Jeg sa også fra til Andre og trykket på varsle. Fikk svar at han hadde deaktiverer denne brukeren.

Du kommer ikke til å angre, Lillevi. Men når det gjelder "Victor Alveberg triologien" anbefaler jeg at du anskaffer deg de 3 bøkene enkeltvis og ikke den digre kolossen som inneholder alle 3. Den er på godt over 1500 sider og ble rett og slett noe uhåndterlig å holde i. Du har noen flotte leseopplevelser i vente. "Til musikken" er visstnok flott å høre på lydbok da det også spilles musikalske godbiter på klaver innimellom. God tur til bruktbutikken. Håper fangsten blir god.

Du er ikke alene. Bortsett fra påskekrimmen på NRK1 har jeg lest 4 bøker om "Folket på Innhaug" (Anne Karin Elstad) i påsken. En like stor leseopplevelse nå som for 30 år siden.

Helt enig Gretemor,føler han er undervurdert, men de som har fått øynene opp for han tror jeg er av samme oppfatning som deg. En av våre helt klart store forfattere, er blitt big fan de siste par åra, tok litt tid før jeg våget meg utpå, men er veldig glad jeg begynte med Victor Alverberg trilogien, litt av en murstein, men det vare en pur glede å lese, da var jeg solgt:-)

Alt jeg har lest av Bjørnstad har vært bra. Han fengsler seg med skrivemåten sin, drar meg inn i historien og er der fullt og helt ut boka og lukker alltid boka med en god følelse,tenker alltid "som den mannen kan skrive". Nåde er min favoritt så langt, en aldeles nydelig bok som gikk rett i hjertet på meg og den er for meg en skatt, og en av mine favorittbøker.

Ketil Bjørnstad er en av mine favorittforfattere. Har lest den triologien som nevnes her og "til musikken" og "Elven" har jeg registrert som favorittbøker her på siden. Har lest mange andre bøker av han også. Spesielt vil jeg nevne triologien om "Victor Alveberg" som jeg har skrevet en anmeldelse av (søk Victor Alveberg)

Har lest alle 4 bøkene i påsken. Det er godt det har vært hjemmepåske og med slike bøker kunne det godt ha regnet og stormet hver dag. Må bare innrømme at jeg har hatt problemer med å legge dem fra meg. Jeg leste dem første gang på 80-tallet men leseopplevelsen var nesten enda større nå. Anne Karin Elstad er en stor historieforteller, hennes skildringer av personene og de ulike menneskeskjebnene er rett og slett enestående. Leseren blir revet med fra side til side, ikke et eneste dødpunkt. Du rives med i handlingen, lever deg inn i den enkeltes liv, du smiler og gråter, er lettet og engstelig, blir sint og glad, gruer deg til avsløringer og kjenner deres tunge og slitsomme liv på kroppen. Hennes skildringer av mennesker, steder og natur er så levende at jeg kunne se Oline, Magret, Erik, Johan, Mons og Ildri m.fl tydelig for meg - samt gården, setra og den storslåtte naturen. Spesielt sitter jeg igjen med stor respekt for de sterke, stae, arbeidsomme og flotte kvinneskikkelsene. Tror AK Elstad gjenforteller historien slik det uten tvil har vært på 1800 tallet i Norge. Og for ikke å forglemme den fantastiske trønderdialekta som benyttes i all kommunikasjon mellom personene i bøkene, etterhvert også møre/vestlandsdialekt. Jeg ble rett og slett nedstemt da jeg klappet igjen bok 4. Jeg savner dem alle sammen. Nå har jeg tenkt å lese "Lenabøkene" på nytt igjen også. Er visst i Elstadmodus nå. Har du ikke lest bøkene om Innhaugfolket enda? Da er det bare å sette i gang. Skuffet blir du neppe. "Folket på Innhaug"(bok 1), "Magret"(bok 2), "Nytt rotfeste"(bok 3), "Veiene møtes"(bok 4). God lesning

Det var dette jeg skrev når jeg var ferdig med bøkene.
Ja, det er lurt å bruke god tid på bøkene og ikke legge de vekk for en periode, for da tror jeg det er vanskelig å komme i "James Joyce-modus" igjen.
Kanskje det er lurt å lese litt om han og hans forfatterskap før du prøver igjen, for det gjør du nok en dag, de fortjener det :)

Takk! ;-)

Helt enig med deg, fantastisk bok. Fikk nesten ikke lagt meg i går, boka var veldig vanskelig å legge i fra seg. Ser serien om Henrik VIII parallellt, helt perferkt:-) Annbefales varmt, må nok bare skaffe meg resten av serien også:-)

Rettsdrama på sitt beste!

