Flowers which as in a dream at sunset I watered faithfully not knowing how much I loved them.
somewhere i have never travelled,gladly beyond
any experience,your eyes have their silence:
in your most frail gesture are things which enclose me,
or which i cannot touch because they are too near
O Herakles: - utbrøt han. Hva var det der for noe? Sokrates . . ? Ja Sokrates, ja! - Ligger du der og lurer på meg igjen, sånn som du pleier! Plutselig dukker du opp hvor jeg minst venter deg. Hva er det nå du er ute etter? Og hvorfor ligger du nettopp her? Er det ikke typisk - hos en spottegjøk som Aristofanes eller lignende karikaturer finner vi deg ikke. Men du har manøvrert deg frem til å ligge ved siden av den vakreste mann i salen!
Arvingen til en rik slektning ønsker å arrangere en høytidelig begravelse, men klager over at det ikke lykkes, «for (sier han) jo mer penger jeg gir de sørgende for å se triste ut, desto gladere blir de.»
Bøkene jeg kjøpte i 2012, nye og brukte.
Vel, sa Glaukon, - fortell, fortell. Denne veien opp til Athen er jo faktisk som skapt til å kortes av med en prat.
og: jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt av gunnar ardelius.
"Hva har du spist? Det høres interessant ut."
"Jaså, du blir profesjonelt interessert? Tja, det er altså tofu hele veien. Tofu og intet annet enn tofu. Det er godt, det er ikke det, men det er fortsatt bare tofu... Dampet egg med tofu, bakt og grillet tofu i misosaus, frityrstekt tofu, tofu med sitrusfrukt, tofu med sesamfrø - alt er tofu. Og gjett hva som var i en klare suppen? Bingo! Egg-tofu. [...]
I det gjennomsiktige kveldslyset begynte vi å spise det overdådige måltidet jeg hadde laget. Salat, pai, stuing, kroketter, frityrstekt tofu, kokt spinat med bonito-flak, bønnesalat med kylling (alt med egne sauser og dips), kylling Kiev, eddikmarinert svinekjøtt, dampede kinesiske shumai... mat fra mange forskjellige land. Vi spiste i timevis og drakk vin til. Vi endte med å spise opp alt, og ble stappmette. [...]
"Det å se så vakkert måneskinn påvirker sikkert hvordan man lager mat. Ikke i betydningen Se-månen-nudler, altså." Heisen stoppet brått. Da han sa det, kjente jeg meg hul i hjertet, som om han kunne lese meg.
"På en mer fundamental måte?"
"Ja, nettopp. På en mer menneskelig måte. Forstår du?"
"Ja. Og det er en forbindelse. Helt sikkert."
Jeg sa meg enig med en gang. Om man hadde spurt folk i spørreprogrammet "Vi spør 100 mennesker" hadde sikkert alle stemmene stemt i med "det er en forbindelse!" i gjallende enighet.
"Nettopp. Jeg tenker på deg som en kunstner. Når det dreier seg om matlaging... Ja. Du elsker virkelig å arbeide på kjøkkenet, ikke sant? Det er kjempefint." Yuichi gikk og nikket, enig med seg selv. Han gikk og hadde en samtale med seg selv.
Mens jeg pugget oppskriften, laget jeg gulrotkake som inneholdt litt av min sjel. På supermarkedet kunne jeg stirre på en knallrød tomat og elske den helhjertet. På denne måten lærte jeg hva det er å ha det hyggelig, og jeg ville ikke kunne vende tilbake til slik det var før.
Det ville være latterlig dersom noen med høye tanker om sin egen smak mente å rettferdiggjøre seg ved å si: «Denne gjenstanden (bygningen vi ser, klærne den personen går med, konserten vi hører, diktet som er fremlagt til bedømmelse) er skjønn for meg.» Han må nemlig unngå å kalle noe skjønt når han egentlig bare finner det behagelig. Mange ting kan for ham være sjarmerende og behagelige – ingen har problemer med det –, men holder han noe for å være skjønt, så forventer han at andre har et lignende velbehag; han dømmer ikke bare for seg selv, men for enhver, og taler om skjønnhet som om den var en egenskap ved tingene.
