Bokelskere.no

Har dessverre akkurat lest den. Men har bok 2 liggende, så er med på den.
Kan absolutt anbefales.

Den niende kretsen er første bok i en krimtrilogi, og er jeg fristet til å lese resten?

Problematisk datter
Victoria Larm har hittil vært et ukjent navn, og hun har skrevet den snertne krimboka Den niende kretsen som jeg likte overraskende godt. Den er om en riksmannsfamilie med sine problemer. De er en rederfamilie og sytten år gamle Livia Siegel, er blitt en ekspert på å lage problemer. Hennes mor er død og hennes far kontakter en psykolog, i håp om å snakke datteren "til fornuft". Men Livia er en gløgg jente og går sine egne veier.

Livia er med på en fest, som ærer Ivar Kreuger, og festen er ikke hederlig, men heller satarisk siden Ivar Kreuger er en grunn til at mange rike familier, blant annet Livias familie sliter. Han var en slags svindler. På denne festen flykter gjestene og alle i bygget, da det blir lest en bombetrussel. Under denne festen, blir også en spesiell maske forsvunnet. Masken er en pestmaske og skal av en eller grunn prege Livias familie. Samtidig er onkelen hennes forsvunnet. Onkel Henrik som burde redde bedriften, men ingen vet hvor han er. Dette er bare en brøkdel av det som skjer i boka, så det er ingen stillestående kim.

Gammeldags handling
Den niende kretsen av Victoria Larm er som nevnt første bok i en trilogi, og jeg leser gjerne resten. Jeg likte at handlingen var satt til langt tilbake i tid, nøyaktig på 1930-tallet, for liker det gammeldagse, og Livia var en artig og utspekulert karakter å lese om. Det er ikke bare henne man følger gjennom handlingen, fordi det skiftes ofte perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste. Boka byr på mye mystikk, brutalitet og en smule mørk humor. Man blir godt kjent med gamle Stockholm og det er lett å se for seg den tiden karakterene lever i, for Larm skriver svært levende.

Tittelen er godt mulig inspirert av Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, hvor helvete skal være delt inn i ni sirkler. Det nevnes så vidt om det mellom Livia og psykologen. Så boka inneholder en god del interessante diskusjoner. Ikke bare mellom Livia og hennes psykolog, men blant andre karakterer også. Boka er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet plot, vil jeg si.

Den niende kretsen er en god begynnelse på en trilogi og jeg leser mer enn gjerne resten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Det er ikke ofte jeg leser fransk litteratur, men det har hendt seg noen få ganger, da gjerne krim. Dette er en roman med science fiction elementer.

Underlig hendelse
Dette er kanskje ikke en bok for dem med flyskrekk... Tenk å være flyplassasjer og flyet lander to ganger, med tre måneders mellomrom? Hvordan er det mulig? Er det en glitch som det nevnes i The Matrix (1999)? Det er nettopp det som skjer i Anomalien. Etter en kraftig storm, lander det samme flyet fra Paris til New York for andre gang tre måneder senere med de samme passasjerene. Disse passasjerene må tilbringe ubestemt tid i en hangar mens de blir stilt rare spørsmål.

Dette dilemmaet blir virkelig satt på prøve. Tenk å ha en dobbeltgjenger, og hvordan skal man forklare noe, og løse noe som ikke har skjedd tidligere? Mange interessante spørsmål og diskusjoner oppstår.

Le Tellier har hittil vært for min del en ukjent forfatter og det var ikke den verste boka å begynne med. Det er ikke ofte jeg leser science fiction, har lest noen få YA science fiction bøker, men ikke noe avansert fra den sjangeren. Det har aldri fristet helt, selv om jeg liker science fiction filmer. Dette er ikke ren science fiction heller, men som nevnt tidligere en roman med science fiction elementer.

Romanen minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano der man får et lite innblikk i noen av passasjererens liv, og der synes jeg at Napolitano gjorde det på en mer spennende måte. Men det var også interessant å få et innblikk av passasjerene, noen av dem, i Anomalien også. Man blir nysgjerrig på hvem de er, hva de gjør og hvorfor de tok akkurat dette flyet. Mange spørsmål dukker opp mens man leser. Så Le Tellier er god til å trigge nysgjerrighet.

