Bokelskere.no

Nei. Dette var da bare rot. Det virker som det er meninga at teksten skal være på rim, men "vagt" rimer da ikke på "lavt"? At "løperne er raske når konkurrentene er dvaske", er vel sant, men kan skilpadder være dvaske? De er ikke salatblad, heller... "Si" rimer på "de", men det hjelper så lite når det skulle stått "dem". Nei, denne boka skjønner jeg ikke hva de vil med. Fine illustrasjoner, da!

Denne var fin! Selve historien, at Rasmus og Trym må skynde seg så de rekker å se egget med Tryms bror (eller søster!) klekke, er ikke så viktig. Det er alt de opplever på veien som er greia. De sniker seg gjennom den skumle sumpskogen og møter både den ene og den andre dinosauren. Og selv om de blir redde hver gang, oppdager de jo at det ikke var så veldig farlig. Mye humor og detaljer i tegningene gjør at boka kan leses mange ganger. Og stort pluss for at det seriøs dino-info både foran og bak.

Noen vil kanskje reagere på det radikale bokmålet. Dem om det.

Helt grei detektivbok for 7-10-åringer. Hilde er ni år og har nettavis om det som skjer i nabolaget. Nå har det blitt stjålet både kirsebærpai, muffins og egg. Hilde intervjuer naboer for å finne ut av saken. Pluss for at politiarbeid og journalistikk skildres troverdig. Fin og passe spennende historie med søt hund og skumle ungdommer. Minus for litt slumsete språk. Jeg blir grinete av kommafeil på første side, altså.

Nei og nei. Altså, jeg liker vanligvis Lahlums oppstyltede, gammeldagse krim. At alle, uansett kjønn, alder, bakgrunn og nasjonalitet, snakker på samme ekstremt omstendelige måte, kan jeg leve med. Men psykologisk thriller er ikke hans genre. Plottet er godt, men det er liksom ikke grenser for mye prat vi må gjennom for å komme fram! Alt blir forklart minst to ganger, gjerne tre og fire. «Jeg skulle aldri komme over det som skjedde den natten.» Nei, det er trist og leit, det, men etter femtende gang blir jeg mer irritert enn rørt av å høre det. Faktisk. Hadde en fjeredel av boka blitt kutta, hadde den blitt mye bedre, tror jeg.

Og det forundrer meg at en patetisk person som Pernille Fredrikke kan få tillit til å lede en mordetterforskning. Når du bare er opptatt av passende partnere og manglende familie (bortsett fra når du minnes en eller annen ubetydelig dealj som var sårende i fortida, selvfølgelig), er du for distre for den slags jobb. For de fleste jobber, egentlig.

At oppleseren leser 2004 som «tyve null fire», har jeg kommet over. Selv om det tok meg lang tid å skjønne at alt ikke foregikk fire over åtte kveld etter kveld. Men nå har jo jeg litt tungt for det.

Fortellerstemmen er et samlet "vi". Ei hel bygd forteller historien til flere av menneskene som bor der. Boka er delt opp i små fortellinger som igjen er delt opp i kapitler. Likevel er ikke dette en novellesamling, selv om den kan minne om det. Vi hører om flere av de samme folka i de forskjellige historiene. Trisk, komisk og litt stillegående er den. Den handler rett og slett om vanlige folk som gjør ting vanlige folk gjør, selv om vi ikke vil innrømme det; de blir frelst, redde, forelska, bedrar hverandre og lyver.

Joda. Jeg synes boka er tung i begynnelsen, særlig på grunn av språket. "Beninstasjonen stengte klokka ni, dermed var den stengt nå" (ikke nøyaktig sitat) klinger dårlig. Hvilken 15-åring bruker "dermed"? Og om bensinstasjonen stenger ni, skjønner vi at den er stengt når hovedpersonene har sneket seg på natta. Det blir litt mange overforklarende passasjer.

Andre ting er derimot i overkant lett. Her har ungene i bygda holdt seg unna grotta, for det har de fått beskjed om. Men plutselig vil de dit og da bare gjøre de det. Finner fram og kommer inn og alt er lett som en plett. Det blir hinta om en forklaring mot slutten, men det er rart likevel.

Men mot slutten kommer det seg veldig! Nå er jeg en blasert, voksen leser, så jeg blir kanskje ikke veldig overraska, men jeg tror dette vil gjøre inntrykk på ungdommer som ikke er så lesevante. Og siden de sjelden er opptatt av språk og dramaturgi i den grad jeg er, kommer jeg til å anbefale denne.

Spennende og underholdende om å være en av de utvalgte 12-åringene som får begynne på den beste utdanningsinstitusjonen for kvinnelige spioner. Likner kanskje litt mye på andre «skolehistorier» (som Harry Potter og Nevermoor), men det skal vel godt gjøre å unngå det. Ikke vanskelig å anbefale til spenningssøkende tweens, i alle fall.

