Her går det i thriller/spenning, kråkejenta av Eriksson og Sundquist. Den har fått strålende omtale her på bokelskere, men er ikke helt overbevist ennå. God lese og sportshelg til deg:-)

God tur til deg, Fjodor og Idioten. Ta de begge med deg på tur du, og kos deg både med turen og boka :)

I de bøkene av Dostojevskij som jeg har lest skjer det utrolig mye på kort tid. I begynnelsen av denne boka skjer det mye i løpet av noen timer, fra Fyrst Myskin sitter på toget til det som skjer i selskapet hos Nastasia Filipovna.

Om dyp, dyp sorg

Josefine Klougart (f. 1985) er en dansk forfatter og poet som sin unge alder til tross har opplevd å bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger; første gang for romanen "Stigninger og fald" i 2011 og andre gang for "En av oss sover" i 2013. Det er ikke mange dagene til vi får vite hvem av de nominerte som stikker av med prisen. Hele fem bøker har Klougart utgitt fra debuten i 2010. (Kilde: Wikipedia)

"Det er aldri ett menneske som forlater et annet; man forlater hverandre, tenker jeg. Det skjer, er én bevegelse; man har blitt én kropp, og denne kroppen faller fra hverandre. Det er ingen skyld å plassere, det er en hel masse regnskaper å gjøre opp, og ingen å sende regningen til. Alt jeg har, er ditt. Den følelsen." (side 124)

Romanen "En av oss sover" handler om å bli forlatt og å miste etter at man trodde at man hadde funnet den store og altoppslukende kjærligheten som skulle vare livet ut. Bokas hovedperson - en kvinne - reiser hjem etter at bruddet med mannen hun har levd sammen med i åtte år er over, og hun omtaler ham konsekvent som sin avdøde mann. For det er slik hun føler det. Kjærligheten er død. Ergo er mannen hun elsket også død - i alle fall for henne. Kun slik kan hun makte å forholde seg til sorgen sin på. I et nesten hudløst og gjennomsiktig språk skildres sorgen, og jeg kan ikke forstå annet enn at den må være selvopplevd fra forfatterens side. For slik er det ikke mulig å skrive uten å ha kjent følelsene på egen kropp ... I et poetisk språk skildres en sorg så dyp at det nesten er vanskelig å fatte at det er mulig å komme levende fra det.

"Så er det altså det man gjør. Etter åtte år. Etter åtte år reiser man seg fra senga og går helt fattet, men samtidig alt annet enn fattet, helt uten form, gjennom et rom, et annet, låser seg inne på et bad, og faller sammen der. Smeltet menneske som sitter sånn, helt stiv; og slår hodet mot en dør. Det er kanskje det eneste som er å gjøre. Åtte år, telle opp dagene, og langsomt begynne den samtalen som starter som en hvisking gjennom en dør. Så er det kanskje det som skal til, så er det kanskje sånn det starter. Den slags øyeblikk som har all tid skrevet inn i seg, det som har vært, det som skal komme, det som aldri blir og, ja, det som aldri var." (side 92)

Mens jeg leste meg gjennom boka, sluttet jeg aldri å tenke på at forfatteren bak ordene ikke en gang er 30 år. Likevel opererer hun med en dyp psykologisk innsikt og har språket i sin makt. Hun beskriver følelser i bilder og på den måten gjør hun dem svært konkrete - og det uten å falle for fristelsen til å bevege seg inn i det banale. Helhetsinntrykket er at hun gir et meget sterkt bilde av hva det vil si å være i dyp, dyp sorg etter å ha mistet den man satset alt på ... Boka er tilsynelatende svært lettlest, men jeg vil på det sterkeste advare mot å "feie" gjennom den i full fart. For å få fullt utbytte av den, mener jeg at man bør gi seg tid til å dvele ved det man leser - for å finne frem til den mollstemte stemningen som ligger mellom linjene. I motsatt fall kan man nemlig risikere å føle at det hele blir for lett. Og kanskje må man også ha opplevd noe lignende selv for å forstå alt som ligger bak ordene ...

