Bokelskere.no

Filmen liker jeg så godt at jeg har sett den flere ganger. Den er lol, men også trist, på en sånn rar måte. Og det samme er denne tegneserieromanen som filmen er basert på. Det er den samme kjipheten, selv om de har endret ganske mye på selve fortellingen. F.eks. plakaten Enid finner i filmen og stiller ut slik at det blir ramaskrik. Det er ikke med i tegneserieromanen.

For en stund siden ble jeg sittende på lesesalen på biblioteket og lese i Vagant, og her var det jeg leste Yoko Tawadas observasjoner av språket for første gang, noe som var meget fint og som fikk meg til å ville lære meg et nytt språk (hvilket jeg endte med å gjøre, så nå lærer jeg meg fransk) og til å dra på interrail og våkne opp i en sovekupé til lyden av samtaler på fremmede språk utenfor døren. Senere lånte jeg altså denne, som er en bok (Talisman) og tre foredrag (Forvandlinger) smekket sammen til én bok, hvor hun hovedsaklig skriver om japansk og tysk. Hun skriver bl.a. om hvor rart det var for henne å lære seg tysk, et språk hvor substantivene har kjønn (akkurat som i norsk), noe ordene ikke har på japansk, og at for å lære seg kjønnene til de forskjellige substantivene så hun for seg tingene som levende vesener som danset foran henne på skrivebordet. En masse blyantmenn (ein Bleistift) og en skrivemaskinkvinne (eine Schreibmaschine)! Det er så fint og fascinerende, alle forskjellene og likhetene i språkene, og jeg får bare lyst til å lære meg mer tysk og også japansk!

En diktsamling som bare var slitsom å lese. Altfor mange oppramsinger. Av navn. Av folk. Og selv om det var en sammenheng og en mening bak alt sammen, aå føltes det meningsløst ut da jeg leste den, og etterpå tenkte jeg at jeg hadde kastet bort tid.

Mark Haddon skrev den supersjarmerende The Curious Incident of the Dog in the Night-Time som jeg leste sist sommer. En gang i januar så jeg A Spot of Bother på biblioteket og tenkte at jeg ikke kunne låne flere bøker nå, så jeg gikk derfra uten den. Følgelig ble jeg gående og lure på om jeg ved å ikke låne den kom til å gå glipp av en minst like "søt og morsom og underholdende og litt trist og veldig lærik bok" (for å sitere meg selv) og måtte derfor gå tilbake dagen etter for å låne den. Nå har jeg lest den og jeg kunne ha spart meg bryet. Allerede inn i to-tre kapitler aner jeg hvor håpløst dårlig denne boka kommer til å bli, men jeg fortsetter likevel, rett og slett fordi jeg ikke vil tro at en som har skrevet The Curious Incident of the Dog in the Night-Time kan skrive noe som er så dårlig som de to-tre kapitlene jeg har lest. Så jeg fortsetter i den tro at boka sikkert kommer til å ta seg opp. Men det skjer ikke. Og jeg leser litt til og enda mer og begynner å tenke at dette er faen meg noe makkverk. Og når jeg tror at den ikke kan bli verre, så blir den verre. Klisjéene kommer etter hverandre som perler på en snor, og når jeg er to tredjedeler inn i boka er det virkelig vanskelig å fortsette. For det er så jævlig kjedelig. Jeg merker at jeg heller har lyst til å se på tv enn å lese videre. Så kjedelig er det. Ja. jeg vil heller nedlate meg til å se på Paradise Hotel enn å lese ferdig denne boka. Men jeg gjør det likevel, og nå har jeg allerede glemt slutten på denne "a spot of bother"-boka (haha, jeg er VG), og jeg har alltid hatt en regel om å fullføre alle bøkene jeg begynner på, uansett hvor kjipe de er, og vet dere hva? DEN REGELEN ER DET SLUTT PÅ NÅ!

Jeg tror forøvrig jeg leste et eller annet sted at Hitler var en dreven leser, eller, at han i det minste leste mye, og at hans to favorittverker var Peer Gynt og Uncle Tom's Cabin.

Jørgen + Anne er sant handler om Anne, ti år, som blir forelska i den nye gutten, Jørgen Ruge; han har blå anorakk og nøkler som klirrer når han løper og de leker høk over høk (jeg tror jeg identifiserer denne leken som haien kommer - for Kathleen, ti år), og det er stort sett det boka handler om; om fjerde klasse, om hemmelige kjærlighetsbrev under steiner, om venninner som spør for deg om han du er forelska i vil være sammen med deg, om pling på boks (som het bom 50 hos oss da jeg var ti år), om å sykle rundt og om å spise sykt mange pølser og sjokoladeboller i bursdagsselskap. Det er en barnebok som også voksne kan lese; jeg kjente meg i hvertfall igjen i veldig mye, selv om denne boka er fra 1984 og jeg ikke en gang levde da. Noe med skrivestilen fikk meg til å tenke på skoledagbøker. F.eks. dette sitatet:

-Fugledansen, fugledansen, ropte de og løp frem slik at stolene veltet. -Javel, da, sa læreren. Men da begynte Siri å gråte. For undulaten hennes var død på torsdag , og så kunne de ikke ta fugledansen likevel.

Anyways, Jørgen + Anne er sant er en gøyal og sjarmerende bok. Pluss den fineste sangen Anne vet er Edelweiss og jeg er enig.

