Ja forresten. Akkurat de bøkene husker jeg selv fra når jeg var liten. De var selvsagt av mine favoritter, og derfor plukket jeg for noen måneder opp "Pionerene" av Cooper. Det viste seg derimot at denne boken ikke var tilrettelagt for meg som ni-åring, og det spørs om jeg hadde klart å sette pris på den boken da, selv om jeg gjorde det nå.

Lurer på hva slags versjon Knausgård leste, når han skriver han leste "Moby Dick" som ti-åring. :D

Jeg foretrekker selv å lese på norsk, og da setter jeg også pris på forord fra oversetteren der det blir beskrevet eventuelle uregelmessigheter. Om det er snakk om omdiktning så kunne oversetter vert ført opp som medforfatter når forlaget selger boken, da er det lett å luke bort de mer unøyaktige oversettelsene. Eventuelt lettere å finne versjoner av klassikere som kan passe for barn og unge.

Jeg vet ikke om det finnes noen praksis på dette?

Om det var et hyggelig selskap? En drink til, så hadde jeg ligget under verten.

Dorothy Parker

Jeg synes denne boken ble en nedtur etter de to første i triologien, som jeg syntes var strålende. Mulig at jeg var blitt for etblert og kjedelig når jeg leste denne, men fant ikke igjen magien. Macht und Rebel er en av mine favorittbøker, og derfor hadde jeg store forhåpninger til denne.

Forøvrig har du helt rett i at kulturen som skildres er skremmende.

Er akkurat ferdig med den, og har storkost meg gjennom 591 sider med mye glede og rike opplevelser, men også trist og sterk lesning fra krigsårene. Kan absolutt anbefales.

Leser nå Onkel Toms hytte av Harriet Stowe. Her på bokelskere fant jeg denne versjonen, http://bokelskere.no/Slattis/boksamling/2133414/ Utgitt av Gyldendahl i 2003 på 174 sider.

Men boken jeg leser er på omtrent seks hundre sider, altså må jeg være freidig til å anta at Gyldendal sin utgivelse må være en omskrivning, såfremt sideantallet som er beskrevet er korrekt.

Da er spørsmålet, hvordan kan en sikre seg mot å handle inn en kraftig amputert klassiker, og da sitte igjen med en helt annen leseopplevelse? Eksempelvis har jeg lett en stund etter en god utgivelse av "Tusen og en natt", uten helt å finne en som overbeviser meg om å være den rette.

Om glede, søskenkjærlighet og om å leve på lånt tid

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når.

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ...

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen.

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

(Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget)

Om Stockholms åndsliv på slutten av 1870-tallet

August Strindberg (f. 1849 d. 1912) skrev romanen "Det røde rommet" i 1879, dvs. i en alder av 30 år. Boka, hvis tittel refererer til det røde rommet i Berns salonger (som eksisterer i beste velgående selv den dag i dag - nå bedre kjent som Berns hotel), sjokkerte da den kom ut. Den førte like fullt til Strindbergs litterære gjennombrudd og er også senere betegnet som den første svenske moderne roman.

Selv om handlingen i romanen til dels er nokså usammenhengende og fragmentarisk, og aller mest kan minne om en samling av løsrevne historier, er det i alle fall én rød tråd som går igjen gjennom hele boka, nemlig Arvid Falk - en figur som er ansett for å være Strindbergs alterego. Arvid Falk er 23 år og temmelig fattig fordi han har valgt å forlate embetsverket for å bli journalist. Dvs. egentlig ønsker han å bli forfatter. Han har fremdeles sine idealer i behold, noe som etter hvert skal koste ham dyrt. For dersom man er ung og vil opp og frem her i verden, nytter det ikke å ha idealer. Det er nemlig kun penga som rår - den gangen som nå.

Innledningsvis i boka beskrives et udugelig embetsverk, der ingen egentlig gjør noe, men bare later som. Dette er personifisert gjennom Kollegiet for Utbetalinger av Embetsmannslønninger, som fremstilles så lattervekkende at det bare er å gi seg ende over. Som da Falk blir vist rundt og de kommer forbi direktørens kontor, og får beskjed om å være ekstra stille. Hvorpå Falk utbryter "Sover han?"

Strindberg avleverer den ene bitende sarkastiske personskildringen etter den andre - med så mye snert og beskhet at dersom det ikke hadde vært for humoren som hele tiden ligger på lur, kunne det fort bikket over. Særlig når man som tidligere nevnt vet at Arvid Falk er forfatterens eget alterego ...

