Bokelskere.no

Her klarte forfatteren på en fin måte å vise hva som skjer med mennesker som befinner seg i helt ulike omstendigheter når det gjelder tanker om livet og døden. En mann fra et trygt liv på Island, som ikke mangler noe når det gjelder materielle ting og som på alle måter burde ha det veldig fint, ønsker å ta livet sitt. Reiser så til et krigsherjet land for å gjennomføre selvmordet der. Der møter han mennesker som har møtt de mest grufulle og utenkelige situasjoner, som til tross for det, ser framover og ønsker å leve. Denne kontrasten er nydelig beskrevet i denne boken. Den er lettlest og veldig godt oversatt.

Så artig at «Min russiske skattekiste» har dukket frem igjen!

Gled deg til Turgenjevs «Fedre og sønner» Så god at den fikk en 6-er av meg. Ser at jeg ikke har lest hans «Et overflødig menneskes dagbok». Kanskje jeg tar jeg for meg de russiske forfatterne igjen, veldig mye god litteratur her.

Tusen takk x 2!
Nå har jeg tatt "Min barndom" av Gorki inn i listen, og også satt den opp på min ønskeliste. Gleder meg til å lese den!

Forfatterens biografi om en oppvekst på Færøyene i en Nardus sekt og som incestoffer. Overgrepene er ikke grafisk beskrevet, og er heller ikke hovedfokuset i boken, men heller alle hemmelighetene moren hennes skjuler om Silvias egentlige far.
Boka er ujevn og ved flere anledninger bygges det opp til et spenningspunkt, men ingenting skjer, noe som er ganske frustrerende og det hele blir ganske kjedelig og repetetivt. Føler at mye kunne vært utelatt uten at historien hadde lidd under det.

Det er store og vanskelige spørsmål du reiser her. Jeg kan neppe hjelpe, men min umiddelbare, og kanskje altfor enkle, tanke er - kan du ikke bare nyte de bøkene du leser. Tillat deg å føl deg smart når det er på sin plass, det er ikke det samme som arroganse. Det er nok av forfattere som ikke vet hva de skriver om.

Jeg fikk lyst til å anbefale deg en bok likevel, Om kunsten å lese og skrive av Olof Lagerkrantz. Dette er ikke en innføringsbok i litteraturteori e.l., men en klok, eldre litterats refleksjoner over nevnte tema. Selv er jeg veldig glad i dette sitatet «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.»

Lykke til!
Og beklager sent svar. Jeg er fortsatt i feriemodus 😊

Interessant lesning. At Amundsen tok med seg to jenter fra Sibir, via Amerika til Norge, var ikke like kontroversielt i den tid som hvis det hadde skjedd i dag. Forfatteren deler også skjebnen til to andre barn som blir tatt fra foreldrene og sendt til andre steder av landet eller til andre land. Det må ha vært en opprivende opplevelse. Amundsens to jenter hadde det bra med vennlige mennesker rundt seg, men da de ble revet vekk fra dem etter noen år, var det nok enda verre iom at de var eldre og skjønte mer, spesielt Nita. Anbefales!

Debutant og tidligere bokblogger bak Read All About It, har kommet med første bok i en ny krimserie.

I første bok i Silja Frost serien, får man mye inntrykk av politietterforsker Silja. Hun kommer fra et sted utenfor Hønefoss, men hun har de siste årene bodd i Oslo. Nå kommer hun tilbake til hjemstedet for å hjelpe bestefaren sin, siden bestemoren hennes begynner å bli dement. Noe som er sårt for Silja, da det er dem som har oppdratt henne mest, og som hun har hatt nærmest forhold til.

Et grusomt funn
Hun grugleder seg til å komme tilbake til småstedet. Hun tviler på at mye har forandret seg, og det er enkelte hun kanskje ikke vil møte på av ulike grunner. Da Silja var tenåring, forsvant bestevenninnen Ann. De var ikke så nære tiden før hun forsvant, da de begynte å skli fra hverandre, men likevel opplevdes det som tungt, og ingen har fått vite hva som skjedde med henne. Ikke før hun tilfeldigvis blir funnet i en tønne bare noen dager etter at Silja kom tilbake. Hvem har gjort dette mot henne? Er det noen Silja kjenner sonm står bak, eller en gjennomreisende?

