Bokelskere.no

Jeg har tidligere skrevet at alle romanene til Banana Yoshimoto (dette er den sjette jeg har lest) handler om mennesker som blir kjent med hverandre etter at noen dør, og det handler denne om også. Denne romanen handler om fire mennesker som forholder seg til hverandre etter en forfatters selvmord. N.P. handler om de tre barna hans (en av dem er en halvsøster av de to andre) og Kazami som tidligere var kjæresten av en oversetter av denne forfatterens bøker. De forholder seg til hverandre en sommer i Tokyo (det er viktig at det er sommer, for Kazami elsker sommeren). Som i Yoshimotos andre romaner, er rom også viktig i N.P. Bl.a. er det en beskrivelse av leiligheten til Sui, halvsøsteren, som knytter den til havet og til halvbroren hennes.

Når jeg leser det jeg har skrevet om Kjøkken, så tenker jeg at det er ikke så mye nytt å skrive om N.P., som om alt jeg har skrevet om Kjøkken passer til også N.P. Folk som dør, relasjoner, forflyttelser og om avslutninger, jeg finner ikke noe nytt om N.P., men likevel er den en bok for seg selv, likevel er alle bøkene til Yoshimoto bøker for seg selv, de glir ikke over i hverandre, jeg blir ikke lei fra den ene til den andre. Men så er det likevel noe å si, når jeg tenker meg om, for dette er den beste boka av Yoshimoto jeg har lest til nå. Stemingen her er bare enda mer ekstrem, det er noe med den stemningen, i samtalene, atmosfæren, så mye blir sagt uten å bli skrevet, det er så mye mellom linjene. Hvordan får hun det til, hvordan får hun det til. Jeg vil bare sluke meg i enda en ny bok av Yoshimoto, men nå vet jeg ikke om det finnes flere en gang, vel, da får jeg bare lese henne på nytt igjen, da.

Miniroman av en av Chiles nye talenter, som Pedro Armona-Calvarez anbefalte under en samtale på Victoria i Bergen om Amerika i litteraturen tidligere denne måneden. En miniroman er den sannelig, jeg leste den i løpet av en tur med bybanen på vei til forelesning og tilbake igjen. Faktisk var jeg ferdig med Bonsai da det fortsatt var seks stopp igjen og jeg bare Å, faen, hva skal jeg gjøre nå da? Stirre ut i lufta? (Jeg hadde Bonsai på lesebrettet og kunne derfor egentlig begynne på The Corrections av Jonathan Franzen som jeg også hadde på lesebrettet, men jeg liker ikke å begynne på en ny bok rett etter at jeg har lest en ferdig, jeg må liksom fordøye den forrige først). Jeg måtte stirre ut i lufta.

Men ikke bare var det kjipt at romanen var ferdig fordi jeg hadde seks stopp igjen på banen, men fordi Bonsai sluttet så brått. Jeg kunne ikke skjønne at den sluttet. Var det ikke mer? Ikke at jeg følte at boken var kort, det visste jeg jo, men at den sluttet så brått. Den sluttet like brått som jeg kom inn i den etter det første setningene. Jeg var helt bergtatt. De to første kapitlene er fantastiske. Jeg glemte nesten å gå av der jeg skulle av, så inni boka var jeg. Og da forelesningen om Horats og Pindar og Petrarca begynner, tenker jeg på Julio og Emilia i Bonsai, det unge paret som ligger i senga og leser dikt og romaner og noveller mens de røyker marihuana og lyver for hverandre at de har lest Marcel Proust, ja, visst har de lest Marcel Proust, uten at noen av dem vet at den andre også lyver. Ingen av dem har lest På sporet av den tapte tid.

Gleder meg til å lese flere av Zambras miniromaner, faktisk kjøper jeg meg The Privat Lives of Trees omgående.

Der. Ja. Et trykk på amazon.com.

The Private Lives of Trees er min.

Jeg tok den ikke opp fordi jeg hadde så lyst til å lese den heller, det må jeg innrømme. Jeg har omtrent tyve sanger fra den på pensum dette halvåret, så jeg tenkte at når jeg nå likegodt hadde lånt boka, så kunne jeg likegodt lese hele. Og forelesningene om den synes jeg var interessante. Jeg er glad jeg hadde dem å lene meg på ved siden av, det hjalp meg til å forstå mer av verket.