"Falks inntreden hadde hatt en annen virkning på de to filosofene. De hadde i Falk straks oppdaget en "som hadde studert", og de la ham for hat, for at han kunne berøve dem deres prestisje innenfor det lille samfunnet. De vekslet megetsigende blikk, som straks ble oppdaget av Sellén, som derfor ble fristet til å vise sine venner deres fulle glans og om mulig få til en trefning. Han fant snart sitt stridseple, siktet, kastet og traff." (side 33)

Det er ikke uten grunn at romanen har blitt omtalt som et strindbergs lystmord, for den som ikke får gjennomgå i boka, finnes knapt. Forfatterens overordnede mål med boka må åpenbart ha vært å avsløre det spillet som finner sted blant samfunnstoppene på slutten av 1800-tallet, og dette gjør han på en slik måte at det nesten er noe fullstendig tidløst over alle de dramaer som etter hvert utspiller seg mellom permene. Og er det noen som virkelig får gjennomgå, så er det faktisk Arvid Falks bror Carl Nicolaus Falk. Han beskrives til de grader ondskapsfull i sin lengsel etter makt og penger.

"Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig." (side 22)

Handlingen i romanen foregår altså i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, og stemningen som beskrives skal være meget tidstypisk for slutten av 1800-tallet. Datidens opprørere - eller kanskje mer treffende de revolusjonære - møttes i det røde rommet på Berns, og der satt de og kritiserte det bestående. Ordene som blir lagt i munnen på Arvid Falk viser at han er en mann som er kritisk til alt og alle, og som er nokså opprørsk av natur. Hans idealisme koster imidlertid dyrt, særlig når han nekter å påta seg journalistiske oppdrag som kunne gitt klingende mynt i kassen - sårt tiltrengt for den fattige og stadig blakke Arvid Falk. Så er spørsmålet hvor lenge han har råd til å la idealene komme i veien for hardt tiltrengte inntekter ...

"Det var så mye løgn, så mye falskhet i luften at Falk følte seg beklemt og lengtet ut. Han så hvordan disse menneskene, som helt sikkert var hederlige og aktverdige, liksom gikk i en usynlig lenke, som de fra tid til annen bet i med halvkvalt raseri - ja, kaptein Gyllenborst behandlet jo verden med åpen, men enn skjemtsom forakt. Han tente sigaren i salongen, inntok passende stillinger og lot som om han ikke så damene. Han spyttet på kakkelovnsstenene, anmeldte ubarmhjertig oljetrykkene på veggene og uttalte sin forakt for mahognymøbler. De øvrige herrene inntok en indifferent holdning som passet deres verdighet, og så ut til å være på arbeid." (side 221)

Boka flommer bokstavelig talt over av skarpsindige psykologiske iakttagelser av et rikholdig persongalleri, noe som i seg selv gjør boka vel verdt å lese. Så får det heller være at boka som sådan mangler en sammenhengende rød tråd med en handling som skrider frem og ender i et slags klimaks. I den grad man kan si at denne boka ender i noe som helst, så må det være et antiklimaks, for til slutt gir Arvid Falk på mange måter avkall på sine idealer for å innordne seg embetsmannsverket igjen ...

Min utgave av boka inneholder et etterord ved Anne Heith, og jeg avslutter med et sitat fra side 281:

"Det røde rommet, utgitt i 1879, er Strindbergs første roman. Det har vært ulike meninger om hva slags tekst dette er, blant annet fordi man ikke finner en entydig hensikt. Det røde rommet er en flerstemt tekst som spiller ulike språk og perspektiver ut mot hverandre. I svenske litteraturhistorier har Det røde rommet markert innledningen til den moderne, realistiske diktningen. Dickens´ samfunnskritiske romaner så vel som Balzacs desillusjonsromaner har vært blant Strindbergs inspirasjonskilder. Dessuten er det forbindelser til den eldre pikareskromanen med en omvandrende helt, en picario, i sentrum, og til dannelsesromanen og til sensasjonsromanen. Fortellertekniske grep og skrivemåter fra ulike romantyper er benyttet. Resultatet er en tekst som kan oppfattes som forfatterens lek med innslag fra romansjangeren. Da Det røde rommet utkom, ble den oppfattet som nyskapende. Det er den også, samtidig som Strindberg bruker elementer fra forskjellige romantyper. Det nye ligger i den vitale, vekslende prosastilen."

