Bokelskere.no

"Da jeg var lita pleide jeg å tenke ut åssen jeg skulle drepe faren min. Jeg planla forskjellige måter og øvde meg i hodet helt til det blei lett." Første to setninger i " Ellen Foster" av Kaye Gibbons. Hennes førse roman.

Beklager forvirringen. Meningen var å egentlig bare fokusere på kun fenomenet "trigger warning(s)" som en del litteraturstudenter ved enkelte læresteder i USA har begynt å etterspørre (senest i Oberlin College tidligere i år), hva det betyr for litteraturen og hvor langt man eventuelt skal strekke seg for å beskytte folk som lider av traumaer og fobier fra ubehagelige tekster.

Trigger warnings-begrepet var også helt ukjent for meg frem til i år. Det var først da kravet til studentene på Oberlin College i Ohio skapte overskrifter i USA at jeg hørte om det, og fremstillingene, inkludert den i lenken nederst i starttråden, er ikke spesielt heldige. Kort sagt ønsket studentene at pensumbøkene ble merket med en "trigger warning", en slags vaskeseddel, som advarte om temaene hver enkelt pensumbok tar opp. F.eks ønsket de at en bok som Chinua Achebes "Mønsteret rakner" ble ledsaget av en vaskeseddel som nevnte at boka tar opp kolonisme, rasisme og selvmord. På Rutgers University i New Jersey var det noen som ønsket at F. Scott Fitzgeralds "Den store Gatsby" merket med en "trigger warning" som fortalte at den blant annet tok opp vold i hjemmet og selvmord.

Studentene hadde nok gode intensjoner, opptatt som de var av å beskytte voldsofre fra tekster som kunne skape ubehag. At de ikke nådde frem er ikke overraskende og kanskje bra. Men det var noe litt ekkelt ved alle som plukket opp høygaffelen og latterliggjorde intensjonene som "Liberal-do-gooders-gone-amock". Kanskje det ultimate skjellsordet i et USA hvor alt ser ut til å være politisert.

"Livets nivåer" av Julian Barnes. Måneder etter at jeg leste den, har jeg ennå ikke maktet å komme på noe vettugt å si om den uten å føle at jeg forringer den. At jeg aldri hadde lest Barnes før jeg leste denne (har retta på det senere) gjør meg ennå skamfull.

Jeg sier det med all respekt; ikke still spørsmål i tilsvar hvis du ikke lenger vil delta i diskusjonen. Det er nok med å si at du ikke vil være med.

Ha en fortsatt fin kveld.

Jeg skal ikke skrive et langt svar, men bare påpeke visse små misforståelser:

1: Diskusjonen handler mer om "trigger warning" enn om redigering. Da du tok opp dette med Pippi mente jeg at det var greit å snakke om det også og trekke inn Bibelen (som jeg ikke har noe spesielt forhold til) siden den også har blitt utsatt for ideologisk fundert redigering.

2: Verken forfattere, bøker eller ord eksisterer i et verdiløst vakum.

3: Jeg har ikke sagt noe om din bruk eller fortsatte bruk av n-ordet eller h-ordet. At jeg selv ikke liker å ta disse ordene i min munn burde ha lite å si for hva du gjør, og meg bekjent er det ingen som har kommentert det spesifikt i tråden. For meg handler ytringsfrihet om individets forhold til landets myndigheter (og omvendt), ikke hva private aktører og nettsider som bokelskere.no vil eller ikke tillate.

4: Som du sikkert kan lese av svaret mitt, bruker jeg sodomisme som et ord som perfekt illustrerer at ord som har vært vanlige i lange tider kan sendes til historiens skraphaug av endringene som finner sted i samfunnet.

Hvis du ønsker å snakke om biologi og legning, er det bare å si ifra, og da er jeg åpen for å snakke om det.

Jeg er enig med deg at det er vanskelig å ha en bastant mening om dette. På den ene siden er jeg som leser totalt imot merking av bøker, men som et menneske har jeg sterk empati med mennesker som lider av traumaer. Man kan enten være prinsippfast eller empatisk.

Første gang jeg stiftet bekjentskap med Charlie Chaplin, var i en kinosal i Mogadishu i 1989 eller 1990. Før borgerkrigen. Delvis fordi jeg ennå var ung for det meste som ble vist på både TV og på kino og delvis fordi mamma ikke hadde noe til overs for den lille eller den store skjerm og insisterte på at jeg skulle gå ut og leke, måtte jeg gjøre det de minste i enhver husholdning overalt på kloden hater aller mest for å få tak i penger til kinobillett; kysse ringen til storebroren min (Gud nåde hans sjel) og be ham være barmhjertig med en stakkar som hadde desperat behov for å se en Bollywood-film.