Han kom seg ikke på polet denne uken fordi de gravide sto utenfor og lagde kvalm
Om potatisen fick groddar visde det att den levde, men när groddarna växte fram dog potatisen. Det var konstigt: trodde man att potatisen var död och inte grodde så var den levande, men växte den blev den död. Ingen kunde förklara nånting om detta med liv och död för honom, men det var alltid tal om det. Kolmörkt skulle det vara för annars dog det. Tenk om det var så. Tänk om det var så.
Why, there is it: come, sing me a bawdy song, make me merry. I was as virtuously given as a gentleman need to be; virtuous enough; swore little; diced not above seven times--a week; went to a bawdy-house not above once in a quarter--of an hour; paid money that I borrowed--three or four times; lived well, and in good compass; and now I live out of all order, out of all compass.
The expense of spirit in a waste of shame
Is lust in action; and till action, lust
Is perjured, murderous, bloody, full of blame,
Savage, extreme, rude, cruel, not to trust,
Enjoy'd no sooner but despised straight,
Past reason hunted, and no sooner had
Past reason hated, as a swallow'd bait
On purpose laid to make the taker mad;
Mad in pursuit and in possession so;
Had, having, and in quest to have, extreme;
A bliss in proof, and proved, a very woe;
Before, a joy proposed; behind, a dream.
All this the world well knows; yet none knows well
To shun the heaven that leads men to this hell.
sonette 129.
Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad er riktignok den første e-boka jeg kjøpte, men Wood Nymph Seeks Centaur er den første boka jeg leste på lesebrett. En bok som kanskje er den kjipeste FLB-boka jeg har lest (eller kanskje jeg holder på å vokse fra FLB?). Pinlig nok er det en slags datingbok hvor FLB beskriver de forskjellige mennesketypene i verden som mytiske figurer. Jeg er jo på en livslang egotrip (det er vi alle som én, vi mennesker flest liker bare ikke å innrømme det), så jeg kjedet meg etter at jeg hadde funnet min karakteristikk. Gå glipp av denne boka.
En fin diktsamling. Ikke like fin som Se på meg nå, men finere enn Et ansikt som minner om norsk politikk. Noen av linjene er så utrolig slående, gjenkjennende og fine at de bare kan være for seg selv. Se:
vi skulle alltid på kino og se en film om noe du hadde opplevd
og
[...] jeg husker jeg var nitten. Nå er jeg femogtredve over alt har jeg møtt par som ligner deg og meg
En gang i høst satt jeg på Norli i Galleriet og drakk rødvin og hørte et knippe av årets debutanter høytopplese. En av dem var Janne S. Drangsholt. Utdraget hun leste opp handlet om hovedpersonen Rakel som skulle på jobbintervju, og selve jobbintervjuet, men jeg skjønte ikke hva slags jobb det kunne være. Noe fishy, tenkte jeg, eller kanskje ikke. Det ante meg at det kanskje var en jobb som lignet jobben Julie tar i Charlotte Glaser Munchs Nødinngang. Jeg ble nysgjerrig og endte derfor opp med å plukke med meg Humlefangeren under en tur på biblioteket.
Humlefangeren handler om Rakel som drar til Japan for å studere og få sitt gamle liv på avstand. Der møter hun Saeki som har forbindelser til giftgassangrepet i Tokyos undergrunnsbane. Etter at jeg hadde lest boken, leste jeg sikkert fire-fem wikipedia-artikler om terrorhandlingen og sekten som stod bak og tenkte no way om jeg drar til Japan noensinne.
Altså, en spennende og interessant bok med overraskende (og kanskje litt usannsynlige) vendinger, men enkel. En kosebok hadde jeg sagt, hvis det ikke hadde vært for at temaet ikke er så hyggelig.