Mysteriet rundt Anastasias forsvinning

John Boyne (f. 1971) er en irsk forfatter med mange bøker bak seg. Noe som ser ut til å være ett av hans kjennetegn er at han skriver om kjente historiske hendelser, som mytteriet på Bounty, om andre verdenskrig (barneboka "Gutten i den stripete pyjamasen") - og om den russiske revolusjonen (i "Hendelsenes Hus", hvor Romanov-familiens siste dager i Russland står sentralt). Selv har jeg kun lest "Gutten i den stripete pyjamasen" av ham tidligere.

I åpningsscenen i "Hendelsenes Hus" befinner vi oss på begynnelsen av 1980-tallet. Ekteparet Zoya og Georgy Jachmenev har helt siden den russiske revolusjonen i 1918 levd i landflyktighet i Europa - først i Paris og senere i England. Zoya er syk, og har ett eneste ønske: å få se Vinterpalasset i St. Petersburg en siste gang. Men våger de?

Gjennom boka, hvor det hoppes mye frem og tilbake i tid, noe jeg for øvrig opplevde som helt uproblematisk, får vi i tilbakeblikk vite hva ekteparet har opplevd. Vi er tilbake i 1915, hvor Georgy etter nær å ha satt livet til for å redde et medlem av tsarfamilien, blir tilbudt jobb som Alexei Romanovs livvakt.

Alexei er ingen ringere enn sønnen av Tsar Nikolai den andre, og det ikke Georgy vet er at Alexei lider av en blødersykdom. I likhet med alle gutter med blodsbånd til det engelske kongehus på den tiden ... Dette snakket man ikke høyt om, fordi det var forbundet med skam at en med kongelig blod i det hele tatt hadde svakheter. Georgy erfarer at Alexei er en vilter og leken gutt som nekter å leve under det strenge regimet som tsarinaen har lagt opp for ham, og en dag skjer det fatale: han faller ned fra et tre. Tsarinaen bebreider Georgy, til tross for at han ikke har hatt kjennskap til faren for blødninger ...

Mens Georgy befinner seg på Vinterpalasset og er delaktig i tsarfamiliens indre liv, forelsker han og Anastasia seg i hverandre. Og da den russiske revolusjonen bryter ut, noe som ender med at tsarfamilien utslettes, klarer som kjent Anastasia å stikke av. Ingen vet hvor det blir av henne, men det er en kjent myte at hun etter revolusjonen skulle leve i beste velgående et eller annet sted i verden. I "Hendelsenes Hus" forsøker John Boyne å dikte seg inn i hva som skjedde med henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av historien, for ikke å risikere å ødelegge spenningen for andre. Skjønt dersom man er historieinteressert og har lest litt om den russiske revolusjonen, blir antakelig historien for tam og forutsigbar. Dette er risikoen ved å skrive om kjente historiske hendelser hvor utfallet er gitt på forhånd, og derfor stilles det nok ekstra høye krav til kvalitet og innhold. Slik at ikke det hele bare blir en repetisjon av det "alle" vet fra før av ... John Boyne skriver godt - i alle fall ut fra det jeg kunne bedømme etter kun å ha hørt på lydboka. Likevel - riktig spennende ble det aldri, og mot normalt brukte jeg derfor uforholdsmessig lang tid på å komme meg gjennom den. Det lille spenningsmomentet som var igjen - hvor ble det egentlig av Anastasia? - ble for lite rett og slett. Oddvar Helland leste imidlertid godt og med fin innlevelse i teksten, og sånn sett fungerte denne boka svært godt som lydbok, synes jeg. Dette en bok jeg vil anbefale sterkt for yngre lesere, fordi man da får levendegjort den russiske revolusjonen på en måte som tørre fakta i en historiebok ikke klarer, med mindre man har særdeles god fantasi. Min konklusjon blir denne gangen terningkast fire - et sterkt et! Det er bokas språklige kvaliteter som har vært avgjørende ved min vurdering.

Herlig papegøyeskvalder

Etter å ha lest Julian Barnes fantastiske roman "Fornemmelse for slutten" i desember i fjor (min første leste bok av Julian Barnes), var jeg fast bestemt på at dette er en forfatter jeg virkelig ønsker å bli bedre kjent med. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hans roman - eller kanskje rettere sagt biografi - om Gustave Flaubert - "Flauberts papegøye" - var å finne blant 1001 bøker du må lese før du dør. Desto mer nedslående at boka på dette tidspunktet faktisk ikke var å få tak i via de vanlige salgskanalene ... Etter mange måneders venting hos www.antikvariat.net, dukket boka omsider opp i juni i år. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Cappelen Damm den 1. mars i år utga boka som pocket. Tvert i mot planla jeg å lage et stunt med en høylytt bønn om snarest å få utgitt denne boka på nytt da siste side var vendt for et par dager siden ... I stedet - og nå foregriper jeg - kommer denne omtalen til å ende med et rungende "Løp og kjøp!" til alle ansvarlige bokelskere som ønsker å være litt med der det skjer! Dette er nemlig en bok alle som er over gjennomsnittet litteraturinteressert bare MÅ få med seg!