For det var det vi gikk for å se på kino da jeg var liten. Bollywoodfilmer. Fargerike, dansefylte, patosfylte og tre timer lange indiske filmer med storheter som Mithun Chakraborty (Disco dancer), Amitabh Bachtan (Suhaag) og senere, Aamir Khan (Dil). Skuespillere med et bredt register som filleristet oss følelsesmssig gjennom skjermen, før de sendte oss ut med et glis om munnen og gaulende på tittelrefrenget.

Den gang som nå, liker kinoeiere i Mogadishu å vente til setene er fulle før de slår av lysene og setter i gang den oppsatte filmen. Det er en slags tradisjon, en de deler med den helprivate offentlige transportbransjen. Men i motsetning til transportbransjen, er kinoeiere, både den gang og nå, opptatt av å underholde de betalende mens de venter, og venter, og venter...

Det var i en av disse venteperiodene, mens alle er opptatt med å spekulere i hva man tror filmen kommer til å handle om utfra de maleriske plakatene, at en av Chaplins kort-filmer kom på skjermen. Hadde kameratene mine og jeg ikke sittet på første rad, ville vi antakelig aldri ofret den oppmerksomheten vår. Men det gjorde vi. Og det gjorde de rundt oss også. Og mindre enn fem minutter ut i filmen, satt vi alle mutt stille, grepet av en film der ingen talte et hørbart ord. Likevel forsto vi. Eller gjorde vi det?

Hvis vi skal tro Peter Ackroyds biografi er svaret både og.

Jeg har, som så mange andre, sett en god del av Chaplins mest kjente filmer; Mesterbokseren, Landstrykeren, Banken, Immigranten og Gullfeber. Jeg kan så vidt huske å ha hørt om at han skal ha leflet med kommunisme, at karrieren hans fikk et skudd for baugen på grunn av dette etter krigen, og ikke minst- at han vokste opp fattig. Ellers visste jeg ingenting om Chaplin før jeg kom over denne utsøkte biografien.

Boka tar oss med til 1800-tallets London, gnir fjesene våre i den bunnløse og desperate fattigdommen, forsøker å børste støvet av Chaplins tvilsomme biologiske opphav og gir oss innblikk i varietémiljøet som Chaplins, hans navnefar og senere Chaplin selv var en del av.

Men dette er ikke en bok som sveiper gjennom Chaplins liv. Derimot forsøker den å gå grundig til verks.

Det er ikke så enkelt.

Vanskelighetene (for enhver biograf) starter med Charlie selv. I et forsøk på å ta "narrativ kontroll" som de sier i Hollywood, forfattet skuespilleren nemlig et par selvbiografier; en i starten av karrieren, og en på slutten. At begge gir leserne viktig innblikk i hvordan Charlie ville bli husket på, er det ingen tvil om. Like lite tvil er det også om at bøkene tåkela, for ikke å si visket ut, viktige aspekter av oppveksten, karrieren og privatlivet. Det er ikke helt uforståelig. Hvem kan vel unngå å dandere sitt navn, liv og ry med ros(er) når anledningen byr seg? Og er det egentlig så viktig at han utelot, forskjønna og redigerte historien om sitt liv? Kanskje. Kanskje ikke.

"Charlie Chaplin-En biografi" er en grundig researchet, overraskende, stram og helstøpt biografi om et komplekst menneske og en av filmmediet første og største kjendiser. Du vil helt sikkert miste noen illusjoner om både skuespilleren, regissøren og privatpersonen, men du vil ha lest en minneverdig biografi.

Anbefales varmt!

:-). Mulig det. Listen(e) er endeløse. I artikkelen nevnes blandes annet dette: kvinnehat, (stoff) om dødsstraff, kalorier i mat, terrorisme, fyllekjøring, vekt, rasisme, våpenrelaterte voldshandlinger, droner, homofobi, posttraumatisk stress syndrom, slaveri, offerklandring og så videre, og så videre.

