Bokelskere.no

Jeg leser en del bøker som det er fortsettelse på, som Sebastian Bergman av Hiorth og Rosenfeld , Harry Hole i bøkene til Jo Nesbø.
Altså blir man kjent med hovedpersonene i bøkene. Hva med dere, når dere leser 2-3 bøker og det kanskje går ett til to år før neste bok kommer ut, må dere skumlese siste bok, for å huske , hva skjedde i forrige bok? Nå får jeg liksom ikke begynt på neste bok i en serie , fordi det er så lenge siden jeg leste forrige bok og jeg er redd for å ha glemt viktige detaljer, altså blir jeg aldri ferdig.

Jeg elsker Elling, og blir nesten fornærmet ved tanken på at Elling er en fiktiv person. Han kommer så under huden på leseren, i bokversjon og også de filmatiserte bøkene.
Forfatteren er unik, og jeg lurer på om også han er litt Elling, noe jeg ikke har fått inntrykk av , men det finnes vel en Elling i de fleste av oss. Forfatteren må være en utrolig god menneskekjenner, akkurat som om han leser folk rundt seg , og dette blir det fantastiske bøker av.
Han skriver så godt , at jeg nekter å tro at Elling ikke finnes. Han er der ute er sted.

Da setter jeg disse på ønskelisten og ser hvordan det går :-)
Husker du hva de to første heter? Ellers finner jeg det vel ut.
Hjertelig takk!

PS: Der så jeg det - de to første står jo på forsiden, ikke sant.

Godt å høre at vi er enige. =) Selv har jeg lest bare noen få Myron bøker, og synes ikke det gjør noe at man ikke har lest den serien før man leser Win. Synes Myron var en noe kjedelig karakter.

De er nok ganske spennende og bloddryppende innimellom, i hvertfall denne, - det er så lenge siden jeg leste de to første. Jeg vil nok anbefale å lese dem i rekkefølge, for det er særlig de to hovedpersonene og utviklingen av forholdet mellom dem det er artig å lese om. Skjønt krimhistoriene er jo også fikse, - godt funnet på og godt skrevet, damen kan jo skrive! Det er avsluttede krimhistorier, mens slutten på denne var en ren cliff-hanger på det personlige plan, så begynnelsen på neste bok (Hvit død), som jeg nå er i gang med, faktisk er en direkte fortsettelse!

Jeg leser så godt som aldri krim, men dette høres ut til å kunne være en fin avveksling. Skjønner at det dreier seg om flere bøker; en serie som bør leses etter hverandre?
Håper ikke de er for gufne og bloddryppende for en sart sjel!

Jeg er veldig glad for at det ble så varmt at jeg ble fristet til å lese krim og gå inn i Cormoran Strikes - og Robin Ellacotts! - verden, - til tross for at den var full av ekle, perverse menn! Jeg hadde glemt hvor fine disse bøkene er, - så nå er det bare å løpe av gårde og kjøpe den fjerde!

Coben er mest kjent for sine enkeltstående thrillere, men han har skrevet noen serier også. Han har skrevet en serie om Myron Bolitar, og han har også så vidt begynt på to andre serier: nemlig Wilde og nå Win. Noen kjenner kanskje igjen Win fra Myron Bolitar serien?

En mann som vet hva han vil
Fremdeles liker jeg Cobens enkeltstående thrillere best hvis jeg måtte velge, for synes de er mer avhengighetsskapende og fenglsende. Likevel er jeg glad for å ha lest Win for det ga mersmak. Han beskriver seg selv som en slags Batman. Han kommer fra en rikmannsfamilie og bor på godset sammen med sin far. Han har råd til hva som helst, og kan gjøre hva som helst når han vil. Han er også glad i vakre kvinner som han treffer gjennom en superhemmelig sexapp. Han er en mann som vet hva han vil. Han tar også ofte loven i egne hender, gjerne med vold.

Denne gang er han selv halvveis i trøbbel. Han blir fraktet av noen til en penthouse og der finnes et berømt maleri som er blitt stjålet fra godset, og en koffert med Wins initialer på, er blitt funnet. Mannen Ry Strauss, som eier leiligheten, er død, og Win har en mistanke om at han er en av kidnapperne til Patricia. Patricia er Wins søskenbarn. For mange år siden ble Patricia kidnappet og noen måneder senere, klarte hun å rømme fra Skrekkskuret i skogen, men kidnapperne hennes ble aldri identifisert. Ry Strauss skal også være en av de skyldige i en sak som skjedde for mange år siden. Win begynner å gjøre sine egne undersøkelser om denne døde Ry Strauss i håp om å renvaske seg selv og kanskje gi Patricia fred.