Når den tyske advokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach (f. 1964) kommer ut med ny bok, er dette en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Tidligere har jeg lest novellesamlingene "Forbrytelser" (2009) og "Skyld" (2010), og herværende bok "Collini-saken" (2011) er hans tredje bok og første roman.

Innledningsvis i boka møter vi Collini som har drept indiustrimagnaten Hans Meyer på et luksushotell i Berlin. Alt tyder på at drapet er begått på bestialsk vis mot en forsvarsløs mann, og Collini tilstår det hele og nekter til alt overmål å forklare seg om motivet.

Caspar Leinen har nettopp etablert seg som selvstendig advokat og han er mer enn ivrig til å påta seg oppdraget da han blir oppringt fra straffedomstolen. Men det er før han vet hvem han skal forsvare ... For ikke å snakke om før han vet hvem som er drept. Hans Meyer er nemlig en gammel bekjent. Siden skal han gjøre det han kan for å komme løs fra oppdraget - inntil han møter den meget erfarne advokaten Mattinger, som er oppnevnt som bistandsadvokat for de pårørne av avdøde.

"Mattinger ristet på hodet. "Ja, og hva så? I neste sak minner drapet Dem om en såkalt tragisk opplevelse i Deres barndom. Og i den følgende må De hele tiden tenke på at De en gang har hatt en venninne som ble voldtatt. En annen gang liker De ikke oppsynet på klienten Deres eller De synes at narkotikaen han handlet med, er menneskehetens største onde. De vil være forsvarer, herr Leinen, altså må De også oppføre Dem som en forsvarer. De har påtatt Dem forsvaret av en mann. Vel, kanskje var det en feil. Men det var bare Deres egen feil. De er alt han har der inne. De må fortelle ham om Deres forhold til den døde og så spørre om han fremdeles vil at De skal forsvare ham. Hvis han vil det - og bare det kommer det an på - må De ta Dem av ham, anstrenge Dem og gjøre tingene Deres ordentlig. Dette er en drapssak, ikke et seminar på universitetet." (side 37)

Etter dette skjønner Leinen at han ikke har noe valg. Han er nødt til å stå ved sitt oppdrag - riktignok etter å ha spurt mannen han er satt til å forsvare, og som ikke egentlig ønsker noe forsvar, om han har noe i mot dette. Collini har intet å tape og heller ingen innsigelser.

Leinen innser at han kommer til å tape saken - inntil han faktisk begynner å legge sjelen sin i oppdraget som går ut på å forsvare noe de aller fleste anser som et rovmord uten noe forståelig motiv. Når gjerningsmannen selv ikke vil bidra til sakens opplysning, må han gjøre det selv. Og den som leter, finner. Og det han finner er så oppsiktsvekkende at ingenting blir det samme etterpå ...

Nok en gang har jeg kommet over en velskrevet og poengtert bok av Ferdinand von Schirach, som holdt meg i åndeløs spenning helt til det siste. Uten å røpe for mye av handlingen er konteksten ytterst interessant, nemlig om hvordan den tyske stat omdefinerte alvorlige spørsmål om skyld og straff via en lovendring, noe som gjorde at krigsforbrytelser med ett var foreldet i 1968 - det året da tysk ungdom for alvor begynte å interessere seg for fedrenes synder fra andre verdenskrig. Igjen handler det om at ingenting er slik det tilsynelatende kan se ut som. Bokas tema fikk som følge at det kort tid etter utgivelsen ble nedsatt en komité med oppdrag å granske nazifortiden i justisdepartementet. Jeg gir terningkast fem!

Jeg deler din begeistring over boka. Dette var en hyggelig leseopplevelse. Forfatteren har en herlig sjangerblanding mellom klassisk krim, en liten dose Vindens skygge og pur samlerglede. Selv om samler gleden gis noen stikk underveis ( spesielt samling av bøker), så opplever jeg at samleren også hylles, om man ikke går for langt.

Jeg likte boka veldig godt. Synes fortelligne var god.

Dessuten er designet veldig bra!!!