Tre stjerner til en Francesca Lia Block-bok! Nå står ikke verden til påske! Men dere leser rett. Jeg har lest ganske mange bøker av henne, og selv om jeg har vært borti bøker av henne som ikke har blitt mine favoritter, så har jeg i det minste likt dem. The Waters & The Wild er den første FLB-boka jeg har blitt skuffa over - og jeg hadde egentlig ingen veldig store forventninger, annet enn det man har når man elsker FLB og skal lese enda en FLB-bok (ok, det er kanskje dét som regnes for store forventninger). FLBs vakre beskrivelser av dagligdagse ting var fraværende, på en slik måte en meget velartikulert mann ikke er så velartikulert lenger når det på nachspielet nærmer seg ti på formiddagen, og jeg følte ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av hovedpersonene. Jeg følte og at boka var litt for enkel, litt for lett. Og det er ikke det at Francesca Lia Block er en vanskelig forfatter å lese, ikke i det hele tatt, men denne ble litt i overkant for lett, ja, den var rett og slett for opplagt.

Jeg ble helt opprømt da coveret på denne (som forøvrig er et herlig digg cover å se på) poppet opp her på bokelskere.no og jeg tenkte Hva? Har det kommet en Sofi Oksanen-bok uten at jeg har hørt om det!? Noe jeg fant ut etterhvert skyldtes at den ikke er ny, den ble skrevet før den hyllede Utrenskning som hun vant Nordisk Råds litteraturpris for -over Knausgård-, men at den ikke ble utgitt på norsk før i år. Hadde jeg fulgt litt bedre med i andre medier enn norske, hadde jeg kanskje fått med meg at den ble oversatt til svensk for en lengre stund siden, og følgelig også lest den for lenge siden. Anyways. Tittelen refererer til filmen What Ever Happened to Baby Jane? fra 1962, noe man skjønner godt når man kommer lengre inn i boka og også inn i angsten til hovedpersonens kjæreste. Noe Oksanen, som alltid, skriver realistisk og fryktelig om. For Oksanen skriver aldri noe fint om noe som egentlig bare er mørkt og tragisk i virkeligheten, hun romantiserer ikke noe, noe mange forfattere kan finne på å gjøre (og andre kunstskapere også for den saks skyld). Faktisk er det i grunnen litt tortur å lese Oksanen, og selv om Baby Jane ikke rusker like mye i meg som de andre bøkene hennes, har den likevel denne deprimerende stemningen som også finnes i Stalins kyr og Utrenskning, og det er absolutt en meget bra bok som er verdt å lese.

Forlaget Oktober skriver på baksiden at dette er en bok som blander sammen western og den gotiske romanen, hvilket fikk meg til å tenke på Edgar Allan Poe rett og slett fordi han er det eneste sikre jeg klarer å forbinde til begrepet den gotiske romanen, for hva er egentlig en gotisk roman, tenker jeg, og det er sannsynligvis ingen stor gåte, det er bare det at jeg kan nada om de ulike sjangerene. Anyways, det fanget min interesse og jeg leste boka og det var en type roman jeg sjeldent pleier å lese, men jeg likte den, det var underholdende å lese om kvinnen som stikker av på hest (det er en hest på coveret, kanskje trakk dét meg også litt) gjennom skog, fjell, indianerland og gruvelandsbyer i Nord-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet.

En diktsamling som fanget min interesse hovedsaklig fordi jeg gjenkjente jenta avbildet på coveret som en jeg gikk på folkehøyskole med, i tillegg til at det var en debutantbok, og det er jeg ganske opptatt av fordi jeg vil vite hvor landet ligger; skriver de bra disse debutantene, så bra at jeg kan rettferdiggjøre at jeg ikke er utgitt ennå? Vel, det gjorde ikke denne boka. Jeg tenkte bare at Mads, han må ha pult noen for å få utgitt denne, og så tenkte jeg at det var litt frekt å skrive det, kanskje, dette er jo ikke musikkbransjen, men så tenkte jeg faen heller, det var det jeg tenkte og jeg kan jo ikke lyve.

En helt ok diktsamling hvor jeg endte med å like appendiksen bak best, for da forstod jeg alt sammen, alt det jeg allerede hadde lest, men jeg må innrømme at da jeg var kommet så langt, var jeg så trøtt at jeg ikke helt fikk tenkt så mye over denne aha-opplevelsen før jeg la meg til å sove.

Jeg tror ingen har gjort dette like gjennomført som Balzac, det er noe av det han er kjent for. Så langt har jeg kun lest ferdig fem romaner av ham, men allerede har flere av karakterene (eller menneskene, da de synes å leve autentiske liv) dukket opp i ulike roller og på ulike stadier av sine liv. Det er riktig hyggelig å høre en av de mest sentrale karakterene i en bok nevnes i en annen bare gjennom sladder, liksom i forbifarten. For å ta et eksempel, skikkelsen Derville er i kortromanen Gobseck bare en ung mann i lære, mens han i Le Colonel Chabert er en av de mektigste advokatene i Paris. Ågerkarlen Gobseck (hovedpersonen i Gobseck naturligvis...) blir baktalt og snakket skit om i Pere Goriot av noen pene damer. Nok eksempler fra min foreløpig begrensede erfaring. Jeg gleder meg til å utforske mer av hans univers, da det er nettopp det dét er - en egen verden.