Bokelskere.no

Det store veiskillet er en "tre historie" roman om en ung manns historie og det skjebnevalget han tok natten til 9. april 1940. Hans historie, som uektebarn med vanskelig barndom, går igjen i alle historiene. Men skjebnevalget og konsekvensen av valget er forskjellig, siden han opptrer som nøytral feiging, skurk og helt i de forskjellige delene. Denne gode, velskrevende og litt krevende eksistensialistiske romanen får leseren til å reflektere over sitt eget liv, om valgene man har tatt eller kommer til å ta samt stiller spørsmålstegnet ved vår frihet til å velge.

En engelsk opiumeters bekjennelser er en selvbiografisk roman, der forfatteren Thomas De Quincey forteller i en åpen uslepen, ublu og uforskammet impulsiv stil om sitt livslange opiummisbruk. Han forteller bl.a. om det første møtet med stoffet, og om de positive og de negative sidene ved å bruke dette stoffet. I tillegg vil han vise hvor kul han egentlig er, samtidig som han viser hvor elendig han har vært. Mange av de store forfatterne, som Edgar Allan Poe, Fjodor Dostojevskij og Knut Hamsun, skal visst ha blitt inspirert av denne romanen.

Ikke noe galt med boka, egentlig, trengte bare ikke lese mer for det jeg skulle bruke den til på jobb. Litt spennende om fantasi, virkelighet, grøss, tegneserier og kikkermentalitet.

Tokyo er glimrende! Men resten av bøkene hennes er ikke så mye å rope hurra for...

Synes filmen er fantastisk! Svært ulik boka, den forteller på en måte samme historie fra en helt annen vinkel. Også er den jo bare vakker...

Grei, litt repeterende, men ble spennende etter hvert.

Manuset er basert på to samiske folkeeventyrer (som opprinnelig er muntlig), som hevdes i boka. Det jeg mente, og som kanskje ikke kom så godt frem, og som også står i boka er at Veiviseren er regnes som den første uavhengige og originale filmmanuset i norsk sammenheng som ikke bruker roman, novelle etc. som grunnlag for sin tekst. Altså som en motsetning til nesten alle norske filmer før Veiviseren kom (1987).

Veiviseren-manuset er med andre ord det første filmmanuset som etablerer filmmanuset som et eget uavhengig sjanger, på lik linje som med romanen, novellen, skuespillet, diktet, essayet etc.

Izzat er et veldig godt filmmanus som skildrer Oslos mørke kriminelle sider og mange av de utfordringene innvandrere og deres barn møter i det norske samfunnet. Språket er på høyde med mange av de store innenfor litteraturen og er kanskje noen av det beste innenfor sitt sjanger. Ulrik Imtiaz Rolfsens forord anbefales sterkt!

Veiviseren er en god og sterkt historie som henter elementer fra to samiske folkeeventyrer. I norsk sammenheng er filmmanuset veldig unikt. Filmmanuset regnes som den første uavhengige og originale manuset som ikke er basert etter andre litterære verk (dvs. romaner, noveller etc.) før det ble film. Boken forteller også om hvordan arbeidet med filmen Veiviseren foregikk.

Vente på Godot er et absurd skuespill om Vladimir og Estragon som sitter og venter på en person ved navn Godot. De har ventet lenge, men det ser nesten aldri ut som han kommer. Mens de venter har de mange absurde dialoger seg i mellom i tillegg til en rekke absurde hendeleser oppstår. Skuespillet er modernismen på sitt beste, i tillegg til at dette er ikke så hard core modernisme som gjør deg alt forvirret. Jan Erik Volds versjon er antakelig det beste oversettelsen av dette skuespillet.

Skuespillet handler om Lysistrata som får de andre krigsleie kvinner i Athen og andre greske bystater under den peloponnesiske krig til å gjennomføre "historiens" første kvinneopprør. Gjennom sexnekt er målet å få slutt på mennenes dumme krig som hindrer dem i å se mennene og sønnene deres. Men lett skal det ikke bli, verken for kvinnene eller mennene. Etter min mening er skuespillet et av de beste innenfor komediesjangeren.

Roald Dahls eneste roman for voksne er en morsom, absurd og genial historie om Roald Dahls (fiktive) onkel Oswald og hans geniale plan om å samle inn sæd fra noen av verdens fremste menn (deriblant vår egen kong Haakon 7) og selge det til kvinner som ønsker barn med bestemte trekk. Romanen er både en typisk Roald Dahl historie, slik de fleste kjenner han fra hans barnebøker og noveller, og utradisjonell siden det er beregnet for en eldre leser.

Et hode kortere og andre hårreisende historier er noe av det beste som er skrevet innenfor novellesjangeren. Her viser Roald Dahl seg på sitt beste når det gjelder språk og oppbygging, og på mange måter i en mer mørkere side enn den vi kjenner fra sine klassiske barnebøker. Det er i denne samlingen man finner kanskje hans mest kjente novelle, den om konen og lammelåret.

Strålende spenning med blind hovedperson. http://marismorkehjorne.blogspot.com/2009/11/super.html

Tilnærma fanfiction om Harry Potter og wizard rock. Artig! http://marismorkehjorne.blogspot.com/2009/11/voldemort-cant-stop-rock.html

Kristine Toftes Song til Eirabu har årets fineste etter min mening. Også passer det så godt til tonen i boka. Og Øystein Rundes Soga om Olav Sleggja har et cover som slår like hardt som hovedpersonen. :-D

Øystein Rundes Soga om Olav Sleggja er for øvrig stor kunst. Som forlaget sier: "Her sitt lemmane laust!" :-)

Halvbroren er den romanen, sammen med Beatles, som kan oppsummere Lars Saabye Christensen forfatterskap. Den er stor, den er krevende, den er velskrevet, den er intens og den har mange komiske scener i seg. Romanen vise Christensens utrolige evner til å vise menneskelige sider og leve gjøre tidsperioder. Selv for de som er alt for unge til å oppleve den, som skulle ønske å ha opplevd f.eks. 50- eller 60-tallet.

Jokeren er Lars Saabye Christensens skjulte perle. En veldig god og spennende roman om en mann som ifølge dødsannonsen i Aftenposten skal være død og velger å finne ut hvorfor noen har meldt i fra hans død. Noe som igjen fører til at han kommer over ting som han kanskje helst ikke ville vite. Romanen er på mange måter en utradisjonell Saabye Christensens og krimroman, samtidig som den er det på engang. Etter min mening er romanen blant det beste han har skrevet.

Candide eller Optimismen er en ca. 100 sider lang, mørk og morsom roman som kritiserer optimismen som preget Voltaires samtid spesielt etter jordskjelven i Lisboa i 1755. Ifølge dette synet anså man at alle de gode og onde handlingene hadde en guddommelig mening eller grunn ved seg. Jordskjelvet i Lisboa var altså en god handling fordi det gjorde at de som overlevde fikk bedre plass og mer mat. Kanskje denne romanen har noe å si om vår tids blinde optimisme?