Ikke alle kommer til å like denne karakteren
Win er kanskje ikke en bok eller en karakter for alle da han er noe annerledes. Han vet at han har mye penger, og har mulighet til det han vil, og er ikke redd for å vise det, heller. Han er en fyr som går veldig i mot janteloven, noe som kan bli klysete å høre på for enkelte. Men jeg syntes det var forfriskende. Selv er jeg en smule lei av å lese om antihelter som virker å være skinnhellige, så det var forfriskende å lese om en karakter med en annerledes personlighet. Men advarer om at det kan bli for mye for enkelte, men jeg syntes bare det var festlig. Win minner meg om en blanding av Bruce Wayne (Batman) og Patrick Bateman (American Psycho).

Win er en sprudlende karakter med sine gode og onde sider, og Coben blomstrer med sin kjente, tørre humor. Mysteriet ble noe forutisgbar, men likevel ødela det ikke spenningen eller den gode underholdningen Coben klarer å skape. Leser gjerne mer om Win. Leste noen av bøkene i Myron Bolitar serien, men syntes Myron Bolitar figuren var noe kjedelig. Win er sprekere og vittigere. Så jeg leser heller mer om ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Boka handler om livet på Grønland, om sårbar natur og sårbare mennesker. Det er i det hele en sårbarhet som for noen ser ut til å gå over i håpløshet. De økende temperaturen på koden får Grønlandsisen til å krympe. Innlandsisen truer med kollaps. Også blant menneskene merkes dette. Selvmordsraten her er svært høy, høyere enn i alle andre land.

Handlinga i boka er sett gjennom øyne til en ung kvinne. Hun er uten navn i boka. Hun er lesbisk og har nettopp funnet seg en kjæreste, Maliina. Men nå skal hovedpersonen reise ut av landet, til Danmark, til Århus. Her skal hun studere antropologi. Men livet i Danmark blir vanskelig. Grønlenderne med sitt avvikende utseende blir sett ned på. Også studiet oppfattes vanskelig for henne. Eksamen kommer, men hun leverer ikke. I brevene til kjæresten lyver hun og forteller at alt gikk bra.

Boka er delt inn i tre deler. Første del heter «De». Handlingen her avbrytes stadig av opplysninger om folk på Grønland som nylig har tatt sitt eget liv og hvilken metode hver av dem brukte. Andre delen er kalt «Hun». Her går vi inn i et konkret eksempel. Jeg-personen er tilbake på Grønland. Hun har reist fra Nuuk til kjærestens hjemsted. Her får hun møte kjærestens familie. En kusine av Maliina har nettopp tatt livet sitt. Hun klarte det ved tredje forsøk. Den dødes foreldre sitter der helt lamslåtte. Likevel vil ingen snakke om det. Men det vil Maliina. Hun oppsøker sykehus og andre institusjoner og vil ha svar på hvorfor jenta ikke fikk hjelp etter de to første forsøkene. Eneste svaret hun får, tyder på at hjelpeapparatet i landet ikke strekker til.

Samtidig begir hovedpersonen seg inn til stedet som kalles «Blomsterdalen», et naturskjønt området dekket av is og snø og omgitt av høye fjell. Her er det en kirkegård. På gravene står blomster, men det er blomster av plast.

Boka siste del heter «Jeg». Nå er det hovedpersonen selv som er drevet av dødslengt. Det ender med at hun stjeler en bil, setter opp en avsindig fart og slipper rattet......

Denne boka handler til dels om kulturkollisjoner, om forskjeller mellom nord og sør i Skandinavia, og også om forskjeller i tanker og handlingsmåter mellom barn og voksne og til dels også mellom samer og nordmenn/dansker. Men først og fremst handler det kanskje om å finne fram til sitt opphav, noe som i hvert fall her virker svært innfløkt.

I sentrum står jenta Risten. Hun er 7 år da handlinga starter. Hun er vokst opp i en liten bygd nord i Finnmark. Foreldrene er samekvinnen Rihtta og Knut som kommer fra Oslo. Også mormoren er der, og hennes fortellinger kommer til å feste seg dypt i barnesinnet. Disse handler mye om de truende underjordiske som det gjelder å passe seg for. Det eneste hjelpemidlet er å ha noe av sølv i nærheten av seg.

