"I climbed off the bed and started getting dressed, too. She kept laughing in a punch-drunk sort of way. Eventually, I was laughing too. I pulled my pants and shirt on first and then started hunting around the bed for my shoes and socks. I found them all except for one sock. I finally got down on my knees and looked for it under the end of the bed. And that was when the laughter stopped. __’s dead eyes stared at me from under the bed.” The Scarecrow
Av alle store og små karakterer i Michael Connellys bøker, er Jack McEvoy - karakteren Connelly introduserte for leserne i sin femte krimroman “The Poet» i 1996- den det er enklest å påpeke speiler forfatterens biografi. McEvoy er journalist, slik Connelly var, før suksessen med forfatterskapet ga Connelly nok økonomisk trygghet til å slutte. Som Connelly gjorde i sin tid, jobber McEvoy for Los Angeles Times. Iallfall inntil hendelsene i «The Scarecrow». Og ikke minst: McEvoy har-i likhet med Connelly- en viss kjendisstatus på grunn av sin skriving om kriminelle elementer. Men i motsetning til Connelly, er McEvoys kjendisstatus en falmet en, hovedsakelig fordi det nå er tolv år siden McEvoy ga ut boka si om det livsfarlige møtet med seriemorderen som tok livet av broren.
Heldigvis har anonymiteten som c-kjendisstatusen bringer med seg ikke ført til noe mer dramatisk enn at invitasjonene fra CNN og andre medier har tørket ut. Til nå.
Delvis på grunn av den finansielle krisen, men hovedsakelig fordi de tradisjonelle mediene blør ut penger, kommer det beskjed fra eierne om at Los Angeles Times trenger en annen «omstrukturering». Presis hundre veteraner skal ut og erstattes av nyutdannede ferskinger med ingen kilder eller kontakter innen maktens korridorer. McEvoy er en av disse hundre som skal ut, og Angela Cook er erstatteren. Hun er uerfaren, men er ærgjerrig, har forståelse for den digitale alderen og er på sosiale medier.
Beskjeden er vond, men kommer ikke som en stor overraskelse. Det som likevel kommer snikende på McEvoy, er at ledelsen krever at han trener Cook. Hadde jeg ikke lest i forrige uke i New York Times at dette er noe flere bedrifter driver med i USA- til og store konsern som Walt Disney- ville jeg trodd at denne måten å behandle ansatte på var noe Connelly hadde diktet opp, men det er det åpenbart ikke.
Dagen blir ikke lysere av at McEvoy blir ringt opp av en eldre kvinne og skjelt ut. Hun mener at han løy fra ende til annen i en av artiklene sine og vil at han skal rette opp på feilen. McEvoy tror først at den eldre kvinnen tar ham for en annen. Men så sporer han opp artikkelen, en kort og totalt forglemmelig liten sak han skrev ei uke tidligere om en seksten år gammel narkolanger som skal ha drept sin hvite kunde i Watts, og blir overbevist om at kvinnen sikkert er et naivt familiemedlem. Og det er hun også.
Hun heter Wanda Sussums, er bestemoren til Alonzo Winslow, den drapstiltalte sekstenåringen. McEvoy tar med seg en av avisens fotografer, en svart en, besøker Sussums og senere guttens advokat og blir overbevist om guttens uskyld. Men hvor mye kan han gjøre for gutten med to uker igjen på kontrakten?
Mye, skal det vise seg. Han slår seg ufrivillig sammen med Cook og starter å gå politiet etter i sømmene, og det blir snart klart at ting ikke er som de ser ut. Ikke bare er Alonzo uskyldig, men det er også Brian Ogley, en kasinoarbeider fra Las Vegas, som sitter i fengsel for å ha voldtatt og drept kona.
Det han ikke vet er at morderen, en usedvanlig intelligent og forsiktig mann med en jegers instinkt, holder øye med ham og planlegger en gjennomtenkt og plausibel ende for ham. Han vil først fjerne McEvoy fra sine vante omgivelser, så isolere ham og så gå for det drepende støtet.
«The Scarecrow» er den andre Connelly-boka hvor McEvoy har hovedrollen, og for en bok det er. Karakterene er levende og sammensatte. Plottet er komplekst og evner å overraske, og tillegg skriver Connelly noen eksepsjonelt presise og fengende sider om avisenes død, hvilke konsekvenser det kan og vil få for journalistikken vi får og hvilke tap samfunnet vil lide på grunn av dette.
Etter at jeg leste den siste siden, satt jeg blant annet igjen med dette spørsmålet: Hvorfor er det ingen i Hollywood som har adaptert denne boka for det store lerretet?!
Jeg har ikke svaret. Kanskje er boka rammet av den samme forbannelsen som har hengt over Connellys andre bøker inntil Amazon brøt den med sin adapsjon av Bosch-bøkene. Kanskje er historien en av disse med budsjett i mellomsjiktet som Hollywood har sluttet å lage. Med mindre de regisseres av Ben Affleck. Eller kanskje skyldes det noe annet.
Det kan i hvert fall ikke være fordi boka ikke er fantastisk. Det er den.
Og hvis du leter etter en steingod krim, anbefales den på det absolutt varmeste.
Ingen tvil om det.
«Klassen min består av halvparten drittsekker og resten idioter. Drittsekkene skal bli advokater eller leger for å tjene grove penger og ha feite titler å blafre med på visittkortet. Det kan aldri gå på dunken med en drittsekk. Idiotene er pussig nok smartere enn drittsekkene. Men idiotene vet at reglene er imot dem, at drittsekkene kommer til å vinne samme hvor mye alle andre pugger. Men de synes det er ok. Det er derfor de er idioter. En drittsekk kan jeg aldri bli fordi jeg er fattig, men å bli idiot hadde vært det enkleste i verden. Slutte å kjempe, slutte å brenne. Men jeg vil ikke fortsette å være et hudløst null. De får heller hate meg!» Bomb dem
Bøker om skoleskyting fokuserer ofte på andre enn de små monstrene bak ugjerningen. Naturlig nok. På medelevene som overlever massakren («Hate list» av Jennifer Brown»), på forelderen eller foreldrene som fostret opp skyteren («Vi må snakke om Kevin» av Lionel Shriver) eller på lokalsamfunnet der volden har flerret avgrunn mellom innbyggerne («Nineteen minutes» av Jodi Picoult, som av grunner jeg ikke skjønner er en av Stephen Kings favorittforfattere).
Det finnes – ikke overraskende- også bøker som fokuserer på gjerningsmannen. Stephen Kings var tidlig ute med «Mareritt i rom 16». Med sin skremmende sjarmerende hovedperson, humor og utsøkte språk, er boka fortsatt den beste i sjangeren. Mikael Niemes «Bomb dem» derimot, imponerer ikke.
Skylden for feilingen deles mellom bokas norske forlag- Cappelen Damm- og forfatteren. Forlaget feiler totalt når de i baksideteksten påpeker at boka er, «Brennende aktuell etter vår egen tragiske 22. juli 2011». Dette forsøket på å gjøre boka mer vektig enn den er, er ikke bare smakløst, det er også veldig misvisende. Hvorfor det er slik kan jeg ikke si uten å avsløre slutten, men la meg bare si at boka er så full av luft at noen burde ha hatt anstendighet nok til å stoppe koblingen til tragedien i 2011.
Med tanke på hvor høyt fortelleren blåser opp sin intellektuelle kapasitet («Innerst inne var jeg unik, verden hadde aldri sett noe lignende», s. 62), hvor arrogant og pretensiøs han er («De så meg og følte kraften min, karismaen, jeg strålte så sterkt at de ble sjalu», s. 63) burde det kanskje ikke kommet som en overraskelse at boka ender opp med å etterape hovedpersonen. Særlig på slutten.
