Bokelskere.no

Denne måtte jeg selvfølgelig lese fordi ordet pingvin er i tittelen (og avbildet på omslaget). Boka handler om den mislykkede forfatteren Viktor og pingvinen hans Misja, og hvordan de roter seg inn i Ukrainas post-Sovjet underverden, og stemningen er boka er mystisk og litt skremmende, litt uggen liksom, jeg har følelsen av at jeg hele tiden må være på vakt, det kan skje noe nå og det er ikke sikkert det er bra, og jeg liker det.

En bok om å være på interrail og ha ei jente som ikke lenger er jenta di, en bok om å være alene på fremmede steder, stasjoner og hjertesmerte, en bok om å besøke antikvariater uten å kjøpe en eneste bok, en bok om kjærligheten og lange samtaler om den med jenta i skranken på hotellet i Paris, men også om det å høre på Eels Manchester Girl og Cowboy Junkies 200 More Miles, en sang som forøvrig er "[e]n låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes", hvilket også beskriver denne boka. Ja, i tillegg til ordet fin altså.

Denne boka handler om Weetzie Bat mange, mange år etter at hun og Dirk cruisa rundt i LA i en cabriolét og hun lette etter My Secret Agent Lover Man som hun siden fant (i boka Weetzie Bat), og nå, i denne boka, er han ikke lenger My Secret Agent Lover Man, men Max, og hun har stukket av fra livet sitt og innlosjert seg på et rosa hotell hvor resepsjonisten er blå og en faun kommer med room-service; brett med skiver av honningmelon, cantaloupemelon, vannmelon, ananas og mango, og blåbær, jordbær, solbær og druer og nypresset appelsinjuice og gule roser og alt er så fint og jeg vil også bo på dette mystiske hotellet, og det er en havfrue ved navn Shelley i bassenget som Weetzie drikker drinker med og Shelley forteller at hun savner moren sin som er i havet, og en edderkoppkvinne som spinner den fineste silken som hun lager kjoler av i en butikk i nærheten, og det er en diva som kaller seg Heaven; hun arrangerer fester og synger så Weetzie gråter, og denne boka er bare så fin og ingenting er rart i det hele tatt og likevel så magisk, jeg skjønner ikke at det er mulig; å lese denne er det nærmeste man kommer å være på to steder samtidig; der hvor du enn måtte befinne deg fysisk, og i et eventyrland som ikke på noen måte er dårligere enn det du klarte å forestille deg som barn.

Jeg trodde Schau var usympatien selv, men nei. Denne boken, som egentlig er mer et essay, handler om kommunale begravelser; begravelsene hvor det ikke kommer noen, i hvertfall ikke særlig mange. Færre enn Schau kan telle på en hånd. Han velger å gå på noen av disse for å se hvordan det er, og tankene hans rundt disse begravelsene er altså På vegne av venner og den er langt fra usympatisk. Tvert i mot gjør Schau seg mange fine (og ærlige) observasjoner. Jeg liker f.eks. hvordan han som et eksempel på viktigheten av små ting i livet, nevner det å spise en pose boller på en benk i en park (selv om han snakker om boller fra 7-eleven og jeg synes at bollene deres er overvurderte, jeg ville heller kjøpt mine boller hos Geheb), eller det om å måtte skape noe for å liksom kunne forsvare sin egen eksistens og ikke bli deprimert. Det ser jeg og jeg kan nikke og si meg enig, det jeg ikke ser er hva han vil med denne boken. Den røde tråden samler seg ikke til et nøste på slutten. Jeg føler ikke slutten er en ordentlig slutt, og hvis den er åpen, så er det den meningsløs, for den får meg ikke til å tenke videre på livet (og døden) etterpå, boka tar ikke mer tid enn den korte kvelden det tar meg å lese den, og det er kanskje det at den tar kort tid som gjør at jeg synes den er ålreit nok, for jeg tror den kommer til å glemmes fort, og det hadde vært verre å lese en bok som fort blir glemt om den var tykk.

En samling lange noveller som stort sett foregår i Bergen og hvor man etterhvert ser at de alle har sammenheng med hverandre. Novellen Kassadamer jeg elsket var gøy og holdt nysgjerrigheten min til siste slutt. Mye morsomt, men samtidig mye sørgelig. (Elsker forresten at faren til den ene gutten lager Kvitt eller dobbelt-kveld hjemme hos dem selv på lørdagskvelden når han selv ikke klarer å kvalifisere seg til det ekte Kvitt eller dobbelt på NRK og at vennene til gutten blir kjempemisunnelige og begynner å mase på om ikke faren hans kan arrangere Kvitt eller dobbelt-kveld igjen, neste gang også med dem.)

Underholdende og lettlest fra min chic lit-favoritt Candace Bushnell. Ulikt de andre bøkene foregår handlingen i denne ikke i New York (eller Southampton), men i en døll nowhere-by jeg selvsagt har glemt hva heter. Først og fremst leser jeg Candace Bushnell for underholdningens skyld only, men jeg velger å trosse kredbarometeret og innrømme at det var flere sitater fra denne boka jeg skrev ned, da mye av det Carrie tenkte ikke var helt borte vekk (og jeg kjente meg igjen).

Som fattig student har jeg nettopp gjort et stort offer. Som ung mann har jeg nettopp begått mitt mest forfengelige kjøp noengang. Jeg har vekslet tomme verdier mot gull, jeg har byttet forgjengelige papirlapper mot noe evig og uendelig. Jeg stryker den nå, blir yr, mektig yr, kjærtegner dens rygg med min alt for ru finger. Jeg snakker naturligvis om min nylig ervervede førsteutgave av Ibsens Når vi døde vågner! Åh, hvordan kan slik ekstravaganse gjøre meg så stolt i brystet? Det synes nå som om min fremtid som bokelsker vil bli som boksamler. Et essay av Walter Benjamin heter "Jeg pakker ut mitt bibliotek", og i den oppspilte stemning jeg er i nå vil jeg gjerne høre hvilken bok i din store eller lille samling du setter mest pris på, og da tenker jeg selvsagt ikke på det enkelte verk, men på et fysisk eksemplar i din eie, et eksemplar som kanskje har sin egen historie og utvilsomt sin egen lukt. Lenge leve papirboken!