Denne samiske familien består av ganske outrerte, intense personer. Forholdet Rihtta – Knut går ikke så bra. Da Knut møter danske Grethe, flytter han snart med henne til Danmark. De lokker med seg Risten under påskudd om at det bare er en liten ferie de skal på. Men Rihtta fraskriver seg samtidig alt ansvar for jenta. Grethe, som er av et helt annet slag enn den intense Rihtta, insisterer på at Risten heretter skal kalle henne mor. Jenta kan derimot ikke helt t¨le den nye morens noe påtrengende nærhet.

Grethe arbeider med flyktninger. Noen av dem bor midlertidig i kjelleren hennes, deriblant en foreldreløs gutt fra Vietnam som antas å være på Ristens alder. De kommer til å kalle ham for Niels. Også Risten forandrer på navnet sitt. Hun kommer til å kalle seg Kirsten, som er lettere å uttale på dansk. De to barna kommer godt overens. Kirsten innvier Niels i fortellingene hun har med seg fra barndommen om de underjordiske. I strevet med å skaffe seg sølv til beskyttelse oppstår det misforståelser og konflikter mellom barn og voksne. Det går så vidt Niels må ut av huset. Han blir sendt til København der de andre landsmennene hans nå bor.

Det skal ta lang tid før Kirsten og Niels igjen møter hverandre. Da er Kirsten flyttet til den danske hovedstaden. Her studerer hun til arkitekt mens Niels driver en restaurant. Mange år senere er tiden kommet da Kirsten vil reise tilbake på ferie til Finnmark for å gjense sine slektninger der. Mormoren er for lengst død, og Rihtta har nå en svært svekket helse. Kort tid etter besøket dør Rihtta, og Kirsten reiser tilbake til begravelsen. Her (ved å gå igjennom sykehuspapirer) oppdager hun noe underlig som kommer til å snu opp ned på forestillingene om sin egen tilblivelse.

Denne boken er så hendig - uansett hva man skal bruke farger til. Boken får plass i en veske (ca 15 x 11 cm).

"A Dictionary of Color Combinations" er på Japansk (ca. 20 sider), forfatter Sanzo Wada 1883-1967, fargenes navn er på både japansk/engelsk.

I mitt tilfelle å sette sammen farger når jeg skal strikke et design, men liker ikke designerens fargesammensetning. Hvor jeg så denne boken var - Fruity Knitting Podcast.
Intervju med Georgia Farrell (Designer, Designer for Rowan), episode 123.
ca. 39:10 inn i programmet viser Andrea - "A Dictionary of Color Combinations". Det andre intervjuet er 1:05:53 lengre inn i programmet hvor Georgia Farrell forklarer mer om hennes bruk av fargekombinasjonene sine, med henvisning til boken.
(PS! annonsene på YouTube kan jeg ikke gjøre noe med)
https://www.youtube.com/watch?v=KHQ_MkZtalU

PS! Mine henvisninger til intervjuet er bare så man får et innblikk i innholdet i boken.

Nok en serie jeg har begynt å lese midt i, istedet for fra begynnelsen av ...

Spent på de andre bøkene i serien
Men av og til gjør det ikke noe. Noen ganger når jeg begynner midt i en krimserie, og hvis jeg liker boka, bidrar det til at jeg vil lese de tidligere bøkene i serien. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så øye på kronologisk rekkefølge, så lenge man blir godt kjent med hovedkarakterene. Man får jo vite om bakgrunnen deres, uansett.

I Siste spiker skjer det mange ting. Fabian Risks liv forandrer seg drastisk da han og familien får en trist beskjed. Hvordan de takler sorgen, er forskjellig. Risk får en slags drivkraft i sorgen, for han forventer svar, og han er villig til å gå langt, for å få enkelte ting bekreftet, for noen ting de sier, henger ikke sammen.

Politiet blir også opptatt av en sak da en kjent person blir funnet i en bil med en kvinne, begge døde i havbunnnen. Etterforskningen går ikke lettere, da etteforskningsleder Hesk mistenker Kim Sleizner for å tukle med beviser og andre ting. Sleizner er politisjef i København. Men betyr det at han er til å stole på, eller prøver han å skjule noe for å redde sitt eget skinn?

Uvanlig karakter
Som sagt er dette min første bok av Ahnhem og det ga mersmak, for han skriver med krutt og han beskriver karakterene på levende måte. Siste spiker er kanskje ikke realistisk krim, men det er heller ikke derfor jeg leser krim. Hvis jeg vil lese noe troverdig, velger jeg bøker fra en annen sjanger. I krimsjangeren er jeg ikke så nøye på hvor relalistisk bøkene er. Det viktigste er at krimbøker er engasjerende og underholdende, og det er Siste spiker. Både saken og etterforskningsteamet er spennende å lese om. Sleizner er noe for seg selv. Han er ingen forbilde, men syntes han spritet opp handlingen noen hakk.