Interessant. Men synes du ikke at vaskeseddelen egentlig er en spoiler? Og hvis det ikke er noe som tilsier at voldtektsofre (f.eks) ikke reagerer likt på et gitt innhold om overgrep, er det da ikke paternalistisk at de alle trenger beskyttelse fra ubehaget knyttet til lesing av vanskelige tekster? Og hvem skal man prioritere?

Bøker har alltid vært redigert; av økonomiske årsaker, av hensiktsmessighet og av andre mer dunkle grunner. At det nå gjøres for ikke støte skaper en uheldig presedens, men det er ikke uhørt at det skjer. Det er bare en del av tidens trend, der både skjønnlitterære bøker og religiøse bøker utsettes tukling. Det som derimot er fascinerende ( i mine øyne) er at folk, i hvert fall her i Norden, reagerer mer på redigering av f.eks Pippi enn når Bibelen utsettes for enda mer radikale (språklige) grep.

Enn så lenge er Pippi beskyttet av opphavsrettsloven. Men den tid vil komme når også hun havner i den offentlige domene og litterært sett kan brukes og misbrukes. Og da vil hennes slektninger ha like lite kontroll på karakteren som Arthur Conan Doyles slektninger som så sent som den 3. november tapte mestparten av rettighetene til karakteren, pluss litt til.

Jeg er helt enig med deg når det gjelder både n-ordet og h-ordet. Men jeg tror på kraften som ligger i begreper og ord med særskilte historiske røtter, og som enkelte eller flere opplever som støtende. Det er vel en grunn til at vi sier homofil og ikke sodomist, er det ikke det?

"Trigger warning"-debatten oppfatter jeg som litt annerledes. Her handler grunnleggende sett om hvor langt man bør gå for å beskytte en del menneskers følelser og psykiske helse. Hvilke skal man prioritere? Voldtektsofre? Araknafober? Odontofober? Hematofober? Aichmofober?

Det er interessant og kanskje litt skremmende også å forestille seg hva dette kan gjøre med barnebøker. Mange av klassikerne i sjangeren har jo en del ting som et moderne publikum kan reagere på. Det samme gjelder ungdomsromaner.

Når det gjelder rene redigeringer så husker jeg for mange år siden at jeg kjøpte "Ivan hoe" og "Kong Salomos miner" til mitt "bibliotek", bare for å senere oppdage at de begge manglet flere titalls sider i forhold til originalen. Siden det hadde gått en tid og jeg ikke tok vare på kvitteringen, måtte jeg kjøpe to nye versjoner.

Ut fra det jeg har lest på diverse nettsteder omfavner krav/behov for merking av traumautløsende innhold om alt fra barnefødsel til "slimete ting". Fra stoff som omhandler dødsstraff til edderkopper. Hvor skal man trekke grensen?

Mens vi er opptatt av Pippi og hvordan hun skal redigeres for ikke å støte/såre, virker det som om en annen og (kanskje) beslektet debatt tar form i USA. En debatt om såkalte "trigger warning".

Ifølge de fleste nyhetsartikler og debatt-og-blogginnlegg som er skrevet om fenomenet, startet kravet om "trigger warning" på feministiske blogger og fora, og var bare et kort notat i begynnelsen av et innlegg eller en artikkel, som advarte om innholdet. De tidligste skal ha dukket opp på begynnelsen av 2000-tallet, men det var først rundt 2006/2007 at de begynte å florere.

I mars i år skapte fenomenet overskrifter da studentene på Oberlin college i Ohio foreslo at pensumet på litteraturstudiet på skolen burde ledsages av en "trigger warning", slik at studenter som har opplevd traumatiske hendelser ikke blir re-traumatisert av å lese tekster som frembringer PTSD.

Hva mener bokelskere om dette fenomenet?

Bør bøker få et klistremerke som advarer leserne om alle typer støtende/sårende/traumatiserende de vil utsette seg for mellom permene?

Personlig er jeg imot moderne redigeringer og markering av litteratur. Jeg vil heller lese de rasistiske beskrivelsene av muslimer og jøder i "Ivan hoe" og svarte og jøder i "Den store Gatsby" enn å se at det blir lagt glasur over historien. Hvordan skal vi ellers huske?

Videre lesning for den som ønsker en oppramsing av et utvalg av "triggende" emner i denne flotte artikkelen: http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/mar/05/trigger-warnings-can-be-counterproductive

Enda hun bare er elleve, vet Harriet M. Welsch allerede hva hun vil bli når hun blir stor: spion. Og fordi hun vet at øvelse gjør mester, ligger hun allerede i hard trening. Når hun ikke henger med bestevennene Sport og Janie, drar hun på rekogniseringsoppdrag rundt omkring i nabolaget og noterer både observasjonene og konklusjonene i sin kjære notatbok.