Boka er likevel ikke så sjarmløs og mislykket som en kan få inntrykk av når man leser de ovennevnte avsnittene. Den første halvdelen hvor den seksten år gamle gutten er en litt tafatt gutt som arresterer hodet, lar hjertet styre og erklære sin kjærlighet for en av skolens peneste jenter, blir ydmyket, klarer å manne seg opp gjennom hånen og utskjellingene han blir utsatt for og møter ei sær og unik jente og aner lys i enden av tunnelen, er både var, inspirerende og til og med litt morsom.
Men så slippes pretensiøsiteten ut av skapet; hovedpersonen begynner å henge opp pretensiøse dikt på oppslagstavlen på skolen, sprayer det på skolens vegg når administrasjonen fjerner de voldelige «diktene» og nyter delvis oppmerksomheten det hele får fra elever og media. Helt til en medelev som er enda mer pretensiøs enn ham, tar æren for å ha skrevet de voldsoppfordrende «diktene».
Det blir likevel ikke farlig før hovedpersonen blir venn med en enda mer tafatt jevnaldrende, Pål/Pålle. Der helten vår er grå, har holdt seg i midten, aldri vært best på noe, mener det samme om det meste som alle andre, er det noe ved Pål/Pålle som både tirrer bøllene og samtidig gjør ham farlig.
At hans mor er gærn som f og faren voldelig, forklarer en del. Men ikke alt. Ikke hans voldelige fantasier om fremtiden og hva han kommer til å gjøre når verden går under. Ikke hans planer om å ta av dage medelever. Ikke med mindre en mener at det ene –altså at han blir mobbet og at faren kanskje slår ham- forteller oss noe som forklarer alt og sender oss alle fornøyde hjem.
Dessverre er alt dette ingenting mot slutten. Jeg kan knapt huske sist jeg leste en bok som var en så kolossal antiklimaks som «Bomb dem». Jeg er sikker på at jeg kan finne andre bøker hvor slutten –av forskjellige grunner-har vært en større skuffelse, men når jeg –et par dager etter at man leste en bok- fortsatt husker hvordan hvert avsnitt på slutten av boka besudlet alt, er jeg ikke tvil om at «Bomb dem» vil få en plass i lista over de mest skuffende bøkene jeg har noen gang har lest.
Kjipt. Kjipt. Kjipt.
"Jeg kom til verden under Têt-offensiven, en av de første dagene i det nye apens år, mens de lange strengene med vimpler som var hengt opp foran husene blandet seg med smatrende maskingeværild i en eksplosjon av lyd og farge. Jeg så dagens lys i Saigon, der fragmenter av vimpler som var sprengt i tusen biter, farget jorden rød som et dryss av kirsebærblomster, eller som blodet fra to millioner oppmarsjerte soldater spredt ut over byer og landsbyer i et Vietnam som var splittet i to. Jeg ble født under en mørk himmel sprakende av fyrverkeri, prydet med lysende girlander, gjennomskåret av raketter og granater. Min fødsel var en erstatning for tapte liv. Mitt livs bestemmelse var å være en fortsettelse av min mors." Ru
Hva er det som gjør at en at bok skiller seg ut, definerer sjangeren, sub-sjangeren eller sub-sub-sjangeren sin i kort periode eller for alltid? (Det siste hender sjeldent, men det første skjer ofte og er alltid knyttet til bokas suksess og plassering på bestselgerlista)
Da den britiske forfatteren Lee Child ble spurt dette og da særlig i tilknytning til suksessen til Stig Larssons Millenium-trilogi, sa han at en bok er avhengig av en it-faktor, noe ekstra som hever den de nødvendige millimeterne over konkurrentene. Og i Stig Larssons bøker, var it-faktoren forfatterens død og krangelen mellom Larssons familie og hans samboer. Sa Child.
Child setter kanskje ting på spissen her, men så er han også en forfatter som mener at en bok først blir en bok i møtet med en leser, at PR- god eller dårlig- er viktig for at en bok skal nå så mange som mulig og at såkalte litterære bøker og forfattere er og alltid har vært gratispassasjerer på båten til populærlitteraturen.
Hvilket bringer oss til Kim Thúys «Ru», fra 2011. I likhet med andre bøker som har fått stor oppmerksomhet i de siste årene, handler Thúys bok om båtflyktninger. Men hennes delvis selvbiografiske bok vietnamesiske flyktninger og ikke afrikanske. Den veksler mellom en nåtid hvor hovedpersonen er en vellykket kvinne i trettiårene og tiden både før og etter krigen i Vietnam da vår heltinne var barn.
Boka inneholder lidelse og død, tilfeldig og villet grusomhet som ikke står tilbake for noe i f.eks. «Ikke si at du er redd», «I havet er det krokodiller» og «Håp og andre farer». Og likevel har boka ikke fått noe i nærheten av den samme oppmerksomheten som de nevnte bøkene.
Er det fordi «Ru» er episodisk og veksler mellom fortiden og fremtiden? Er det fordi den lar oss få vite at de fleste av karakterene ikke bare overlevde elendighetene? Eller skyldes det at boka forteller en håpefull historie hvor mennesker som var så utsultet at de f.eks. ikke maktet å kravle like energisk som åtte måneder gammelt barn, overlevde og ble lærer ved Princeton University?
Hva årsaken enn er, er det ingen tvil hos meg om at «Ru» er den mest velskrevne, mest poetiske og mest billedrike. Gjennom små, konsise og anekdotiske erindringsbilder forteller Thúy på en utsøkt måte om Vietnam og mange vietnameseres skjebne i de hendelsesrike tre tiårene mellom 1968 og 2009.
Det er en spennende og interessant historie. Det eneste minuset jeg kan komme på- og dette er bare pirking- er at Thúys blikk og penn tilhører elitens.
Hennes familie er rike og privilegerte; de har flere kokker og hjemmehjelpere, barna lærer fremmedspråk, kvinnene bestiller klær fra Paris og mennene-fedrene og onklene- er prominente skikkelser i landets politikk.
Men bare inntil kommunistene tar over landet, konfiskerer deres hus, riste dem løs fra sin privilegerte trone og hiver minst én av dem i indoktrineringsleir.
Ellers er det ingenting å si på «Ru». Eksepsjonell liten bok.
"Jeg tror at nittini av oss vokser opp og elsker leirbålet, mens én vokser opp og hater det. Nittini vokser opp i frykt for den hylende ulven, men én vokser opp og misunner den. Og jeg er den fyren." Vend aldri tilbake
Hver Jack Reacher-bok som ikke har klart å leve opp til de skyhøye forventningene jeg har til serien, har hatt høyst ett element jeg har kunnet peke på som det fatale svake leddet.
Enten var skurken(e) ikke truende nok, eller så tok bi-karakteren(e) og sidekicken(e) opp unødvendig mye plass, eller så brukte boka for langt tid til å suge lufta ut av rommet uten å levere nok kick med trusselen som materialiserte seg (se hele begynnelsen av «61 timer»). «Vend aldri tilbake», enda den er god, gjør seg skyldig i alt dette, noe som gjorde boka til litt av en frustrasjon.
Begynnelsen er likevel så gripende at man ikke ser skuffelsen komme. Vi møter Reacher idet han ankommer Nord-øst Virginia. Han er kommet for å møte kvinnen han snakket med i telefonen i «61 timer». Bare fordi stemmen hennes hørtes pen ut. Men når han ankommer kontoret til major Susan Turner, oppdager han at en annen har overtatt både kontoret og oppgavene hennes.
Mannen heter Morgan og er en typisk klatrer. Han er også en brannslukker, sendt for å rydde opp i rotet etter Turner. Og han er allerede godt i gang når Reacher, uvitende om at kvinnen han hadde planlagt å invitere på middag er arrestert for korrupsjon, tropper opp på militærbasen. Så blir det enda mer interessant; Morgan sikter nemlig Reacher for et mord han skal ha begått mens han fortsatt jobbet i militærpolitiet.
