Takk

Jeg har to forskjellige utgaver av boka, begge er oversatt av Arthur Omre, den ene er fra 1950 og jeg har sammenlignet den litt med utgave fra Bokklubben 1965. Og jeg ser at der er litt forskjell, f.eks.står det ikke "inte" i 1950 utgaven (Den har ikke ISBN nr.).
Det ser ut som om bokklubb-boka fra 1965 er trykt opp på nytt fra 1940 utgaven (som den var da den kom ut på norsk første gang).

Mario Vargas Llosa. Nå får vi ta del i det eventyrlige ved at Conversación en La Catedral fra 1969, et hovedverk i latinamerikansk litteratur, endelig er oversatt til norsk.
På norsk heter boka "Samtale i Katedralen".
Spennende!!

For en flott omtale du skriver her Lillevi. Er det rart jeg for en tid tilbake siden leste Steinbeck's bøker med glede og klarte ikke å stoppe, måtte bare ha mer,mer.
Hans mennesketyper er ubetalelige, og de vil bli husket lenge etter endt lesning. Så bra er hans karakterer, ja, jeg mener det er noe av det beste som er skrevet, og tenk så mange bøker da. Bare vent, dere i felleslesingen har flere gode bøker i vente, som den lille boka "Perlen", som virkelig er en liten perle.

Her er min anmeldelse av boka "Det henger en engel alene i skogen" (ekstern lenke)

Ja

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

• Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
• Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
• Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
• Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!

Så bra, og takk skal du ha Jostein, flott at du fant dette diktet og delte det med oss. Det var nytt for meg at han brukte en del av en verselinje som tittel til boka si.
"The best laid schemes of mice and men
Go often awry"

Skal lese ferdig beleiringen av Helen Dunmore med handling fra Leningrad anno 1941. Sterk bok. God Lesehelg til deg, håper på litt sol,deilig å lese ute så lenge det er mulig...

Dette er en bok jeg skal lese en gang til. En av mine favorittbøker. God helg og god lesning

En av de desidert beste bøker jeg har lest. God lesning og god helg....

Endelig er jeg i gang med "Disse øyeblikk" av Herbjørg Wassmo. Denne har jeg gledet meg til og dette blir helgens leseglede. Har lest noen få sider og forstår allerede at dette blir en leseopplevelse. God høsthelg...

Kan tittelen bli mer skremmende? Bare ordet Svartedauen med undertittelen "en litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse" gjør at en kan få frysninger nedover ryggen, og med god grunn. Det var et helvete på jord.
Det er ikke så mange øyevitneberetninger til forløpet, til alle lidelsene, angsten og døden, for de fleste bukket under for pesten. Men noen er det, og andre historier fra de skremmende årene fra 1348 og utover i Europeisk historie.
Det dukket stadig opp epidemier av ulike slag i kjølvannet av den store pesten, og her forteller Ustvedt om den spede begynnelse til å forstå årsaken til Svartedauen "Rotte - loppe - menneske"
og andre mindre, men alvorlige epidemier. Eksperimenter og forsøk som ble fortatt viste at Rattus norvegicus (brun-rotte)ikke overførte pest i samme utstrekning som Rattus rattus(svart-rotte)
Jeg syntes det er en velskrevet bok, her fikk jeg et godt innblikk i katastrofeårene i Europa og i Norge, men også årene etter epidemien.

Kan tittelen bli mer skremmende? Bare ordet Svartedauen med undertittelen "en litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse" gjør at en kan få frysninger nedover ryggen, og med god grunn. Det var et helvete på jord.
Det er ikke så mange øyevitneberetninger til forløpet, til alle lidelsene, angsten og døden, for de fleste bukket under for pesten. Men noen er det, og andre historier fra de skremmende årene fra 1348 og utover i Europeisk historie.
Det dukket stadig opp epidemier av ulike slag i kjølvannet av den store pesten, og her forteller Ustvedt om den spede begynnelse til å forstå årsaken til Svartedauen "Rotte - loppe - menneske"
og andre mindre, men alvorlige epidemier.
Jeg syntes det er en velskrevet bok, her fikk jeg et godt innblikk i katastrofeårene i Europa og i Norge, men også årene etter epidemien.

Har lett etter første utgaven lenge. Er det noen som har lyst til å kvitte seg med sin?

Dette var spennende fra første side og finurlig slutt. Dette er krim på sitt aller beste:-) annbefales virkelig:-)

Registrerer at det blir flere og flere som skriver i feltet "bokomtale" der de kun skriver litt om boka og så henviser de oss til å lese deres bokomtaler på sin egen blogg.
Jeg vet ikke om det er det som er meningen at det gjøres på den måten, kanskje Andrè har noen synspunkter på det, om hvordan det skal være fremover. Etter hvert nå har det blitt mange slike innlegg, det blir i grunnen ganske så tungvint når en ønsker å lese omtaler og så må gå inn via blogger. Syntes det hadde vært mye bedre og hyggeligere å lese omtalen her på Bokelskere.no, det går jo lett an å lime de inn. Det er jo så mye enklere når den ligger åpen her. Vel, det er nå min mening da.
Andre som har synspunkter på det?