Der kan man lese om herr Harlney og hvordan han driver bensinstasjonen i hjørnet, om den hypokonderiske Agatha K Plumber som er overbevist om at hun er døende, om Santi-familien som eier kolonialbutikken og alle deres problemer, om Joe Curry, visergutten, og hans stjeling, om herr Whitherd og hans tjueseks katter som langsomt tar livet av ham, om Sports alkoholavhengige forfatterfar, om Sport og Janie også og mange flere.

De velhavende foreldrene til Harriet er opptatt med sitt og har overført oppdragelsen av enebarnet sitt til barnepiken Gamle Golly. Men de er ikke blinde eller likegyldige. Overbevist om at barndomsårene ebber ut for Harriet, er de opptatt av at hun skal bruke tiden sin på mer hensiktsmessige aktiviteter enn den konstante skriblingen i notatboka. Dermed foreslår de, nei, insisterer de at Harriet skal starte på den lokale danseskolen slik at hun lære å oppføre seg mer feminin.

Harriets reaksjon er mildt sagt negativ, og det er ikke før Gamle Golly hjelper henne med å se det positive i forslaget at hun roer seg ned. Da hun senere finner ut at foreldrene til Janie også vil ha henne til å være mindre opptatt av kjemi og formellære og lære å danse, kommer hun frem til at verden tross alt ikke kommer til å gå under.

Men det gjør den snart.

Først får Gamle Golly en kjæreste. George Waldenstei. En lubben og skilt mann som en gang hadde penger, men som først "ble fri" da han kvittet seg med både pengene og kona. Han påstår å ha startet livet på nytt, og Gamle Golly er en del av dette nye.

Siden han jobber på dagtid og Gamle Golly jobber til sent på kvelden fordi Harriets foreldre bruker sin på sosiale tilstelninger som de jamrer seg så snart de kommer hjem, overtaler George Golly til å ta med Harriet og gå på kino. Uvitende om helvetet som venter hjemme når de komme returnerer noen timer senere.

Herr Welsch og fru Welsch er nemlig stinnfulle av bekymring når trioen kommer tilbake. Harde ord blir fulgt av en spontan avskjedigelse av Gamle Golly. At fru Welsch angrer på ordene som har unnsluppet leppene hennes hjelper ikke. Gamle Golly drar.

Harriet er utrøstelig. Men det blir straks verre. Medelevene får nemlig tak i Harriets notatbok. Først er kommentarene og observasjonene morsomme, så er de hånlige, så er de spiddende ærlige (Harriets oppfatning) eller ondskapsfulle (alle andres konklusjon). Resultatet er at Harriet blir en paria i både klasserommet og i nabolaget. Men det er bare begynnelsen.

"Harriet spion" er en morsom, ærlig, rørende, brutal og uforglemmelig bok om oppveksten til ei jente med rik fantasi og en ukuelig tro på seg selv og en lunefull skjebne som snur hennes styrker til svakheter. Raskt og brutalt.

Det er også en bok som er litt forut for sin tid. Harriet er smart og tøff. Hun har en inspirerende tro på seg selv, en god del takket være Gamle Golly, men mye på grunn av seg selv og hvordan hun møter verden. Boka kan til tider minne om filmen "Mean Girls", og siden filmen er basert på boka " Queen Bees and Wannabes", lurer jeg på om ikke forfatteren av sistnevnte bok er inspirert av "Harriet spion". Blottleggingen av dagboknotatene i filmen er som tatt ut av "Harriet spion", som kom ut i 1964.

Hva sannheten enn er, så er det ingen tvil om at Louise Fitzhughs bok fortjener å bli lest og lest igjen av mange flere. Såpass god er den. Ennå.

Anbefales sterkt!

Denne skal jeg prøve å lese. Setter alltid pris på tips om forfattere og bøker som ikke får den publisiteten de fortjener.

Den egyptiske forfatteren Alaa Al Aswany (Yacoubian-bygningen) skrev onsdag (17/9) en artikkel i New York Times. Tittelen på artikkelen var "Is Egypt Doomed to Autocracy?". På slutten av artikkelen skriver Aswany om en gruppe i Egypt med det spesielle navnet "Vi er lei oss, herr President".