Ahnhem skriver godt med en god blanding av humor, sorg og alvor. Disse faktorene svinger fort blant enkelte karakterer, og det gjør både karakterene og handlingen svært levende. Selv om dette ikke er realistisk krim, er det god krim som er både medrivende og fengende. Boka tar også en trist vending, og hva som er grunnen til det, røper jeg selvfølgelig ikke. Det blir ikke min siste bok av Ahnhem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Ja, - jeg liker den veldig godt, - tittelen til tross! Fortsatt god sommer til deg!

Follett har skrevet mange bøker som jeg ikke har fått med meg. Vet godt hvem han er og kjenner til hans kjente titler, men har holdt meg unna bøkene hans, for har alltid sett for meg bøkene hans som noe tørre. Aldri var en bok som fristet mest av ham, ikke på grunn av at den er aktuell. Det er et engasjerende tema, uansett.

I Aldri har USA en kvinnelig president. Hun heter Pauline Green. Hun er kanskje liten, men sitter på stor makt. Hun er gift med Gerry og sammen har de tenåringsdatteren Pippa. Pippa er noe urolig på skolen da hun ofte utfordrer lærerne. Hun liker å sette dem på prøve. På hjemmebane sliter Pauline med båndet til sin ektemann. Han føles fremmed for henne, og avstanden mellom dem føles større og større. Hun har også mistanke om at han er utro.

Mange sårbare menneskeskjebner
Verden er urolig og består av flere trusler. I Aldri følger man forskjellige menneskeskjebner som gjør boka mer interessant. Man møter alenemoren Kiah som har en liten sønn, og hun er nøye med hva hun bruker pengene på, for det er ikke mye igjen. Hun drømmer om å dra fra Tjadsjøen og flykte til Frankrike. En dag blir det en mulighet hvis hun betaler en bussjåfør en fast sum som skal frakte andre passasjerer, men spørsmålet er om denne bussjåføren er noe til å stole på, eller om han har egne planer. Man møter også Abdul som er med som passasjer, og ingen vet den egentlige grunnen til at han er der, eller hva hans jobb er.

Man blir også kjent med Tamara Levit som er CIA agent. Hun er stormforelsket. og selv om forholdet er ferskt, er følelsene dype. Begge to har risikable yrker.

Samtidig følger man Chang Kai som er viseminister og stadig blir mer stresset på grunn av verdenssituasjonen. Han er også gift med en berømt skuespiller som er med i en Tv-serie som de fleste i boka kjenner til.

Noe arbeidsom bok i begynnelsen, men resten blir en lesefest
Boka er kanskje stor, men frykt ikke. Stort sett er den lettlest, men i begynnelsen kan det ta noe tid å komme seg inn i alt. Det er en stor bok på over seks hundre sider, og består derfor av stort persongalleri. Derfor kan det i begynnelsen være noe krevende å huske på hvem som er hvem, og hvem som gjorde hva, før det sitter, men når disse tingene sitter,går lesingen nesten av seg selv. Har man kommet gjennom de første tre hundre sidene som for meg var noe tunge og trege, var det det nesten en fest å lese de siste tre hundre sidene.

Jeg liker hvordan Follett legger opp nedtellingen til klimakset i det hele, om det blir DEFCON 1, altså om det blir atomkrig eller ikke. Kan det forhindres eller er det for sent?

Å utsette bøkene til Follett var det ingen grunn til. Hans fortellerstemme var heldigvis ikke så tørr som jeg trodde på forhånd, og når man først husker hvem som er hvem, å skille personene og se helheten i boka, var det en fryd å lese. Det eneste som trekker litt ned er at i enkelte partier var det litt mye love making med tanke på alt det andre som foregikk, og føler meg litt snurt over slutten, men samtidig skjønner jeg hvorfor Follett valgte denne slutten.

En arbeidsom bok å komme seg gjennom, men samtidig var det en ekte thriller når thrillerfaktoren glimtet til, og de tre siste hundre sidene var noe for seg selv, nemlig medrivende. Noe jeg ikke har opplevd på lenge. Follett skriver godt og engasjerende. På grunn av denne, fikk jeg lyst til å lese mer av ham og startet dermed på: Aftentid og morgengry.

Fra min blogg. I Bokhylla

Varmen har slått meg ut og fikk meg til å kaste meg over sommerens andre krim (Ondskapens kall av Robert Galbraith, dvs. J.K. Rowling) og sette Per Pettersons Mitt Abruzzo på vent til kjøligere dager.