Jeg har skrevet om boka på bloggen min, og i og med at den overstiger betydelig mer enn de 1000 ord det er mulig å få med her, nøyer jeg meg med å legge igjen en link til omtalen (dvs. i realiteten et resymé).

Å ja, det hadde vært kjempehyggelig. Det må vi absolutt komme tilbake til

Ble ferdig med "Stalingrad" av Beevor, så nå leser jeg "Politi og anarki" av Jens Bjørneboe og har så vidt begynt på Charles Dickens "Store forventninger", den lover bra.

Helt enig. Det er kanskje noe av det jeg er mindre fornøyd med etter at "den nye profilen" ble lansert. Bokomtalene burde "tre sterkere frem" i skermbildet. Det er jo det som er det mest "pirrende" når du logger deg inn: "Noen nye, spennende bøker å lese om?"

Ja der skulle vi ha vært, Lillevi

Dette var spennende, måtte bare lese til jeg var ferdig,ikke gjort mye fornuftig i dag. Anbefales:.)

I tillegg til en del husmorsysler før jul koser jeg meg med "Døden kommer til Pemberley" av P.D.James. Leser også "Alt jeg har gjort for deg" emosjonell utpressing - av Susan Forward og Donna Frazier

Hvem er du og hvem er jeg? Om å komme løs fra fastgrodde negative mønstre ...

Det er ikke veldig lenge siden jeg hørte om begrepet "mentalisering" for første gang. Ikke bare er begrepet relativt nytt, idet det antakelig ble brukt for første gang på slutten av 1960-tallet, samt at begrepet ble brukt utenfor terapirommet antakelig så sent som på 1990-tallet. Og det er svært, svært nytt at begrepet også har fått en plass innenfor lederutvikling og kommunikasjon. Dette har ført til at jeg har vært litt på utkikk etter relevant litteratur om temaet. Det som likevel var en utløsende faktor i forhold til mitt behov for å finne mer ut av dette, var en konkret episode for ikke mange dagene siden som fikk meg til å lure på hva i all verden det var som skjedde. En kjapp rådslagning med en venninne som er psykolog endte med konklusjonen "mentaliseringsbrudd" og anbefaling av Per Wallroths bok "Mentaliseringsboken".

I en artikkel i Legetidsskriftet (2008 nr. 9) defineres begrepet "mentalisering" som det å forstå seg selv og andre, hvilket er en nøkkelkompetanse i regulering av følelser. Når man ikke har kontroll på sine følelser, snakker man om hemmet mentalisering eller psykopatologi. For mentalisering er nært knyttet opp til empati, dvs. evnen til å ta andres perspektiv. Manglende evne til å mentalisere, dvs. bl.a. å forstå hva som foregår i andre mennesker, er nemlig (nesten) det samme som manglende empati.

I "Mentaliseringsboken" tar Per Wallroth utgangspunkt i at mentalisering har sammenheng med utvikling i tidligere tilknytningsforhold. Dette er den første boka som er skrevet for allmennheten om dette temaet, kan jeg lese på bokas smussomslag. I syv kapitler tar han for seg hva mentalisering er, hvordan vi lærer å mentalisere, når mentaliseringsevnen er på plass, når mentaliseringsevnen svikter og å mentalisere deg selv, dine barn og dine medmennesker. Per Wallroth er for øvrig fil.dr., leg. psykolog, leg. psykoterapeut, veileder i psykodynamisk psykoterapi og ledende representant for mentalisering og mentaliseringsbasert terapi (MBT) i Sverige.

"Den engelske psykoanalytikeren Peter Fonagy, som betraktes som den mest sentrale grunnlegger, utøver og forsker innen mentaliseringsteorien, definerer mentalisering som holding mind in mind, det vil si å være bevisst det bevisste som innebærer å ha kontakt med egne tanker og/eller følelser. En mer omstendlig forklaring kan være at mentalisering handler om å forstå seg selv og andre ut fra mentale tilstander som tanker, følelser, impulser og ønsker.

Mentaliseringsteorien bygger på kjennsgjerningen om at alle mennesker oppfatter virkeligheten på ulike måter fordi alle har hver sine erfaringer, kunnskaper og interesser." (side 11)

I følge Wallroth er det som skjer når man mentaliserer en annen person at man trer ut av seg selv samtidig som man beholder kontakten med sitt indre - altså at man står med den ene foten i egen sko og den andre foten i den andres sko. Slik kan man se seg selv utenfra og andre mennesker innenfra. Gjennom flere eksempler om forholdet mellom mor og barn, viser Wallroth hvilken betydning mors egen mentaliseringsevne - evne til å sette seg inn i barnets behov på barnets premisser, lese følelsene hos barnet og tippe sånn noen lunde riktig hva barnet vil - får for barnets tilknytning og senere evne til selv å mentalisere.