Gruppens grunnleggende hensikt er å kommunisere at de angrer på revolusjonen som fant sted i 2011, en revolusjon som de mener var verket til utakknemlige barn som satte seg opp mot nasjonens "far".

Jeg kom på artikkelen da jeg leste den rumenske forfatteren Dan Lungus "Jeg er ei kommunistkjerring". Hovedpersonen i boka er en eldre kvinne som heter Emilia Apostolae (født Emilia Burac). Hun en er forhenværende fabrikkarbeider som bor sammen med sin mekanikermann. Enda både fremmede og hennes egen datter som bor i Canada forteller henne at livet er bedre nå som Ceausescos kommunistregime er borte, merker hun ikke noe til det. Faktisk mener hun at alt bare har forandret seg til det verre.

For å oppklare sin egen historie, forteller Emilia historien om sin egen barndom, ungdom og voksne liv, både før og etter kommunismens fall. Det er både en personlig historie og en historie om nostalgi, revolusjoner, deres uante konsekvenser og ikke minst erindring.

"Jeg er ei kommunistkjerring" er morsom, varm, informerende og klok.

Emilia og de mange karakterene omkring henne er gjenkjennelige. De har alle svakheter og styrker som er rotfestet i forståelige motiver. Der f.eks Emilia ofte velger å fremheve de positive aspektene i livet under kommunistregimet, er datteren opptatt av hvor ille alt var før revolusjonen. Emilia sitter i Romania og baserer sin konklusjon på statusen og den faste inntekten hun mistet med demokratiseringen av landet, og Alicia sitter i Canada der hun jobber som ingeniør og har lite forståelse for alle som strever i hjemlandet mens lederne av det demokratiske Romania lever som konger.

"[...] man ser så mye utålmodighet ved et stoppskilt, man kan til og med få se en og annen ulykke. Ikke sånn å forstå at jeg er en hund etter ulykker, men hvis for eksempel et fly av en eller annen grunn skulle eksplodere i luften, så ville jeg ikke hatt noe imot å være en av dem, gjerne den første, som observerer det. " Et øde landskap, s. 33

Jo mer jeg leser Kjell Askildsens novellesamlinger, jo svakere inntrykk sitter jeg igjen med umiddelbart etter at det siste ordet på den siste siden er lest, og det eneste som gjenstår er å sveipe over punktumet mens jeg gjør meg klar til å sette seg opp.

Det er først etterpå at novellene elter opp, og inspirerer meg til å gå en tur, slik mange av Askildsens karakterer ofte gjør. Grubler. Når jeg har fått nok av mine egne tanker, snakker jeg med kjente og ukjente om hva de har fått ut av den ene novellen, eller samlingen som helhet.

At andre sitter igjen med en noe annerledes tolkning kommer ikke som en overraskelse. Det gjør derimot en tolkning som speiler min, og av og til, den som er så out-there at den tvinger meg til å hente ned samlingen det gjelder ned fra hylla og gjenlese stoffet.

Noen ganger fører disse gjenlesingene til at jeg setter pris på en formulering eller et avsnitt mer enn jeg gjorde før, men det er sjeldent at jeg blir mer klokere på Askildsens hensikt.

Godt nok humrer av formuleringene,slik jeg sikkert gjorde sist. Ryster på huet av forfengeligheten og småligheten til den ene eller den andre karakteren, også som sist. Men sirkelen ender også der den endte sist; midt i et kryss med (nesten) uendelig mange retninger. Med andre ord; forvirring og enda flere spørsmål.

Jeg har ofte sagt til meg selv at det kanskje ikke er meningen. Å forstå det. Kanskje er det det som er meningen. Kanskje understreker komposisjonen, dunkelheten, de noen ganger kryptiske replikkene mellom karakterer som bare er to om å forstå hverandre (noe som holder leseren på avstand) og de brå sluttene bare meningsløsheten karakterene ser overalt rundt seg.

Men så tenker jeg at en slik konklusjon er for enkel. At det bare er en god unnskyldning som skal hjelpe meg med å krysse av stoffet fra min leseliste, før jeg går videre til noe mindre...utfordrende? Kanskje, for å si det rett ut, også mindre kjedelig.