Uheldigvis for Morgan er Reacher ikke en som lar seg trampe på. Han er snar med å påpeke at den karrierebevisste løytnanten ikke har noen myndighet over ham, og han er sikker på at en siktelse for mord ikke bare faller fra blå himmel etter seksten år uten at det er krefter som vil rydde ham av veien.
Det siste er sant, men den første antakelsen ryddes raskt av veien når Morgan, med militærets interne regel-og-forskriftsbok i hånda, tvinger Reacher inn under sin myndighet; han blir gjeninnkalt til tjeneste.
Reacher lar seg selvsagt ikke tøyle militærregler, byråkrater eller de mektige kreftene som nesten usynlig ser ut til å manipulere alt og alle som var de marionetter. Han er villig til å gjøre det som kreves for å renvaske navnet sitt og Turners, og betale prisen- hva den enn måtte være.
Men er han villig til å ofre en annen for å nå sine mål? I de tidligere bøkene ville Reacher kanskje sagt at valget ikke var hans, men i denne-velvitende om at den han må ofre kanskje er et ukjent familiemedlem, blir han for første gang tvunget til å revurdere sitt liv og sin mentalitet som ensom ulv.
En god Reacher-bok er ikke god på samme måte som noen annen thriller. Det samme gjelder en dårlig eller skuffende Reacher-bok. Lee Childs bøker er så gode og har en slik spesiell plass i hjertet mitt i spenningssjangeren at han rangerer bare under John Grisham og Stephen King på lista mi over aktive favorittforfattere.
Så enda jeg er skuffet over «Vend aldri tilbake» fordi 1) skurkene ikke leverer og 2) fordi Turner-karakteren er langt slappere enn jeg burde være lov i en Reacher-bok, er jeg bombesikker på at den rager høyt over alle andre som ikke heter Grisham eller King til etternavn.
Det gjør treeren «Vend aldri tilbake» får av meg en langt mer relativ karakter enn ellers.
Hvilket vil si at jeg anbefaler den varmt.
"Hele oppsettet var tragikomisk- Keith i Slone med en serievolds-og drapsmann preget av tvilsom troverdighet for å få noen til å lytte til en eiendommelig historie mens hele byen telte med Donté Drumms siste timer. Det umake paret ville bli latterliggjort, kanskje til og med skutt. Og når han vendte tilbake til Kansas, kunne pastor Keith Schroeder finne seg tiltalt for en forbrytelse det ikke fantes noe forsvar mot. Jobben og karrieren kunne henge i en tynn tråd. Alt sammen på grunn av et krek som Travis Boyette." Tilståelsen
Første gang John Grisham behandlet dødsstraff i en av bøkene sine, var resultatet –"Dødskammeret", en bok som etter min mening manglet det mest sentrale i Grishams bøker; et hjerte.
Hovedpersonen, Adam Hall, var forglemmelig i boka, og enda mindre imponerende da han ble spilt av Chris O’Donnell. Halls bestefar, spilt av Gene Hackman i filmen, var en usympatisk rasist og morder. Ikke akkurat en karakter leserne eller filmpublikumet var engstelige på vegne av jo nærmere han kom gasskammeret i Mississippi. Med mindre du er mot dødsstraff, selvsagt. Noe jeg ikke er.
Den andre boken som tok opp temaet, "En uskyldig mann" fra 2006, var langt, langt bedre. Faktisk vil jeg si at boka er en av Grishams beste. Minst topp fem. Og sammen med Douglas Prestons "The Monster Of Florence" og Erik Larsons "The Devil and The White City", er den en av mine absolutte favoritter blant krimdokumentarer.
«Tilståelsen» havner et sted i midten; langt bedre enn «Dødskammeret», men et par trinn under «En uskyldig mann». Det skyldes tre ting; for det første er boka irriterende mye opptatt av å preke. Den preker og preker, og preker og preker. Og akkurat i det du tror at den ugjendrivelig har fastslått poenget, preker den enda mer.
Så er det karakterene: Fordi Grisham en agenda fremstilles dødsstraffmotstanderne som uselviske, humanistiske, sympatiske og liberale. Dødsstrafftilhengerne derimot, veksler mellom å være rasistiske, korrupte, beregnende og smålige paragrafryttere som heller drar på hyttetur og golf, enn å redde et uskyldig menneske.
Det siste er ikke en spoiler. Såpass avsløres i baksideteksten. Den skyldige heter Trevor Boyette, er dømt for seksuelle forbrytelser i flere stater, og har akkurat sonet ferdig en ti år lang dom i Kansas for enda et voldtektsforsøk når han oppsøker en av heltene; Keith Schroeder.
Schroeder er en liberal prest i midten av trettiårene. Gammel nok til å være sikker på veivalget, men ung nok til ikke å ha fått troen og kallet testet. Så kommer Boyette til ham og avslører ugjerningen sin: I 1998 voldtok og kvalte han tenåringsjenta Nicole Yarber i Slone, Texas. Deretter begravde han liket hennes et sted i skogene i Missouri, for så å komme seg unna med det hele.
Men i Slone tror de at de har nappet drapsmannen. I deres øyne var det fotballtalentet Donté Drumm som kidnappet og drepte attenåringen Nicole. Han som tilsto, og han som nå er fire dager fra å bli henrettet for forbrytelsen. Med mindre nye beviser dukker opp i ellevte time.
Enda Boyette nærmest hinker inn i kirken, informerer Schroeder om den uhelbredelige hjernesvulsten som er hovedårsaken til at han nå løsner på tungebåndet og påstår at han vil redde livet til Donté Drumm, er Keith først ikke sikker på om Boyette, en mann som lyver om selv trivielle ting, snakker sant. Og viktigere, om han er villig til å bli med ham til Slone, seks hundre og femti kilometer unna, og tilstå.
Samtidig, i Slone, banker Robbie Flak, forsvarsadvokaten til Donté Drumm, hodet mot veggen. Nesten ti år, utallige anker, økonomisk ruin og sosial utstøttelse senere, står han på bar bakke og ingenting annet å tilby klienten enn tomt håp.
Så ringer Keith og informerer ham om at seksualforbryter som oppholdt seg i Slone i 1998, har oppsøkt ham i Kansas og tilstått drapet. Flak avviser først Schroeder som en av disse skrullene som pleier å dukke opp på slutten av enhver dødsstraffsak. Men prestens pågåenhet og insistering på å kjøre over seks hundre kilometer for å levere Boyettes tilståelse på et fat, mykner ham opp.
Det er da noe som truer med å få tragiske resultater skjer; Boyette forsvinner.
Selv om «Tilståelsen» er spennende, aktuell, realistisk, til tider tankevekkende og har et stort og bankende hjerte, må jeg si at det er en bok som bare kan anbefales til de allerede omvendte, som mener at det er noe aktverdig ved å forvsare drapsmenn og deler forfatterens sterke motstand mot dødsstraff.
Det gjør ikke jeg.
Les den om du må. Styr unna ellers.
"Jack's dad stumbles, and I catch him, place him on the floor by the kitchen table. I don't let him fall because I don't want Jack running downstairs to see what caused the noise. I don't want anyone else rushing in. Not yet. I need fifteen seconds. Six seconds to lay him down, arranging the body, limbs splayed as if from a fall. [...] Five seconds to put away my pen and notebook, zip the backpack where it hangs from the back of a chair. Four more seconds to play out the chain, let the chemical reaction in Mr. Wu's body take him beyond the point of resuscitation. Fifteen seconds. Done." Boy Nobody
En foreldreløs gutt blir rekruttert av en etterretningsorganisasjon, trent til å drepe og sendes på hemmelige og kritiske oppdrag hvor hans unge alder er en ressurs og ikke en ulempe. Dette er ikke bare premisset for Anthony Horowitzs suksessfulle Alex Rider-bøker, det er også premisset for Allen Zadoffs «The Unknown Assassin-serien». «Boy Nobody» er den første boken i denne serien.