Problemene står i kø for Silja, både på jobb og hjemmebane. Hun føler seg ikke trygg hjemme, da det føles ut som om hun blir observert. Hun føler også et nag til at hun ikke fikk bli kjent med faren hennes. På jobb er det ikke alle som er like glad for at hun er tilbake. Var det dumt av henne å forlate Oslo?

Mange følelser i sving
Det er mange krimserier for tiden og man lurer på om er det nødvendig med flere? Ikke godt å si. Med så mange krimserier, skal det godt gjøres å skille seg ut. Dette er ikke en spesielt mørk krim som jeg foretrekker, men heller en hverdagskrim, med gamle følelser som blusser opp, og en del intriger. Handlingen hopper fra 1990 da Silja var tenåring og 2009, som er nåtiden i boka. Det er gjort på en oversiktelig og ryddig måte. Personlig foretrakk jeg å lese fra tidslinjen i 2009. For min del ble det en del mye om følelser, spesielt frar Silja som ofte lett får følelser for andre, også når hun ikke vil det skal skje. Ble litt lei av den biten. Foretrekker nok mer hardbarket krim.

Men Øen skildrer hverdagskrim fra et småsted på en ypperlig måte. Det er enkelte ting man ikke kan rømme fra, som den ølelsen av at noen vet mye om deg, mer enn du kanskje ønsker. Gamle konflikter som kanskje oppstår på nytt, og noen som tar mer plass enn andre. Når jeg tenker på Ann som ble funnet i en tønne, tenker jeg på filmen Megan is Missing som er en svært grusom film. Boka og filmen har ingen likheter, men det var det med den tønna som fikk meg til å tenke på den.

Ingen tvil om at Øen er god til å skrive. Hun beskriver både sted og fleste karakterer på en realistisk måte, og det er hele tiden noe som skjer. Ble bare en smule lei av diverse intriger som gikk noe frem og tilbake underveis. Likevel er jeg interessert i å følge videre med på forfatterens utvikling, og se hvilken retning bok to tar. Få et enda større bilde av Silja Frost, siden jeg ikke ble godt nok kjent med henne i den første boka. Vet at hun har sterk personlighet, men hun må vise enda mer av seg selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

I dag gikk vi inn i en av verdens aller største bokhandlere – ute å vite det! Mannen min skulle bare kjøpe et kart. Inngangspartiet var så smalt og uunnselig at vi passerte det, men fant tilbake da nettet hjalp oss med adressen. Inne åpnet et eldorado seg. Omkring hundre og syv tusen bøker i fire etasjer, i en labyrint av ganger og saler. Alle med forsiden ut slik at vi straks så hvilken bok det var. Reol på reol. Når vi trodde det måtte være slutt, åpnet et nytt rom seg. Alle mulige slags temaer og sjangre. Og det er ikke rart, for denne bokhandelen rommer samtlige titler utgitt i Portugal. Mens bøker i Norge er ferskvare og havner på salg eller makuleres etter tre–fire år, bestiller denne bokhandelen straks nye når siste eksemplar av en tittel blir solgt, så lenge forlaget har den på lager.

«Fundacao Livraria Esperanca» ligger i Rua Feirreiros 156 i Funchal, Madeira. Bokhandelen ble etablert i 1886 og har bare vokst og vokst. Da jeg for moro spurte etter de minste barnebarnas yndlingsbok, «Askepott» («Cinderella») tok den blide ansatte bare et raskt blikk på skjermen sin, og fant nøyaktig hvor den sto. Det overveldende «virvaret» var meget velorganisert. Men siden ingen av oss leser portugisisk og avdelingen for «utenlandsk litteratur» var svært begrenset, ble
det med to kart.

PS.: Jeg får dessverre ikke til å legge inn bilder.

Nei 😄

Siden sist, når det enn var, har jeg kun kommet 90 sider (1/3) inn i boka Demokratiets langsomme død av Janne Haaland Matlary. Jeg har ofte likt å ha en motstemme til mine egne meninger, Haaland Matlary er en slik stemme. Hun mener om migrasjon at vi blir altfor følelsesmessige involverte i slike saker, og bruker Ungarn sitt gjerde rundt grensa som bakgrunn. For da det kom 800 000 tusen mennesker på flukt fra Afrika, Syria og Afghanistan samtidig, var det f.eks kun Listhaug av sentrale politikere som ga tommelen opp i Norge for et gjerde rundt Ungarn. Vi andre "følte" for mye, sier hun i boka. Jeg mener det er en vrien balansegang, for uten følelser faller medmenneskeligheten sammen - samtidig som noe måtte bli gjort.

Nå som årsmøtene har kommet til endes bør det bli mulig å lese mer. Satser på det :-)
Nyt dager og kvelder og netter den neste uka med ei bok i hånda eller stemme på øret.

Har lest både Terapeuten og Elskeren, som var noe slappe, men endelig glimter hun til med Enken. Den siste boka i trilogien som kan leses som enkeltstående.

Likte nok Terapeuten minst av henne så langt som kanskje var hennes mest populære bok. Syntes det var helt ok lesing, men ikke noe mer enn det. Etter de to første bøkene av henne, var jeg usikker på om jeg skulle lese mer av dette forfatterskapet eller ikke, og er glad jeg ga det en sjanse til.

En rolig psykologisk thriller
Enken er en psykologisk thriller, og syntes ikke den var heseblesende eller overraskende, så det var ikke derfor jeg likte den. Jeg likte kontrasten i boka, balansen mellom det stillferdige og det paranoide. Hvordan paranoide tankene kommer krypende til hovedkarakteren Evy. Syntes det var gjort på en elegant måte.

Evy får vite av en av nabofruene at hennes mann har segnet om på vei til en miljøvernorganisasjon med sykkel. Etter hans død, vandrer handlingen i boka dagene før og etter hans dødsfall. Hun liker ikke hvordan hennes voksne barn diskuterer om henne når de treffes, og de ikke tror at hun merker det. Da Evy får besøk av politiet, er det kanskje en mistanke om at Erling kanskje ikke døde naturlig likevel? Etter hvert dukker det også en gammel venn av Erling. Hva vil han og og hvorfor dukker han opp nå?

Etter hvert snører det seg et slags nett rundt Evy, og ting hender som gjør til at hun tviler på både folk seg selv. Hva er det som egentlig foregår, og hvorfor er hun sånn i tvil om alt?

Krypende uro
Handlingen kan kanskje virke noe typisk og noe man har lest om før, delvis er det også nettopp det. Men likte måten handlingen ble fortalt på. En blanding av fåmælt, paraoid og panisk måte uten å overdrive. Forfatteren beskriver realistisk hvor alene Evy er i alt, om hun er redd for å miste fatningen eller om folk virkelig jobber mot henne. Følelsen av å miste seg selv på en måte.

Kapitlene var svært korte og engasjerende. Ofte leste jeg litt mer enn planlagt på grunn av en mystiske fortellerstemmen. Det gjorde meg ikke noe at denne psykologiske thrilleren ikke var heseblesende som de ellers bruker å gjøre, og ikke overraskende. Det var lett å gjette hvem eller hva som egentlig sto bak det hele, men likevel ødela det ikke intensiteten i boka for min del. Karakterene var temmelig sære, og spennende å bli kjent med. Det var de som holdt på drivet i boka. Det var også interessant å lese om Evys plutselige ensomhet etter førtifem år langt ekteskap. Må jo være rart å bo sammen med noen som plutselig ikke kommer hjem igjen, og man er mutters alene. Man må tilvenne seg en helt ny hverdag. Likte at denne psykologiske thrilleren besto av flere lag, og som samtidig var menneskelig. Det er jo mer vanlig å lese psykologiske thrillere som er litt over the top, men denne var mer nøytral.

Enken er god lesing hvis man vil ha en mer hverdagslig thriller med vanlige karakterer, som tviler på sin egen realitet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Denne avbrøt jeg. Etter ca. 60 sider da jeg så at bokelsker Rosa99 skrev at den ville fortsette i samme repeterende og detaljerte stil i ytterligere 60 sider (av totalt 187 sider). Dessuten er boken, for å si det litt klisjeaktig, for amerikansk for meg. Ved nærmere ettertanke er det noe med tilnærmingen og de holdningene boken reflekterer. Satt på spissen er det hele svært individfokusert og rommer en form for fornektelse av alvorlig sykdom og død.

Jeg opplevde noe av det samme da jeg leste Natten. Søvnen. Døden. Stjernene av amerikanske Joyce Carol Oates, som jeg fullførte.

Jeg er blitt for gammel til å lese bøker som ikke gir meg noe.

Varer noen vennskap evig?

På flyttefot
Frank sliter med å finne seg venner fordi de flytter så mye. Foreldrene hans lever av å renovere gamle bygg som er verdt å ta vare på. Så de eneste vennene han har er bøkene som han sluker, og denne gang har de lovt at de ikke skal flytte mer. Inntil noen tipser dem om et fyrtårn i Florida. Etter mye om og men, blir det nok en gang flytting, og de setter i gang med å renovere fyrtåren de også skal bo i. Som et plaster på såret for at de flytter nok en gang, skaffer foreldrene Frank en hund som han kaller Mary Shelley.

Oppholdet i Florida går ikke helt knirkefritt. Under renoveringen møter foreldrene på mange utfordringer, som fører til mange hissige krangler. Derfor er Frank på mange utflukter og da møter han på en ung jente i merkelige, gammeldagse klær. Etter hvert oppdager han at han er den eneste som kan se henne. Hun har ingen minner fra den tiden hun levde. Det eneste hun vet er at det hviler en forbannelse over stedet, som også gjør renoveringen ekstra vanskelig. Klarer Frank å hjelpe henne med å få tilbake minnene fra hennes eget liv, og klarer hun å hjelpe ham med å heve forbannelsen, slik at han kanskje slipper å flytte igjen? Blir hans eget liv noen gang normalt igjen?

Sjarmerende og vanskelig budskap
Likte budskapet i boka om enshomhet og ufordringen med å beholde vennskap. Bøker gir godt selskap, så ser den, men det blir kanskje ensomt i lengden? Samtidig er det ikke Frank sin skyld at de må flytte mye, da han er for ung til å bo for seg selv.

Liker horror som finner sted ved kysten, men dette ble vel slapt, selv til barnebok å være. Karakterene var noe flate og man ble ikke akkurat godt kjent med dem, og savnet mer sted og værbeskrivelser. Det ble tidsvis noe monotont og forutsigbart i det hele. Syntes også mange av horrorelementene var typiske, noe som var skuffende. Men likte vennskapet til Adam og denne jenta som var både sårbart, forsiktig, og den svake troen om å stole på noen. Noen ganger må man ta sjansen.

Kanskje småskummel bok for barn, men for voksne kan handlingen virke noe lett, fluffy og lite overraskende. Likte heller ikke lydbokinnleseren da han skulle imitere en jentestemme, noe som var grusomt å høre på. Tror ikke jeg ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den som papirutgave, heller. The Curse on Spectacle Key hadde et godt budskap, men var dessverre kjedelig å komme seg gjennom.

Denne hørte jeg på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Claire Douglas er kanskje ikke et navn man legger merke til, da hun skriver mer stillferdige thrillere.

Dette er den andre boka jeg har lest av henne. Tidligere har jeg lest Ung kvinne forsvunnet som var hennes debutbok, og må si at jeg likte Paret i nummer 9 bedre.

Overraskende funn
Paret i nummer 9 er om et ungt par. De er bare tjuefire år gamle, men de er allerede svært ansvarsfulle. Begge er i fast jobb, de har overtatt huset til Saffrons bestemor på landet, de venter et barn, og ting blir ikke helt det samme da arbeiderne finner to lik i hagen. Huset er i ferd med å bli pusset opp, og man vet aldri hva man kan finne da. De to skjelettene som ble funnet, skal ha ligget der i over tretti år. På grunn av funnet, vil politiet snakke med Saffrons bestemor, siden hun er husets eier. Problemet er at hun bor på et hjem fordi hun er dement. Hun har sine klare øyeblikk, men de forsvinner raskt. Det spørs hvor mye de kan stole på svarene hennes. Samtidig får Saffron og Tom besøk av Saffrons mor. Hun bor i Spania og ser dem ikke så ofte, men når hun besøker dem, kan hun ta noe plass. Vil ting roe seg ned for gravide Saffron, og er det å bo på landet egentlig idyllisk?

Dette er en bok som består av et stort persongalleri, og som hopper frem og tilbake i tid. Man blir blant andre kjent med en ung versjon av Rose, som er Saffrons bestemor, som møter mystiske Daphne. De innleder et forhold som de må holde hemmelig siden samfunnet hadde et snervert syn på den tiden, og det virker også som om de begge flykter fra noe eller noen. Spørsmålet er om de kan stole på hverandre eller ikke.

Kan leses som en psykologisk thriller
Boka er stemplet som krim, mens syns den heller mer mot psykologisk thriller da politifolka er mer i bakgrunnen, og vanlige folk er mer i fokus. Historien er svært dyster og tar for seg noen aktuelle og alvorlige temaer. Den var også svært fengende lesing, så det var så vidt jeg ga den en femmer. Bare synd at det var fortellerstemmen som trakk det noe ned. Handlingen er svært mørk og dyster, men fortellerstemmen ble en smule fluffy. Det skapte på en måte stor kontrast. Usikker på om det har noe med oversettelsen å gjøre, eller ikke. Følte ikke at fortellerstemmen passet til handlingen. Det andre som trakk litt ned var at det var synd at Rose og Daphne ikke fikk mer plass i handlingen, for syntes de var mer spennende å lese om dem i stedet for Saffron og Tom. Er det en ting jeg er lei av å lese om i thrillere, så er det gravide karakterer. Det har det vært mange av i det siste. Skjønner det er en naturlig del av livet, men det er ikke et tema som er interessant å lese om ....

Bortsett fra disse tingene, var dette en fenglende thriller, og likte måten Claire Duglas bygget opp historien på. At boka blefortalt fra forskjellige perpsektiver, er noe jeg har sansen for. Da føles det mer ekte. Så er glad jeg ga forfatteren en sjanse til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

POP-UP-lesesirkel! I januar 2024 arrangerte Piippokatta en lesesirkel der vi leste og diskuterte Gjenferdet av Alexander Wolf. Lesesirkelen med mange interessante innlegg finner du her. og i hovedtråden her.

Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.

Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.

Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.

Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.

Når Norge rammes av trusler ...

Patrioter er en bok som kan leses både som krim og thriller, da den overlapper begge sjangrene. Den beskriver et realistisk bilde på hvordan ting er i verden i dag, og hvor raskt det utvikler seg.

Stort persongalleri på godt og vondt
I denne krimthrilleren blir man kjent med mange karakterer, og det skiftes perspektiv hele tiden. Man blir kjent med Jens Meidell som er "alenefar" og som er en smule bekymret for sin mor, da hun viser tegn på at hun kanskje er i ferd med å bli dement. Hun var Arbeiderpartiets første kvinnelige toppleder, og Jens leker litt med å tre inn i politikken selv, da Christina Nielsen vil samarbeide med ham. Hun er en bestemt kvinne som mange har en del meninger om. Selv om de er på "lag" møter de to på en del utfordringer. De er ikke bestandig enige. En annen karakter som har en stor rolle i boka, er Martin Tong som tidligere var i PST, men som har valgt å trappe ned og jobber nå i politiet. Men da det blir gjort et grufullt funn, trenger Liselott en partner, og Martin Tong havner på en måte i PST igjen.

Har fått med meg at Patrioter er blitt en svært populær bok, og skjønner godt hvorfor. Boka består av flere aspekter som kanskje flettes sammen, og temaene er skremmende relevante. Norge har stort sett vært et lite og trygt land, men i det siste har det vært noen uroligheter, så helt trygg kan man ikke være her, heller. Noe Patrioter gir et realistisk eksempel på.

Johnsrud skriver godt og liker at handlingen blir fortalt fra flere perspektiver, noe som gir det et ekte preg. Noen av dialogene kan kanskje virke noe gjentakende, og det er noen tørre partier her og der, men det må man regne med i de fleste bøker. Kapitlene er stort sett korte, og nedtellingen til stortingsvalget, gir handlingen et troverdig preg.

Noen karakterer var mer interessante enn andre
Likevel ble jeg ikke helt revet med. Til tross for godt språk og levende karakterer, ble Patrioter for min del en smule tørr. Jeg synes at politikk og terrorisme er interessant, men personlig hadde jeg nok foretrukket handlingen på skjerm fremfor i bokformat, da det ble noe gjentakende og ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med. Jeg foretrakk Jens Meidell fremfor Martin Tong, for syntes at Meidell hadde flere lag og det var en karakter jeg ble mer nysgjerrig på.

Sier ikke at dette er en kjedelig bok, men er ikke så interessert i kunstig intelligens og algoritmer, da jeg burde egentlig være det i disse tider, men interessen for det er bare ikke der. Syntes det var mer fascinerende og fengslende å lese om terroristene/høyreekstremisme siden det dessverre er en stor vekst av det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.

På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»

Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?

Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.

John Stuart Mill, 1867