Så leser jeg en novelle som "Jokeren", og blir nedslått igjen av meningsløsheten. Novellen er fra samlingen "Et øde landskap". En kort samling på bare sju noveller, utgitt i 1991. Kjøpt like før sommerferien, skvist usynlig mellom andre bøker i bokhylla, til den fikk litt oppmerksomhet i romjula.

Joachim (fortelleren) og dama hans Lucy er hjemme en lørdag i slutten av november. Men de gjør ingenting spennende, eller par-aktig. I stedet sitter Lucy og legger kabal mens Joachims ser ut og lar tankene durre om hvordan stillheten denne høstkvelden kanskje betyr at tilværelsens meningsløshet "kryper inn i en og bretter seg ut som et endeløst, nakent landskap." Tausheten mellom dem inspirer bare Joachim til å la tankene fare. Helt til Lucy avbryter dem ved å be ham først åpne, så lukke vinduet.

Like etter går Joachim ut. Og mens han er ute tror han at han ser Lucy brenne noe med et stearinlys. Vel inne prøver han å finne ut hva det var. Når han ikke umiddelbart finner det, tror han først at det var noe han innbilte seg. Så finner han ut hva det var; en joker. Så er det åtte år lange forholdet over.

Hvis du er som meg, så utbryter du kanskje, " Hva f***?!" Hva er poenget? Hvor er historien?

Samtlige noveller i samlingen lider av det samme; karakterene føles mer som sjakkbrikker enn ordentlige karakterer med et visst normalt og gjenkjennelig liv. Verre, de er som barn som har funnet på et språk foreldrene ikke forstår, for deretter å komme med utbrudd som man ikke aner opphavet til.

Dermed sitter man igjen som et spørsmålstegn når søsteren til fortelleren i den første novellen melodramatisk utbryter, "Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn" og faller død om, når en mann på ser en ikke-fatal kolisjon, går hjem og informerer kona om at han hater søndager i den andre novellen, når en ektemann og far en vårdag finner en død hund i kjelleren og begraver den i grønnsakshagen, når Joachims siste ord er, " [...] hun var ikke den jeg trodde hun var."

Hver novelle etterlater en med en følelse av noe uavsluttet, noe halvbakt. Man aner konturene av noe ved endt lesing, men meningen glipper mellom ens fingre. En vag følelse av noe som kunne ha vært, som ikke er.

Hvis du har lest samlingen vil jeg høre hva du mener.

Hvis du ikke har lest den, råder jeg deg til å styre unna denne.

I midten av 1970-årene i DDR; Karin er ung og ugjenkallelig forelsket i Frank. Men i et land hvor statens kvelende ideologi krever absolutt lydighet og absolutt kontroll, er selv kjærligheten mellom to unge mennesker ikke fri for inngripen fra statens side.

Motstanden personiferes gjennom Karins far, en OVERBEVIST og INFORMERT borger som krever av datteren at hun skal bryte det gryende forholdet uten å fortelle henne mer enn at gutten vil støte på problemer i nær fremtid. Når Karin krever svar av faren, sier han bare at hennes fortsatte forbindelse bare vil mistenkeliggjøre familien og ødelegge all den velviljen og anseelsen som han har bygget opp i løpet av mange år.

Karin velger å ikke høre på faren. Faktisk går hun så langt som å informere Frank om hva faren har sagt. Så gir hun seg hen til ham og blir gravid, uvillig til å erkjenne de mørke kreftene som er på vei for å knuse både hun og hennes utvalgte.

Volker Brauns "Ufullendt historie" er en liten roman som rommer så mye; paranoia, kjærlighet, ekstremisme, svik, banal ondskap og skremmende likegyldighet.

Der for eksempel "Den korte enden av Sonnenallee" (anmeldt her) bruker svart komikk og absurdisme for å gi leseren et innblikk i livet i DDR, er "Ufullendt historie" alvorlig, tung og fortettet. Få bøker har gitt meg sterkere følelse om den klamme hånden til statsmakten i landet, og enda færre har fått meg til å stoppe for å ta en pust i bakken av åndenød.

"Ufullendt historie" er en bragd av en bok. At den kom ut midt i perioden handlingen historien finner sted, og at den ble forbudt i DDR gjør den ikke bedre. Autensiteten er bare prikken over i-en.

Før arabiske immigranter og fremmedarbeidere bosatte seg i i gata og området som omringer det i såpass stort antall at det startet å bli referert til som "Lille Beirut" eller "Gaza Strip", var Sonnenallee et markant punkt i den kalde krigens historie.

