Som barn har vi ingen distanse til foreldrene våre. Det er bare mamma og pappa. Det er umulig å forestile seg at de kunne være annerledes enn de er.
Men, i likhet med så mye av det som skjer oss i livet, er det ikke bare selve hendelsen som former oss. Det er minst like mye hvordan vi forholder oss til det som skjer.
Men det lille barnet vi en gang var, ligger nok i oss. Minnene våre. skuffelsene. Sorgene. Men det gode også.
Det er først når man tar tak i det som er vanskelig, at det kan bli lettere.
Men jeg antar at alt likevel henger sammen, på en eller annen måte.
Men så innså jeg at det faktisk er en beslutning ikke å ta noen beslutning. Det er å trekke seg unna. Overlate ansvaret til andre.
[...] Det aller vanskeligste er når hele ens situasjon forandrer seg uten at man har medvirket til det selv. Når ingenting lenger er slik det var den gangen man tok beslutningen.
Den har jeg faktisk, og tenkte det skulle bli dystopien
Heisann
Her er min anmeldelse av Pandora (ekstern lenke)