Jeg plukket opp boka av to forskjellige grunner; for det første ville jeg se hva en annen forfatter, en «Hollywood-orientert» forfatter (Zadoff har en fot i underholdningsbransjen gjennom arbeidet sitt som teaterregissør og sin manusutdannelse) kunne få til med premisset; for det andre ønsket jeg å være oppdatert på sub-sjangeren av actionmettede bøker orientert mot gutter; og for det tredje ville jeg bare lese noe som ikke kostet meg noe som helst.
De to siste ønskene ble tilfredsstilt. Dessverre kan jeg ikke si det samme om boka. Men det skal jeg komme tilbake til.
Begynnelsen av boka er både forrykende og moralsk grå. Der introduseres vi for helten vår og vennen hans, Jack Wu; en gutt han har kjent i fjorten uker. Hensikten med vennskapet har vært å komme tett inn på Jacks far, en velhavende sjef for et høyteknologifirma, og drepe ham uten at noen fatter mistanke om at han har blitt tatt av dage.
Oppdraget lykkes uten store vansker, og sjefene til helten vår er såpass tilfredse med hans hensynsløshet og fryktløshet at de gir ham et annet og mer prestisjefylt oppdrag; å åle seg nært inn på borgermesteren i New York og avvente endelige ordre.
Vanligvis er dette ikke et problem. Etter fire år i programmet er han vant til å være rotløs, ressurssterk, målbevisst og uten tilknytning til noen eller samvittighet som kan tvinge ham til å stille spørsmål ved det han gjør, det Mor og Far, føreragentene som styrer ham, har lært ham opp til.
Men nesten med en gang han kommer i kontakt med borgermesterens datter, Sam, og senere borgermesteren selv, er det noe som begynner å boble i ham. Noe som både kan befri ham og ødelegge ham.
Det beste som kan sies om «Boy Nobody» er at den ikke kaster bort tiden. Den kommer kjapt i gang, gir leseren nok karakterskisser til å holde plottet i gang og en og annen interessant som overbeviser en om at Zadoff kan utbrodere spenningen. Ellers er det dessverre ingenting i denne spenningsboka som er originalt nok eller minneverdig nok til å få en til å se frem til neste bok i serien. At jeg likevel vil gjøre det handler mer om mitt ønske om å fullføre serien enn noe annet.
Knapt gjennomsnittlig, men jeg skal være litt generøs og gi den en svak treer.
Styr unn hvis du kan. Les om du må.
«De var i ferd med å tjene store penger nå. Dette var ikke det rette tidspunkt til å engste seg. Den aggressive taktikken deres ga fantastiske resultater. Posthaugen vokste for hver uke som gikk, og det samme gjorde saldoen deres i Bahamas. Svindelen var fullkommen, fordi pennevennene deres levde dobbelttilværelser. Ofrene hadde ingen å klage til.»
Tre fanger med lite å gjøre og masse tid tilbringer dagene bak murene med å presse ut brevvenner for penger. Opplegget er innbringende og uten nevneverdig risiko. Men så får de en stor og mektig fisk i kroken, og plutselig er deres fredelige og rolige dager forbi.
Bare femten år etter utgivelsen av «Broderskapet», John Grishams tiende roman, er det litt bemerkelsesverdig hvor mye verden har endret seg: krigen mot terror er nå noe langt mer vidtfavnende enn kryssmissiler som skytes mot antatte eller faktiske leire for terrorgrupper; teknologien har gjort store fremskritt, og hvis vi skal tro meningsmålingene, er et flertall amerikanere langt mer positive til homofile enn de var rundt årtusenskiftet, da nesten ingen utfordret «Don’t –Ask-Don’t-Tell» i det amerikanske militæret og «ekteskap» mellom homofile bare var en drøm for noen.
At et betydelig antall menn som identifiserer seg som homofile, ikke turte å komme ut av skapet fordi det fortsatt var en omdømmemessig pris en ble tvunget til å betale, er sentralt for plottet i «Broderskapet».
Ville boka vært troverdig om den ble utgitt i dag? Jeg vet ikke, men en ting er sikkert: med tanke på hvor mye som har endret seg når det gjelder normer og konvensjoner i løpet av disse femten årene, vil jeg ikke bli overrasket om biologiske argumenter som har blitt reist i forbindelse med homofilispørsmålet overføres til andre områder, nærmere bestemt jussens.
Ikke at jussen kan love et svar som vil tilfredsstille, siden også den er befolket av mennesker av alle avskygninger: Noen er dårlige, noen er verre og noen er en blanding av begge de foregående elementene.
De tre dommerne som er hovedpersonene i denne thrilleren tilhører den siste gruppen. De sitter i Trumble, et føderalt fengsel. Egentlig er det mer en leir enn et fengsel; det har ingen gjerder, ingen piggtråd, ingen væpnede vakter i vakttårn. Helt likt fengselet Malcolm Bannister, hovedpersonen i Grishams tjuefemte roman, «Svindleren», sitter i (les anmeldelsen her).
Joe Roy Spicer, den mest beregnende av de tre, var fredsdommer i Mississippi før han ble dømt for underslag.
Finn Yarber, en bitter sekstiåring med sju år igjen av en ni år lang dom for skatteunndragelse, var liberal høyesterettsdommer og drømmer ennå om å hevne seg mot den republikanske guvernøren som felte ham.
Og den mest respektable av trekløveret, Hatlee Beecher, var føderal dommer med rik kone og hundre og førti tusen dollar i årslønn. Det var før han kjørte i fylla sammen med elskerinnen og drepte to studenter. At han sitter i et føderalt fengsel og ikke i et helvete av et statsfengsel, skyldes at den fatale ulykken skjedde på føderal grunn- på nasjonalparken Yellowstone.
Ved siden av å drive biblioteket, bistå medfangene med juridiske råd mot honorar under bordet og dømme i tvistesaker mellom fangene, er Broderskapet, som dommerne kaller seg, sentrum for en enkel og innbringende utpressingsopplegg: de utgir seg for å være unge menn i tjueårene og brevveksler med ensomme menn. Deretter hyrer de via advokaten sin en privatdetektiv til å finne personen bak de fiktive navnene, og utpresser vedkommende til å overføre tusener, noen ganger titusener av dollar, til deres konto i Bahamas.
Opplegget fungerer og pengene renner inn på konto. Men så får de en dag en kolossal fisk i nettet. De er ikke klar over det en stund. Han er bare en av førtien brevvenner de korresponderer med. En singel og reservert mann. Så reservert faktisk at de vurderer å slutte å brevveksle med ham. Men det er før mannens mektige og farlige venner finner ut om Broderskapet. Og disse vennene er villige til å gå over lik for å beskytte Broderskapets brevvenn.
Jeg leste «Broderskapet» for ca. tretten år siden. Den er ikke en av Grishams beste, men den er heller ikke en av hans verste. Jeg vil faktisk si at boka lenge truer med å ta et byks opp til det minneverdige og spektakulære, men så kommer slutten og gjør ting enklere enn jeg fullt ut setter pris på. Derfor må denne nedjusteres til en svak firer.
Likevel, hvis du er på leting etter en thriller med et beundringsverdig rett frem plott, er denne absolutt en du bør vurdere å lese.
Mohammed Yusuf som svar til Kirsten Lund :
16:57, 6. juni 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
"' I've been drunk for about a week now, and I thought it might sober me up to sit in a library." The Great Gatsby
"Hun sa at livet hans kom til å bli som å gå motstrøms i en stri elv. Hemmeligheten var å ta små skritt og bare fortsette framover. Hvis han prøvde å ta for stort skritt, kom strømmen til å slå ham over ende og feie ham med seg nedover elva igjen." Små skritt
Skuffelse over forfattere kommer i forskjellige drakter. En variant er den som veller opp i en når en bok og forfatter som har vært avsindig hypet, mildt sagt ikke lever opp til forventningene. En annen type er den man opplever når en skribent som imponerte deg på den første daten, leverer en bok nummer to som på sitt beste etterlater deg likegyldig. Så er det selvsagt den tredje typen, den typen som får deg til å sverge på at du aldri vil plukke opp en bok av forfatteren det gjelder.
