Bokelskere.no

Vampyrboka Bite ble utgitt i 1996, og er nok ikke den beste av Laymon, heller en av de svakeste, men likevel underholdende.

God, gammeldags brutal horror
Laymons bøker er kanskje ikke så kjente selv om han ga ut den lange regla med bøker. Hans sjanger var horror og han mikset også inn litt slasher sjangeren. Hvis man vil ha horror med litt logiske og troverdige historier, er nok ikke Laymon det rette valget å ta, for bøkene hans er for det meste hinsides, og man vet aldri helt hva man får, og det er nettopp det som er en del av moroa. Man blir bare revet med og lar det skje uansett hvor ulogisk ting er. Hans bøker speiler veldig godt slik horrorfilmer var på 80/90 - tallet da de var på det mest vågale og kreative i stedet for alle disse oppfølgerne og remaksene man drukner i nå for tiden. Alt var jo mye bedre før ...

Er ingen storfan av vampyrer, men jeg liker dem både i bokformat og på film. Så lenge det ikke er moderne versjoner av dem. Mange synes at vampyrer er ensformige, men jeg synes at de er fremdeles mystiske og fascinerer.

Spesielt plot selv til vampyrhandling å være
I Bite møter man Sam som får uventet besøk sent en kveld. Personen som dukker opp er en ekskjæreste han ikke har sett på ti år. Cat var hans store kjærlighet som han aldri helt kom over. Foreldrene hennes måtte flytte og han har ikke sett henne siden. De var unge den gangen. Cat dukker opp i håp om at Sam kan redde henne fra en spesiell situasjon. Hun påstår at en vampyr har plaget henne i ett år og hun orker ikke mer. Hun håper at Sam kan hjelpe henne med å sette opp en felle og bli kvitt vampyren for godt. Vil Sam tro på det hun sier, og hvordan dreper man en vampyr? Avskyr de løk, trespinner og kors som mytene påstår?

Oppdraget blir mer utfordrende enn forventet og det gjør til at det hele ender med en road trip. Underveis møter de en mann som har alt annet enn gode hensikter og har skumle planer for dem. Klarer de å skjule det de har gjort, eller vil mannen oppdage det og sette dem i større knipe?

Noe diffust dette, men det er også meningen for å unngå avsløringer.

Morsomt at dette er en såkalt vampyrbok da det bare er en brøkdel av det i handlingen. Resten er road trip og det ene problemet etter det andre. Cat og Sam støter på mange problemer som setter dem i livsfare på grunn av denne fremmede mannen som dukker opp og legger andre planer for dem. Samtidig må de kjempe mot en intens hete i det hele.

I likhet med andre bøker av Laymon, er den noe voldelig og drøy. Men i motsetning til andre bøker jeg har lest av ham (dette er min tolvte bok av Laymon), manglet denne atmosfære og noe snert. Den ble litt monoton, noe som var uvant. Den var heller ikke like vågal som man er vant til av ham.

Underholdende horror der og da, men ikke noe mer enn det. Min favoritt av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg. I Bokhylla

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

• Du må ikke sove! Du må ikke sove!
  Du må ikke tro, at du bare har drømt!
  Igår blev jeg dømt.
  I natt har de reist skafottet i gården.
  De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Arnulf Øverland, -1937-

Jeg foreslår denne gangen en bok av en av mine yndlingsforfattere, nemlig Joyce Carol Oates. (Flere andre her inne har også ytret hyllest til henne.) Foreløpig har jeg til gode å lese boka «Mitt liv som rotte», så jeg foreslår denne. Raseproblematikken i USA er sentral i handlingen. Her reises også spørsmål om familieloyalitet opp imot søken etter egen identitet.

Lone Frank er en ukjent forskningsjournalist. Hun er sikkert ikke ukjent for alle, men for meg er hun det. Etter å ha mistet hennes kjæreste etter tretten år sammen, begynte hun å tenke på hvor mye kjærlighet har betydd for henne.

Vanskelig og utfordrende oppvekst
Forfatteren forteller en del om barndom og mørk oppvekst. Foreldre som skilte seg, faren var alkoholiker uten at hun visste det, i hvert fall ikke før mye senere, og moren hennes døde da Lone var tenåring.

Boka hopper litt frem og tilbake med blikk i hennes eget liv og det faglige av kjærlighetens betydning. Hva slags stoffer i kropper som påvirkes når man er glad i noen og hvorfor man er ekstra omentksom overfor en bestemt person. Man får vite mer om båndet mellom venner og familie, og hvor forskjellig man blir oppdratt av en mor og en far. Litt vanskelig å forklare alt dette når man selv ikke er fagperson innen psykologi eller vitenskap. Utroskap nevnes også, og man blir kjent med forskjellige eksperimenter som har blitt gjort når det gjelder lojalitet, følelser og mye annet. Forfatteren forteller også om sitt eget kjærlighetsliv både fra voksen og ung perspektiv.

Det blir litt mye om henne og ikke så mye vitenskap som boka lover
Dette er ikke en ren fagbok, men heller en sakprosa siden forfatteren deler mye fra sitt eget liv. Personlig syntes jeg det ble vel mye om hennes eget liv, og mindre om hennes prosjekt. Det blir en del om det mye senere ut i boka, og da er tålmodigheten nesten brukt opp. Det blir nesten som å høre på en skravlete venninne som aldri blir ferdig, og man selv har falt av lasset for lenge siden. Det kan bli litt mye. Likte dog at hun drøftet med en del fagpersoner innen visse felt og forklarer ting på en grundig og enkel måte.

Det er ikke det at boka er dårlig, for det er den ikke. Det var nok heller mest leseopplevelsen jeg gir såpass lav terningkast på. Oppsetingen mellom hennes privatliv og det faglige blir noe hoppete og ujevnt, og det er en del tungtrødde partier her og der. Lone Frank har sin egen fortellerstemme og det virker som hun vet hva hun skriver om, men i lengden ble det dessverre noe heseblesende. Derfor ble interessen for min del noe dalende og kjærlighetens natur er nok kanskje ikke et tema for alle, men hva vet vel jeg?

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

I opptellinga mi kommer jeg til 59 titler. Greit nok å ta ei avstemning blant alle disse, men jeg har en mistanke om at det stort sett vil være de samme deltakerne i ei ny avstemning som i den første, og dermed er vi vel like langt? Jeg vil fortsatt stemme på Klosterkrønike og du på Ricardo Reis. Jeg vil fortsatt , som den eneste, tviholde på Dsjamilja og Margfolket. Med mindre vi kan mobilisere en god del flere "velgere", vil neste runde ikke bringe store forandringer, tenker jeg.

Du vil ikke la de med en stemme gå videre da??
Nå har ikke jeg oversikt over hvor mange det gjelder; er enig i å begrense antallet bøker.

Enig med Lillevi. Vi kan ikke "rigge" valget. Synd med Saramago, men han må vi nok ofre!

Da foreslår jeg en bok jeg har på min leseliste, Becks siste sommer av Benedict Wells.
Jeg vet ikke så mye om denne boken, men forfatterens andre bok, Ut av ensomheten, var gripende. Gleder meg derfor til denne, som også var debutboken.

Det var da et dilemma med Saramago. Så vidt jeg har oppfattet, er Marit og jeg blant hans største fan her inne og har lest alt av ham. Men så har vi altså hver vår favoritt! Mitt svar på spørsmålet ditt er nei :-), skjønner at du da ikke kan gjøre unntak for en forfatter :-)

All ære til deg Harald som går løs på en ny runde og med et justert opplegg. Jeg tror dette kan bli veldig bra! Hele prosessen er så inspirerende og tankevekkende.

Huff, da er det vel ikke annet å si enn at jeg har rotet :-)
Har i farten bare sett dette under "Lister".

Jeg må nok også lese "Hundre års ensomhet" igjen. Stemte på den fordi jeg husker den gjorde et overveldende inntrykk da jeg leste den for veldig mange år siden, ellers er mye glemt.
"Kjærlighet i koleraens tid" har jeg lest flere ganger.

Det ligger an til ny avstemning, ja. Jeg foreslår at vi denne gangen korter ned lista og bare stemmer på de bøkene som har fått mer enn én stemme.

Wooops, - ligger det noe om dette under "Lister", - der har jeg jo aldri vært!😯

Og så viser det seg at det har jeg jo tydeligvis, - for jeg har jo sett den lange listen med foreslåtte bøker! Men jeg kom jo inn på den via "Sist sagt"!

Er også litt skuffet over lav deltakelse og spent på hva som nå skjer! Og så skjønner jeg jo at jeg må (gjen?)lese Hundre års ensomhet, - jeg tror jeg blander den med Kjærlighet i koleraens tid og har lest en eller begge for veldig mange år siden!

Jeg må innrømme at jeg hadde forventet større oppslutning om avstemningen. En mulig årsak kan være at saken ble kjørt under «Lister», og at disse sakene har lett for å forsvinne litt.

Resultatet er interessant, med den store spredningen. Øyner vi også en generasjonsforskjell. Ta for eksempel et par av mine favorittforfattere, Sigrid Undset og Johan Falkberget, leses de av dagens unge. Bonusen er en skattkiste av gode boktips.

Så til spørsmålet om en ny avstemningsrunde. Om du vil påta deg det, synes jeg det er verdt et forsøk. I så fall, er det en idé å legge saken under «Sist sagt», med fortløpende hevinger av tråder for å holde avstemningen i fokus? En annen tanke er å sett en sluttdato for forslag og ikke åpne for «slengere» (selv om jeg med begeistring benyttet meg av denne muligheten). Det ville konsentrereavstemning grunnlaget noe mer.

Andre synspunkter?

Tusen takk for din formidable innsats, Harald!

Takk for en knallgod omtale! Det som greip meg mest i denne boka, var all kjærlighet og omsorg midt i all brutaliteten. Det gjennomsyrer hele fortellingen, både på og mellom linjene, at dette er en familie der den viktigste oppgaven er å ta vare på hverandre. Med Katrina som truende bakteppe gjennom hvert kapittel blir spenningen nesten uutholdelig: Hvordan skal disse menneskene greie å ta vare på hverandre når katastrofen kommer? Og etterpå, når hele tilværelsen er smadret, hva gjør de da? Det siste spørsmålet blir overlatt til leserens fantasi.

Nå har jeg lidd kvaler i flere dager; for hva er en god bok. Det må være en bok som gjør et sterkt, rystende inntrykk, en som ikke slipper deg så lett. Og da kommer jeg ikke unna Dvergen av Pär Lagerkvist. I motsatt ende – jeg skulle fryktelig gjerne ha gitt Heinesens herlige fortapte spillemenn en stemme for all glede.

Men hvem skal ut? Under tvil «ofrer» jeg favoritten Kristin Lavransdatter, som jeg har lest tre ganger, med utvidet utbytte hver gang.

Håper mange stemmer nå i innspurten!

Jeg tenkte for flere år siden at jeg var ferdig med Jo Nesbø, etter hvert som han ble stadig mer blodtørstig og utbroderende i voldsskildringene sine. Men da han tok utfordringen om å skrive ei bok basert på et Shakespeare-drama, ble jeg nysgjerrig. Nå har jeg altså lest Macbeth, i to versjoner på kort tid.

Først leste jeg Shakespeares drama, ei forholdsvis enkel framstilling av fenomenet "makt korrumperer", der framdrifta sort sett illustreres gjennom sceneanvisninger og dialog. 180 sider, inkl. etterord.

Nesbø har i grove trekk holdt seg til den samme problematikken, men har lagt handlingen til en uidentifisert by i Skottland (?) rundt 1970-tallet, altså bortimot 400 år etter Shakespeares utgivelse. Dette "råmaterialet" har han greid å tvære ut til nesten 600 sider ved hjelp av detaljerte skildringer av personer (inkl. familieforhold), framstilling av narkotiske stoff, omgivelser, vær og ikke minst utspekulerte drapsmetoder. Etter hvert begynte jeg å kjede meg og lurte på å avbryte, men jeg holdt ut til siste side.

Men nå er jeg ferdig med Jo Nesbø.

Liz Ames gir opp alt, bortsett fra jobben sin for å flytte til Key West, Florida for å lete etter søsteren sin som er pastor. Det er ulikt søsteren hennes å forsvinne fra jobb og alt uten å gi beskjed. Selv om de ikke har vært bestevenner i det siste, er Liz fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med søsteren hennes.

Et sted må man begynne
Mens hun setter opp egen praksis som sosionom/familierådgiver, driver hun med egne undersøkelser om hva som kan ha hendt med Rachel. Men hun får mye motgang av politiet som advarer henne mot å snoke for mye, for det liker ikke innbyggerne. Bør hun se det på som en trussel?

Samtidig blir man kjent med Rick Wells som er en folkekjær bartender og tidligere mordetterforsker. Da en ung klient av Liz blir funnet myrdet, klarer han ikke å holde sitt tidligere yrke tilbake. Etter flere advarsler av en politivenn, og etter en del familietragedier, er Rick Wells sterk nok til "bare" å være en bartender som ikke blander seg inn i etterforskningen? Han ser sammenheng med åstedet som en tidligere sak han selv jobbet med.

Endelig en bok som ikke tilhører en serie
Ondskapens forkledning er en enkeltstående bok og det er en befrielse å lese, for i det siste så har det virket som om nesten hver eneste bok tilhører en eller annen serie. Jeg liker serier, men oftest foretrekker jeg enkeltstående bøker, så det var kjekt med en forandring. Det er også vanskelig å finne rene suspense bøker. En sjanger jeg har hatt sansen for lenge og som har mye atmosfære. Men det er vanskelig å finne noen gode og rene suspense bøker som ikke er blandet med andre sjangre.

Det er ikke spesielt troverdig at privatpersoner prøver seg som etterforsker. Det blir noe Mikke Mus aktig over det. Skjønner jo at det er fordi de vil finne ut hva som har hendt med deres nærmeste, men det blir noe kavende og gjentakende.

Selv om det som skjer rundt Liz er grotesk, så syntes jeg ikke at selve saken var spesielt engasjerenede eller spennnende, men likte godt å bli kjent med Key West som er et noe skjermet sted, og at boka fikk frem et lite snev av suspense.

Ingen bemerkelsesverdig sak eller karakterer, men lett underholdning, og noen ganger er det det man trenger, hverken mer eller mindre. Har lest noen tunge bøker i det siste, og da var det kjekt å lese noe av Erica Spindler.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ikke helt enkelt, dette. De tre som var lettest å bestemme seg for er:
- Nattens brød av Johan Falkberget
- Dvergen av Pär Lagerkvist
- Vredens druer av John Steinbeck

Så ble det verre å skille ut de to siste fra veldig mange gode kandidater, men jeg endte opp med disse:
- Kilden av Gabriel Scott
- Historien av Elsa Morante