I "Flauberts papegøye" møter vi den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, som på sine gamle dager er besatt av den franske 1800 tallsforfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) , mannen som er aller mest kjent for sin roman "Madame Bovari". I særdeleshet er det historien om en spesiell utstoppet papegøye som Flaubert lot seg inspirere av mens han skrev sin roman "Un coeur simple" (Et enkelt hjerte), som Braithwaite jakter på. I jakten på den rette papegøyen nærmer vi oss stadig Gustave Flauberts sjelsliv. Mannen som aldri giftet seg, men omga seg med elskerinner, noe som til slutt medførte at også han - i likhet med mange av sine samtidige - fikk syfilis ... Mannen som mente at hans egen person var totalt uinteressant mtp. den litteraturen han skapte ... Hvor mye av Flaubert fantes likevel i hans romaner? Og hvor ble det av den autentiske papegøyen som inspirerte Flaubert?

"Vi rekapitulerer. Først har vi Loulou, papegøyen til Félicité. Så er det de to konkurrerende, utstoppede papegøyene, én på Hôtel-Dieu og én ute ved Croisset. Så er det de tre levende papegøyene, to i Trouville og én i Venezia, pluss den syke parakitten i Antibes. Som mulig opphav til Loulou tror jeg vi kan se bort fra moren i en "avskyelig" engelsk familie Gustave traff på båten fra Alexandria til Kairo: Med grønn øyeskygge som klistret seg til kysen, så hun ut "som en syk, gammel papegøye." (side 57)

Flaubert hadde en gang elsket og tapt, og etter dette forherdet han sitt hjerte slik at ingen annen kvinne kunne overta den plassen som var tiltenkt hans elskede. Kanskje nettopp derfor fremsto han som litt av en kyniker i senere faser av sitt liv, og hvor ingen kvinne klarte å binde ham til seg. Dette skulle han senere komme til å angre på - særlig når alderen og ensomheten kom trengende på.

Samtidig som "Flauberts papegøye" er en slags romanbiografi over Flauberts liv og forfatterskap, syntes det i alle fall for meg som om legen Geoffrey Braithwaite fremstår som forfatterens eget alterego, men hvor han tidvis kan leke seg med det mest autrerte og dra det hele så mye lenger - til stor fornøyelse for meg som leser. Jeg humret og lo meg gjennom denne boka, som er et funn for litteraturinteresserte som også ønsker å lære litt.

Når den aldrende legen går til angrep på litteraturkritikerne, er det med et fandenivoldsk vidd som er så kneggende morsomt at det var så vidt jeg klarte å lese videre.

"De bøkene de (les: kritikerne - min kommentar) underviser i og skriver om, kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone overfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert, Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. ....

Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. ..." (side 77)

I et kapittel dikter Braithwaite seg inn i hodet på en av Flauberts forsmådde elskerinner, mens han i et annet tar for seg alle forbudene han hadde innført dersom han fikk bestemme hva forfattere fikk lov til å skrive om - omtalt som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Og mens han graver seg ned i Flauberts innerste hemmeligheter, lurer man mon tro på om han egentlig leter etter sin avdøde kones uforståelige irrganger.

"Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnsforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er stedet hvor tingene blir forklart for en, livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at livene de gir mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget." (side 179)

Siden boka som nevnt er en 1001-bok, siterer jeg fra denne til slutt:

"En støvete, pensjonert doktor som forføres av en avdød fransk forfatter, virker lite trolig som fruktbar grunn for humor, men romanen er full av vidd og innsikt. Den flommer av detaljer, blant annet tre Flaubert-biografier (én salvelsesfull, én kritisk og én objektiv); den virkelige Flaubert-eksperten Enid Starkie opptrer, og det forekommer til og med en liksom-universitetseksamen. Dessuten inneholder boken en del pussig materiale, som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Det er et fascinerende puslespill av en bok."

Inne i mitt eksemplar av boka fant jeg dessuten en VG-bokanmeldelse fra 9. november 1987, ført i pennen av Tove Valmot. Hun var den gangen helt fra seg av ovasjoner over bokas kvaliteter - "Forfatterens fascinerende tanke er nemlig den at vår oppfatning av andre - heri innbefattet Flaubert - alltid speiler oss selv."