Om jeg kan velge én jeg vil unngå som pesten, så må det være nummer to; arrene etter en nesten-bok, altså en bok som får til så mye riktig, før den kollapser, sitter dypere i meg enn de regelrette skuffelsene. Jeg kan leve med en dårlig bok. Det er noe annet med en nesten fantastisk bok.
Louis Sachars «Små skritt» havner dessverre i kategori nummer to.
Problemene starter med plottet. Mens mitt første møte med forfatteren, kritiker og salgssuksessen «Hull», hadde et gripende premiss, en hovedperson med fokus som ville noe og noen interessante karakterer, er «Små skritt» retningsløs, mangler dramatisk driv og har en hovedperson som var langt mer interessant da han var en bi-karakter i «Hull» enn her, hvor han er i sentrum.
Helt til også forfatteren innser at hans selvforskyldte problemer ikke kan holde på leseren og introduserer for en ung pop-stjerne som er omgitt av haier og trues av en fan.
Starten er god. Der re-introduseres vi for Theodore Johnson, aka Armhule. Han er hjemme i Texas, et stykke fra tukthuset av en ungdomsleir hvor vi møtte ham sist og det gærne sporet som førte ham dit. Nå bor han hjemme hos foreldrene, jobber har mål i livet.
Ut over å fullføre ungdomsskolen, bli kvitt navnet Armhule og unngå bråk som kan føre ham på ville veier igjen, er han oppsatt på å spare penger. Og når vi møter ham har han vært såpass disiplinert at han har lagt til side så mye som 750 dollar. En anselig sum for en som tjener en lite imponerende timelønn hos et selskap som selger vanningssystemer og tar seg av hagene til de velhavende i byens vestkant.
Ulykken som setter livet hans på hodet, vekker politiets interesse og til noe enda verre, starter med X-Ray, en kamerat fra Greenlake. X-Ray har hørt at konsertbillettene til tenåringsidolet Kaira DeLeon selger som varmt brød og vil dyppe tåa i billetthai-bransjen.
Problemet hans er at han ikke eier nåla på veggen. Men han vet om Armhules sparegris, og med løfter om stor profitt, overtaler han Theodore til å investere flere hundre dollar i den ulovlige geskjeften.
Ingen av dem vet at ryktene om at den eventyrlige etterspørselen etter billettene, er en historie som er plantet av DeLeons management-lag.
Om du er som meg og antar- slik jeg gjorde- at Armhules tap vil drive plottet, fortjener boka mild applaus for å ta andre veier. Men det ville fortjent trampeklapp om noen av veiene faktisk hadde vært interessante. Det er de ikke.
X-Ray og Armhule klarer å selge de fleste av billettene, med god fortjeneste. Det er først når X-Ray blir grådig og lurer Theodore-ikke ved å underslå eller stjele fra ham- men ved å gi ham falske billetter, at boka går fra å være interessant til å være forutsigbar og skuffende.
Hvis du har lest «Hull» og er inspirert til å lese andre bøker av forfatteren, slik jeg var, er «Små skritt» en bok som du godt kan hoppe over med god samvittighet. Den har verken sjarmen, den dramaturgiske nerven, humoren eller hjertet «Hull» hadde. Så spar deg for skuffelsen og les noe annet.
Helt middels.
"For en ung bevegelse er intet farligere enn rask suksess. Man har tatt sine første skritt, man har fått noen tilhengere, holdt en tale der, kanskje allerede innlemmet Østerrike, eller Sudetenland, og da er det bare så altfor lett å la seg overbevise om at man allerede er kommet til en slags mellometappe hvor det blir vesentlig lettere å oppnå sluttseieren." Han er her igjen, s. 78(Av Timur Vermes, Cappelen Damm, 2013, 335 sider)
Hva om Adolf Hitler på en uforklarlig vis dukket opp i Berlin på denne siden av 2010-tallet? Og hva om han og hans ideer, i stedet for å skremme, fikk folk til å le? Jeg liker å tro at en eller annen pitchet denne ideen i Hollywood minst én gang i løpet av filmhovedstadens historie, og at forfatterspiren ble sendt hjem med en kontant beskjed om at det ikke var noe morsomt ved mannen eller hans onde ideologi.
Og jeg ville vært enig dette. Det vil si- jeg var det. Men så leste jeg Timur Vermes’ satiriske og bestselgende latterkanon, «Han er her igjen», og i stedet for å sitte med dårlig samvittighet over å le hjertelig av en bok med historiens kanskje største monster, spør jeg meg selv hvorfor ingen har skrevet denne boka tidligere.
Et mulig svar er at det har vært risikabelt. Særlig for tyske skribenter. I en profil om forfatteren i New York Times, skrev avisa i mai at toneangivende medier i Tyskland avskrev boka som både smakløs og simpel.
Om angrepene kommer fra et genuint sted eller om de bare føyer seg i landets faste tradisjon om å aldri nærme seg Det tredje rikets historie med noe annet enn seriøsitet, er vanskelig å si. Kanskje er det ikke et enten-eller-spørsmål. Kanskje er det litt av begge deler.
Uansett fungerte ikke viftingen med pekefingeren. Over halvannen million tyskere kjøpte boka. Den er oversatt til flere titalls språk. Og filmadapsjonen kommer senere i år.
Godt gjort av en tabloidskribent og skyggeforfatter.
Hovedpersonen selv «kommer ut av skyggene» på et uutviklet område i hovedstaden. Han vet først ikke hvor han er, og de uniformløse og lekende barna han møter kort etter og som han antar må ha fridag fra Hitlerjugende, hjelper ham ikke.
Det gjør derimot eieren av en aviskiosk i nærheten. Mest på grunn av en misforståelse. Kioskeieren tror nemlig at Føreren er en skuespiller. Godt nok en eminent en, men likevel en skuespiller.
Denne gale antakelsen som Nazi-lederen mislykket forsøker å feie til side, blir også redningen hans. Den gjør at han, gjennom en av kioskeierens kunder, snart befinner seg i underholdningsbransjen. I tv-bransjen for å være presis.
Programmet han debuterer i er en tredjeklasses sketsj og humorshow som ledes av en tysk-tyrker med litt talent, stort ego og et nisjepublikum.
Men ingen produsenter eller primadonna i underholdningsbransjen, uansett hvor store de er, kan hindre Hitler fra å gå bryte avtalen, gnistre langt sterkere enn han hadde lov til, og erobre oppmerksomheten til publikummet i studio, i de tusen hjem og senere-Youtube.
Kildene til hans popularitet er den samme som på 1930-tallet: Hans karisma, hans absurde evne til å forenkle komplekse ting og ikke minst- hans instinkt for å finne enkle løsninger.
Den første av disse sier seg selv-kvitte seg med de hundre tusen jødene som er igjen, men både denne og andre viser seg å være vanskeligere å sette ut i livet enn Nazi-lederen setter pris på. Og det kanskje verste av alt: en del av programmets seere er Nazister som tror at han er skuespiller som gjør narr av den «store lederen» og truer ham. Og de mener det.
«Han er her igjen» er en av disse bøkene som er så god, så hysterisk morsom, så intelligent og velkomponert at jeg får et glis om munnen hver gang jeg tenker på hvordan det var å lese den.
Om du ikke har lest den, så gjør det. Du vil ikke angre på det.
Anbefales på det varmeste!
Mohammed Yusuf siterer I, Ripper av Stephen Hunter (side 3)
17:49, 4. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
[...] no creature can understand its own obliteration. Out expectations of death is real but highly theoretical until the moment is upon us[...]
Mohammed Yusuf siterer I, Ripper av Stephen Hunter (side 279)
17:46, 4. juni 2015* Ingen har det som favoritt.