Dersom man opplever at ens egne følelsesmessige reaksjoner følger et visst mønster og er av typen destruktivt - altså at det medfører at andre trekker seg unna, skrekkslagen over f.eks. beskyldninger som ikke står i forhold til det som (antakelig) utløste dem - mangler man mest sannsynlig evnen til å mentalisere i situasjonen. Antakelig handler det om fastgrodde og automatiserte følelses- og handlingsmønstre, som har rot i en dårlig tilknytningsutvikling i barndommen. Det er ikke tilstrekkelig at omsorgspersonen var fysisk til stede - det er også viktig med psykisk nærvær og at omsorgspersonen var i stand til å speile barnet.

Wallroth beskriver ulike stadier i et barns utvikling, bl.a. psykisk ekvivalensmodus (manglende evne til å skille mellom fantasi og virkelighet), forestillingsmodus (evne til å skille mellom fantasi og virkelighet) og mentalisering (sistnevnte oppstår - forutsatt en sunn utvikling - i tre-fireårs-alderen). Et barn som opplever stor utrygghet i løpet av de første leveårene, eller endog mangler en person å utvikle tilknytning til - eksempelvis barnehjemsbarna i Ceausescus Romania på 1980/1990-tallet - risikerer mangelfull utvikling av hjernen pga. redusert mengde av synapser og derav mangelfull evne til mentalisering. En vesentlig forutsetning for å mentalisere er å ha evne til å konsentrere seg, noe f.eks. ADHD-barn sliter med.

En god mentaliseringsevne kan beskytte mot traumatisering i kjølvannet av traumatiske hendelser. Ved at man tankemessig kan gå tilbake og kjenne på følelsene som oppsto, vurdere ulike alternativer og betrakte det hele fra flere perspektiver, gjør en mindre fordømmende og mer tolerant overfor både en selv og andre, og man befrir seg fra å bli fastlåst i negative tolkninger av det som skjer rundt en. (side 63)

På side 66 beskriver Wallroth det som er betegnet som mentaliseringsbrudd. Alle opplever fra tid til annet at evnen til å mentalisere reduseres eller forsvinner helt i enkelte situasjoner. Det som skjer er at tilknytningssystemet aktiveres og at forsvarsmekanismene slår inn. Dermed kan det komme en fullstendig urimelig reaksjon på noe som "alle andre" enten ville stilt seg totalt uforstående til eller i beste fall ansett som en bagatell. Det er når slike reaksjoner blir til et fastlåst mønster som oppstår igjen og igjen, og som medfører uvennskap og brutte relasjoner, at man for alvor bør vurdere å gå i terapi. Da er nemlig mønsteret så fastlåst at det ikke nytter bare å lese en bok.

Grubling og bekymring er for øvrig ikke mentalisering. Felles for grubling og bekymring er nemlig at det som regel bidrar til å dra personene ned i destruktive tanker, hvor man ikke ser skogen for bare trær og gjerne repeterer negative tolkninger av omgivelsene om og om igjen. Når man mentaliserer, løfter man blikket, ser seg selv utenfra og forsøker å ta den andres perspektiv. Da kommer det nærmest automatisk flere perspektiver inn, og det er gjennomgående en positiv ting. Mentalisering må heller ikke forveksles med projisering, hvor man tror at man kjenner andre på seg selv, og egentlig bare speiler seg selv i andre.

"Dersom du overfører trekk fra dine tidlige tilknytningsrelasjoner til dem du møter i dag, reduseres naturligvis muligheten for å mentalisere om andre. For å kunne gjøre det må du ha et så åpnet og ikke-forvrengt blikk som overhodet mulig. Tenk derfor nøye gjennom om det kan ha seg slik at du deler ut ferdigdefinerte roller til andre, og eventuelt hva som karakteriserer disse rollene." (side 133)

"En forutsetning for å kunne mentalisere om andre er at du fokuserer på den andre personen og ikke har hele din oppmerksomhet rettet mot deg selv. Du må kunne "ta inn" andre mennesker for å kunne forstå og samspille med dem. Dette er ikke mulig dersom du bare er opptatt av dine egne tanker." (side 134)

Et sted å begynne, dersom man har problemer med å mentalisere i en opphetet situasjonen, er å utsette sitt eget utspill eller "smi mens jernet er kaldt", som Wallroth kaller det. Gjennom å forsinke sin egen reaksjon, før man går i vante spor og spyr ut eder og galle som ikke står i forhold til det man tror utløste det, får man tenkt seg om. En grunnleggende premiss er selvsagt at man selv er ansvarlig for sine egne følelsesmessige reaksjoner, og ikke kan legge ansvaret på andre. Finnes det andre alternative måter å reagere på? Hva skjer med relasjonen dersom du handler totalt uten impulskontroll og vrenger ut av deg de mest hatefulle uttalelser mot den andre? Ting du mest sannsynlig ikke mener en gang, når det kommer til stykket ... Har du opplevd dette før? Hva skjedde da? Var det så lurt? Angret du? Var det egentlig dette du ønsket? Fikk du sympati tilbake? Eller vraket du hele relasjonen? Jeg tenker på konsekvensanalyse før man agerer - med mindre man har gitt opp relasjonen og bare ønsker å trekke seg ut. Men også der kan det absolutt være lurt å tenke seg om.

Wallroths bok er tankevekkende på mange plan. På en meget lettfattelig måte fremstiller han årsak og virkning ved mentalisering, i tillegg til å angi noen konkrete øvelsesoppgaver for å øke ens egen evne til mentalisering. Ikke en gang bruker han begreper som kognitive strategier - heller ikke emosjonell intelligens. Jeg vet ikke om det er bevisst fra hans side, men alt han skriver rundt mentalisering og som har med bevisstgjøring av egne tanker og følelser å gjøre, er til forveksling nokså likt med det man innenfor kognitiv terapi kaller selvobservering. Det handler om å bryte tidligere mønstre og finne mer hensiktsmessige måter å reagere på. (En kjapp prat med min psykologvenninne har imidlertid fått meg til å forstå at mentalisering ikke er det samme som kognitive strategier likevel, idet det er ulike deler av hjernen som aktiveres (mentaliseringsprosessen foregår dypere i hjernen, kognitive prosesser mer på overflaten i hjernen).

Boka ga meg en innsikt som det er vel verdt å ta med seg videre, og som forhåpentligvis vil øke min egen bevissthet rundt hva som egentlig skjer i dysfunksjonell kommunikasjon, hva enten det er jeg eller den andre som sporer av. Og jeg er mer enn klar for å finne mer litteratur om temaet, men da fortrinnsvis litteratur knyttet opp mot ledelsesfaget. "Mentaliseringsboken" gir jeg terningkast seks!

En bok som beskriver slagets brutalitet. Det gjorde vondt å lese hvor mange unge soldater som led en forferdelig død i dette slaget om Stalingrad, også mange av sivilbefolkningen fikk lide.
Boka er så detaljrik i de grusomheter som ble begått, her ble det ikke vist nåde på noen
som helst måte.
Jeg visste nok noe av det som ville møte meg under lesningen men så detaljerte beskrivelser av nød og død var overraskende. Her kjempet soldatene på mange fronter, og mange døde av sult og kulde.
Et forferdelig slag på alle måter.

Hva legger en egentlig i det å henge ut noen? Selv synes jeg ikke noen henges ut i bokserien. Historien om hans far er kanskje lite flatterende, men den er i det minste realistisk. Onkelen synes jeg kommer bra ut av det, han er om ikke annet en som ønsker å verge om sin bror historie. Jeg lurer på om denne debatten hadde stått like sterkt for ti år siden, da en ikke hadde dagens jag etter å presentere et glansbilde av sitt liv via sosiale medier.

Drivende, annerledes og spennende. Bøkene om William Wisting blir bare bedre og bedre, nå har realismen fått selskap av tempo, nytenking og mer spennende personskildringer. Gleder meg til neste!

Så absolutt ... Og anbefaler på det varmeste!

Helt enig med Bjørg, det var en meget god bokomtale Lillevi. Og det om ei god bok fra et spesielt miljø så langt fra vår virkelighet som det nesten går an å komme.

Nåde og Villa Europa, begge av Ketil Bjørnstad, gleder meg til å lese begge:-)

Jeg er også begeistret for Hoems bøker. Selv om jeg synest denne historien var litt tam, men bare litt. Det er ikke særlig lurt å sammenligne bøker av samme forfatter, men det er fort gjort.

Hoem har en god penn, og er ganske så sikker på at å høre han selv lese er en fordel, han har jo slik en behagelig stemme.

Har lest "Jeg nekter" av Per Petterson i helgen. En av de beste bøkene jeg har lest i år.

En stor litterær leseopplevelse. Har skrevet en kommentar om boken til Lise Munthes innlegg

Har nettopp avsluttet boken, plutselig var det slutt - litt brått, vil så gjerne vite mer om hvordan det går med Tommy og Jim. Kom Tommy fram til Ulvøyabrua? Hva skjedde? Dette er en av de beste bøker jeg har lest i år. Her skildres vennskap på godt og vondt, det sagte og usagte, det du begriper og det du ikke får taket på. Barndom, ungdom og oppvekst preger livene deres, forholdet til nære relasjoner og deres mulighet til å etablere gode liv. "Jeg nekter" er en alvorlig bok, utrolig velskrevet, den tar et solid "tak" i leseren og det er umulig å legge den fra seg. Handlingen har levd i meg noen dager, også når jeg har lagt boken fra meg. Jeg elsker språkdrakten, så rett fram og lett tilgjengelig, men også detaljert. Hverdagsliv og trivialiteter skildres ned til minste detalj, jeg liker det. Alle personene i boken forteller sin historie med stor troverdighet. Dette har vært en stor litterær leseopplevelse.