Gata, som forbinder distriktene Neukölln og Treptow-Köpenick i Berlin, er 5 kilometer lang. Bortsett fra en stripe med brostein som går på tvers av kjørefeltet på et punkt i veien, er det ingenting som tilsier at det er noe ekstraordinært ved den. Noen gang. Men den lille stripen med brostein er viktig. En gang markerte den en skillelinje mellom to verdener. To politiske tankesett i ideologisk brytekamp.

Før muren falt, krysset Berlinmuren her. Den veldige, skrekkelige og ikoniske muren som skilte Vest-Tyskland på den ene siden og DDR på den andre. Vestlige verdier, kapitalisme og Rock på den ene siden. Kommunisme, planøkonomi, overvåking og statssanksjonert pop kultur på den andre.

I Thomas Brussigs satiriske roman " I den korte enden av Sonnenallee" blir livet på den andre siden av muren avdekket i all sin absurditet og ordinæritet midt oppe i alt det utenforstående så på som ekstraordinært.

Historien følger en gjeng venner som alle bor i området.

Michael "Micha"Kuppisch bor sammen med sin hjemmeværende mor, sin trikkekjørende far, søsteren og til tider broren som tjenestegjør i militæret og onkelen som ofte kommer over fra Vest.

Micha er som tenåringer flest; keitete, rampete, dypt lojal mot vennene vennene sine, og -om mulig- enda dypere forelsket i Miriam. Hun går i parallellklassen og er populær blant guttene. Dessverre vet hun ikke at de eksisterer. Eller, hvis hun gjør det, er hun utrolig flink til ikke å vise det. I stedet er hun opptatt av den endeløse listen med gutter som stadig venter på henne utenfor skolen med motorsykkelhjelm eller flashy biler.

Når Micha og vennene klarer å fri seg fra sine stadige forsøk på å iscenesette situasjoner hvor de kan tiltrekke seg Miriams oppmerksomhet, er de opptatt av Vestlig musikk. De hører på forbudte sanger som Hiroshima og Moscow, Moscow. Kjører i timevis for å prøve å kjøpe Rolling Stones plate(r) fra narkomane hipstere som er opptatt av å fornærme kundenes musikksmak enn av å selge plater.

Livet blir ikke enklere av at de hisser seg på seg en avsnittsbetjent med store ambisjoner. Men onkel Heinz sier at det ikke kan fortsette sånn. Han smugler varer til dem fra Vest, mens han insisterer på at systemet en gang er nødt til å kollapse under sine mangler og absurditet. Søsteren hans, Michas mor, er ikke like optimistisk. Hun forholder seg til verden slik den er. Derfor sørger hun for at naboen, som hun er sikker på tilhører STASI, ser at de abonnerer på partiavisen Neues Deutschland. I tillegg insisterer hun på at Micha må utmerke seg akademisk slik at han kan bli sendt til Moskva for å studere.

Men Micha har ikke planer om å bli en utmerket elev. Eller en solid borger.

"I den korte enden av Sonnenallee" er en kort roman. Et hundreogtjuesju sider for å være presis. Men til tross for dens korte lengde, klarer den å si mye vettugt. Enda mer imponerende er det at den evner å si det vettuge på en morsom måte.

Karakterene er levende, og har særegne og individuelle karakteristikker som gir leseren en nøkkel til å forestille seg et liv for dem både før og etter hendelsene i boka. Forfatteren er så økonomisk, likevel så ledig med språket sitt, at han gir oss denne reservoaren uten å skrive side opp og side ned av bakhistorie.

" I den korte enden av Sonnennallee" er ikke primært ikke en bok om DDR. Det er mer en oppveksthistorie i DDR. Ungdommene som historien handler er såpass gamle nå at de er klar at noe ikke er som det skal være. Men det opptar ikke konstant deres livsverden Der de voksne enten har bukket under for frykten og er medgjørlige eller er så fatalistiske at de utfordrer skjebnen med små hverdagslige protester, er ungdommene opptatt av store fekter. Både i kjærlighet og når det gjelder samfunnsendringer. Men fordi de ikke har noen rollemodell som kan jekke ned de bombastisk og ofte idiotiske ideer, gir de seg ut på farlige- men komiske- veier for å realisere endring.

" I den korte enden av Sonnenallee" er øm, morsom, varm, og til tider- poetisk. Den gir ikke bare et innblikk i livet i DDR fra ungdommenes ståsted. Den er livsbejaende i tillegg.