Her løses det tre saker på en gang, og en stund føles det ganske forvirrende. Men det knyttes godt sammen til slutt. Og så mye jeg lærer om Quebec!

Jeg synes denne serien er tung, men fascinerende og kompleks.

En av de bedre!

Historier om forfatteres besteforeldre pleier sjelden være interessante utenfor familien. Men når besteforeldrene dine faktisk var vertskap for kongen under Norgesmesterskapet på ski, blir det noe annet. Bestemor forteller og barnebarnet spør sånn at unge lesere får svar på alt de lurer på. Hva kan for eksempel en adjutant være? Morsomt og interessant både som fortelling og Norgeshistorie.

Jeg elska bok nummer en, nyskapende fantasy er sjelden vare. Og jeg tenkte bok nummer to sikkert ville være god, men nå skulle de begynne på skole og sånt har vi jo lest før. Neida! Det er en sånn fantasirikdom og sans for både spenning og humor her at jeg blir blåst av banen! Det er til og med livsvisdom og varme uten snev av kleinhet. Kommer ikke bok tre snart??

Uff nei... Altså, boka er jo spennende og jeg vurderte aldri å legge den vekk. Jeg liker supervoldelige drap og gjerningsmenn med vridd psykologi. Men jeg synes språket er dårlig. Det er pjattete og upresist og presensformen blir bare masete. Og karakterene er papirflate. Etterforskerne har krevende privatliv, men er tøffe og takler det, alle mannlige ledere sikler på kvinnelige underordnede og politifolk flest er macho idioter. Innvandrere er heller ikke noe særlig å samle på. Og det skurrer i logikken både her og der. Når du har fått kutta av ei hånd og så vidt fått sydd på den andre, står du da ute i vinden i nabolandet og drar i håndtaket på ei bildør fire dager seinere? Jeg tror ikke det. Så det blir ikke flere bøker av denne forfatteren på meg, tror jeg.

Først og fremst synes jeg boka er rotete. Den følger ulike personer som hadde med slavehandel å gjøre, men det hoppes i tid og rom så det er vanskelig å henge med. Slaveeiere, prester, slaver eller soldater, Amerika, Nord-Afrika eller Bergen, det er ikke så nøye, liksom. Peter W. Tordenskiold får hele fem sider, men bare en setning, om at han starta sin karriere som sjømann på et slaveskip, har sammenheng med temaet for denne boka.

Ett lite kapittel til slutt tar for seg moderne slavehandel. Det er fint.

Jeg er ikke begeistra for språket, heller. Det er mye gjentagelser og det samme sagt flere ganger med andre ord. Eksempel fra s 49: "I England har saka lenge blitt diskutert. [...] Då hadde dei diskutert saka i mange år." Det blir både skravlete og tunglest samtidig.

Genial tegneserieversjon av kvinnekampen, stort pluss for at den tar for seg hele historien og hele verden! Hvis du ikke er for likestilling eller klar for kamp etter å ha lest denne, er det noe alvorlig galt med deg!

Mindre fart og gørr enn jeg er vant med fra McDermid, men en veldig godt skrevet krim. Og godt tenkt!

Det blir litt for lite spenning i denne boka. Alt tar så lang tid. Jeg skjønte så fort hvem drapsmannen var og boka kunne dermed vært kortere og mer effektiv. Jeg savner også å høre litt om Sejers liv parallelt med etterforskningen.

Nok en gang skuffer Fossum meg. Jeg skjønner for tidlig hva som er plottet her. Det er alt for mye tomt snakk og jeg får ikke sympati eller andre følelser for noen av hovedpersonene. Jeg kjedet meg til tider i de lange avhørene og synes alt gikk for sakte. Et lite snev av spenning var det midt i boka, men det gikk fort over.

Jeg-personen har måttet flytte hjem i voksen alder. I dagbok-liknende form forteller hun om hverdagshendelser, men også interessante betraktninger av nyhetsbildet, litteratur hun har lest og fun facts som hun og faren utveksler. En saktegående og ettertenksom liten roman om å trenge hjelp av de rundt seg, men også om all omsorgen som finnes i hverdagen.

Jeg har hørt radioteaterversjonen og har en følelse av at Aisatos tegninger ville tippe vurderinga i enten den ene eller den andre retninga. Jeg synes det begynner bra med nytt vennskap og gammeldags julestemning og en god skildring av foreldre som ikke makter å håndere sorgen over å miste et barn. Men slutten? Da blir det så sukkersøtt med saus og aspartam på at jeg ble litt uvel. Nei takk til den!