En fin bok til lesesirkel eller til diskusjon
De første 150 sidene kan være noe utfordrende å komme seg gjennom siden fortellerstemmen er noe smule tørr. Den kunne ha vært spritet opp et hakk eller to. Mener ikke at jeg trenger spenning eller action på hver side, men begynnelsen var vel rolig. Syntes spesielt disikusjonene rundt denne hendelsen og spørsmålene var svært spennende å lese om. Er jo også svak for uløste mysterier og fenomener, selv om ikke alt er helt troverdig.

Anomalien er en smule rolig roman som er verdt å få med seg da den tar opp et fascinerende dilemma, og stiller mange interessante spørsmål om ting som må være umulig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

Bonnevie (1872 - 1948) var datter av Jacob Aall Bonnevie (1838–1904), skolemann og stortingsmann, og halvsøster til juristene Thomas Bonnevie (1879–1960) og Carl Emil Christian Bonnevie (1881–1972).

Hun tok eksamen artium i 1892. Hun begynte deretter på medisinstudier, men etter kort tid skiftet til zoologi. Hennes forskning kan deles inn i 3 epoker;

• arbeid med marinbiologi,
• cellebiologi,
• arvelighet og genetikk.

I utlandet, med 1 års opphold (1900–1901) hos den høyt ansette professoren Theodor Boveri ved universitetet i Würzburg, ble hun opptatt av cellebiologi og cytologi, og dette fikk avgjørende betydning for hennes valg av doktoravhandling: «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos östergreni», som hun forsvarte ved disputas i 1906. Hun ble den første kvinnen som oppnådde doktorgrad i realfag ved et norsk universitet.

Etter forslag fra hennes gamle velgjørere & kollegaer, professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett, ble Bonnevie som første kvinne innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi.
På den tiden kunne ikke kvinner å inneha embetsstillinger, men hun kunne bli professor ved Bergens Museum som var en stiftelse på det tidspunktet og ble innstilt til et professorat der i 1910.

Sars og Collett ble engstelige for å miste den effektive og faglig oppdaterte Bonnevie, og de påvirket Stortinget til å vedta Lov av 9. februar 1912. Denne loven kalles også «Lex Bonnevie». Kvinner kunne deretter, på linje med menn, få embeter i form av professorater ved et universitet. Hun ble ansatt ved Universitetet i Oslo 4. juli 1912.

Bonnevie etablerte Institutt for arvelighetsforskning i 1916 - en vitenskapelig motvekt til Den konsultative norske komité for rasehygiene som i 1908 ble grunnlagt av John Alfred Mjøen (1860–1939). Bonnevie : «I vårt kultursamfund finnes det ingen rene raser» og «en rendyrking av en rase er derfor et alvorlig skritt mot naturen».

Hun var en klar antinazist og listes blant Norges viktigste kvinner i arbeidet med å få jøder over til Sverige under andre verdenskrig. Hun var kjent for sine inspirerende forelesninger og gjorde en stor innsats som populærvitenskapelig forfatter, foredragsholder og oversetter.

Hun gjorde også en imponerende innsats som initiativtaker til studentkantinene Aulakjelleren og Blindernkjelleren, dessuten Studenterhuset i Schultzgate 7 og Studiehjem for unge kvinner i Geitmyrsveien.

NrK Historiske storheter - Kristine Bonnevie

Takk for svaret.

Norli har valgt å forsøke å samle inn egne terningkast til bøkene, så avtalen er avsluttet. Vi har ikke en tilsvarende avtale med andre.

Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?

Hilsen Lillevi

Si farvel til myggen i hagen din. Dekker følgeplanting for å avvise insekter fra andre planter også. Dyreloppekontroll og generell skadedyrbekjempelse i hagen.