"What made Jack Jack? It was not that he killed, as many have, and will, kill. That is the sad part of human nature. That was the scarlet thread. No, it was that he did so silently, efficiently, and then got away. That was the elemental essence. He got away. How did he get away?”
"What made Jack Jack? It was not that he killed, as many have, and will, kill. That is the sad part of human nature. That was the scarlet thread. No, it was that he did so silently, efficiently, and then got away. That was the elemental essence. He got away. How did he get away?” I, Ripper
Bakerst i amerikanske Stephen Hunters, “I, Ripper”(Simon & Schuster, 2015), en ofte knakende god thriller om den legendariske seriemorderen Jack the Rippers brutale herjinger i Whitechapel sommeren og høsten 1888, bruker forfatteren sju sider på å liste opp bøker og nettsider som han støttet seg til under skrivingen av denne boka.
Lista er selvsagt ikke komplett. Med nesten 300 dokumentarbøker skrevet om saken, er noe sånt en umulighet. Men en del av bøkene, i det minste de 5-6 titlene jeg kjenner igjen og har lest selv, er gode, grundige og informative nok til at de ofte vil dukke opp på beste-av-lister.
Jeg tror ikke en kan si det om Stephen Hunters thriller. Ikke bare fordi boka er fiksjon og dermed må konkurrere med et enda større antall fiktive bøker om en plass i solen over de beste bøkene om historiens (kan man argumentere) mest berømte seriemorder, men fordi bokas andre halvdel – delvis med unntak av partiet som handler om det avsindig brutale drapet på tjuefem år gamle Mary Jane Kelly- er både svakere og kjedeligere enn den første halvdelen. Mest fordi Hunter forsøker å gi thrilleren et ekstra gir ved å gjøre et par av karakterene til symboler og injiserer tankesett og ideer fra samtiden inn i fortiden, noe som for del svekker troverdigheten.
Men den første halvdelen er som sagt veldig god.
Det som gjør både denne delen og boka generelt så spesiell, er at forfatteren lar morderen komme til orde gjennom dagboken sin. Og allerede på første side merker vi at vi her har med en kald, intelligent, beregnende og raffinert karakter å gjøre. Amoralen, blodtørsten, hovmodet og raseriet kommer senere.
Kulden kommer likevel først. Ripper er uanfektet, til og med filosoferende i begynnelsen. Her er de første linjene i boka: «When I cut the woman’s throat, her eyes betrayed not pain, not fear, but utter confusion. Truly, no creature can understand its own obliteration. Out expectation of death is real but highly theoretical until the moment is upon us and so it was with her.” (“I, Ripper”, s. 3)
Kvinnen han dreper først er Mary Ann Nichols, en førtitre år gammel gatepike som tross de røffe omstendighetene hun lever i, teoriserer Ripper, har klart å klore seg fast til livet ved å lære å lese kundene og fort avgjøre om de var en trussel eller betydde profitt. Men i likhet med Ted Bundy, den berømte amerikanske seriemorderen, er det ingenting ved den veltalende Ripper som får faresignalene til å ule. Og så snart Nichols slipper ned forsvarsverkene, kommer kniven ut.
Tjuefire år senere sitter en forhenværende journalist memoaren sin. Den handler om Ripper. Men den handler også om hvordan han – en kulturjournalist som vanligvis skrev konsertanmeldelser- tilfeldig ble bedt om å skrive om det første drapet, og hvordan det ballet på seg etter at han møtte sin Sherlock i Thomas Dare, en professor i fonetikk med teorier om hvem morderen kan være og en entusiastisk vilje om å dele rampelyset hvis og når de løser saken.
Kapitlene veksler rimelig konstant mellom journalisten, kalt Jeb, og Ripper. Mens Rippers kapitler er spenstige, til tider morsomme og nesten uten unntak alltid gripende, er Jebs kapitler av varierende kvalitet.
Kapitlene i den første halvdelen når han tar oss inn i Londons medieverden på slutten av attenhundretallet og beskriver hvordan han og kollegene koker sammen de berømte Ripper-brevene og skaper morderen, inkludert hans berømte navn, er både gode og interessante.
Problemene starter når Hunter gjør noen av karakterene til symboler, amoral til en dyd og tar snarveier frem til avsløringen. Da går lufta ut av ballongen.
Så godt skrevet som den er, hadde boka fortjent en bedre annen halvdel enn det den har fått. Da ville boka løftet seg over det middelmådige og blitt noe mer, kanskje uforglemmelig. I stedet er den bare sånn midt på treet.
Med tanke på hendelsene og antagonisten, er det for min del ganske skuffende med en middels Ripper-bok.
Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.
Mohammed Yusuf som svar til gretemor :
17:42, 4. juni 2015 Diskusjon: Det beste du har lest i mai måned:
Takk! :-)
Mohammed Yusuf som svar til gretemor :
21:00, 3. juni 2015* Diskusjon: Det beste du har lest i mai måned:
Mai var en utrolig eksepsjonell litteraturmåned. Ikke bare kom jeg gjennom det jeg hadde planlagt å lese, men jeg var også heldig med valget av de tilfeldige bøkene. Så jeg sitter igjen med seks veldig gode leseopplevelser (11-6), tre suverene (5-3) og to som var så eksepsjonelle at de vil bli med meg i en tid fremover.
1: Mister Pip av Lloyd Jones (6) (prisbelønt om litteratur, Dickens og væpnet konflikt i Stillehavet)
2: Om barna vet man ingenting av Simona Vinci (6) barn, seksualitet, grusomt
3: Neverhome av Laird Hunt (6): Kvinne forlater mann, kjemper i den amerikanske borgerkrigen
4: Jageren Zero av Pascale Roze (6):om etterkrigstidens Frankrike, psykisk forfall og kamikazekrigere
5: Utfor kanten av Michael Connelly (6)
6: Kongens råd av Ørjan N Karlsson (5)
7: Hull- av Louis Sachar (5)
8: Hvit skygge- av Deon Meyer (5)
9: Siste skanse av Michael Connelly (5)
10: Blue river av Ethan Cann (5)
11: Gjesterommet av Helen Garner (5)
"Nå så jeg ham, midt i den gamle kretsen, i den gamle hagen: og vi begynte alle å leve igjen, med den gamle lidenskapen. Jeg tok på meg den lilla kjolen. Som om jeg iførte meg et av mine gamle kostymer, livets kostyme. Jeg følte at alt det et menneske betyr- den kraften og spesielle oppførselen- mante frem et særskilt bilde hos motstanderens livsfølelse. Vi hørte alle til ham, levde i forbund mot ham, og nå, idet han nærmet seg, levde vi annerledes, mer spennende, farligere. Med slike følelser sto jeg i værelset mitt, i det gamle kostymet, foran speilet. Lajos kom tilbake med tiden og med den tidløse opplevelsen av livet. Jeg visste at han ikke hadde forandret seg. Jeg visste at Nunu ville få rett. Jeg visste at vi ikke kunne gjøre noe mot ham. Og samtidig visste jeg at jeg ennå ikke hadde noen anelse om livets sannhet, hverken mitt eget eller andres liv, og at det bare var gjennom Lajos at jeg kunne få vite sannheten- ja, gjennom den løgnaktige Lajos." Eszters arv
Da jeg startet å lese ungarske Sándor Márais «Eszters arv» ble jeg umiddelbart imponert over forfatterens økonomiske språk, karakteriseringen av karakterene og hans nøkterne evne til å bygge opp til å bygge opp spenning ved hjelp av kontrollert bruk av forvarsling. Jeg beundret også de små, nesten usynlige minene han plantet i karakterenes fortid og den utsøkt punktlige utløsningen av disse på slutten. Men så skjer slutten, og godviljen og beundringen går i tusen knas.