Jeg elsket denne boka! Ikke bare er den glitrende skrevet, men tematikken og analysen av et forfatterskap, med et utall av de mest merkverdige digresjoner underveis - det var fornøyelig fra første til siste setning! Få kan som Julian Barnes skrive så interessant om f.eks. Gustave Flauberts beskrivelse av Madame Bovaris øyne - et i bunn og grunn trivielt tema som løftes til et spørsmål om hennes karakter - både i filosofisk og moralsk forstand. Og et ditto omvendt vrengebilde av en akademisk litteraturkritiker som pirker i inkonsekvente beskrivelser i Flauberts tekst - og det på et detaljnivå man nettopp må være akademiker i et snevert miljø for i det hele tatt å ha interesse for. Det hele fremstilles med et komikkens skjær - slik at man en gang for alle skjønner at noen kritikere utelukkende skriver for hverandre - andre for leserne ... Og uten å røpe for mye om slutten, som for øvrig er i god Julian Barnes-stil, kan man vel si at spørsmålet rundt hvilken papegøye som egentlig er den rette, koker noe bort i kålen til slutt ...

Jeg er ikke i tvil: Her blir det terningkast seks!

Enig med bloggeren at dialogen er bokens styrke. Boka er fremstår som noe misantropisk, og foregår innen et et lukket miljø som har sine egne sosiale regler og verdier. At den ble hauset opp som en erotisk bok av noen anmeldere synes jeg var veldig rart. Jeg synes det ble litt mye til tider, og at fofatteren gikk i ring, dessverre. Men det er flere gode enkelt dialoger som er bra.

Jeg er helt enig med deg. Wonderboy er en av mine favorittbøker. Begge er veldig godt skrevet. Langeland var trainee i Schibsted så han vet veldig godt hva han snakker om når det gjelder teamet i Wonderboy. I intervjuer sier han også at han har studert PR bransjen grundig. Jeg har ikke lest hele Verdensmesterne eller Hauk og Due, men ser at de ikke skaper like mye begeistring som disse to. Kanskje forfatteren bør innse at det er dette han er best på?

Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?

Du kan lese min omtale av Dagane grå her (NB! Ekstern lenke)

Jeg anbefaler deg å begynne med "Mrs Dalloway". Vær forberedt på at den ytre handlingen er beskjeden!

Bøkene hennes er ikke tykke, hun skriver så vakkert og innsiktsfullt - og jeg finner henne veldig fascinerende. Bare av den grunn synes jeg personlig at det er høyst overkommelig å komme gjennom bøkene hennes. Bruk litt tid - ikke rush!

Om han dukker opp i Verdensmestrene vet jeg ikke, men både Wonderboy og den enste er han med i.. Jeg synes det er litt morsomt. Det fungerer dog best i Wonderboy

Flott Lillevi, jeg setter pris på din kritiske røst om boka "Drift". Jeg har også lest den i sin tid uten at jeg husker noe av den, og har ikke hatt behov for å lese mer av ham unntatt boka om Oda Krogh som jeg også syntes var bra.
Nå er jeg begynt på "Historien om Edvard Munch", er i startfasen men til nå er den noe "dau", håper den tar seg opp. Skal bli intressant å lese videre om malermester Edvard Munch.
Takk for din omtale og din ærlige mening, vi trenger flere som deg som setter et kritisk søkelyset på ei bok får så rosende omtaler.

Morsomt og interessant innlegg!

Personlig mener jeg at man bør være tilbakeholden med å kalle seg selv forfatter. Det kan sikkert diskuteres hvor mye som skal til for å tittulere seg selv som forfatter - om man må leve av sitt forfatterskap på heltid, eller om det holder å skrive en og annen bok i løpet av et langt liv. I farten kommer jeg på at det f.eks. på Wikipedia ofte kan stå om en person at vedkommende er forfatter, journalist og rikssynser, og dette trekker vel i retning av at man kan være flere ting på en gang, også forfatter! (Og så er det selvsagt et helt annet spørsmål hvem som egentlig sitter med definisjonsmakten på et medium som bl.a. Wikipedia ...)