Det finnes ca. 32 podcast om diverse storheter på NrK Radio. Varighet ca 57 min/episode.
Fra februar 2022 - mai 2023. Lyttes fra hvilken som helst dings du har tilgjengelig.
I våre dager har vi jo høretelefoner som er trådløse.

Hjertelig takk!

Takk for at du sa fra om dette!

Google tilbød seg å "auto-optimalisere" annonsene, dette hadde jo litt irriterende konsekvenser.
Jeg har nå skrudd av denne funksjonen, og fjernet annonsene på topp og bunn.

På mitt nettbrett dekker reklamen mesteparten av tiden to tredjedeler. Jeg befinner meg på en spansk ip-adresse for tiden, og var sikker på at dette ikke hadde noe med bokelskere.no å gjøre, men det tok jeg feil. Med bevegelige reklamer over store deler av skjermen, forsvinner teksten for meg og jeg orker ikke å forholde meg til det jeg ønsker å lese.. Det er rett og slett stressende.

Takk for tips, Safari kan jeg ikke bruke på min PC. Lastet ned Vivaldi og håper det fikser dette.

PS! Det virket

Ja jeg forstår deg godt. Siste utvikling av reklame på Bokelskere er irriterende. Pop-up reklame på bunnen av skjermen - skulle vært unngått. På PC blir info/bilde skrumpet inn på Bokelskere og man må aktivt klikke på reklammen for å få se mer/få den bort - den kommer hver gang man skifter bilde.

Jeg forstår at reklame må til for å holde Bokelskere.no gående. Men når nettsiden nå er blitt mer irriterende, så blir bruken redusert - evt at man sletter kontoen.

I årenes løp har det vært inspirerende å lese innlegg postet her, å lese hva man mener om bøker og annet.

Tidsaspekter noen år før og etter 1814

En datter blir vitne til at faren hennes blir arrestert, og hun er fast bestemt på å renvaske hans navn.

I 2021 leste jeg Elskede barn av samme forfatter, og den likte jeg overraskende godt. Den var forfriskende og svært i engasjerende, alt annet enn det Perfect Day var. Perfect Day ble utgitt på norsk i år og er om Ann som er fortvilet over livssituasjonen. Hun var selv vitne til at faren ble arrestert og stemplet som Sløyfemorderen. Han skal ha drept fjorten jentebarn i løpet av fjorten år. Noe som er umulig for Ann å forstå, derfor er hun desperat etter å renvaske hans navn. For hun kan jo ikke være datteren til en drapsmann?

Surrealistisk situasjon
Perfect Day er kanskje en spesiell tittel, men tittelen er inspirert av låta Perfect Day av Lou Reed, som har stor betydning for Ann. Mens hun føles seg alene om at hennes far er uskyldig, og mens hun prøver å bevise hans uskyld, prøver hun å få ham til å snakke, og samtidig prøve å finne seg selv i det hele. For som nevnt, hun kan ikke være datteren til en drapsmann. Det kan ikke stemme, for det er ikke sånn hun kjenner ham.

Å lese Elskede barn og Perfect Day var nesten som å lese av to forskjellie forfattere. Språket i Elskede barn var mye bedre og karakterene var spennende å lese om, og det var karakterer jeg brydde meg om. I Perfect Day ble alt nesten barnslig, både skrivestil, karakterene og måten handlingen ble satt opp på. Det ble også veldig mange gjentakelser og veldig liten utvikling. Mye av det Ann tenker og gjør i handlingen, er ikke relevant til selve handlingen. Det ble derfor mange sidespor. Savnet også å bli bedre kjent med faren hennes før han ble arrestert. Det er jo en del tilbakeblikk i boka, men de er veldig sporadiske. For ville finne ut mer hvordan han var på hjemmebane, på jobb og diverse. Få et "bedre" bilde av ham. For det meste av boka er om Anns store tanker om ham og hennes tro på hans uskyldighet. Man får ikke så mye av det motsatte. Mistenksomheter og forandringer i karakteren hans.

