Bokelskere.no

Religion har vært en viktig del av vår felles historie siden tidens morgen. Innholdet i de forskjellige religionene har variert, men hver og en av dem som har eksistert gjennom historien har på en eller annen måte forsøkt å si noe om vår tilblivelse, vår eksistens, verdenen vi lever i og hva som skjer når vi dør. Kort sagt; religion, religiøs praksis og spiritualitet ga mening.

Uten å gå nærmere i detalj for hvorfor og hvordan, kan vi grovt sett si at religion sakte men sikkert ble skjøvet til side da sekularismen startet å vinne frem i Vestlige land. Det førte til at religion, spiritualisme og troen på noe grunnleggende sikkert, ble erstattet av det motsatte; materialisme, usikkerhet og relativisme.

Men bare fordi samfunnene ble mer sekulære, betyr det ikke at folk mistet behovet for å finne mening "der ute". Noe som knyttet individet til "noe større".

Hvis vi konsentrerer oss om vårt eget land, tror jeg ikke at det er en overdrivelse å si at dette "noe", som har tatt religionens plass hos mange nordmenn, er naturen. I stedet for Gud og Jesus, er det nå skog og mark som er gjenstand for "dyrkelse".

Jeg setter ordet dyrkelse i anførselstegn bare fordi de fleste som jeg har snakket med sjeldent vil innrømme at de dyrker naturen. Men det tror jeg de gjør. Ikke bokstavelig, men det er ikke langt unna. Beviset ligger i måten mange snakker om naturen på. I spiritualiseringen av både naturen og opplevelsene i møte med den.

Det er det den amerikanske forfatteren Jim Lynchs "Når havet stiger" handler om: spiritualisering av møtet med naturen.

Hovedkarakteren, Miles, er en 13 år gammel og litt annerledes gutt. Mens hans jevnaldrende er opptatt det 13 åringer pleier å være opptatt av, foretrekker Miles å vandre langs stranden, utforske marinelivet og lese bøker om marinebiologi. Han kan navnet på flere hundre arter, og har inngående kjennskap til deres levesett, paring og i det hele tatt "natur".

Dessverre finnes det ikke én bok som han kan lese og som vil gjøre det enklere å forstå foreldrene. Hans bryggeriarbeidende far og moren er nemlig på nippet til å gå fra hverandre. Det ligger liksom i luften, sammen med farens likegyldighet til den forestående katastrofen og lukten av eter som moren pruster ut mens hun angrer bittert på å ha kastet sine beste år på en mann som er langt under hennes nivå. Intelligensmessig.

Selv er Miles mer bekymret over hva slags endringer bruddet vil føre til. Må han flytte til innlandet sammen med moren, eller kan han fortsette å bo hos faren i barndomshuset, ved bukten?

Han finner et slags svar. Men ikke på det lurer på. En dag, mens han er ute og vandrer langs stranden, finner han nemlig en 458-kilo tung og sjelden blekksprut på stranden. Funnet vekker ikke overraskende oppsikt, og 13-åringen blir fort en lokal stjerne når han blir intervjuet av en journalist fra distriktet og snakker om dyrelivet i bukta på en imponerende og informativ måte.

Ting sporer av ikke lenge etter. Det skjer etter at det første funnet blir etterfulgt av et annet, så et til. Oppmuntringen og rosen viker til side for hakeslepp, og deretter for mumling og spørsmål. Er det tilfeldig at nettopp Miles, en 13 gammel gutt, gjør disse oppsiktsvekkende oppdagelsene som skaper overskrifter over hele verden, eller er han et spesielt barn? Og hvis han er spesiell, hvor spesiell er han egentlig?

Før svaret blir avslørt, blir Miles plutselig gjenstand for dyrkelse fra folk som mener at han er en profet. Og før han vet av det, sitter han foran mennesker som er like gammel som foreldrene, om ikke eldre, og holder foredrag om det spirituelle ved hans tilknytning til livet i havbukten, og gjennom det, til noe annet. Noe større.

Hvorfor du bør lese den

"Når havet stiger" er drivende godt skrevet, spennende og full av helstøpte karakterer, fengende beskrivelse og morsomme observasjoner.

Den er likevel ikke en perfekt bok. Langt ifra.

To elementer som jeg ikke satte pris på, er den dårlig skjulte prekingen og den voksne stemmen til Miles. Begge elementene er forstyrrende elementer og får en til å riste på hodet og aldri glemme at det er forfatteren som snakker. Det taper boka på.

Ellers er "Når havet stiger" en grei roman.

Anbefales med forbehold.

Leste begge for en del år siden, men gjenleser " The Devil in The White City" av Erik Larson om verdensutstillingen i Chicago i 1893 og seriemorderen H.H. Holmes og "Cleopatra-a life" av Stacy Schiff.

Han er en av mine to favoritter. Den andre er Sør-afrikanske Deon Meyer, som morsomt nok har en etterforsker som minner en god del om Bosch. Hva syntes du om Soto-karakteren?

"Ektemenn og hustruer ble skutt ned mens sengene ennå var varme etter natten, knivstukket i sine dusjkabinetter, henrettet med elektrisitet i sine bad eller knust mot garasjedørene av sine egne biler. I løpet av det alle er enige om ikke var mer enn 20 minutter, ble 32 mennesker brutalt men effektivt drept. " Pangbourne-massakren, s. 10

Spørsmål: Hva er verre mellom det verste i ens mareritt og det verste som en ikke engang har drømt om? Umiddelbart er det naturlig å si at det er verre med det ukjente; skrekken som kryper nærmere og nærmere uten at du er klar over det, før den overfaller deg i ditt mest sårbare øyeblikk. Det er i hvert fall min umiddelbare mening.

I J.G. Ballards "Pangbourne-massakren" blir mange av beboerne utsatt for dette utenkelige marerittet.

Dagen er 25. juni 1988. Solskinn og varme, og ingen utsikter til at beboerne i det eksklusive boligområdet vest i London skal gjøre noe annet enn det de vanligvis gjør; de ærgjerrige foreldrene skal på jobb og legge enda flere pengeposer til formuen, selv om de allerede er såpass rike at de aldri trenger å jobbe en dag til; barna deres, prinsene og prinsessene i fremtidens London, skal på skole, der de skal lære hvordan de skal bli som foreldrene sine fortest mulig. Med andre ord; en helt normal dag.

Slik blir det ikke. Mindre enn to timer etter at beboerne står opp, blir 32 voksne, foreldre, tjenestefolk og vakter, drept der de står eller sitter; skutt ved kjøkkenbordet og på plenen utenfor huset, knivstukket i dusjen, slått bevisstløse med elektrisk støt, før de ble henrettet med børse eller pistol. Deretter, når blodbadet er over, blir 16 av beboernes barn bortført.

Tilbake står politiet og sikkerhetstjenestene med haken på slep og ingen svar å komme med til politikerne og opinionen som krever svar, en løsning på mysteriet. Men ingen løsning materialiserer seg. Og her kommer Dr Richard Greville inn; enda hans tittel ikke skulle tyde på at han er det som trengs og enda hans siste oppdrag for myndighetene resulterte i en rapport som førte til at han en stund ble frosset ut, blir psykiateren midlertidig benådet av innenriksministeriet og bedt om å gjennomgå saksmaterialet og deretter skrive en rapport.

Psykiateren er usikker på hva han kan utrette når både Scotland Yard og MI5, som har produsert det meste av materialet han blir bedt om å gjennomgå, ikke har maktet å løse mysteriet. Men han gjør det som forventes av ham; han pløyer gjennom dokumenter, besøker åstedene og ser på åstedsfilmene som etterforskerne tok like etter at marerittet var et kjent faktum.

Mot alle forventninger og med litt hjelp fra omstendighetene, begynner et svar å stige opp til overflaten. Men det er et svar som verken opinionen eller sjefene til dr Grenville er villige til å underholde.

Hvorfor du bør lese den.

"Pangbourne-massakren" er en liten novella med et gripende premiss, en fortettet handling og et utsøkt og presist språk.

Dette er likevel ikke en bok du leser for løsningens skyld, men derimot for reisen frem dit. Det kan hende at en del vil skuffes over akkurat dette.

Det ble ikke jeg.

Anbefales!

Bare hyggelig :-)

En bok jeg gleder meg til å lese er Zia Haider Rahmans "In the Light of What We Know". Så får vi se om den lever opp til forventningene.

"Kanskje du kommer til å fryse i det mørke portrommet. Men du vil være tapper, ikke sant Bertie? Vi vil begge være tapre, for gjennom tapperhet soner vi. Den lykke jeg skal hente til oss, er tyvegods, og når vi siden nyter lykken, er det godt å vite at vi allerede har sonet for tyveriet." Heretter følger jeg deg helt hjem, s. 11,

Kjell Askildsen er ikke enkel forfatter å like. Ikke fordi han skriver dårlig eller ikke har noe å si, men fordi mange av de mest fremtredende sidene ved det meste som har gitt ut, nærmest er meislet til å appellere for de få. Det gjelder alt fra hans stil, til karakterene han skriver om og utfordringene de møter. De berører sjeldent.

Det er ikke tilfeldig. Karakterene i Askildsens noveller, både de middelaldrende, de gamle og de eldre, er ofte mennesker som lever et indre liv. De er, for å bruke en vannmetafor, ofte mennesker som skvulper når de blir opprørte heller enn å bruse. Mennesker som reagerer på store og små påkjenninger med et følelsesmessig uttrykk som man ikke kjenner seg igjen i. Som dermed ikke berører.

Det er mye av det i "Heretter følger jeg deg helt hjem".

I den første novellen, møter vi en kvinne som bokstavelig talt lever et interiørt liv. Hun er nemlig en hjemmeværende og barnløs kvinne som er gift med en mann som ikke gir henne oppmerksomheten hun desperat trenger. Reaksjonen hennes er ikke å forsøke å få det et annet sted, men jobbe hardere med å vinne hans ømhet.

De neste novellene, hvorav en foregår i London, er forglemmelige. Det er ikke før en kommer til en av de siste, "Intermesso" at samlingen igjen kommer til live. Der blir vi introdusert for en mann, Sverre, som har vært utro mot kona si. Men av forskjellige grunner har han nå bestemt seg for å legge alle kortene på bordet. Problemet er at kona ikke vil tro på ham.

Deretter blir novellesamlingen livløs igjen. "Månen i Connaught Water" smuldrer bort i meningløst svada, "Månestrålene" drepes av drømmeri, "Sinnsykeværelset" mangler moment, "Det hvite korset" kollapser på slutten, og så videre og så videre...

I en tidligere anmeldelse av en av Askildens novellesamlinger, skrev jeg noe sånt som at jeg blir mer og mer skuffet jo flere verker av forfatteren jeg leser. Det er fortsatt sant. Så hvorfor går jeg stadig tilbake til forfatteren?

Det er det et enkelt svar på; "Hverdag". Askildsens roman fra midten av 1970-årene (anmeldt her) gjorde et så godt inntrykk på meg at jeg er overbevist om at det der ute finnes et ulest verk av Askildsen som kan igjen kan begeistre meg.

Sånn sett er Askilden nå i samme kategori som Wachowski-brødrene i min bok. Og så lenge min aktelse for "The Matrix" får meg til å se frem til enhver ny film av Wachowskiene, og det gjør jeg, vil jeg også ha et rom i mitt hjerte for Askildsen.

Politiske omveltninger har en tendens til å skape rare sengekamerater. To politiske eller personlige motpoler som kom like godt overens som bikkjer og katter kommer sammen, og plutselig er verden ikke den samme.

Et eksempel som ligger mitt hjerte nært, er mitt opprinnelige hjemland, Somalia. I slutten av 2006 nedkjempet en såkalt "islamisktisk" militsgruppe den anerkjent regjeringens styrker. Seiren var kortlivet. I desember 2006 oppmuntret Bush-administrasjonen nabolandet Etiopia til å invadere landet. Som sagt så gjort.

På korte tre uker sto Etiopiske soldater i Somalias hovedstad, Mogadishu. Lederen for islamist-gruppen ble tatt av amerikanske elitestyrker og fløyet til Kenya. Noen uker senere dukket han opp i et tredje naboland, Djibouti, og annonserte at han og hans fløy i militsgruppen ville bli en del av det samme parlamentet som han dømte nord og ned bare noen uker tidligere.

Snuoperasjoner som den ovennevnte skjer ikke bare i Somalia. De er å finne overalt. I Egypt der såkalte liberale grupper plutselig skiftet side i 2013 og gikk fra å stå i bresjen for demokratikampen i landet til å bistå de militære i å velte den valgte presidenten og regjeringen i landet. I Yemen og Tunisia; I Irak og Syria; Og i USA og England, omenn av mer milde grunner.

Julian Barnes' "Pinnsvinen" handler om omveltninger, om en re-kunfigurering av et lands politiske landskap i kjølvannet av Kommunismens fall, og konsekvensene av denne kollapsen.

Stojo Petkanov er mannen som sitter med sverteper. Etter å ha styrt landet sitt med jernhånd i over tretti år, blir han kastet ned fra tårnet sitt av demokratiseringsbølgen som treffer hjemlandet i starten av 1990-åra. For å vinne folkets tillit og troverdig i utlandet, bestemmes det at han skal rettsforfølges foran åpent kamera.

Mannen som skal føre saken mot ham er den unge og ærgjerrige jussprofessoren Peter Solinski. Enda han aldri har ført en sak fremfor retten, og har egne svin i skogen, blir Solinski utvalgt til å fornedre, kue, sjikkanere og avsløre Petkanovs skittentøy foran TV-kameraene. Det Solinski ikke vet, er at den gamle kommunistreven har et par ess i ermet.

"Pinnsvinet" er en intelligent, fortettet, spennende og informativ liten roman. Karakterene i boka er så godt tegnet at de stiger opp av bokens sider som mennesker av kjøtt og bein. Det merkes at man er i hendene på en som vet hva han prater om (Barnes er Sovjet-ekspert) og tillegg har den engelske forfatteren en fordømt god penn. Mer enn en gang minnet han meg om spionmesteren John Le Carre. Det er alltid et pluss i min bok.

Dersom du ønsker å lese en sammensatt, spennende og intelligent bok om kollapsen av kommunismen i satelittstatene i Sovjetunionen er "Pinnsvinet" en bok jeg vil anbefale.