"Det røde rommet" har ikke vært den enkleste romanen å lese, og heller ikke å skrive om. For å få fullt utbytte av boka er det sikkert lurt å lese den minst to ganger - alternativt å lese den meget rolig og fokusert, slik jeg kunne lese på nettsiden Nationell.nu - i en artikkel om romanen datert 7. september 2012. Jeg er ingen Strindberg-kjenner, men føler for å ta for meg flere av hans bøker etter hvert. Det er særlig det dyptgripende psykologiske ved hans bøker som fascinerer meg. Og for meg har det vært ekstra morsomt å lese denne boka siden jeg har bodd på Berns Hotel for sånn ca. 10 år siden. Skjønt det skal sies at Berns og det røde rommet egentlig ikke kan sies å ha noen sentral betydning i boka.

Jeg synes boka fortjener terningkast fem - helt på grensen til en sekser.

Chris Tvedt klarer det igjen! Boka er like god hele veien, ingen dødpunktet og et godt plot og han klarer å overraske meg gang på gang. Tvedt er den beste norske krim forfatteren etter min mening. Dette er strålende, anbefales varmt til alle krim-elskere:-)

Jeg har aldri giftet meg. Det var ikke nødvendig. Jeg har tre husdyr som fyller oppgaven: en hund som murrer om morgenen, en papegøye som banner om ettermiddagen og en katt som kommer hjem midt på natta. Marie Corelli

Kom tilfeldigvis over en bok av Ole Paus da jeg var på biblioteket forleden, var ikke klar over at han også er forfatter. Boken heter "Isengaard" og jeg må virkelig si at jeg ble positivt overrasket. Har lest boken i helgen og den engasjerte fra første side. Jeg skal skrive en anmeldelse av boken over helgen. Men det jeg kan si er at dette er en bok flere bør lese.

Etter som jeg kan se ligger det inne bokomslag fra før. For meg er det ikke så viktig om det ikke er det "riktige" omslaget, det er bedre med et eller ikke noe. Jeg har også lastet ned og lagt til en del bokomslag på eldre bøker her inne.
Et lite tips til deg, jeg ser du legger dette under bokomtaler det er vel ikke noen bokomtale dette, så du bør nok heller poste innlegget ditt under diskusjoner.

Mine bøker er i 2 bind. Bind 1 er 304 sider, bind 2 har 265 sider. Det finnes også en stor heftet utgave av "Idioten", som er 2 bøker i 1 bok.
Mine bøker er ovesatt av Geir Kjetsaa. Solum forlag 1990. Innbundne bøker

Har lest alle bøkene til Nesser og er stor fan,men dette var skuffende .Kjedelig,alt for lang, rotete historie og et sammensurium av personer. Vanskelig å holde tråden i historien og ventet et bra slutt i det minste...skuffende den også.....han skriver strålende krim og særlig om Barbarotti, dette var en skikkelig nedtur for min del.....

Geir Kjetsaa kan du stole på, han var en god oversetter av Dostojevskijs bøker.
Jeg har lest F.D. med ulike oversettere, litt forskjell er det men ikke slik at jeg noen gang har reagert negativt.
3 kapitler er 31 sider i min bok, noe i den duren kanskje? eller litt mer?
Kjell k, du får komme med et forslag så blir det nok bra.

Jeg har begynt å lese "Vår felles venn" bind 1 av Charles Dickens, men jeg sliter med den. Den kommer til å være med meg i mange uker tror jeg, leser nå kun litt av gangen ellers detter jeg ut.
Snar ferdig med Dag Solstads fornøyelige "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har gjemsøkt vårt land".
"Døden i Venedig" av Thomas Mann ligger klar, og jeg vil nok begynne på den i løpet av helga.
Venter også på beskjed fra Kjell K når vi skal begynne med felleslesningen av Dostojevskijs "Idioten". Den står klar i bokhylla.

Selvfølgelig vil jeg lese denne boka sammen med dere :) med glede.
Fyrsten kan for eksempel ville oppsøke horisontlinjen,
"den linjen hvor himmel og jord møtes, der vil løsningen på livets gåte ligge"
Gleder meg!

Året er 1968, og jeg har gått av toget på Larvik stasjon. Står der og speider etter en taxi for jeg har med meg to store kofferter fulle av bøker og klær. Dette er mitt første møte med byen og jeg er spent på den nye jobben min på Larvik gymnas.

Jeg leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad