Første gang jeg stiftet bekjentskap med Charlie Chaplin, var i en kinosal i Mogadishu i 1989 eller 1990. Før borgerkrigen. Delvis fordi jeg ennå var ung for det meste som ble vist på både TV og på kino og delvis fordi mamma ikke hadde noe til overs for den lille eller den store skjerm og insisterte på at jeg skulle gå ut og leke, måtte jeg gjøre det de minste i enhver husholdning overalt på kloden hater aller mest for å få tak i penger til kinobillett; kysse ringen til storebroren min (Gud nåde hans sjel) og be ham være barmhjertig med en stakkar som hadde desperat behov for å se en Bollywood-film.

For det var det vi gikk for å se på kino da jeg var liten. Bollywoodfilmer. Fargerike, dansefylte, patosfylte og tre timer lange indiske filmer med storheter som Mithun Chakraborty (Disco dancer), Amitabh Bachtan (Suhaag) og senere, Aamir Khan (Dil). Skuespillere med et bredt register som filleristet oss følelsesmssig gjennom skjermen, før de sendte oss ut med et glis om munnen og gaulende på tittelrefrenget.

Den gang som nå, liker kinoeiere i Mogadishu å vente til setene er fulle før de slår av lysene og setter i gang den oppsatte filmen. Det er en slags tradisjon, en de deler med den helprivate offentlige transportbransjen. Men i motsetning til transportbransjen, er kinoeiere, både den gang og nå, opptatt av å underholde de betalende mens de venter, og venter, og venter...

Det var i en av disse venteperiodene, mens alle er opptatt med å spekulere i hva man tror filmen kommer til å handle om utfra de maleriske plakatene, at en av Chaplins kort-filmer kom på skjermen. Hadde kameratene mine og jeg ikke sittet på første rad, ville vi antakelig aldri ofret den oppmerksomheten vår. Men det gjorde vi. Og det gjorde de rundt oss også. Og mindre enn fem minutter ut i filmen, satt vi alle mutt stille, grepet av en film der ingen talte et hørbart ord. Likevel forsto vi. Eller gjorde vi det?

Hvis vi skal tro Peter Ackroyds biografi er svaret både og.

Jeg har, som så mange andre, sett en god del av Chaplins mest kjente filmer; Mesterbokseren, Landstrykeren, Banken, Immigranten og Gullfeber. Jeg kan så vidt huske å ha hørt om at han skal ha leflet med kommunisme, at karrieren hans fikk et skudd for baugen på grunn av dette etter krigen, og ikke minst- at han vokste opp fattig. Ellers visste jeg ingenting om Chaplin før jeg kom over denne utsøkte biografien.

Boka tar oss med til 1800-tallets London, gnir fjesene våre i den bunnløse og desperate fattigdommen, forsøker å børste støvet av Chaplins tvilsomme biologiske opphav og gir oss innblikk i varietémiljøet som Chaplins, hans navnefar og senere Chaplin selv var en del av.

Men dette er ikke en bok som sveiper gjennom Chaplins liv. Derimot forsøker den å gå grundig til verks.

Det er ikke så enkelt.

Vanskelighetene (for enhver biograf) starter med Charlie selv. I et forsøk på å ta "narrativ kontroll" som de sier i Hollywood, forfattet skuespilleren nemlig et par selvbiografier; en i starten av karrieren, og en på slutten. At begge gir leserne viktig innblikk i hvordan Charlie ville bli husket på, er det ingen tvil om. Like lite tvil er det også om at bøkene tåkela, for ikke å si visket ut, viktige aspekter av oppveksten, karrieren og privatlivet. Det er ikke helt uforståelig. Hvem kan vel unngå å dandere sitt navn, liv og ry med ros(er) når anledningen byr seg? Og er det egentlig så viktig at han utelot, forskjønna og redigerte historien om sitt liv? Kanskje. Kanskje ikke.

"Charlie Chaplin-En biografi" er en grundig researchet, overraskende, stram og helstøpt biografi om et komplekst menneske og en av filmmediet første og største kjendiser. Du vil helt sikkert miste noen illusjoner om både skuespilleren, regissøren og privatpersonen, men du vil ha lest en minneverdig biografi.

Anbefales varmt!