Nettopp lyttet denne - den var ganske spennende, men ellers ble jeg noe skuffet over denne. Har lest flere av henne, og denne er ikke den beste. De innvendingene jeg har er: at den bant ikke så godt sammen historien i fortid og den i nåtid, at jeg ikke liker bruk av døde som "snakker", fra vi skjønte løsningen og til bokens slutt dro den unødig ut i langdrag, i tillegg var det litt vel mye bruk av hund som tema - et pluss er det at hovedpersonene er interessante å følge, og likeså miljøet der oppe i Kiruna.
Demi-monde- which is French for “half-world” and an old euphemism, according to Miss Redmayne who teaches humanities, for any sexually active woman who failed to conform to the strict patriarchal gender norms that permeated French society in the dark days before Tinder.
Aggressivitet, fysisk eller verbal, får folk til å gå på tå hev og velge omveier, får dem til å slå knute på seg selv for å slippe å bli utsatt.
Boken finnes også på BookBeat og Nextory.
Ubarbert, ringer i ørene, skinnarmbånd rundt håndleddene og en tatovering som bukter seg oppover halsen. Sitter så skrevende at man skulle tro han dyrket kaktus i skrittet.
Helt enig med deg - denne var veldig god, original og vakker - glimrende komponert - tror jeg vil gi en 6-er jeg også
Kriminalbetjent Jung kløp seg diskré i armen, men siden han ikke våknet, trakk han den konklusjonen at han ikke lå og drømte.
Hjertelig takk for tipset, Ingunn. Jeg har ikke greid å glede meg med en bok på flere måneder, men nå satt den endelig. Gikk rett inn på BookBites og til min store overraskelse kunne jeg laste ned boka med en gang. Har alltid hatt sansen for Ingvar Ambjørnsen. Nå koser jeg meg med en bok for første gang på altfor lenge.
Livet bedrar oss, tenkte hun. Åpner dører og smeller dem igjen før man har rukket å komme seg ut. Om igjen og om igjen.
Begynner på denne nå, i lyd - ser frem til det
Nettopp lyttet denne - Merkelig, nesten mer merkelig enn Jon Fosse til daglig. Vakker og poetisk - så det som en uviss reise gjennom livet - en vakling mellom liv og død - slik er vel livet for de fleste, uvisst.
Begjær og besvær
«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».
Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.
De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.
Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.
Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»
Grusom barndom
Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.
Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.
Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.
Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå
Jeg ser at Helene Anderson spiller a Norwegian Woman i filmen: En engel ved mitt bord. Da er det vel trolig at det kommer frem hvem hun er? Den finnes blant annet på Youtube. Det kan selvfølgelig være en helt annen norsk kvinne hun møtte.
Crazy og småmorsom krimkomedie fra Zahid Ali.
Leser gjerne flere!
Vi er så enige der.....
Helt enig med deg. Men det er viktig å lese denne serien i kronologisk rekkefølge. Hjorth/Rosenfeldt er for meg det ypperste av krim-litteratur. Jeg har lest/lyttet alle - Ivar Nergaard leser knakende godt. Denne siste topper hele serien - utrolig spennende, og mange tråder som vi har fulgt gjennom hele serien.
Saken hadde flere løse tråder enn en gammel fillerye som hadde gått i oppløsning av tid og elde.
Paul Devereaux hadde brukt mange år på å sette seg inn i terrorisme generelt, og de variantene som utgikk fra den arabiske og muslimske verden spesielt, og som ikke nødvendigvis var den samme.
Han hadde for lengst kommet til den konklusjonen at den vestlige jamringen om at terrorisme hadde sitt utspring i fattigdom og nød hos dem som Fanon hadde kalt "jordens fordømte", bare var noe likegyldig, politisk korrekt psykobabbel.
Politikk var et skittent spill, og vinnerne var ikke alltid byens mest renhårige. Man måtte ha litt av råskinnet i seg for å overleve.
Det forstår jeg. Men det mest ryddige ville være å kontakte Andre Nesse/Admin for å høre om det er greit. Du finner han ved å søke på navnet under feltet Bokeskere - Finn og følg.