Sentrum i min store skuffelse over slutten og boka, er et valg Eszter, den førtifem år gamle hovedpersonen og fortelleren, gjør: Hun ofrer huset hun arvet fra foreldrene og sin integritet for Lojan, en nedrig, løgnaktig og sjofel bedrager av de sjeldne. Forklaringen på denne underkastelsen er at hun, tjue år etter at de så hverandre sist, ikke har kommet over sin forelskelse og svakhet for ham.
At han giftet seg med hennes søster, fikk barn med henne, forfalsket hennes fars signatur og nesten ruinerte familien hennes økonomisk, stopper henne heller ikke fra å slå fast at det er gjennom denne løgnaktige kjeltringen hun kan «få vite sannheten», hva nå det betyr.
Den manglende logikken i atferden hennes, får en til å spørre seg selv hvorfor menneskene rundt henne ikke griper inn mer håndfast enn det de gjør. Hvorfor storebroren Laci og beileren Tibor passivt lar sorenskriveren Endre, en annen beiler og god venn av familien, gjøre et halvhjertet forsøk på å hindre at Eszter uten motstand vifter med det hvite flagget og går med på Lojans skamløse krav om å få hennes skriftlige fullmakter til å selge huset og flytte til et bosted for kvinner som henne.
Som ikke det var nok, krever han også at hun returnerer en ring han ga henne da Vilma døde og som rettmessig tilhører Éva. Men det er bare et lite problem: Før han ga ringen til Eszter, fjernet han alt det som var av verdi fra den og pantsatte det.
Eszter, velvitende om dens falskhet, har beholdt av sentimentale grunner. Og nå sitter hun i klistret ettersom Lojan har overbevist Éva om at tanta har arven hennes, at de tusen, til og med titusener salget innbringer, vil være en god startkapital når hun skal tvangsgiftes med sønnen til Olga, elskerinnen hans.
Jo nærmere jeg kom slutten, jo mer ventet jeg et eller annet som forklarer dette grepet som Lojan har på henne. Vet han om en eller annen hemmelighet som han holder over henne som en hammer? Er han en subtil sjarmør, en romantiker med et par esser i ermet?
Nope. Han er bare sjofel. Han er en patetisk psykopat, og han innrømmer såpass når han forteller Eszter at han ikke har et eneste moralsk fiber i kroppen. Og likevel hopper hun når han sier hopp, og skriver under på fullmakten som fratar henne huset og gjør Nunu, en nesten sytti år slektning som har bodd hos henne i mange år, nærmest hjemløs.
Forlaget kaller boka en tragedie. Det er den ikke i mine øyne. Slik jeg ser det bør en tragedie resultatet av noe uunngåelig og helst ufrivillig. Ingenting ved valget Eszter gjør er noe av dette. Kjærlighet er heller ingen god magisk forklaring på at en dannet kvinne med hodet på rett plass, ignorer sine erfaringer, sin indre stemme og dasker unna Endres hjelpende hånd for å kaste seg utfor stupet. For ingenting mer enn et løfte.
Jeg trenger noe mer enn "hun elsker ham", eller "det er kjærlighet", for å hoppe ut med henne. I mangel på det, blir både Eszter som karakter og hennes historie nesten helt uinteressante for meg. Dessverre.
Styr unna.
«Jeg elsker min mor slik jeg elsker solen, jorden og alle de andre himmellegemene. Jeg vet ikke når det startet, men jeg vet at jeg aldri slutter å gjøre det, mor er i alt, tenker jeg helt av meg selv og uten at jeg er påvirket av alkohol eller andre rusmidler.» Forestill deg
Få ting ødelegger en bok for meg som manglende realisme i en historie. Noe i hodet mitt kobler av når en historie som skal foregå i en realistisk verden f.eks. vil ha meg til å kjøpe at elever kan komme for sent til timene uten at det får konsekvenser (se «Get Used to it» av Linde Hagerup). Jeg kan heller ikke fordøye at en karakter kakker en kollega i hodet uten at det får følger, eller at politiet blir oppringt, finner en eldre person bundet til en stol og går fra stedet uten å ta affære eller ringe en eller annen i kommunen.
De to siste tingene skjer i Marita Fossums «Forestill deg». Boka er ifølge forlaget «[…] et særegent portrett av en kvinne» som når et kritisk punkt «[…] når problemer på jobben sammenfaller med morens lange dødsleie og død.»
Og den er det.
Men den reflekterende stemmen, det beundringsverdige forsøket på å gi oss et portrett av en noen og femti år gammel kvinne som langsomt faller fra hverandre under vekten av det tunge ansvaret for den aldrende moren, skyldfølelsen som gnager på henne og bare gjør synlig alle områdene hvor hun kommer til kort og senere-savnet og tilbaketrekningen, vaskes bort av flere utroverdige små ting som spiser opp hele fundamentet som termitter og får alt til å kollapse.
Tre år før Søs, hovedpersonen i boka, øver vold mot kollegaen, blir hun overrumplet av at broren, bare kalt Bror, kommer fra Lofoten til Oslo og dumper moren hos henne. Han kan ikke lenger ta vare på henne sier han, på grunn av plassmangel. Selv er Søs overbevist om at avgjørelsen er tatt av Brors dominerende kone, og at broren, ryggløs som han er, har valgt husfreden fremfor å ta vare på moren sin.
Enslig og i arbeid prøver hun å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun innreder gjesterommet til henne, gjør hennes nattlige toalettrutiner en del av sine og lærer å leve med at moren ikke har kontrollen på blærene og tisser i sengen som et barn.
Om dagen, før hun drar på jobb, binder hun moren, som lider av svimmelhet, til en stol ved vinduet og går på jobb. Hvorfor hun ser på dette som noe akseptabelt får vi aldri en god nok forklaring på. Men ut fra at det faktum at hun programmerer de viktigste numrene på telefonen og gjør den lett tilgjengelig for moren, skal vi lese det dit hen at hun ikke mener noe vondt med det. Det gjør ikke politiet heller når de dukker opp etter å ha blitt ringt av moren.
Det er naboenes blikk, pirking og insistering på at det er utrygt å la et så skjørt menneske sitte bundet og alene i leiligheten som får Søs til å søke om sykehjemsplass for moren. Og hun får det. Men hverdagen blir ikke lettere av den grunn. Tvert imot øker skyldfølelsen og behovet for å vise seg frem som en god datter. Og ikke overraskende begynner det snart å tære på kreftene og sinnslikevekten.
«Forestill deg» er godt skrevet, aktuell og psykologisk klok. Men ingenting av dette spiller noen viktig rolle når det ene utroverdige elementet følges av ett, to og tre til. Da mister karakterene fiksjonsskapninger som bor i en fiktiv verden (Ha). Da slutter jeg å bli berørt, og da er det gjort.
Styr unna.
«Da jeg fylte førti i fjor sommer, blei jeg foreldreløs på samme innpust. Når man er sånn omtrent midt i livet, er det fort gjort at man begynner å se seg tilbake. Særlig når man ikke har levede foreldre lenger som kan huske det som bør huskes. Plutselig må man huske på alt mulig selv. Og det hjelper ikke stort med fotografier. De er nesten litt i veien. Hukommelsen sitter i hele kroppen, og den historien jeg kjenner på nå om dagen, foregår i 1980.» Ingen som røyker hopper strikk
Det er noe med det å bli tween som gjør en oppmerksom på andre. Hvordan de er og oppfører seg, noe som i sin tur gjør andre oppmerksom på deg og din atferd. Men det man ser er ikke alltid fullt og helt det som er: De som ser kule ut, er ikke sikkert kule, og det de gjør og som en tror er det som gjør dem kule, er ikke nødvendigvis kult.
Billie, den elleve år gamle heltinnen i Linda Hagerups «Ingen som røyker hopper strikk», er for ung til å skjønne dette. Men en dag mens hun står på en bussholdeplass, ser hun ei jente i femtenårsalderen med kult utseende, kule klær og en sigarett i munnviken. Og med det er det gjort; Billie begynner å røyke.