Min erfaring er at de som med rette kan kalle seg forfattere, er tilbakeholden med dette selv, med mindre de altså lever av sitt forfatterskap på heltid. Og så kan vi andre selvsagt kose oss med ergrelsen når vi ser at "hvermansen" misbruker denne hederstittelen i debattinnlegg i avisene ... ;-)

Jeg følger din begeistring helt, men må komme med en liten korreksjon. Langeland har skrevet seg inn i sine bøker før. Han begynte i Wonderboy, bare der brukte han ikke sitt eget navn. Traineen som vandrer rundt i gangene og virker litt lost er Langeland. I den neste boken nevner han også seg selv. Hovedpersonen i boka blir sjalu på Langeland. Dette er derfor ikke noe nytt grep. Du skal dog då avgjøre selv om du liker det eller ikke.

Tok denne boka fram som lett sommerlektyre. Synest det var noen litt klisjefylte setninger i begynnelsen så jeg så litt mørkt på det. Men den tok seg kraftig opp etterhvert og ble en interessant historie.
Det aller beste med boka er at den er basert på en kunstner fra virkeligheten og hennes private liv og senere som utøvende kunstner.

Denne forfatteren har jeg fått et sterkt forhold til. Nå i sommer var jeg bl.a. i Sussex i England, og da besøkte jeg Virginia Woolfs landsted Monk´s House. I dag har jeg skrevet om huset og hagen hennes på bloggen min, og her er linken.

Jeg elsket "Wonderboy" og jeg digger "Fyrsten". Fy flate.....at det er mulig å skildre PR bransjens indre liv slik som Langeland, og jeg velger å tro at han vet hva han snakker om. Boken fenget meg fra første side, først og fremst fordi forfatteren er en fremragende forteller og fordi han evnet å holde min interesse levende gjennom hele boken. Han "utleverer" PR bransjen, først og fremst på en kynisk måte men også med et utrolig engasjement - og "kanskje" med positive hensikter.....? Jeg velger å ikke ta et klart standpunkt her men holde meg til bokens litterære kvaliteter. Den er rett og slett kjempegod. Språklig har jeg ingen ting å utsette, og historien han forteller er interessant. Personngalleriet er satt sammen på en intelligent måte, og hans bruk av kjente personer synes jeg krydrer det hele. Her er det viktig å "holde tungen rett i munnen" og innse at dette er en "oppdiktet" historie men med et reelt innhold. Boken ga meg en innsikt i de metoder som brukes for å lykkes - og for å innkassere ros og anerkjennelse uavhengig av metoder. Først og fremst er dette en spennende og interessant bok proppet av samfunnssatire, og ikke minst skrevet av en forfatter som, tror jeg, vet hva han skriver om.

Jeg fant boken interessant, ikke minst fordi øya faktisk eksisterer og at historien derfor er spennende. Historisk sett interesserer historier om lepra (spedalskhet) meg selv om boken, litterært sett, kanskje ikke var på topp. Husker at jeg syntes den var rystende og at jeg først og fremst leste den som et spennende tema. Men når det er sagt.....har du prøvd ommat og ommat igjen uten å finne den interessant. Legg den bort med god samvittighet!!

Helt enig, synes denne var bedre enn kråkejenta.

Som tittelen tilsier, dreier dette seg om ulike underholdningsartister som har gjestet byen, med hovedvekt på nyere tid. Selv om boka gjenspeiler Trondheims gjøglere, kan den nok også finne klangbunn i Norge som helhet, da det som nevnes nok er felles for de fleste steder i landet og tidsepoken.
Jeg koste meg i selskap med små historier om byoriginaler, sirkus, kraftmenn, tivoli, kor, kino og markeder, for å nevne en liten brøkdel. En godtepose av en bok, som for min del gjerne kunne gått mer i dybden og hatt flere sideantall. (ca 200 sider med mange bilder) Det at den er spekket av bilder og gamle annonser bidrar til en realistisk og troverdig gjengivelse av de ulike gjøglere og deres storhetstid.
Boka er både underholdende og informativ og et must for både skaptrøndere og de som har føttene godt plantet i Trondheim og omegn. Språket er frodig og varmt, og gir lesestunden en lun atmosfære. Anbefales på det varmeste!

Synes ikke det var dumt av deg. Jeg leste ferdig men dørgende kjedelig, huff ferdig med denne forfatteren.

Det var ikke alltid like enkelt å forstå alt, så jeg måtte lese jevnt men ta ofte pauser. Jeg tror det har kommet en nyere utgave og den vil jeg tro er letter å lese og forstå. Det er i allefall å håpe på det, for det er Ingen mening i at språket/oversettelsen skal være så uoverkommelig det kan ødelegge litt for helheten.
Hovedsaken er at denne verseromanen skal kunne forstås. Skjønner godt at det ikke har vært enkelt og oversette disse versene. Men jeg kom meg nå gjennom de etter å ha brukt mer tid på denne boka enn jeg vanligvis bruker.