Ikke min siste bok av henne
Dette ble dessverre en real nedtur. Det kommer ikke til å bli min siste bok av henne siden jeg likte Elskede barn så godt, så jeg er villig til å gi henne enda en sjanse. Synd at denne ble svært naiv, rotete, og en smule barnslig. En stor kontrast til den forrige boka jeg leste av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Forhåndseksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Niels Chr. Geelmuyden: Rotbløyte
«Vi var beruset», fastslo eidsvollsmannen Gustav Peter Blom. Det må man ha lov til å tro. Ifølge Nicolai Wergeland ble delegatene tilbudt 1853 liter vin da de ankom Carsten Ankers gods på Eidsvoll i vårløsningen tiende april. De kunne sant å si behøve en oppstiver, da fleste var som rullet i søle og slam. Selv greven blant dem, Wedel Jarlsberg, så ut som en gjørmebryter. Knapt noen kunne se at han utsteg av en atten karats gullkaret og ikke av jordgamme.

Beruset var man også av det dypt absurde i situasjonen. I Kiel var Danmark blitt pålagt å avstå Norge til Sverige. Danskene hadde støttet Napoleon, den tapende part i verdenskrigen. Valget sto mellom å gi fra seg Norge eller selv å bli okkupert. Grunnen til at svenskene ikke straks overtok krigsbyttet, besto i at Karl Johan og hans soldater var opptatt med å fordrive Napoleon fra Frankrike. I dette vakuum øynet den 27 år gamle danske prinsen Christian Frederik en mulighet til å underlegge seg Norge. Han kom til landet i åpen båt forkledd som matros, og innkalte i februar en grunnlovgivende forsamling av 112 valgte representanter til sin venn, Carsten.

Samme dag som 112.000 soldater rykket inn i Paris for å gjøre slutt på den franske revolusjon, inntok 112 fortumlede nordmenn Eidsvoll for å gjennomføre den franske revolusjon i et land som altså tilhørte den svenske trone. Mot seg hadde de Europas samlede armeer. Det kunne umulig gå bra. Like fullt ville de forsøke, nesten lik uskikkelige gutter som rømmer hjemmefra en vilter og våryr periode. Den yngste blant dem, Thomas Konow, var da også bare 17 år.

Uthevet tekstForsamlingen skulle enes om mye på kort tid. Derfor har flere fremhevet det verdifulle ved at ingen nordlendinger rakk frem i tide. Arrangementet kan nesten minne om nåtidens realityserier på TV, i grenselandet mellom «Farmen» og «Big Brother». Med den fatale forskjell at man ikke inviterte noen av det annet kjønn. I en avsides bygning full av børst stuet man sammen 112 mannfolk som stort sett var vilt fremmede for hverandre. Oppgaven var å stable en grunnlov på bena så fort som mulig. Alle knep var tillatt. Mange startet dagen med øl og dram, eller madeira. Ondsinnede rykter ble satt ut om andre deltakere. Noen ble beskyldt for spionasje og forræderi, andre for korrupsjon.
I virkeligheten delte forsamlingen seg fort i to uforsonlige grupper. Majoriteten regnet seg som patrioter og gikk inn for selvstendighet. Mindretallet var realister og ville forberede en best mulig union med Sverige. Det første basketaket skulle illevarslende nok handle om salens veggpryd. Maleriet av kjærlighetsgudinnen Venus utfordret særlig representantene fra Vestlandet. De nedla krav om å få svineriet fjernet, og fikk sin vilje. Hvoretter salen ble dandert med granbar. Noe som fikk Blom til å føle at han overvar en likferd. Allerede i april noterte han i sin dagbok at forsamlingen besto av en tredjedel avsindige, en tredjedel usle kryp og en tredjedel bakvaskede ofre.
Prosten Schmidt tydeliggjorde tidlig hvilken av gruppene han tilhørte ved stadig å oppsøke en kolle, hvor han skrek for å høre sitt ekko. Allerede året etter emigrerte han til Danmark for alltid. Skipsreder John Moses fra Kristiansund, som var av jødisk herkomst, valgte for sin del straks å utvandre til England. Forståelig nok.

