Bokelskere.no

De som trodde på integrering, antok at alle som kommer, med tiden vil bli som europeere. Det er en antagelse som virker lite sannsynlig, ettersom så mange europeere er usikre på om de ønsker å være europeere. En kultur som preges av tvil på seg selv og manglende selvtillit, er særdeles lite egnet til å overtale andre til å innta den samme holdningen. Derimot er det mulig at i det minste en stor del av nykommerne enten vil holde fast ved sine egne overbevisninger, eller til og med antagelig vil øve tiltrekning på europeere i de kommende generasjonene med disse overbevisningene. Det er også rimelig å tro at mange av dem som kommer, vil nyte livsstilen og ta del i aspirasjonene og fruktene av den økonomiske veksten så lenge den fortsetter, og likevel forakte eller ringeakte den kulturen de har havnet i. De vil bruke den - slik president Erdogan så minneverdig har sagt om demokratiet - som en buss, og stige av når de har nådd sitt ønskede bestemmelsessted.

Hvilken virkning har det når det kommer et stort antall mennesker til Europa som ikke har arvet vår tvil og våre intuisjoner? Ingen vet, og ingen har noensinne visst. Det vi kan si med sikkerhet, er at det vil ha en virkning. Å plassere mange titalls millioner mennesker med egne ideer og motsetninger på et kontinent med sine egne sett av ideer og motsetninger, er nødt til å få konsekvenser.

Reiulf Steen hanglet seg gjennom våren 2014, med perioder i og utenfor pleiehjem. Hverdagslivet var mer krevende enn noen gang før og hukommelsen kom og gikk. Engasjementet for saker, mennesker og partiet levde likevel videre. Klasseidentiteten var der også til det siste. "Det vil være en katastrofe ", var hans kommentar under et av de siste sykehjemsoppholdene, da en av gjestene fortalte at Jonas Gahr Støre var favoritt til å bli ny partileder etter den avgående Jens Stoltenberg.

Du sier du er på ditt svakeste
men du
tør å si det
tør å være det
det er fader så sterkt det

Hva om
vi faktisk hadde sett
hverandre
uten å minne
hverandre
på det

Du forteller
en historie jeg ikke kan forestille meg
likevel står du der stødig som fjell
skulle ønske jeg var mer sånn selv

Man forteller lite
for å ikke bli for mye
man velger å slite
for å skåne andre for bryet.

I dag er en av de 365
hvor du må minne deg selv
på
at du er fin
akkurat som du er
prøvde selv nå nettopp
ble ikke kjempefin
men helt ok
og det er jo bedre enn ingenting

Du er lyset
for mange
du får til og med
de som ligger nde
til å kaste skygge

Jeg er snill
hver dag
nesten
men jeg tar meg ofte i
å ikke være snill med meg selv
problemet da
er at ingen stopper meg

Ord kan romme mye
Det går bra
kan for eksempel bety
hjelp
ikke slipp
bli her
(bare sånn at du vet at jeg vet hva det kan bety)

Ikke glem at jeg bak min vennlige fasade, bak min nølen og tålmodighet, hadde enerens kraft og gjennomslagsevne. For å bli en ener er det ikke bare kunnskaper det handler om, men ærgjerrighet. Og merk deg eń ting: Ærgjerrigheten må være større enn kunnskapene. Hvis det er omvendt, blir du en toer. En god toer, men en toer.

Når begynner en reise?
Er det når beslutningen tas? Er det ved de første pakkede koffertene? Er det når hjemmet forlates?
En reise har mange begynnelser; de oppleves alltid som markante brudd. Men bare én gang begynner reisen på riktig. Når landet bak glir bort i det tynne røksløret.

Jeg representerte alle dem som sto bak meg og sammen med meg. Jeg jobbet hardt. Hvis du ikke er innstilt på å gå foran som et godt eksempel, vil du aldri oppnå noe. Like viktig er det å ha tillit til andre mennesker.

Jeg er russisk statsborger, jeg har visse rettigheter, og jeg er ikke innstilt på å leve i frykt. Hvis jeg må slåss, så gjør jeg det, for jeg vet at jeg har rett og at de tar feil. For jeg er på det godes side, og de er på det ondes. Fordi det er mange mennesker som støtter meg.
Jeg vet at dette er helt grunnleggende ideer, kanskje til og med populistiske, men jeg tror på dem, og det er derfor jeg ikke er redd. Jeg vet jeg har rett.

Livet er tilfeldigheter. Og hvem man blir, har også med hva man selv har opplevd å gjøre. Vi blir til underveis.

Det er det som er livets store mysterium, at vi ikke vet hvor vi kommer fra eller hvor vi drar når det er slutt.

Jeg ryker inn, men får en mild dom. Den er ment som en advarsel, jeg må skjerpe meg i framtida. Klart jeg må, men innafor blir jeg jo kjent med andre kriminelle, og i fengsel er de to viktigste oppgavene å utvikle nettverket og å spise god mat. Det er fine dager, og straks jeg løslates, er jeg tilbake der jeg slapp.

Jeg vil ikke bli tatt for falsk vitneforklaring, så jeg forteller at jeg svima rundt og veit ikke når jeg var hvor. Det er litt fint med sånne lange avhør også, for da får jeg servert både mat og drikke.