Litt usikker på om overskriften er treffende, men uansett: For ikke så lenge siden leste jeg "Tusen Strålende soler" og elsket den. Nå holder jeg blant annet på med "Noen kjenner mitt navn" og liker også den veldig godt. Jeg kjenner at jeg i det hele tatt er i veldig humør for å lese de langstrakte fortellinger for tiden, det vil fortellinger som gjerne spenner over flere tiår og generasjoner, gjerne fra fremmede kulturer og som er gripende og gode.
Jeg har "Huset ved Moskeen" på vent, da jeg opplever den som en slik bok ut fra det som står på omslaget. Og "Morgen i Jenin" står på ønskelisten. Har dere andre tips til bøker jeg kan lese?
For å komme med et kort utdrag fra mitt innlegg litt lenger oppe; det vil med andre ord si at vi kan klassifisere Bjørnebo og Austen som kiosklitteratur ;)
Kiosklitteratur er som sagt ikke noe dekkende begrep lenger.
husmorporno var et begrep som ble brukt blant annet om serieromaner tidligere fordi det, faktisk, var et uuttalt krav om at det måtte være en erotisk scene med i hver bok. Det er ikke lenger tilfelle, og i mange av seriene jeg følger kan det gå flere bøker før det i det hele tatt er noe sex ;)
Og jeg vil presisere at jeg snakker om serieromaner. Superstjerne, Harlequin m.m har jeg ikke lest på mange år, så der kjenner jeg ikke til "ståa" ;) Skal jeg lese porno, går jeg til helt andre verk enn serieromanene. De er temmelig tamme på det punktet nå.
De stativene med ti på topp som man finner i kiosk eller dagligvare i dag representerer ikke de faktiske ti på topp bøkene i Norge. DN og Bok og Samfunn har hatt flere artikler på dette den siste tiden. Det er kun bøkene til de kjedene som har kjøpt seg tilgang til å distribuere der som er med på den skalaen, ikke de andre.
Man kan mene hva man vil om serieromaner og dets like, men kiosklitteratur er ikke lenger et dekkende begrep, som du er inne på. Det selges veldig mange typer bøker i kiosk i dag, også Austen. Bjørnebo med mer. Forfattere som Frid Ingulstad selger heller ikke mest gjennom kiosk, hovedparten av hennes bøker selges gjennom bokhandelen.
Underholdningslitteratur er et begrep jeg har lest brukt, og som jeg mener er mer dekkende.
En annen ting som også kan være verdt å ha i mente er at mange store forfattere har begynt med å skrive underholdningslitteratur. Dickens og Collins er ett eksempel, deres fortellinger var ikke vel ansett av litteratureliten da de utkom.
For min egen del har jeg alltid ment at det er viktigst at folk leser, ikke hva de leser. Og jeg personlig koser meg med alt fra Isfolket til Bjørnebo. Jeg er slettes ikke forundret over at serieromaner selger så godt, de er spennende, har romantikk, dramatikk, en dæsj historie slik at man kan drømme seg bort til svunne tider og de skaper leseglede.
Jeg synes også dette er en spennende diskusjon. Jeg lagde for en stund tilbake en diskusjon her inne hvor jeg skrev at jeg synes det er fascinerende hvordan noe blir bestselgere og andre ikke. F.eks Stieg Larsson sine bøker, som jeg opplevde som dårlig skrevet og uengasjerende. Og Twilight fenomenet.
Og skal jeg komme med noen som helst kritikk av bestselgerfenomener må det være at jeg skulle ønske media fokuserte litt mer på bredden, og ikke bare på forfatterne som tjener millionbeøp i året.
Det var kjedeleg, hadde sett frem til den serien, sjølv om eg misstenkte litt trash over den. Når eg tenker meg om er eg vel også ferdig med vampyrar for ei stund, så må omprioritere leselista for sommaren. Forslag?
Forresten, takk for linkane, var artig med eit gjensyn med karakterane frå true-blood, og eg likte særleg den med Eric og Pam, sikkert fordi dei er favorittkarakterane mine, hadde tenkt å vente til heile sesong 3 er kome ut før eg såg den, men trur eg får gå den lange vegen...