Det er en av disse sjeldne bøkene du tripper av glede og ikke kan vente med å prakke på venner.

Jeg er en fan av ham, men jeg etter at jeg leste Jodi Picault på hans anbefaling, lærte jeg å ta hans anbefalinger med en klype salt.

Enda hun bare er elleve, vet Harriet M. Welsch allerede hva hun vil bli når hun blir stor: spion. Og fordi hun vet at øvelse gjør mester, ligger hun allerede i hard trening. Når hun ikke henger med bestevennene Sport og Janie, drar hun på rekogniseringsoppdrag rundt omkring i nabolaget og noterer både observasjonene og konklusjonene i sin kjære notatbok.

Der kan man lese om herr Harlney og hvordan han driver bensinstasjonen i hjørnet, om den hypokonderiske Agatha K Plumber som er overbevist om at hun er døende, om Santi-familien som eier kolonialbutikken og alle deres problemer, om Joe Curry, visergutten, og hans stjeling, om herr Whitherd og hans tjueseks katter som langsomt tar livet av ham, om Sports alkoholavhengige forfatterfar, om Sport og Janie også og mange flere.

De velhavende foreldrene til Harriet er opptatt med sitt og har overført oppdragelsen av enebarnet sitt til barnepiken Gamle Golly. Men de er ikke blinde eller likegyldige. Overbevist om at barndomsårene ebber ut for Harriet, er de opptatt av at hun skal bruke tiden sin på mer hensiktsmessige aktiviteter enn den konstante skriblingen i notatboka. Dermed foreslår de, nei, insisterer de at Harriet skal starte på den lokale danseskolen slik at hun lære å oppføre seg mer feminin.

Harriets reaksjon er mildt sagt negativ, og det er ikke før Gamle Golly hjelper henne med å se det positive i forslaget at hun roer seg ned. Da hun senere finner ut at foreldrene til Janie også vil ha henne til å være mindre opptatt av kjemi og formellære og lære å danse, kommer hun frem til at verden tross alt ikke kommer til å gå under.

Men det gjør den snart.

Først får Gamle Golly en kjæreste. George Waldenstei. En lubben og skilt mann som en gang hadde penger, men som først "ble fri" da han kvittet seg med både pengene og kona. Han påstår å ha startet livet på nytt, og Gamle Golly er en del av dette nye.

Siden han jobber på dagtid og Gamle Golly jobber til sent på kvelden fordi Harriets foreldre bruker sin på sosiale tilstelninger som de jamrer seg så snart de kommer hjem, overtaler George Golly til å ta med Harriet og gå på kino. Uvitende om helvetet som venter hjemme når de komme returnerer noen timer senere.

Herr Welsch og fru Welsch er nemlig stinnfulle av bekymring når trioen kommer tilbake. Harde ord blir fulgt av en spontan avskjedigelse av Gamle Golly. At fru Welsch angrer på ordene som har unnsluppet leppene hennes hjelper ikke. Gamle Golly drar.

Harriet er utrøstelig. Men det blir straks verre. Medelevene får nemlig tak i Harriets notatbok. Først er kommentarene og observasjonene morsomme, så er de hånlige, så er de spiddende ærlige (Harriets oppfatning) eller ondskapsfulle (alle andres konklusjon). Resultatet er at Harriet blir en paria i både klasserommet og i nabolaget. Men det er bare begynnelsen.

"Harriet spion" er en morsom, ærlig, rørende, brutal og uforglemmelig bok om oppveksten til ei jente med rik fantasi og en ukuelig tro på seg selv og en lunefull skjebne som snur hennes styrker til svakheter. Raskt og brutalt.

Det er også en bok som er litt forut for sin tid. Harriet er smart og tøff. Hun har en inspirerende tro på seg selv, en god del takket være Gamle Golly, men mye på grunn av seg selv og hvordan hun møter verden. Boka kan til tider minne om filmen "Mean Girls", og siden filmen er basert på boka " Queen Bees and Wannabes", lurer jeg på om ikke forfatteren av sistnevnte bok er inspirert av "Harriet spion". Blottleggingen av dagboknotatene i filmen er som tatt ut av "Harriet spion", som kom ut i 1964.

Hva sannheten enn er, så er det ingen tvil om at Louise Fitzhughs bok fortjener å bli lest og lest igjen av mange flere. Såpass god er den. Ennå.