Året er 1980. Altaelva-konflikten bluser fortsatt, Star Wars: The Empire Strikes Back, filmet på Finse, går på kino, John Lennon er fortsatt i live og Billie- datteren til en AKP-ml-er troen i behold og jobb som journalist og en kunstner som ikke lenger er sammen, har det travelt med å vokse opp, mestre sin kropp og bli herre over sin skjebne (i hvert fall så mye en elleveåring, snart tolvåring, kan gjøre det).
Om det å røyke ikke akkurat er et smart sted å starte når man ønsker se eldre og mer sofistikert ut, er det åpenbart et normalt og akseptabelt første skritt. Selv for en som bare er elleve år gammel. Det skjønner vi når Billie forteller moren om at hun har begynt å røyke og moren, i stedet for å skjelle henne ut og/eller straffe henne, reagerer nokså nonsjalant på nyheten.
Morens holdning forklarer boka med at hun alltid har vært en hippie, en som utvilsomt tror på at barn bør være mest mulig som frittgående kyllinger. Hvorvidt en kjøper det er en annen sak.
Den Billie er redd for å fortelle nyheten, er bestevenninnen Nina. Hun er på mange måter det motsatte av Billie; mens Billie og hennes familie tilhører den ytre venstrefløyen, er Nina og hennes familie Høyrefolk; mens Billie ikke driver med noen fritidsaktivitet, i alle fall i starten, er Nina et fast medlem av juniorlandslagets turn-lag; og kanskje viktigst: Nina hater røyking og røykere.
Å bruke denne helle tynne «hemmeligheten» som dramatiske motor, er noe jeg ville ha ristet på huet av hvis jeg noen hadde referert det til meg. Jeg ville beskyldt forfatteren for det ene og det andre, og til slutt ville jeg sagt at en bok med en slik fyrstikk til motor, ikke hadde livets rett. At jeg ikke gjør det, skyldes Hagerups evne til å skrive levende, varmt og gjenkjennelig.
Nostalgien som gjennomsyrer både denne og de andre bøkene om Billie og hennes venner i Bærum tidlig på 1980-tallet, er med på å gjøre de små historiene og bevegelsene i hverdagslivet til Billie og hennes familie til noe større. Det minner en på at de største hendelsene som etser seg til hukommelsen, ikke alltid er de som involverer store dramatiske hendelse. De kan handle om noe så enkelt som den gang man holdt en hemmelighet for en venn, eller da man meldte seg inn i Natur og Ungdom og ble skjelt ut av en voksen.
En slik historie mer enn fortjener livets rett. Den er viktig.
«Jeg hadde lest mye om krigen i Stillehavet. Det var ikke for å trene tankevirksomheten eller skaffe meg kunnskaper, ikke engang for å få vite hva min far hadde foretatt seg de siste dagene han levde. Jeg leste og leste i en slags hypnotisk tilstand, fascinert av stedsnavn, av krigens og marinens terminologi, av tall, kart, fotografier. Men denne boken, som var skrevet i jeg-form av en ung mann på knapt atten år, den slukte jeg, det vil si jeg fortærte den, det vil at jeg ikke lenger hadde den foran meg, men i meg, jeg trengte ikke å åpne den for å se hva som sto i den[…]Den knyttet sammen alle mine evner, logikk og fantasi. Den samlet meg til en enhet omkring seg.» Jageren Zero
Fordi Europa var krigens største åsted under andre verdenskrig, er det ikke ofte vi hører om eller leser om kampene i Stillehavet. De få gangene vi gjør det, er sannsynligheten stor for at informasjonen vi får kommer fra en tv-serie eller film, og det er nærmest garantert at perspektivet vi får er den til amerikanerne. Vi tar det for gitt at det bør være slik, siden amerikanerne jo var heltene i den historien.
For min del er de mest interessante historiene om andre verdenskrig ikke ideologiene til partene, men menneskene som ble forført av dem, drepte og døde i deres navn og under deres fane. Hvem var de? Hva var det som motiverte dem til å se på verden sånn som de gjorde? Og hvordan levde de med seg selv etter at avgjørelsen var tatt?
En gruppe som har interessert meg lenge er kamikazesoldatene Japan sendte mot de amerikanske krigsskipene – særlig hangarskipene som sto i front i invasjonen mot keiserriket. Spesialangrepsenheten, kalt «tokkotai, ble stiftet i 1944 av Ōnishi Takijirō, en røslig, standhaftig og desperat viseadmiral med sterk lojalitet og lite å stanse overmakten med.
Hans desperate forslag om å sende flygere i døden møtte liten entusiasme hos offiserene; ingen av dem ville melde seg frivillig til en misjon som tvang dem til å akseptere å fly jagere med en enveisbillett til døden. Dermed måtte rekruttene komme fra et annet sted, og det gjorde de: De fire tusen soldatene som man anslår tjente i enheten, besto av unge menn i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Brorparten av enhetens medlemmer var rekrutter, og så mange som en fjerdedel var universitetsstudenter som hadde hatt planer om å studere filosofi, geografi, fysikk osv.
En av disse var Tsurukawa Oshi, forfatteren av «Jeg skal dø ved Okinawa». Både forfatteren og noen av spørsmålene over hjemsøker Laura Carlson, hovedpersonen og fortelleren i Pascale Rozes debutroman, «Jageren Zero».
Laura er bare barnet når faren dør i Stillehavskrigen. Offer for et kamikazeangrep. Tragedien tvinger Lauras mor til å vende hjem til Frankrike, til huset der hun vokste opp som enebarnet til en veteran fra første verdenskrig med skrantende helse og en religiøs og dominerende mor.
Mormorens insistering på at bortgangen til Lauras far bør glemmes så fort som mulig og morens manglende evne til å stå opp mot henne eller takle dødsfallet på en sunn måte, preger hele familiens liv og psyke i årene som følger. Morfaren blir en taus statue. Moren stenger seg inne på rommet sitt og kommer bare ut for å spise eller for å gå ut på byen for å bli skjenket full av menn med uhederlige hensikter. Mormoren styrer med jernhånd og er den eneste som ser ut til å være tilfreds. Og Laura blir enten skjent eller stengt på et kott når hun maser for mye om farens liv og fravær.
Så kommer redningen. Det skjer når Nathalie braser inn i hennes liv og endevender Lauras liv fullstendig. Laura faller for henne. Mens hun selv aldri har sett verden, har Nathalie vokst opp i Casablanca. Hun er språkmektig, sofistikert og drømmer om å bryte med det forventede ved å bli danser. Det er også hun som insisterer på at Laura skal grave, med klørne om nødvendig, etter sannheten om faren. Inspirert av venninnens pågangsmot presser hun en del informasjon ut av morfaren: faren hennes tjenestegjorde på hangarskipet Maryland.
Om informasjonen morfaren sitter med er frustrerende begrenset, er det ikke noe å si på Lauras vilje til å ringene rundt farens tragiske død. Med hjelp fra Nathalie kjøper hun alle bøker hun kan finne om krigen i Japan. En av disse er Tsurukawa Oshis «Jeg skal dø ved Okinawa»; dagboka til den da knapt atten år gamle japaneren og kamikazesoldaten.
Men Laura leser ikke bare boken. Hun fortærer den. Og som resultat, fortærer den henne. Den hjemsøker hennes drømmer og de mest intime øyeblikkene i hennes liv. Kan hun finne en måte å kjempe imot før den ødelegger hennes studieliv, kjærlighetslivet med musikkomponisten Bruno og hennes sinnsliv?
«Jageren zero» er en kort men stor- og her snakker vi stor med stor s- roman om tap, sorg og evnen til å overkomme ens demoner. Den er så velkomponert, så godt skrevet og særegen at jeg først tvilte sterkt på at dette var en debutroman. Men det er den. Det er til å miste pusten av.
Anbefales på det varmeste!
Sist sett