Jeg er i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men ender med en sterk fem´er. Boka er nok blant dem som vil vokse ved andre og tredje gangs lesning. Og så blir det spennende å se om Josefine Klougart stikker av med prisen når årets vinner av Nordisk Råds Litteraturpris skal kåres!

Jeg har lest alle bøkene om "Julie" av Anne Karin Elstad om igjen i år. Leste dem nok tidlig på åttitallet men jeg synes bøkene var like gode nå. Har derfor lyst til å lese "Folket på Innhaug" om igjen også. Var på et besøk på Bekkestua i dag, og på vei tilbake til parkeringsplassen var jeg en tur innom senteret og oppdaget der en spennende butikk "Aliblabla" bokhandel og antikvariat. Stakk innom og tro det eller ei, der fant jeg alle 4 bindene om Innaugfolket pent innbundet og til en billig penge. Skal garantert tilbake og bruke mer tid i 2 etasjer med bøker av alle sjangere. Fornøyd med dagen.

Flere av de eldre russiske forfatterne har personer som skriker og bærer seg med voldsomme fakter, ofte for bagateller. Mange er rasløste, spesielt blandt de adelige, de som ikke har noe yrke utover det å ha en tittel da. De går som regel bare på visitter til hverandre, så der finner du mange fornøyelige karakterer kan du tro.
Dostojevskij har mange slike karakterer i bøkene sine.

Den rå vinterluften snek seg inn gjennom kjøkkendøra, og Gran Gran frøs litt i den slitte kjolen, som var sydd av bomullstrie fra melsekker. Den vesle jenta i døråpningen hadde ikke rørt seg siden hun dukket opp, hun sto og stirret mot sengen inne i rommet, der moren hennes lå.

"Helbredelsen" av Jonathan Odell. Ny bok nettopp mottatt fra bokklubben "Nye bøker"
Dette er en sørstatsfortelling som jeg gleder meg til å lese videre.....

Jeg ser for meg fyrsten som en karismatisk person. En person som alle lytter til med begreisting når han forteller sine historier.
Han sier selv at de hyppige sykdomsanfallene har gjort han nesten til en idiot. Han kan også fortelle at han aldri har hatt ordentlig undervisning mens han vokste opp med to gamle damer.

Mens han er i Berlin sier han: "Her betrakter de meg som idiot, men jeg har nå likevel min forstand i behold, men det aner de ikke"....

Han er nok en litt spesiell person der han uten blygsel søker kontakt med ukjente "slektninger" og andre mennesker.
Interessant å følge han videre.....

Her er min bokbloggomtale av Roar Sørensens "Smertens Aveny"

Her er min bokbloggomtale av Marit Persheims "Lydløs Trompetisme"

Her er min omtale av Lars Mæhles bok "Den mørke porten"

Nå vet jeg, takker! (Bare 57 foran meg i køen på denne boka)

Hadde jeg vært historielærer hadde jeg brukt denne boka som pensum for å vekke interessen for historie! Fantastisk engasjerende og medrivende, forfatteren greier å vekke til live en person som det finnes svært lite informasjon om og han er i tillegg historisk korrekt! Gleder meg til å lese den nyeste boken hans, Jomfruen fra Norge!

Så ålreit! Jeg har nettopp vært og hørt på et foredrag hvor forfatteren presenterte boka, og endte selvsagt opp med et signert eksemplar! Gleder meg til å lese den!

Jeg har forresten skrevet om arrangementet på min blogg.

Er det ikke rart, noen bøker faller en pladask på og denne falt jeg for. Det er så herlig og finne slike bøker, skjønner godt han fikk pris for boka :)

Sitat: http://instagram.com/p/OpO_Vbt-Rb/

Tenkte jeg skulle prøve meg på Gillian Flynn "Gone girl", om biblioteket har den inne.

"Stalingrad"har jeg nylig lest, og den gjorde inntrykk. Du trenger ikke en annen fiction-krimbok når du har denne fra virkeligheten. Skrekk og gru for noen tilstander det var under slaget.

Synd at denne ikke falt i smak hos deg. Jeg likte den veldig godt, men det er fint at vi kan se de samme bøkene på forskjellig.