opp langs brua.

"Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned.

• Er det ikke Jim, sa han.

Jeg kjente han igjen med en gang. Det var Tommy. Han var tynn i håret, og nesten grå. Men det vannrette arret over venstre øye var fortsatt tydelig, hvitt, sølvlysende. Han hadde på seg en lilla frakk kneppa helt opp i halsen. Den så ikke billig ut. Han var den samme, og samtidig så han ut som Jon Voight i filmen Enemy of the State. Skinnhansker. Blått blikk. Bittelitt ute av fokus.

• Det er jo det, sa jeg.

• Fy faen, det må jeg si, hvor lenge er det siden. Femogtjue år. Tredve. Og jeg sa:

• Omtrent det. Litt mer.

Han smilte. - Vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke. Han sa det hverken på den eller den måten.

• Det er sant, sa jeg. Han smilte, han var glad for å se meg, det virka sånn.

• Og står du her og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere, om jeg ville, kontant. Er ikke det merkelig. Han smilte.

• Hva da.

• At ting kan bli sånn. Omvendt.

Omvendt, tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa det ikke for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han syntes bare det var merkelig." (side 16)

Og dermed er vi tilbake i fortiden - den gang Tommy, Siri og deres tvillingsøstre levde sammen med en inkompetent far som slo, og hvis mor hadde stukket av uten at noen visste hvor. Og vi får høre om barnevernet som griper inn og omplasserer ungene, slik at søskenbåndene rives bort en gang for alle. Uten vennskapet med Jim, som kom fra en bedrestilt familie, hadde Tommy antakelig aldri kommet ut av denne fasen av sitt liv med beina sånn noenlunde trygt plassert under seg. Det er en sår og traumatisk barndom vi blir vitne til. Og mens Tommy sliter med å finne et slags fotfeste, havner Jim på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk. Rollene er snudd, og det er kanskje dette som har gjort at de har kommet så ulikt ut etter livets mange irrganger? Dvs. hvor mye er rollene egentlig snudd når det kommer til stykket? Hvem er mest fornøyd med livet sitt tross alt? Jim som kanskje ikke er rik på gods og gull, men som kan tillate seg å dra ut midt på natta og fiske, fordi han har lyst? Eller Tommy, som kan få alt han peker på, men som likevel ikke finner noen glede i noe som helst ... ?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen boka, som er fantastisk skrevet og som pirker borti mye av det som skjer i et menneskes liv når man bærer på store og ubearbeidede traumer fra fortiden. Språket er så fininnstilt, så presist og samtidig enkelt - et fortellergrep som nok er nødvendig når man skal fortelle om dypt tragiske forhold uten risiko for at "det tipper over" i det sentimentale - og jeg kunne faktisk kjenne hovedpersonenes følelser i kroppen. For å bruke en forslitt klisjé om en bok som er kjemisk fri for klisjéer: det gjorde til tider vondt å lese denne boka. Særlig de kapitlene som omhandlet en omsorgssvikt på det groveste av dysfunksjonelle foreldre ... Her blir det terningkast fem og en halv. Når det ikke blir en seks´er er det fordi jeg på slutten savnet noe - noe som kunne ha landet historien(e) noe mer. Jeg kjente rett og slett en frustrasjon rundt ikke å få vite mer om hvordan det gikk med Tommy og Jim - og fordi forfatteren ikke har signalisert at det vil komme en oppfølger, kjentes dette som en mangel ved boka. Mens andre nok vil tenke motsatt - at det forhold at boka slutter helt åpent, nettopp er dens styrke ... kanskje fordi dette får leseren til å tenke sjæl ... Jeg forventer uansett et prisdryss på denne romanen! Og omsider har jeg kommet til den erkjennelsen mange "Ut og stjæle hester"-entusiaster har forsøkt å overbevise meg om: at Per Petterson stiller i en helt egen klasse blant de norske skjønnlitterære samtidsforfatterne i dag!

Richard Dawkins kommer med et greit eksempel i The God Delusion. Han viser til en sekt som tror på spagettimonsteret. Skal en tenke som en agnostiker så må en si at en ikke kan bevise at spagettimonsteret ikke eksisterer. For de fleste blir dette så søkt at det vil være fornuftig å be om beviser. På samme måte mener Dawkins at en ikke skal avkreve beviser fra ateisten, det er den andre parten som må bevise sin eksistens.

Det er forøvrig ikke alle ateister som liker Dawkins, da han ikke akkurat inviterer til debatt.

Denne gangen tillater jeg meg å legge igjen en link til min bloggomtale av boka.