Bokelskere.no

En gigant av en biografi - i flere betydninger av ordet. Den norske undertittelen, "Mannen og myten", er sørgelig intetsigende. Den engelske undertittelen, "The triumph of the American Imagination", er faktisk heller ikke så dekkende. Boka fokuserer mest på det nitidige og konlifktfylte studioarbeidet fra Disney-konsernets spede start frem til og med Walt Disneys død. I tillegg gir boka et godt bilde av den myteomspunne personen Walt Disney og hans familieliv. Men noen kulturhistorie eller mentalitetsstudie er boka ikke. Dette siste er helt sikkert et bevisst valg og Disney-boka er et storartet stykke biografi!

Av alle bøkene jeg har lest det siste året, er dette den mest åpenbare must-read!

NRK-journalist øser av sin lange erfaring som korrespondent i Asia. Dessverre litt for mye øsing. Dette er en infobombe, historier fra Kinas lange historie servert kapittel for kapittel. Ønsker du lære om viktige hendelser i Kinas historie er dette er denne boka et godt valg. Trekk for forutsigbart og doserende narrativ.

Dette er muligens ikke Erlend Loe i toppform? Men vent litt! Har Loe noengang vært i "toppform"? Mye av suksessformelen hans ligger jo der, i en humor som gjør et poeng av ikke å være fanstastisk, men heller selvbevisst bakpå. Det er egentlig en uknuselig formel i dagens krav til "coolness": å vite at man kunne flyttet erkjennelsesgrenser, men egentlig nøyer seg med å underholde og ha det gøy...

Eeeh, uenig. Og beklager for det. Jeg er ingen ekspert, men fett er og blir fett, og grønnsaker inneholder vel for det meste karbohydrater, mineraler og fiber og ikke noe som heter "grønt" som gjør en grønn. Så det er ikke en like dum ting å tro. Sånn PS så spiser jeg både potetgull og brokkoli og tar det egentlig veldig med ro matvei-ish, så min protest er på logikken i sitatet som jeg mener ikke henger helt på grep.

The first time I laid eyes on Terry Lennox he was drunk in a Rolls-Royce Silver Wraith outside the terrace of The Dancers. The parking lot attendant had brought the car out and he was still holding the door open because Terry Lennox's left foot was still dangling outside, as if he had forgotten he had one. He had a young-looking face but his hair was bone white. You could tell by his eyes that he was plastered to the hairline, but otherwise he looked like any other nice young guy in a dinner jacket who had been spending too much money in a joint that exists for that purpose and for no other.

The Long Good-bye av Raymond Chandler.

Det bukker jeg for og sier godt sagt, eller kanskje (forhåpentligvis) godt avsluttet. Ansvarsfølelsen din har (som den bør) kommet til orde og har talt godt. I mine øyne iallefall. Men det er vel dette du har prøvd å si også? At - og nå svinger jeg meg i seilene og mer eller mindre siterer Nietzsche - det finnes flere måter å se ting på og at det derfor finnes mange sannheter (og videre ingen sannhet overhode, men nok om det); og hva blikk og øyne og sannhet angår, da har Bibelen bidratt mye og fortjener vel mer enn å avfeies uten debatt. Men nå skal også jeg ta kvelden. Shalom, sjalabais og god natt!

(Jeg blander meg inn her - som jeg jo har for vane å gjøre - og svarer egentlig til hele tråden). Traumer og traumer... Religion er et ømtålelig emne, men nei, jeg tror heller at Bluebell kan ha slettet profilen sin fordi hun ble lei av Internett-mas og av å bruke tid på å lufte sine overbevisninger, altså istedet for å sitte ute i solen med en god bok. Jeg vet jeg har tenkt tanken selv.

Ingen kastet Bluebell ut, hun dro av egen vilje. Det jeg orket og det jeg rakk å lese av ordvekslingen her før halvparten av den ble slettet (jeg ga den ikke mye oppmerksomhet fordi det jo var en slags diskusjon om religion PÅ INTERNETT, noe som nødig lover godt), var sivilisert og uprovoserende. Siden dette er et forum og et forum vi er medlemmer av, så burde det være selvsagt at grunnen til at vi meldte oss inn var for å utveksle meninger -- da burde dét være lov. Og hvis man kaller noen en idiot så må man jo også tåle å bli fortalt at "nei, det er en urimelig ting å si".

http://kathleen-bean.blogspot.com

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.

Fint initiativ til liste. Dette er en litteratur jeg må vende tilbake til, og Moby Dick må nytes igjen. Man kan sikkert nevne alt av Joseph Conrad her, men jeg vil iallefall anbefale hans The Shadow-Line, en ganske kort men tettpakket dannelsesberetning til sjøs. Ellers foregår mye av Hamsuns Landstrykere på havet. Andre bøker det er verdt å nevne, men som jeg ikke har lest ennå, er Edgar Allan Poe sin The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, visstnok Poes eneste fullstendige roman, og ikke minst Victor Hugos Les Travailleurs de la Mer, som visstnok ikke bare skal være en brakende god bok om havet, men jeg har hørt tale om at den også er en av verdens flotteste romaner.

Tror heller ikke man trenger store mengder kjøtt, og det går jo også an å være bevisst på hvilket kjøtt man spiser.

Vel, jeg inkluderte kjøtt i kosten min igjen fordi det var det kroppen min trengte. Det vil ikke si at jeg ikke kommer til å gå tilbake til vegetarkost på et senere tidspunkt: det er i grunn det jeg ønsker. :-)

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visselitteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.

Helt enig meg deg.

Nå har jeg lest tre av hennes bøker på rappen. Jeg liker enkelheten hennes, den viser at å si kun det nødvendigeste, og mest konkrete, kan åpne opp og vise mye. Det at hun er så økonomisk med informasjon og, skaper en slags spenningskurve, synes jeg.

Kommer til å tenke på et sitat av Hemingway: Never mistake motion for action.

Jeg har nok ikke noe svar på det du spør om, jeg leser knapt samtidslitteratur selv, men å hengi seg til Stendhal og Balzac er det jo ingenting i veien med. Begge to er gullårer. Å lese samtidslitteratur innebærer derimot mye graving, skuffelser og siling av smuss (hvis vi fortsetter denne california-sammenligningen), og ofte virker den ikke verdt tiden man gir den. Dessuten er det i samtidslitteraturen gjerne et sterkt behov etter å gjøre seg spesiell eller å eksperimentere for eksperimenteringens egen skyld, noe iallefall jeg har veldig vanskelig for å like.

Da er vi enige om Gatsby, vi bare snakket rundt hverandre. Jeg krysser fingrene for Luhrmann og håper at han tilpasser seg kunsten istedet for å la kunsten tilpasse seg ham, så å si.

Hvis du også har problemet så kan det vel sies å være vedvarende. ;) En liten teori fra min sin side er at listene ikke sorteres etter datoen de er publisert, men fra og med man først begynner å legge til bøker til dem.