Frihetskjemperne på Eidsvoll vedtok som kjent med massivt flertall og minimal diskusjon å nekte jøder, jesuitter og munkeordener adgang til kongeriket. Forslaget ble begrunnet med at «jøder vil forderve allmuen». Bunadskledde festtalere liker å ære Henrik Wergeland for hans arbeid med å oppheve paragrafen. Ikke fullt så ofte får man vite at det var hans far, presten, støttet av Falsen og Sverdrup som sørget for at Norge fikk den mest antisemittiske konstitusjon i Europa.

Langt større strid skapte spørsmålene om verneplikt, adelskap, stemmerett og statsøkonomi. Det var neppe klokt å legge finansdebatten til fredag den trettende. «Man skvaldret som i et bondebryllup», står det å lese i en av dagbøkene. Etterfulgt av den megetsigende tilføyelsen: «Orden opphørte»”.

Gårdbruker og lensmann Olav Tveiten fra Valle i Setesdal tok til orde for at unionsmennene burde knivstikkes. Det kunne fremstått som en tom trussel, om ikke Tveiten hadde avlivet en mann ved navn Torjus Rysstad under et barselgilde på Brokke før sin ankomst. Det er et fortiet faktum at det midt blant eidsvollsmennene fantes en drapsmann. Han hadde også slått inn ansiktet på sorenskriveren i sine hjemtrakter da denne under et besøk tillot seg å klage over maten. Problemet var, som det ofte er, at han endret karakter ved inntak av alkohol, og ingen drakk mer på Eidsvoll enn ham. Under forhandlingene var han ofte høyrøstet og synlig beruset. Ryktene sier at han ble skjenket av Falsen for å skremme kretsen rundt Wedel. Et virksomt grep i så måte fant sted da Tveiten bar en fullvoksen hest over Ankers gårdstun.

Utsendingene hadde i hovedsak én ting til felles. Ingen hadde peiling på lovgivning eller statsstyre. En av delegatene, matrosen Even Thorsen, var til og med analfabet. Den som kunne mest var Norges eneste lensherre, Grev Wedel. Men forsvinnende få hadde interesse av å lytte til en greve. Man kan trygt si at det rådet en anti-adelig stemning. Falsen begeistret alle ved å frasi seg sitt adelskap, skjønt det kom som en overraskelse på de fleste at han var adelig i det hele tatt. Falsen og vennen Adler hadde vært så forutseende å nedskrive grunnloven under et vorspiel på Ås allerede i februar. Det må ha kommet som en overraskelse at det dokumentet de var samlet for å skape, allerede forelå. Med hensyn til styreform var forsamlingen ganske samstemt. Målet var å sikre maksimal makt til slike mennesker som de selv utgjorde. Det vil si drikkfeldige mannfolk i 40-årskrise, som fint kunne unnværes på sine respektive hjemsteder i seks uker.

Vel vitende om at franskfødte Karl Johan var katolikk, vedtok de at kongen av Norge skulle være lutheraner. Da Napoleon ble forvist til Elba første mai, svant Christian Frederiks håp om at Karl Johan ville gå med i dragsuget. Blom klamret seg til det halmstrå at Karl Johan ville synes at det ble for kaldt å bo i Norden. Og kaldt var det virkelig denne våren. Isen lå på vannene ved Eidsvoll i midten av mai.

Mange lengtet hjem. Kammerherre Løvenskiold skulle komme til å beskrive tiden som sitt livs ulykkeligste uker. Det hadde ikke bare sammenheng at han måtte sove i halm på et loftsgulv. På selveste 17. mai klarte man så vidt å forhindre en sabelduell mellom Løvenskiold og bergmester Steenstrup, som straks etter grunnla Kongsberg våpenfabrikk. Jacob Aall drømte 16. mai om å forlate landet. «Jeg vil forlate dette helvete så fort jeg kan», skrev han til sin kone. Wergeland noterte for sin del at vinen var like sur som tidene. Like fullt klarte delegatene å tylle i seg 3000 liter vin, i tillegg til 1000 liter brennevin. Derfor vet ingen om det er sant eller en hallusinasjon at Carsten Anker i et av sine skap oppbevarte en afrikansk slavegutt ved navn Sambo, som tente delegatenes langpiper når det led mot kveld.