En samling med noveller om kjærligheten (og forviklinger som følger med). Tidligere har jeg lest novellen 'The Hitchhiking Game', og her leste jeg den på nytt på norsk ('Haiking som spill'). 'The Hitchhiking Game' er en av mine favorittnoveller, og jeg likte den bedre oversatt til engelsk enn til norsk. Det var som om noe var borte i den norske versjonen som var i den engelske (hva som er i novellen på originalspårket vet jeg jo ikke, jeg kan ikke tjekkisk). Novellene jeg likte best i Latterlige kjærlighetshistorier var derfor noen andre: 'Ingen vil le' (om en akademiker som nekter å godkjenne en annen akademikers tekst fordi den ikke er vitenskapelig, men han tør ikke si sannheten og bestemmer seg for å gjemme seg for ham i stedet), 'Edvard og Gud' (om Edvard som er forelsket i Alice som er kristen i et kommuniststyrt land) og 'Dr. Havel tyve år etter' (om Dr.Havel og hans opphold på kurbad). Det er to noveller om Dr. Havel i samlingen, og det vil derfor være annerledes å lese 'Dr. Havel tyve år etter' uten å ha lest den første om ham, så hvem vet om jeg hadde likt den så godt hadde jeg ikke lest den første novella om ham først? En fin samling noveller er det i hvertfall.

M. Agejev er et pseudonym, men til hvem? Roman med kokain var i trykk første gang i en avis i Paris på begynnelsen av 30-tallet. Det ryktedes at Vladimir Nabokov stod bak pseudonymet, men familien hans (nærmere bestemt hans forlagsmannsnevø) avkreftet dette og jeg synes, etter å ha lest boka, heller ikke at boken er i hans stil. Jeg synes derimot boka minner meg om Dostojevskjij, selvsagt uten at jeg trenger å mene at jeg tror han står bak det mystiske manuskriptet. Da tenker jeg først og fremst på Dostojevskijs kjellermenneske, som vandrer rundt i St.Petersburg med dårlige tanker, akkurat som jeg-personen i Roman med kokain. En annen bok som springer opp i hodet mitt er John Fantes The Road to Los Angeles, men det er nok fordi jeg nettopp har lest den. Det de har til felles er at de handler om to unge menn som ikke er spesielt snille mot sine mødre, men Arturo i The Road to Los Angeles fortoner seg som et søndagsskolebarn i forhold til Vadim. Vadim er jo råtten tvers gjennom. Skikkelig råtten.

Én fun fact til om boka: Roman s kokainom heter den på russisk, og 'roman' på russisk kan bety både 'roman' og 'romanse.' Fiffig, hm?

Jeg er fullstendig klar over dens innflytelse på verdenslitteraturen (eller skal vi si den vestlige litteraturen?), men fy faen så jævlig kjedelig det var å lese den. Jeg måtte belønne meg selv med en sjokolade etter hver side lest. Neida, jeg gjorde ikke det, da hadde jeg blitt smelltjukk for boka er bare enda tjukkere. Jeg er glad den er over.

Jeg leser med stor glede spalten Tina Åmodt har i hvert nummer av Vinduet, Samtaler med sysselsatte, hvor hun skriver om mennesker med forskjellige yrker, fortalt i førsteperson. Det var pga. disse tekstene at jeg begynte på Anleggsprosa. Første gang jeg leste om Anleggsprosa var i et intervju i NyTid, men da stod det også at hun hadde gått på skriveskole, og jeg hadde ikke lest noen av tekstene hennes i Vinduet ennå, så det fristet med andre ord ikke å lese Anleggsprosa, selv om temaet var interessant nok. For bokens tema, en byggeplass og menneskene som jobber der, er interessant, jeg vil lese om det, men Anleggsprosa er og forblir bare kjedelig. Jeg skjønner at hun skriver om en heisekran, men jeg ser ikke for meg akkurat denne heisekranen selv om hun beskriver den, så hvorfor beskrive den i det hele tatt? Beskrivelsene er dårlige, og jeg blir heller ikke særlig kjent med menneskene på arbeidsplassen, tross det at bokens førstepersonsforteller ikke er fra et vikarbyrå, men fast ansatt.