Buffylinken var utrulig vittig, lo høgt gjennom heile, og kunne kjenne meg igjen i ho. Han skodespelaren som har rolla til Edward er utrulig lite truverdig (dårleg!).
Matronene er stort sett ikkje så veldig arrogante, dei er berre veldig enige om at dei bøkene dei synes er bra er bra.
Veldig chic-lit. De første 30-40 sidene er dårlige, men etter det er den grei underholdning.
Eg er enig med deg Elianne. Men matrone-hierarkiet har lov til å vere litt arrogante ;)
Gode argument, og eg er naturligvis enig i at kiosklitteraturen "har vore" bøker av masseproduserande forfattarar som Ingulstad. Men eg er ikkje heilt enig i at dette er gjeldande no. Eg føler sjølv at begrepet kiosklitteratur har endra seg kraftigt den siste tida.
Du skriver at dersom kiosklitteraturen aldri hadde eksistert, ville mange mennesker aldri lest ei bok, og det er eg enig med deg i. Det er lettare (dette kan diskuterast) å gå inn i ein kiosk å plukke seg ut ei av dei 10 bøkene i hylla, (dette er vel gjerne eit utval av dei 10 mest solgte/mest populære bøkene som er i omløp - lat oss kalle det "populærlitteratur") enn å gå inn i ein bokhandel der valgets kvaler fort kan få deg til å spørre betjeningen om å anbefale ei bok (noko som igjen kan føre til at du sitter igjen med ei av kiosken sine 10 topp bøker).
Det eg meiner er at kiosklitteraturen i stor grad, gjenspeilar populærlitteraturen. Og då vert det klart at ein ikkje lengre vil finne f.eks Sandra Brown, og andre masseproduserte forfattarar på øverste hylle i kiosken, men heller forfattarar som Hislop og McCarthy, som absolutt ikkje fortjener å verte omtala som kiosklitteratur, men som for tida er ein del av populærlitteraturen, og dermed vert solgt over alt.
Men det er mulig eg tar litt feil når eg stiller den "nye" kiosklitteraturen på linje med populærlitteraturen.
Eg går vanligvis til bokhandleren når eg har lyst på nye bøker, men eg kan hugse 3 bøker som eg kjøpte på den lokale nærmat butikken: "Sahara" av Clive Cussler, "Øya" av Victoria Hislop og "Veien" av Cormac McCarthy. Dette er altså dei bøkene eg tenkjer på når du seier "kisoklitteratur".
Eg synes at både Øya og Veien var gode bøker (Sahara var eit heller dårleg kjøp). Eg har også snust litt rundt og ser at begge desse bøkene har ein stor "favorittprosent" blant "brukarar" her på bokelskere. Som følge av denne "empiriske" underøkinga, kan vi fastslå at det er mange som likar kiosklitteratur.
Du nyttar også ordet "husmorsporno". Eg er litt usikker på kva som ligg i dette begrepet, men det som slår meg er at det er bøker som viser eit omslag med ei (halveis avkledd) dame og ein (halveis avkledd) mann, som oser av lyst og begjær.
Eg hadde ei kristen jente i klassa mi på vidaregåande som las slike bøker. Då eg hinta til at ho kanskje kunne vere litt sex fiksert, fortalte ho at ho hoppa over dei kapittla der karakterane oppførte seg "uskikkeleg". Eg skjønte ikkje i utgangspunktet grunnen til å lese slike bøker, og endå meir i villrede vart eg når ho fortalte meg at ho hoppa over den saftigaste biten. Det er mulig at EG er sex fiksert, men eg ville anta at erotikken var den einaste grunnen til å lese slike bøker.
Enig, og meir sorg, frustrasjon og elende har du i vente i dei neste 2 bøkene =)
No har ikkje eg fullført anna enn den første Anne Rice boka, som eg synes var grei om ikkje fantastisk. Eg er generelt ikkje så glad i vampyr-seriar, foretrekker lange episke seriar med magi og mystikk.