Jeg følte også litt vemod ved å lese boka, vet ikke hvorfor men det har vel kanskje litt med de to personene Axel Jensen og Leonard Cohen å gjøre, og en svunnen tid.
En begynnelse på ettekrigstidens personlige frigjøring, og de fant sin plass på Hydra sammen med likestilte og lokalbefolkningen.
Avdøde Axel Jensen har skrevet flere bra bøker og Cohen med sin flotte stemme og sanger har mange beundrere.
Intressant å lese relasjonene menneskene mellom, de nære og de vanskelige, og om samholdet, lengslene og de lange fravær.
Boka var ok den, jeg trenger egenlig ikke å vite så mye mer om privatlivet deres, synest vi fikk et godt nok innblikk i de gleder og prøvelser Marianne gikk gjennom.

Helt enig med deg, synes denne var minst like god som askepott,ikke et kjedelig øyeblikk. Jeg kommer til å lese mer av denne forfatteren.

Denne boka har stått på ønskelista mi ei stund og på lørdag var jeg så heldig at jeg fant den på et antikvariat.
En annerledes historie om den tapre analfabete kvinnen som måtte ha et svar på hvorfor mannen ikke kom hjem etter sauehandelen.
Ei tynn lita bok er det, men siden historien er så vakker og spesiell vil den sitte lenge. Det var ikke akkurat en hverdagshistorie som ble fortalt.

Ser at denne boka virkelig har fenget deg, og flere med deg. Jeg synes også boka var god, men kanskje ikke så god som de som har skrevet om den her inne synes. Men den var god nok til at jeg har lyst til å lese de andre bøkene forfatteren har skrevet.

Det som trekker ned for emg er at business plottet er litt for enkelt. Forfatteren har gjort det lett for seg selv, med å bruke Røkkes raid av Aker og Kværner som mal, for deretter og legge til å trekke fra. Dette fungerer helt greit, men det hadde vært mer spenennde med et nytt og ikke allerede kjent handlingsforløp. Synes heller ikke at skildringene av den interne spenningen i de forskjellige organisasjonene når helt opp.

Det blir litt for mange sterotyper blant karakterene, men en del fiffige detaljer trekker opp. Språket blir litt stivt, og litt typisk denne sjangeren. Et stort pluss for at de gode ikke plutselig har svart belte i karate eller en annen kampsport, og banker opp alle skurkene.

Dette er dog ikke noen dårlig bok. Jeg koste meg, til tross for det jeg har nevnt over. Dette er et stykke unna den beste blårusspornoen jeg har lest, men det er gledelig at det skrives flere corporate romaner i Norge av norske forfattere.

Ved en gedigen misforståelse lånte jeg denne boka som påskelektyre. Selv om tittelen er krystallklar i sin tale, trodde jeg dette var en samling "røverhistorier" fra jaktlag og fangstmenn opp gjennom tidene. Etter å ha lest noen sider og skumlest enda flere ble jeg mistrøstig klar over at dette faktisk er en håndbok for jegere som skal ut og fange vilt. Her kan man boltre seg i ulike fangstmetoder og stifte nærmere bekjentskap med ulike typer feller, spor og metoder for flåing for å få et vakkert skinn.... Ingen bok for undertegnede altså, med mindre sivilisasjonen går under og det blir en dyd av nødvendighet å ta i bruk urmenneskets kunnskaper.
Språklig kunne den trengt litt flere runder i "vaskemaskinen", men jeg gir den terningkast 5 ene og alene for at den er så gjennomarbeidet. Her har man virkelig samlet erfaringer fra et helt liv, noe som er imponerende i seg selv. Et "must" for enhver jeger.

Denne boka ble min ved en tilfeldighet, det var noe med omslaget som fenget i tillegg til at vaskeseddelen beskrev noe jeg aldri har lest om før. Det er ei lettlest bok, både sprudlende og ettertenksom i all sin enkelhet. Hvordan arter livene seg for en familie som pusser fasader og lever på løgner? Tematikken er på ingen måte ny eller original, men bakteppet, det at handlingen foregår både i India og England over flere generasjoner, er flunkende ny for min del. En helt grei historie, - innimellom med ettertenksomme og gode ord, som maner til ettertanke. Ei perfekt bok på stranda, hytteveggen eller toget. En artig historie som godt kunne egne seg for TV skjermen i form av drama. Terningkast? En firer.