Noen husket midt i all viraken at det burde forfattes et brev med anmodning om å utnevne Christian Frederik til konge av Norge. Flere mente at Georg Sverdrup var den rette til å skrive brevet, men han skal ha vært i en sørgelig forfatning da oppfordringen ble fremsatt. Han klamret seg langflat til en bøtte og sa: «Dere får smøre sammen noe».
Peder Anker tok til orde for å utsette kongevalget til noen hadde anerkjent Norge som selvstendig nasjon. Han talte for døve ører. Grunnloven ble undertegnet 17. mai, samtidig som Christian Frederik med overveldende flertall ble valgt til Norges første konge på mer enn fire hundre år. Etterpå sverget delegatene troskap til Dovre faller. Hvilket i praksis skjedde allerede dagen derpå, da både Russland og Preussen signaliserte at de ville støtte en svensk erobring av Norge.

Wedel Jarlsberg søkte tilflukt ved godset her i Tønsberg, ifølge professor Eyvind Smith livende redd for at man ville gjøre alvor av truslene om å skjære av ham både nesen og ørene. Til hell for greven kom Karl Johan tilbake til Sverige med store, veltrenede styrker i løpet av sommeren, og angrep Norge i slutten av juli. Christian Frederik lot seg omringe i Moss, abdiserte straks og reiste hjem til Danmark. Da slaget var tapt, viste det seg merkelig nok at Sverige i store trekk lot oss få beholde vår grunnlov. Karl Johan kunne brukt dokumentet, resultatet av seks ukers rotbløyte, til å fyre i peisen med. Men Jean-Baptiste Jules Bernadotte, som han egentlig het, ønsket ikke å være mindre liberal enn Napoleon hadde vært. Han hadde vært en av Napoleons fremste generaler. Følgelig fikk Norge ved det rene slumpehell en av de frieste og mest demokratiske forfatninger i verden. Hvilket forklarer hvorfor barnetoget 17. mai hvert år jubler med tusentallige flagg nedover nettopp Karl Johans gate.

REF;:
Eidsvoll 1814 : hvordan Grunnloven ble til av Eli Fure
De kom fra alle kanter : eidsvollsmennene og deres hus av Jørn Holme
Skammens historie : den norske stats mørke sider 1814-2014 av Sigmund Aas
Politiker og Skipsreder John Moses
Så mye drakk Eidsvollsmennene
Mannen i kottet på Eidsvoll: − En skrøne

Jeg vet ikke om du leste denne artikkelen på NrK 22.11.20 ~ Donald Trump minner om Mussolini; En roman om fascistdiktatoren Benito Mussolini har blitt en uventet bestselger.

– Mussolini hadde ingen ideer, ingen overbevisninger, ingen prinsipper, ingen ideologi, ingen lojalitet. Det er nettopp dette som gjorde ham så effektiv i politikken, sier Scurati.

Den fanget min interesse og kjøpte den engelske utgaven på nettet.

I går fikk jeg tak i Joseph Conrad av Jakob Lothe. Oppdaget en ny dikter jeg aner ingenting om. Tetter et hull i kunnskapen, men har flere - hehe de fleste vet jeg ikke om enda.

Kjøpte også "De kalte oss naziyngel" : NS-barnas historie 1940-2002 av Baard H. Borge. Dette vil jeg vite mer om. Barn er helt uskyldige hva deres foreldre gjorde/har gjort, de ble bare født inn i deres familie. For flere år siden møtte jeg en herlig og kjekk kvinne på opptreningssenter ang. revmatisme. Hun fortalte hun var tysker-barn. Det skal lite fantasi til å forstå hennes oppvekst. Derfor interessen. "Grunnlovens største prøve" av samme forfatter har jeg på ønskelisten min. Ja vi / Norge er kommer så langt nå at vi kan evaluere rettsoppgjøret etter krigen.