Men no hadde eg gleda meg litt til Sookie-serien, vart hekta på tv-serien, som var veldig bra. Eg er godt nøgd så langt, etter 150 sider av første boka. Men du meiner serien ikkje er så veldig bra? Kva inntrykk sitter du igjen med? Var den verdt tida det tok å lese den?
Ja eg prøver stort sett å lese bøkene på orginalspråket, med mindre dei er oversatt frå eit språk eg ikkje er stødig i (rettelse: ikkje kan), då er det like greit å lese boka på norsk synes eg.
Etter at eg no er ferdig med siste boka er eg vel i grunnen enig i at Edward er den som passar best for Bella, men eg likar han framleis ikkje ;)
Eg synes at kjærleiken som vert skildra i Twilight serien, kanskje også er litt ironisert. Når ein er ung og full av hormoner og opplever sin "første kjærlighet", trur vel dei fleste at den vil vare evig, men dette er vel skjeldent eit faktum. Men Meyer har vel gjort eit forsøk på å gå eit steg lengre enn dette kanskje.
Enig i at skildringa av karakterane er svært ujamn. Eg meiner å hugse at eg likte Alice i den første boka, men i dei 3 siste synes eg ho var tåpleg og masete.
Absolutt eit poeng! Personleg hadde eg litt følelsen av at han allereie hadde bunde seg til ho, men det var vel kanskje berre denne forelskinga.
Enhjørningen er ei flott novellesamling, personleg synes eg dei 2 første historiene er langt betre enn dei 2 siste.
Til lange, late dagar, er det viktig med lange, gode bøker, og eg ser du er glad i fantasy så då kan eg anbefale eit par frå denne genren.
George R.R. Martins serie "the song of ice and fire", har blitt omtalt som sopranos i middelalderen, og er ei fantastisk forteljing om maktkampen i det krigsherja Westeros. Dette er min favoritt fantasy serie, grunna den ubarmhjertige realismen, og det at boka ikkje har noko typisk svart/kvitt persongallerie, der karakterane anten er svært gode eller svært vonde, nei her er det mange obskure gråfargar.
Dersom du ikkje synes brutal maktkamp er heilt deg. Kan du prøve deg på Robert Jordans "Wheel of Time". Dette er ei lang episk forteljing (12 av 14 bøker er utkomne), der kampen mot "The Dark One" står sentral. (12 bøker +2) vi følgjer den unge helten Rand al' Thor på hans ferd for å redde verden mot mørkets herskar. Det kan høyres litt klisjeaktig ut, men det er ein spennande og solid serie.
Vart ferdig med "Breaking Down" nett no, men er endå litt usikker på kva eg synes om den, må gjerne gå nokre dagar før sanesinntrykka er på plass ;)
Enig i at Edvard er lik Mr. Darcy (endå ein ulideleg karakter :P), og eg synes at både "New Moon" og Breaking Dawn, minne ein del om Shakespeare sin dramatikk. "Eclipse" er vel den einaste av bøkene som ikkje baserer seg på ei anna bok, sjølv om den stadig reffererer til ei (huskar ikkje kva den heite).
Enig i at "The Short Second Life of Bree Tanner" var eit friskt innpust i serien, men eg synes at "slaget" burde vore skildra frå Bella-vinkelen. Tenker meg at dei gjer den vrien i filmatiseringa. Men der har ein vel ein meir refererende synsvinkling.
Eg trur ikkje eg kjem til å lese "The Midnight Sun" med det første, sjølv om karakteren Edward muligens vil fremstå som meir likandes frå hans eigen ståstad. Var dette den boka Meyer avbraut grunna lekasje?
Det som slo meg var at det kunne vore nyttig, i første omgang, å lage grupper som rettar seg mot ulike bokgenrer. Då kan ein knytte bøker som høyrer til same genrer (eller som har same emneord) opp til gruppa slik at innlegg som blir posta av bøker i desse genrene vert tilgjengleg for alle som er med i den bestemte gruppa.