" Døra til kleskottet var lukket opp, og innrammet av døråpningen stod en mann i regnfrakk og med hansker på hendene. Han var høy og blond, og i høyre hånd holdt han en stor pistol." Et kyss før døden

"Et kyss før døden" har stått i bokhylla mi i årevis uten at jeg noen gang har følt en trang til å lese den. Ennå vet jeg ikke hvorfor. Kanskje av latskap. Kanskje fordi jeg har det med å prioritere lånte bøker, nyere bøker, anbefalte bøker, osv, foran de som anklagende stirrer på meg fra min egen bokhylle. Det er jeg ikke alene om, tror jeg. Eller hva?

Vel, nå er den lest.

Premisset i boka er enkelt nok: En ung mann med ambisjoner om å klatre velstandsstigen ved å forføre og ekte døtrene til rike familier, sklir ut i uføre. Det skjer når han finner ut at kjæresten, den nitten år gamle datteren til en industrimagnat, forteller ham at hun er gravid.

Problemet er at faren hennes, en lite tilgivende mann som har kastet ut moren hennes etter å ha funnet ut om en "tabbe" hun skal ha holdt skjult i åtte år, garantert vil gjøre henne arveløs når han finner ut at hun bærer på en bastard.

I et forsøk på å redde drømmen, ber han først kjæresten, Dorothy, om å ta abort. Men med en gang alternativet kommer på bordet, aner både han og vi at hun ikke er begeistret for det. Tvert imot mener hun at graviditeten er det lille puffet forholdet deres trenger for å ta det siste steget; gifte seg.

Anklager om naivitet og rosenrød tenking på grunn av oppvekst der hun vasset i penger faller. Sukkersøte ord følger hakk i hæl og balsamerer de såre følelsene anklagene skaper, og til slutt klarer den (i starten) navnløse unge mannen å overtale Dorrie til å ta piller han vil skaffe fra universitetets langer. Eller gjør han det?

Svaret får han dagen etter når Dorrie kommer til forelesningen og påstår at pillene ikke virket. Påstanden overbeviser den unge mannen om to ting; for det første at forholdet har kommet til veis ende, og for det andre at han ikke annet alternativ enn å drepe henne dersom han skal holde planene sine på stø kurs. Men hvordan skal han gå frem?

Siden ambisjonene hans alltid har krevd gjennomtenking og planlegging, er det ikke overraskende at han gjentar metoden. Forskjellige alternativer for å sende Dorrie tidlig til graven blir vurdert og forkastet. Og til slutt står han igjen med to alternativer: gift og selvmord.

Men det er bare begynnelsen på besværelsene hans.

Hvorfor du bør lese den

Enda jeg liker intrikat plottede krimbøker like mye som andre boklesere, så er jeg er enda større fan av bøker som kan kalles sjangerens "Fargo" eller "En enkel plan". Både Coens brødrenes berømte film og og Scott Smiths roman og filmen som ble adaptert fra den, starter med et enkelt premiss som omstendighetene får til å bli til et løpsk tog. Og hver sving dette toget tar, bringer større risiko, som krever enda større insats av karakterene for å nå det opprinnelige målet.

"Et kyss før døden" er en slik bok, og jeg hadde store fornøyelse av å lese den.

Anbefales sterkt!

"Rommet var svart som fremtiden til en hederlig politiker." Det store bankranet og andre noveller, s. 134

Dashiell Hammett er en forfatter som det tar litt tid å få smaken for. Hans tørre og lite sentimentale stil, koblet med avstanden heltene i bøkene hans holder til leseren sammenliknet med moderne detektiver, fører til at man ikke får tilknytning til bøkene.

Videre er bøkene, i likhet med alle bøker, sterkt preget av den historiske perioden de ble gitt ut i. I Hammetts tilfelle er det 1920-1960-årenes oppfatninger og holdninger til ikke-hvite. Å erkjenne det betyr ikke at man setter seg opp på sin høye hest og moraliserer uten å gjøre et forsøk på å forstå. Men det betyr heller ikke at man går til den ekstreme andre enden og velvitende gjør seg blind for rasismen som stirrer en midt i øyet.

Med andre ord; det er fullt ut mulig å si at Hammett levde i en annen tid, preget av andre normer, OG samtidig erkjenne at bøkene hans, i likhet med de til hans landsmann og samtidige, F. Scott Fitzgerald, er full av rasisme.

"Det store ranet og andre noveller" er ikke noe unntak.

Den første novellen, uskyldig kalt "Et hus i Chinatown" i den norske oversettelsen, heter egentlig "Dead yellow women". Jeg vet ikke om titteloversettelsen alltid har vært slik, eller om den er resultatet av en re-tolking fra midten av nittitallet (mitt eksemplar av boka kom ut i 1995).

Uansett er det ingen tvil om at det er et midlertidig plaster på et sår. Heldigvis eller uheldigvis, avhengig av hvordan du ser på det, tar det ikke lang tid før plasteret blir revet av. Det skjer i det første avsnittet, på den første siden. Og derfra dukker de rasistiske beskrivelsene og nedsettende kallenavnene jevnt og trutt.

Det kommer ikke som en stor overraskende. Vi snakker tross alt om historier som ble skrevet i 1920-årenes USA, da Ku Klux Klan-medlemmer fritt kunne lynsje. Ting var veldig annerledes. Likevel er det uunngåelig å stoppe opp og sperre opp øynene av og til. Det er bare naturlig.

Personlig blir jeg ikke lenger overrasket over ordene i seg selv. Eller rettere sagt, jeg blir ikke like overrasket som jeg ble før. Det som derimot fortsatt gjør meg paff, er de sosiale normene, situasjonene og antakelsene som underbygger ordene og holdningene, og som gjør deres bruk så hverdagslige.

Så kan man gjøre en av to ting; enten bestemmer man seg for at man ikke er villig til å utsette seg for et slikt språk i kapittel etter kapittel og legger boka til side, eller så pløyer man gjennom stoffet, bevisst på at dette gir en et perfekt innsyn til datidens tanker og samfunn.

Jeg pleier å gjøre det siste. Og så lenge det er pust i meg og jeg kan lese, tror jeg at jeg vil fortsette å gjøre det.

Tilbake til novellesamlingen.

"Det store ranet og andre noveller" består av tre noveller; "Et hus i Chinatown" og "Corkscrew", først publisert i 1925, og "Det store bankranet", fra 1927. Det var ikke før flere tiår senere at novellene ble utgitt i en samling, redigert av skribenten, forfatteren og elskerinnen til Dashiell Hammett; Lillian Hellmann.

Hovedpersonen i alle novellene er den navnløse detektiven fra The Continental Detective Agency.

I den første novellen, blir detektiven oppsøkt av en ung kinesisk-amerikansk kvinne som politiet mistenker for mord når flere mennesker blir funnet drept i huset hennes. Hun bedyrer selvfølgelig sin uskyld, og vår navnløse helt tar saken.

I den andre novellen blir detektiven sendt til en lovløs liten by som lovens håndhever. Hans arbeidsgiver, et konsern, ønsker nemlig å investere i området. Men det kan de ikke gjøre før de uønskede elementene blir ryddet av veien.

Tittelnovellen var forfatterens første forsøk på å skrive lengre tekster, og den er også den lengste novellen her.

Vår helt har akkurat dratt fra en tvilsom kneip når han støter på en av sine informanter; en junky som heter Beno. Mannen har heit informasjon å selge. For en god pris. Siden Beno ikke er en stor fisk på gata som kommer over verdifull informasjon, og verre, siden han er en junky, er vår helt lite fristet til å kaste bort penger på verdiløse rykter fra en narkis. Men mannens desperasjon smuldrer bort motstanden hans.

Umiddelbart etter at vår helt kvitter seg med informanten, hører han lyden av et skudd. Allerede mens han løper tilbake til der skuddet kommer fra, aner han hva som har skjedd. Liket av informanten bare bekrefter det. Dagen etter starter marerittet. For både detektiven og for San Francisco.

"Det store bankranet og andre noveller" er litt av en bølge. Først starter den jevnt og tamt med første halvdel av "Et hus i Chinatown". Deretter bruser både novellen og samlingen seg kraftig opp omtrent etter den første tredjedelen. Så er det som om kraften som suges ut av det hele med den andre novellen, "Et syndig og gudløst sted". Deretter leser man "Det store bankranet, og tenker; for den, for den, har det vært verdt å pløye seg gjennom den andre novellen.

Samlingen reddes dermed av den siste novellen. Hvis du skal lese hele samlingen, så kan jeg ikke si annet enn at den er verdt å få med seg. Men hvis du er mer kresen, er det nok å lese tittelnovellen. Et ypperlig, ypperlig lite stykke krim.

Anbefales!

"Jeg har visst alltid hatt litt større fart enn resten av verden. Det er vel derfor jeg sitter her.[...] Lamont pleide å si at jeg var skapt for høye hastigheter. Det stemmer; verden har alltid virka litt for treg for meg." Speed Queen, s. 16

På et av de siste sidene i sin halv-biografiske "Om å skrive", lister Stephen King opp de titalls bøkene han hadde lest året før bokas utgivelse. Jeg har ikke boka her foran meg, men så vidt jeg husker består lista av noenogsøtti bøker, og en av disse er heter "Speed Queen".

Mer enn ti år etter at jeg leste boka, husker jeg fortsatt hvordan tittelen fikk meg til å stoppe opp, gå på Yahoo og lete etter et utdrag. Enda dette var tidlig i 2000-tallet og bokutdrag ikke fløt omkring, måtte jeg gi opp søket etter noe sånt som et kvarter. Men jeg glemte aldri tittelen.

Rundt 2004/2005, mens jeg saumfor krimbokhylla på biblioteket på Lillehammer, sto den plutselig der foran meg. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. I ettertid liker jeg å tro at det gikk flere sekunder før jeg strakte ut hånda og dro den ut.

Men det er mulig at det er noe hjernen min har kokt opp senere. Det jeg derimot er sikker på hendte er at jeg sto noen minutter foran hylla og leste de tre første sidene. Stående. Så lukket jeg igjen boka, sikker på at jeg ikke ville lese et ord til av den på noen dager. Jeg ville utsette det. Spare på boka. Det er det jeg ofte gjør med bøker som best kan beskrives som en perfekt rekke med dominobrikker som danner et perfekt mønster. Jeg vil ikke utsette meg for dem i et stort sjafs.

Det sier seg selv at ikke alle bøker fremkaller en slik reaksjon. De få som gjør det, er likevel så nær mitt hjerte som leser at jeg har gitt dem en spesiell plass i bokhylla mi. Og der står de på rekke og rad: "Mitt navn er karmosin", "En bønn for Owen Meany", "Purpurfargen", "La oss ikke gå til hundene i kveld", "Shaking hands with the Devil", "Kamerat Napoleon", "Gråt mitt elskede land", Speed Queen" osv. Jeg beundrer dem på avstand. Og av og til, når jeg har lest en forferdelig dårlig bok, drar jeg ut en av dem og leser et par sider, og blir påminnet om hvorfor jeg leser.

Marjorie "Maggie" Standiford, hovedpersonen og fortelleren i Stewart O'nans roman fra 1998, er også en leser. Hennes favorittforfatter er, ikke overraskende, Stephen King, og referanser til hans forskjellige bøker dukker titt og ofte i boka. Men Maggie er ikke en ordinær bokleser. Hun er også en massemorder som sitter i dødscelle i Oklahoma, dømt for sin delaktighet i nedslaktingen av nesten ti mennesker.

Brutaliteten i ugjerningene og det faktum at hun kommer til å bli den første kvinnen som henrettes på flere tiår, har skapt et enormt marked for bøker om saken. En av dem som allerede har foret dette markedet, er en av Maggies medskyldige, Natalie Kramer.

Å si at Maggie syder av raseri over løgnene hun mener blir servert i Natalies bok, er en underdrivelse. Som hun innrømmer et sted i boka, ville hun ikke hatt noen skrupler mot å hyre noen til å ta sin tidligere venninne av dage. Men hun har ikke slike midler. Hun har ikke en gang penger som hun kan gi i arv til sønnen på utsiden. Det er der Stephen King kommer inn i bildet.

King har, via Maggies advokat, Mr Jefferies, kjøpt rettighetene til Maggies liv. Boka, som Maggie er overbevist om vil knuse Natalies oppdiktede løgner til pinneved, er likevel avhengig av at hun samarbeider med forfatteren. "Speed Queen" er derfor utformet som en korrespondanse med forfatteren, men ikke slik man ville anta.

I stedet for å være en serie brev mellom forfatteren og fangen som åpner med "Kjære mr King", eller "Kjære Maggie", leser Maggie historien inn på tape. King kommer aldri til ordet. Men vi aner hans nærvær gjennom Maggies retoriske spørsmål om hvorfor han vil vite om det ene og det andre.

Den ledige tonen i transkripsjonen, som boka skal være en resultat av, og settingen gjør "Speed Queen" vanedannende. Du kan, tør jeg påstå, åpne hvilken som helst side i boka, lese noen få linjer og bli grepet. Det blir i hvert fall jeg hver gang jeg leser den, og slik har det vært i mer enn ti år.

"Speed Queen" er spennende ,men ikke oppjagende. Rørende, uten å være sentimental. Brutal, men ikke grotesk. Morsom, autentisk og original. Men viktigere enn hva den er, er hvordan den er. Og den beste beskrivelsen jeg kan komme på, er at "Speed Queen" er en blanding av Terrence Malicks "Badlands", Quentin Tarantinos "True Romance" og Stephen Kings "Dolores Claiborn".

Gjør deg selv en tjeneste og les denne krimklassikeren!

"Du kan forby meg, men ikke hindre meg. Og en ting vil jeg iallfall si, og det er at dere ikke skal få noen hjelp av meg til å gjøre Frans like alminnelig og middelmådig som alle andre i denne byen! Nei så faen om dere skal! " Davids bror, s. 32

Tre år etter at han forsvant og var antatt drept i tumultene som oppstod under en politisk demonstrasjon, oppstår David Klevenberg fra de dødes rekker og kommer tilbake til familien. Men den David som kommer tilbake er ikke den samme David familien kalte sønn og bror.

Det vet ikke familien. Ikke med det første.

Med faren i spissen, er de, som man kan vente seg, mer opptatte av å feire hjemkomsten. Tårevåte omfavnelser går over til ete-og-drikke-gilde, og snart runger latteren rundt høyt middagsbordet. Men den stilner snart.

Stemningsskiftet kommer under velkomstmiddagen. I et overdrevent forsøk på å forsvare søsteren, så lillebroren, mot foreldrenes irettesettelser, kommer David med nokså harde anfall mot foreldrene og deres måte å være på og oppdra på. Foreldrenes første reaksjon er å le det vekk.

Men når David senere reagerer nokså nedlatende på morens gjenfortelling av hva hun sa til søsknene om hans antatte bortgang, setter foreldrene opp et forsvar. Det kommer de til å trenge.

Ifølge baksideteksten er det nemlig en edel agenda som motiverer hjemkomsten til David: å ta et oppgjør med foreldrenes "hykleri" og "dobbeltmoral". Ikke mindre. For den mer jordnære og praktisk orienterte er det langt mer som taler for at han har kommet tilbake av grunner som er langt enklere å svelge: for det første er han blakk og trenger tak over hodet, og for det andre er han døende og trenger omsorg og pleie.

At en er lite sympatisk til en slik karakter sier seg selv. Han er likevel ikke uten nytte. Med sin selvhøytidelighet og arroganse, representerer han i det minste et konfliktmoment. Hvorfor han ikke er hovedpersonen kan jeg ikke svare på, men det er ingen tvil i mine øyne om at boka ville tjent på det. Men det har det ikke blitt. Hovedpersonen er i stedet hans retningsløse, sære og ensomme lillebror, Frans.

Mens David vekker irritasjon, indignasjon, til og med støtte, er Frans like dørgende kjedelig som ei matte. Han går turer, har noen liderlige drømmer og fantasier om kvinner og gjør ellers ingenting som er av noen som helst interesse. Det er først når storebroren kommer på banen at han prøver seg, men da også som bare en etterlikning.

"Davids bror" er ofte kjedelig, sjeldent morsomt, frustrerende og forglemmelig. I bunn er den en bok som fremmer kristendomskritikk som et helteprosjekt.

Les heller noen av novellene. Du får den samme kristendomsfiendtligheten, men i det minste slipper du å pløye gjennom flere titalls sider før poenget legges frem.

« Divisions: that’s what we need. Space and lines. Your side, my side. Otherwise, we begin to converge. That’s the greatest fear, the danger of being dead. It’s a constant struggle to stay yourself.” Rooms,s. 3

Når samleren Richard Walker går bort, reiser familien, bestående av ekskona Caroline, datteren Minna, sønnen Trenton og Minnas seks år gamle datter Amy, tilbake til familiehjemmet i Coral River for å gi ektemannen og faren (og bestefaren) en verdig avskjed.

Ikke at han fortjener det, hvis man spør Caroline og Minna. Den ene husker bare en kald og kalkulerende mann som bedro henne og kastet henne ut av huset, noe som sendte henne tumlende ned i rusavhengighet.

Den andre blir fortsatt spist innenfra fordi faren ikke var oppmerksom da hun ble merket for livet i tenårene. Det er i hvert det hun har brukt som krykke for å unnskylde sitt utsvevende og til tider lite ansvarsfulle liv gjennom årene.

Men hun er ikke helt håpløs, verken når det gjelder livet eller sitt eget potensiale til å overkomme problemene fra tenårene gjennom terapi. Og det er terapeuten som nå har overbevist henne om at det er på tide å dra tilbake til Coral River og konfrontere marerittet.

Trenton derimot, har en annen oppfatning av faren. Delvis av oppriktighet, delvis fordi han mener at fortiden bør forbli fortid og delvis fordi han vil være solidarisk med det eneste andre hankjønnet i familien, tar han faren til forsvar mot moren og søsterens bitre anfall mot opphavsmannen.

At det ofte får søsteren til å le og moren til å stille spørsmål ved hvilke erfaringer han baserer meningene sine på siden faren var så lite involvert i oppfostringen hans, berører ham ikke. Ingenting gjør det. Ikke etter ulykken.

Storesøsteren Minna har sine egne problemer. Hun har akkurat fått sparken fra jobben sin. Det er ikke første gang det skjer. Faktisk er det den andre gangen. I tillegg har hun to permitteringer på blokka, som hun ikke er interessert i å tenke tilbake på.

Med 2000 dollar i sparekontoen, kan man ikke si annet enn at farens krepering kommer som bestilt, og hun er villig til å late som om bortgangen hans berører henne hvis det betyr at hun kan komme ut av det økonomiske uføret hun har havnet i. For datteren Amys skyld.

Caroline er om mulig den bitreste. At Richard, tross sine mange dameaffærer med enhver hurpe han kunne komme i trusa på, klarte å forvise henne fra huset som hun var, nei er, så glad i, har etterlatt et verkende byll.

I åra som fulgte har hun prøvd å drukne smerten ved hjelp av flaska, men med en gang hun stiger inn over dørterskelen innser hun at hun trenger noe sterkere; et oppgjør.

Det er hun ikke alene om. I husets vegger bor to spøkelser som også søker en utvei; Alice og Sandra. Og i likhet med Walker-kvinnene har de behov for, ja, krever de å få ordet. Det får de også. I kapitler som veksler perspektiv mellom karakterene, lærer vi ikke bare om de små og store traumaene som hjemsøker Walker-familien, men også spøkelsene som deler huset med dem.

«Rooms» er ikke en vanlig «spøkelsesroman». Den er ikke fokusert på skrekk, fiendskap mellom de levende og de døde og utdrivelse, primære ingredienser i bøker der spøkelser opptrer. I stedet lar den de forskjellige karakterene ta ordet eller fremme sitt perspektiv, komme med sine egne observasjoner og gradvis avdekke roten eller røttene til kvalene sine.

«Rooms» er mer enn noe annet, en rørende og morsom roman. En gledelig overraskelse som jeg anbefaler sterkt.

"The man's mouth was open in a silent scream. His eyes were directed upward as if beseeching God for mercy. Deep down Bosch knew that the dead were the dead and they no longer suffered the cruelties of life, but even so he felt like saying, Enough is enough." The Burning Room, s. 3

Før Orlando Merced ble et verktøy for en av de ambisiøse politikerne i Los Angeles, var han en enkel gitarist i et mariachi-band. Når han og bandet ikke spilte på brylluper, bursdagsfester og andre sosiale tilstelninger, kunne man finne dem på Echo Park der mange av byens mariachi-band pleier å komme sammen for å måle evner mot hverandre og vente på kunder.

Men når Merced blir truffet Merced av en kule som planter seg i ryggsøylen, er karrieren plutselig over. Han får ikke engang tilfredsstillelsen av å se politiet arrestere en gjerningsmann. Etterforskningen konkluderer nemlig med at kulen ble utløst i en konfrontasjon mellom gategjenger, og at de ikke kommer noen vei.

Verken gjengkrig eller skyteepisoder der uskyldige havner i midten er unormalt i en storby som Los Angeles. Og spesielt ikke på østsiden av byen, der kriminaliteten er stor, fattigdommen større og polititilstedeværelsen minimal.

Så episoden vekker ikke oppmerksomhet fordi dets brutalitet overstiger en grense byen ikke har sett før, eller fordi Merced utgjør dråpen som får begeret til å renne over. Den får oppmerksomhet simpelthen fordi den kommer som bestilt for den oppadstigende politiske stjernen Armando Zeyas, et byrådsmedlem med et desperat behov for politisk vind som kan hjelpe ham til å innta ordførersetet.

Dermed blir Merced hentet fra rehabiliteringssenteret, kledd i den samme blodige skjorta han hadde på seg den skjebnesvangre kvelden og rullet inn på podiet der en oppildnet Zeyas maner tilhørerne, både de foran ham og de som sitter hjemme, om å gi ham deres stemme slik at han kan rydde opp i likegyldigheten som altfor lenge har blitt til del for ofre i de fattige bydelene.

Ti år senere, våren 2014, dør Merced. Rettsmedisineren fastslår at han omkom på grunn av kulen som nå lirkes ut av ryggen hans, og saken klassifiseres som en såkalt "Cold case", altså en gammel og uoppklart kriminalsak. Og her kommer helten vår, jazz-entusiasten og alenefaren Hieronymus "Harry" Bosch inn.

Avdelingen for uløste saker, der Bosch jobber, skal egentlig bare vurdere hvorvidt kulen leder til spor. Ikke noe mer. Ikke noe mindre. Hvis kulens særegenhet(er) gir treff i statlige eller føderale registre, skal saken gjenåpnes. Hvis ikke, skal den føyes til de 10 000 uløste andre sakene som ligger på vent.

At Harry og hans nye ferske og unge partner, Lucia Soto, likevel blir bedt om å åpne saken til tross for det negative resultatet på kulen, skyldes at Zeyas fortsatt har mektige allierte i byrådet, selv om han selv ikke lenger er ordfører. I hvert fall delvis. Bosch mistenker også at det kan ligge andre motiver bak hvorfor han og ferskingen Soto er satt på en sak med nesten ingenting å gå på.

Hans mistanker blir ikke mindre av at han blir bedt om å fronte saken for media. Bosch har aldri vært glad i media, og når han lufter ut frustrasjonen sin overfor for sjefene om at han heller vil bruke tiden sin på å arbeide i stedet for å bekymre seg for de optiske sidene av saken, får han en utvetydelig beskjed om at noe annet alternativ ikke finnes.

Han blir ikke mindre forbannet og paranoid når han ser hvordan ledelsen kynisk bruker Sotos etniske bakgrunn og hennes medieimage som stammer fra en skuddveksling der hun tok livet av to kriminelle og hold i stand mot to andre. Eller er det hun som bruker dem?

Uansett går det ikke lang tid før Bosch og Soto kommer på sporet av en kaldblodig morder med flere liv på samvittigheten. Men enda før det, oppdager Bosch at Soto har helt andre motiver i sitt arbeid enn det som tjener Merced-saken. Motiver som ikke bare kan koste saken dyrt, men som også kan føre til at hans byråkratiske rivaler i politiet endelig får has på ham.

"The Burning Room" inneholder alt det du kan vente deg av veteranen Michael Connelly; spenning, byråkratiske intriger, politiske overtoner, et intrikat og interessant plott, en beintøff ny karakter og et fullt ut tilfredsstillende klimaks.

Og da sikter jeg ikke bare til løsningen av mysteriet, men også til Boschs karakter.

Anbefales sterkt!

"Jeg har virkelig ingen planer for denne torsdagen. Jeg har vært fast bestemt på å forlate det jammerlige livet jeg lever i denne motbydelige byen, i dette såkalte landet, men her er jeg fortsatt, med en om mulig enda større skam å bære, skammen over å klamre meg til livet i siste sekund." Sex, død og ekteskap, s. 27

Hovedpersonen og fortelleren i Jon Øystein Flinks "Sex, død og ekteskap" er, for å si det mildt, lite sympatisk. Han er hovmodig, nedlatende, uærlig, avvæpnende ondskapsfull og utro. Han er også en selvmordskandidat.

Siden de fleste foretrekker å lese om karakterer med et beundringsverdig mål, er han uten tvil et ypperlig eksempel på en karakter som ikke bør være den ledende stemmen i en bok. At han er, sier noe om forfatterens prosjekt. At resultatet har blitt så helstøpt og flott overrasker. At boka av og til, kanskje til og med ofte, er morsom, overrasker enda mer. Det gjør ennå ikke opp for "Bort med den dagen da Jón ble født!", men det beveger nålen i riktig retning.

Hovedpersonen i Flinks tredje utgivelse, er en av disse menneskene som ser ut til å ha alt, men som likevel er misfornøyd med alt. Han er misfornøyd med karrieren som forfatter, fordi det gode renommeet han har i litterære kretser ikke har resultert i mange lesere. Han er misfornøyd med forholdet til forloveden som snart betyr at han må oppgi leiligheten på Bjølsen, flytte til treromsleiligheten hennes på Bislet og bli en del av hennes familie. Han er mindre fornøyd med elskerinnen, en gift Klassekampen journalist. Det er summen av hans utfordringer.

Å si at hans grunn til å gjøre noe så dramatisk som å ta livet av seg er en temmelig tynn, blir derfor nesten unødvendig. Det er heller ikke Flinks prosjekt. Det er som om forfatteren har kalkulert at å oppgi en spesifikk grunn vil banalisere slike valg. Eller kanskje ønsker han bare å låne sin stemme til koret som pleier å synge at selv mennesker som ser ut til å ha alt kan også kan ha det miserabelt. Om det er en sang vi trenger å høre på nytt, er jeg ikke sikker på. Men sånn er det.

Avlysningen av selvmordsforsøket, får ham til å omfavne livet. Men ikke på en konstruktiv måte som fortjener bifall. Det første han gjør etter at han sykler for stedet hvor livet hans skulle ende, er å oppsøke en luguber massasjeklinikk. Der ber han om en all-inclusive til 700 kroner, og like før han holder på å bli avspist med en eldre variant av nattens dronninger, redder han resepsjonsdamen fra en hardhendt mann. Premien for strevet blir en ung japansk pike.

Forloveden aner selvfølgelig ingenting. Ikke om hans selvmordstanker (og selvmordsforsøk), ikke om hans hang til å gå til å gå til prostituerte, og definitivt ikke om hans elskerinne. I stedet er hun opptatt av å bli ferdig med masteroppgaven sin om Porfyrios og innlemme ham i sin familie (som han hater på en nokså tolerant måte).

Et av disse forsøkene på å bringe motpolene nærmere hverandre, sammenfaller med bursdagen til et av søskenbarna til forloveden. Men det er ikke den elleve år gamle bursdagsgutten som blir midtpunkt for hovedpersonen. Det blir derimot guttens søster; en tretten år gammel jente som drømmer om å en dag bli forfatter og som har skrevet en novelle til en konkurranse utlyst av Aschehoug forlag.

Jentas mor, en entusiastisk dame som vår helt misliker litt mindre enn forlovedens besteforeldre, spør hovedpersonen om han kan gi råd og veiledning til forfatterspiren. Miserabel som han er, går han ikke akkurat i taket av begeistring over anmodningen. Men det gjør han snart, om enn av en helt annen grunn.

Like etter å ha gitt henne konstruktiv kritikk, gjør han et skjebnesvangert valg som jeg ikke skal avsløre her, men som jeg i hvert fall kan si segler hans skjebne. At det samtidig fullfører sirkelen på en annen måte enn han hadde sett for seg, er bare passe tilfredsstillende. For det meste føles det som en cop-out, og jekker det totale inntrykket et stykke ned fra der det kunne vært med en bedre slutt.

"Sex, død og ekteskap" er en liten roman om en miserabel manns fall. Den er morsom på sin egen måte, har et rasende tempo, et flytende språk, noen fine observasjoner, og er, til min overraskelse, et bevis på at Jon Øystein Flink ikke er en så forferdelig forfatter som "Bort med den dagen da Jón ble født!" ga inntrykk av. Hvis du har lest min anmeldelse av den boka, vet du at disse ordene ikke var enkle å skrive. Kall meg sentimental, masochist eller hva det måtte være, men jeg liker å lese flere verk av en forfatter før jeg feller en endelig dom, selv når førsteinntrykket er ekstremt dårlig.

Anbefales!

"Hun prøvde så hardt hun kunne å kjenne igjen seg selv i dette kjøttet. Hun gjenkjente øynene, øyenbrynene, munnen, men de dannet ingen helhet. Når legen eller en sykepleier kom inn i rommet, la hun speilet raskt fra seg på nattbordet, og forestilte seg at bildet var fanget i det, og på den måten kunne hun skjule det for de andres blikk. Hun forsøkte å se vemmelse eller forferdelse i sykepleierens øyne. Men hun så bare likegyldig vennlighet." Hver dag er natt, s. 14

Et par dager etter en stygg bilulykke, kommer tv-journalisten Gillian til bevissthet og oppdager ikke bare at ektemannen Matthias er borte, men også at hun selv ikke kommer til å bli den samme. Bokstavelig. Skadene hun ble påført i ulykken er nemlig så alvorlige at hun må gå gjennom årelang plastisk kirurgi. Likevel er legen som kommer med nyheten snar med å forsikre henne om at resultatet, objektivt sett, vil bli bra nok til at hun kan få et normalt liv.

Gillian tviler ikke på at legen mener det godt, men hun har mindre tillit til legens fremtidsprognose. For det første er jobben hennes som tv-journalist fundert på hennes"look", og ingen tv-sjef, hvor enn hensynsfull og imøtekommende han er, vil jublende ta tilbake noen som har fått ødelagt sin fremste ressurs; utseendet. For det andre; hvor rosenrød kan fremtiden egentlig bli når Matthias er død?

Nesten umiddelbart etter at Gillian kommer hjem fra sykehuset og kommer i en noenlunde normal rutine som langtidssykemeldt, viser det seg at ulykken og bortgangen ga forholdet en glorie det ikke fortjente. Og jo mer Gillian legger sine egne handlinger og de til Matthias under lupen, jo klarere blir det at forholdet var i ferd med å møte veggen. Og jo klarere det blir, jo mer svarthvitt blir det.

Var den egentlige Matthias den generøse, omgjengelige og tiltrekkende mannen som så ut til å kjenne alle som var verd å kjenne, eller var han den sjalu, gretne og smålige som ble truet av hennes stigende stjerne i kulturlivet og voksende konto? Var hun den trofaste og lojale kona hun liker å tro at hun var, eller var hun en flørt som sto på nippet til å starte en affære med kunstneren hun traff i forbindelse med jobben?

Hvilken side man enn faller på, er det én ting det ikke er noen tvil om, og som til og med Gillian innrømmer i stille stunder: hun er skyld i omstendighetene som drepte Matthias. Ikke juridisk, siden hun ikke var den som kjørte, men moralsk. Bør hun da føle skyld? Og hva er skyldfølelsen verdt når hun slår inn på det samme gamle sporet som var roten til tragedien?

"Hver dag er natt" er en godt skrevet, til tider langsom (uten å å være kjedelig) og sjeldent sentimental roman om å starte med blanke ark. Språkmessig stiller alt seg på rekke, og forfatterens komposisjon, spesielt den langsomme avdekkingen av Gillians komplekse forhold til mennene rundt seg, er flott.

At Gillian som karakter blir mindre og mindre sympatisk, i hvert fall i mine øyne, er derimot et feilgrep. At hun ikke er en angrende synder, som det heter, gjør det enda vanskeligere å heie på henne, og i stedet for å se henne lykkes ser man heller frem til at hennes historie når sin ende, så man kan gå videre til noe mer interessant. Aldri ideelt.

"Hver dag er natt" er ikke en roman du bør løpe og kjøpe eller ivre etter å lese. Men hvis du er på biblioteket og ikke finner alternativer som appellerer, så er den ikke det verste du kan plukke opp.

Anbefales med stort forbehold.

"Jeg slo på lyset, men det var ingen i rommet. Da så jeg noe innerst i rommet som fikk meg til å miste sigaren og kaldsvette der jeg sto. Min gjest lå utstrakt på ryggen. Han var spiddet til gulvet med en lang kniv som gikk gjennom hjertet hans." De 39 trinn

Mange år før jeg visste at den var basert på en bok, så jeg deler av Alfred Hitchcocks "The 39 Steps" hos en venn. Jeg fikk med meg begynnelsen, for jeg husker fortsatt at jeg stusset over sertifiseringen fra "British Board Of Film Censors" like etter at skjermen fader fra svart.

Men det skjedde et eller annet som gjorde at jeg ikke fikk med meg slutten. Det lille jeg så var likevel så gripende at jeg senere kjøpte en DVD-versjon av filmen og så den flere ganger. Ikke på noe tidspunkt la jeg merke til at adapsjonen blir fastslått på minuttmerket ut i filmen.

Uansett, det var ikke før år senere da jeg prøvde å finne gode tips på spionromaner at jeg gjenkjente tittelen på en av listene, og ikke like etter prøvde jeg å finne en uredigert versjon av John Buchans sjangerdefinerende roman fra 1915. Det var ikke så enkelt som jeg trodde først, men det ordnet seg til slutt.

Boka gjorde et enda bedre inntrykk på meg enn det filmen gjorde. Jeg sier det ikke fordi det er det de fleste purister pleier å si når man skal diskutere filmer som er basert på bøker. Legg også merke til at jeg ikke sier at boka er bedre, enda en godt kan argumentere for det, bare at inntrykket jeg sitter igjen med favoriserer denne spesifike boka over filmen.

Delvis fordi subsjangeren boka og forfatteren definerte ved utbruddet av 1. verdenskrig, den såkalte man-on-the-run-archetype, er en av mine favoritter. Og delvis fordi jeg ofte foretrekker mitt eget møte med bokas karakterer, miljø og plottsvingninger fremfor manusforfatterens destillerte scener og akter.

Trettisju år gammel har Richard Hannay allerede levd flere liv. Han har vært etterretningsoffiser, kriget i boerkrigen og jobbet som gruveingeniør i koloniene der han har tjent en slump med penger. Nå er han i gamlelandet. Nærmere bestemt i London, der han kjeder vettet av seg.

Tre måneder har han gått vanket i hovedstadens fornemme klubber, gått på teater og samtalt om aksjespekulasjon og luftige investeringer. Nesten like lenge har han truet med å fordufte fra hovedstaden, vekk fra de intetsigende samtalene, det melankolifremkallende været og fornøyelseslivet som " er like tamt som selters som har stått uten kork i solen" (s.7). Likevel har han hver kveld returnert til leiegården bak Langham Place, på Londons vestkant, og trøstet seg med en eller to drinker og utsøkt mat, servert av Paddock, tjeneren.

På en av disse dagene, i det han skal stikke nøkkelen i nøkkelhullet, dukker en mann opp fra ingenting og ber om å få komme inn og snakke med ham. Hannay gjenkjenner ham som en av beboerne på leiegården, men de har ikke aldri snakket utvekslet annet enn høflige nikk de få gangene de har har passert hverandre på trappene. Hadde han ikke kjedet seg så avsindig ville han kanskje vært brysk og mistenksom, i stedet lar han mannen komme inn, få en drink og legge fra seg børen som har tynget ham i flere måneder.

Mannen heter Franklin P. Scudder, er amerikaner, var en gang journalist og bemidlet globetrotter. Men det var hans engasjement og interesse for politikk som brakte ham ulykken som henger over ham. Scudder har kommet over en djevelsk konspirasjon som har et forestående mål om å likvidere den populære statsministeren i Hellas når han kommer på statsbesøk til London. Problemet til Scudder er at konspiratørene nå vet at han vet, og trenger et sted å gjemme seg mens han finner ut hva han skal gjøre videre.

Hannay er først ikke sikker på sannhetsgehalten i historien. At mannen selv fullstendig tror på det han forteller, er han derimot ikke i tvil om. Så han gjør det mest naturlige for en som kjeder vettet av seg og søker enhver adspredning fra de daglige rutinene; han lar Scudder bli.

Det skulle han ikke ha gjort.

"De 39 trinn" er en gnistrende, oppjaget og dreven spenningsroman som stadig overrasker.

Den første overraskelsen, i hvert fall for meg, er hvor forut for sin tid den er med komposisjonen, karakterene og plottingen. Den andre er humoren. Sjeldent har jeg lest en spenningsroman som samtidig tar vare på det absurde i farlige omstendigheter uten at demper på kokingen under hovedpersonens føtter. Det er mektig gjort.

Anbefales sterkt!

"Jeg pulte med en gutt for første gang da jeg var tretten, men jeg kom ikke før tre kjærester senere, med Del. Han fikk meg til å komme en gang vi lå i sekstini i en skitten køye i en hytte vi brøt oss inn i, ute i Mennonite Town. Det var all slikkingen og sugingen som gjorde utslaget." Ung og dum, s. 16

Mahanaqua, det lille stedet karakterene i Maureen Gibbons roman "Ung og dum" bor i, lever opp til alle forestillingene man har fått om små bakgårdssteder i USA fra Hollywood-filmer og TV-serier; de voksne er drankere og mishandler sine barn, de unge ruser seg på gress, alkohol og speed, og fremtiden tilbyr bare tre alternativer: stikke, havne i fengsel, eller bli og risikere å gå i foreldrenes spor.

Evangeline, heltinnen vår, velger å bli. Ikke fordi hun ser lys i enden av tunnelen, men hun er smart nok til å vite at ethvert realistisk alternativ starter med at hun fullfører videregående. Hun har bare ett år igjen når vi først møter henne, og det er i dette året at vi som lesere får være fluer på veggen mens hun går fra ung og dum, til ....ikke helt voksen, men i hvert fall mindre ung og dum.

Tittelen refererer både til denne perioden og til ett uttrykk som Evangeline (som bare kalles Vangie av venner) og June ofte bruker når de snakker sammen om sex: ung og dum og full av skum. Å si at sex har en fremtredende plass i historien, er derfor en kraftig underdrivelse. Men det kommer ikke som en overraskelse. Ikke når baksideteksten selger romanen som en bok som "sjokkerte" anmeldere og lesere i USA. Det som derimot er overraskende, i hvert fall for meg, er hvor lite ikke-moraliserende den er.

Boka er likevel ikke en erotika-roman. Langt ifra. Det er en oppvekstroman, enda karakterene ofte pleier å være noe yngre i slike romaner enn den myndige hovedpersonen i Gibbons bok. Det er kanskje kompromisset forfatteren gjorde; det er enklere å selge en sex-fylt roman der hovedpersonene er på vei ut av videregående enn hvis de hadde vært tidlig i tenårene, slik f.eks. filmen "Thirteen" prøvde seg på i begynnelsen av 2000-tallet (vovete).

Det andre kompromisset er at Del og Evangeline er kjærester. De er unge og til tider kanskje dumme, men de har vært sammen en stund og elsker hverandre. Det er derfor ingen ser ut til å bry seg om hva de driver med. Vel...den alkoholiserte faren til Evangeline kommer på uanmeldte besøk for å sjekke at Del ikke overnatter i den nedslitte leiligheten hun bor alene i og som han betaler leia for. Ellers er det ingen høygaffel-veivende moralister.

De største utfordringene som vår heltinne støter på har sitt utspring i to kilder; rusen (spesielt hva både den ene og den andre karakteren gjør når han/hun er påvirket) og den økonomiske dødsdalen hun er født i som tvinger ungdom som blir igjen til å ta en jobb som bare betaler minstelønn (3.5 dollar i timen).

Det siste viser seg å være enklere å løse. Hun får en jobb som servitør på en lokal restaurant/kafé. At det er en jobb som langsomt tærer på kroppen er en selvfølge. Det samme er nødvendigheten av å flørte med de mannlige kundene for å få tips som kan åpne en sprek inntil en lysere fremtid. Og så snart hun skjønner dette, er hun ærgjerrig nok at hun ikke møter opp ruset på jobb. Del har ingen slike planer.

Som så mange andre unge menn i byen har han fått en jobb uten framtidsutsikter. Så han drukner skuffelsen og forbitrelsen i rus. Han drikker med kollegaene, røyker gress med Evangeline når han kommer hjem og sniffer lim når hun ikke til stede. Det eneste limet, ser det ut til, som holder dem sammen, er nesten altoppslukende sexen. I mangel av forbilledlige forhold, blir dermed sexen en slags erstatning som begge knuger seg til for å overbevise seg selv om at forholdet har en fremtid.

Evangelines bestevenninne, June, er også opptatt sex. Men hun er, om mulig, enda mer out-there enn vår heltinne. Gruppesex-scenen som blir beskrevet i åpningslinjene, blir relativt kjapt etterfulgt av at June flytter inn hos kjæresten Ray. Beslutningen overrasker Evangeline, som vet at June ikke egentlig elsker Ray. Så detonerer June en annen bombe. En som blir bevis for hennes beregnende natur, og som får konsekvenser for alle involverte.

"Ung og dum" er autentisk, stilsikker og røff roman som ikke etterlater noen tvil om at Maureen Gibbons er et forfattertalent. Den har også en "levd-liv"-preg som jeg falt for og som inspirerte meg til å finne ut mer om både forfatteren og Mahanaqua.

Det siste mislyktes siden Mahanaqua, viser seg å være et oppdiktet sted. Min nysgjerrighet ble derimot tilfredsstilt når det gjelder forfatterens biografi. Først da forsto jeg hvorfor tittelen var "Swimming Sweet Arrow" enda vannet bare dukker opp én gang i historien og hvor autentisiteten kommer fra når det gjelder den seksuelle volden beskrevet i boka.

Anbefales varmt!

Det er interessant at du sier det. Da debatten raste i både USA og delvis i Storbritannia, snakket jeg med et par venninner som hadde fulgt med og som også hadde fått med seg artikkelen. Deres inntrykk av den var at den underminerte alvoret og faktisk latterliggjorde ofrene. Ble litt stum, for hva skal man si uten å fremstå som en som mangler empati?

Takk for innspillene og godt nytt år!

Det er nettopp dette med hvor man skal trekke grensen, om slike grenser er nødvendige og hva dette eventuelt betyr for litteratur som interesserer meg. På den ene siden har man, hvis man skal sette det på spissen, prinsippene og på den andre en del traumatiserte ofre som her og der sier at de vil sette pris på mer hensynsfullhet (eller sensur, hvis man er motstander).

Uenigheten med Rolf startet da jeg skrev n-ordet og h-ordet og han gikk ut ifra at jeg prøvde å ta disse ordene både fra ham og hans barnebarn. Deretter balla det på seg da jeg påsto at det er fullt ut mulig å sende ord og begreper til historiens skraphaug og brukte ordet "sodomist" som eksempel. Deretter ble det bare verre.