Sjølv likar eg til dømes å diskure fantastisk litteratur. Å lage ei hovedgruppe som rettar seg mot denne genren kan då vere det første steget. Vidare kan ein dele hovedgruppa inn i ulike undergrupper, som f.eks: anbefalingar, diskusjonar om karakterar i bøkene, ulike forskyggingar og observasjonar ein har oppdaga, som kan vise til hendingar i seinare bøker, osv...
Nokre forslag:
Kva skjer når ein opprettar gruppa?: Ein skriver ei skildring av kva ein ønsker å oppnå med denne gruppa. T.d. Lese klassikere ilag, som ei lesegruppe, diskutere etterkvart som ein les. Eg synes ikkje at grupper skal ha "leiarar", men at dei skal vere opne for alle. Det kan vel heller vere ein utkastings mulighet på linje med varslinga av upassande innlegg, som vernar mot usaklege innlegg, og spam av eigne dikt.
Kva skal skje når ein klikker seg inn på ei gruppe?: Same som "startsida til bokselskere", ein får sjå dei siste diskusjonane/kommentarane. Kanskje ei medlemsliste.
Kva kan ein sjå/gjere inne på gruppa si side?
Kanskje muligheten til å ha litt meir intime diskusjonar som berre medlem av gruppa kan lese og kommentere. Elles vert det vel som nemnt tidligare å diskutere meir målretta om emner, bøker, genrer som ein er opptatt av.
Kva skal ein ikkje kunne gjere på gruppa si side: Einaste som slår meg er at det bør vere forbud mot å poste eigenproduserte, flåsete dikt, med dårlig rim og innhald.
Kva skal det innebære å opprette ei gruppe? ...
Kva skal det innebære å melde seg inn i gruppa. Innsyn i dei siste diskusjonane/kommentarane. Mulighet til å kommentere sjølv (kanskje).
I bunn og grunn synes eg ideen med grupper, er god, men ikkje noko eg eigentleg saknar, eg synes bokelskere er eit fantastisk tiltak slik som det er. Eg veit ikkje om forslaga mine bugner ut i noko som kan gjennomførast, men eg ser for meg at gruppene kanskje kan lage litt betre oversikt, og gjere at folk lettare kan finne diskusjonar og bokelskere med same sinn.
Ja då var du heldig så slapp å vente. Sjølv snubla eg over den første boka då den kom ut, og utgjevinga av "Fortsettelsen" var eit høgdepunkt på linje med Harry Potter utgjevingane. Men "Slutten" gjekk det fleire år før eg tilfeldigvis kom over i ein butikk, og sjølv om eg slukte den ganske raskt var den ein skuffelse. Eg syens det heile vart for enkelt, at dei vonde utbalanserte dei gode i alt for stor grad, og måten dei gode til slutt vant på var litt lite oppfinnsom.
Det eg likte var korleis Hellheimer? (han tyske eventyraren) mysteriet vart knytt opp mot munkane i Ankh Mapur, det var ei fin vending. Men at "Han som gjør galt verre" skulle redde dagen, den tok eg ikkje. Sluttslaget burde også vere litt meir episk.
Men for all del, bøkene er svært vittige. =)
Flott du er enig. Har byrja så smått på "Breaking Dawn" og synes den er treig, men eg har bestemt meg for å fulføre.
Lurer også på om grunnen til at eg likar Eclipse betre enn dei 2 første er fordi eg las den på engelsk. Eg har ein misstanke om at oversettinga var litt tynn, men slik er det vel med ganske mange bøker dessverre.
Må kverulere litt på den der sunt/usunt greia (sjølv om eg er enig, og sjølv om det er lite maskulint og lite modent å diskutere tenåringsromanser).
Eg synes karakteren Edward er heilt grusom, muligens fordi eg ikkje tåler trynet på han skuespilleren som har rolla som han i filmene, men mest fordi han er irriterende. I grunnen når eg tenker over det så er det ingen av karakterene i bøkene eg liker spessielt godt, men eg står på mitt når det gjelder valget varulv foran vampyr ;) iallfall i denne bokserien.