Bokelskere.no

Jeg likte denne veldig veldig godt. Har skrevet om den her: http://knirk.wordpress.com/2010/08/23/sirkelens-ende-tom-egeland/

Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt - spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?

Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer.

At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning.

Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi.

Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.

Her har jeg skrevet mer om boka: http://knirk.wordpress.com/2011/02/21/flugtamjaren-erik-wahlstrom/

Det er faktisk en veldig merkelig opplevelse å lese ‘Korea’. Tidvis rører fortellingene meg så dypt at jeg må ta små pauser, og jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor. Det er noen setninger innimellom som gjør at små ord får stor slagside. Mæhle skriver med et blottlagt språk, han virker uredd i forhold til å skrive så nært, direkte og åpent. Han tar en slags risiko ved å gjøre det, han blottstiller seg på en måte som er ulikt andre norske samtidsforfattere (som jeg har lest). Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/17/korea-lars-maehle/

Jeg likte boka godt, men synes den også var vanskelig å forstå. Det er så vanvittig mange personer, referanser og surrealistiske krumspring at det er vanskelig å gripe noen helhet. Det er kanskje ikke meningen heller. Neil Gaiman må ha gjort litt av en research for å skrive denne romanen. Jeg kan jo nevne at mannen min leste den og mener det er en av de beste bøkene han har lest.

Okei! Takk for tips!

Er det tre til etter Asssassins bøkene?

Dette er bok nummer to i The Farseer Trilogy av Robin Hobb. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer.

Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten).

Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.

Det er lenge siden jeg har lest noe som har truffet meg så veldig i hjertet. Alt er på plass i denne boka, den rommer så mye. Forfatteren har et godt språk, det er ganske poetisk, men samtidig ujålete. Det er fine og sammensatte karakterer i boka. Det gjør at vi kan lese om tematikken på nytt (vi har kanskje lest nok fortellinger om 2. verdenskrig og motstandskampen uten at nye perspektiver introduseres). Lillegraven gjør menneskene fulle av motsetninger og overraskelser, og hun skildrer menneskene så utrolig godt. Så nært, så nært, men samtidig uten å avsløre for mye. Her finner vi mesterlige og komplekse karakterskildringer. Samtidig forteller hun en spennende historie. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Jeg har omtalt boka på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2011/01/11/mellom-oss-ruth-lillegraven/

Jeg likte konseptet, jeg likte plottet, jeg likte universet som Robin Hobb skaper. Det ligger et godt driv og et fint univers i bunnen, men tidvis er Robin Hobb litt kjedelig. Jeg synes kanskje den største svakheten hennes ligger i karakterskildringene. Jeg får aldri helt tak i personene. Jeg klarer liksom ikke helt å se de for meg. Det mangler noe i forhold til etableringen av de forskjellige personene – de kommer ikke til meg når de introduseres og da blir de hele veien litt diffuse. Og det gjør seg ikke i fantasy. Synes jeg.

Lest! Fantastisk! Boka bekrefter at det lønner seg å lete etter perlene i fantasysjangeren. Boka er velplottet og bugner av fantastiske karakterer. Og ikke minst; forfatteren er morsom! Jeg har skrevet mer i bloggen min her: http://knirk.wordpress.com/2010/12/29/the-lies-of-locke-lamora-scott-lynch/

En kjempe fin bok om kvinner gjennom hundre år. Man får vite hvordan kvinner på kysten i Nord Norge hadde det i gamle dager. En flott bok, som er veldig bra skrevet.

Fint og høre at det er flere enn meg :) "Nattefokk" traff ikke meg heller. Tror det har noe med at "Skumringstimen" tross alt er en krim, med elementer av overtro i, mens "Nattefokk" kun handler om spøkelser og overtro, og har et bittelite element av krim i seg. Objektivt sett er sikkert boken grei nok, men jeg hadde forventet mer krim!

Jeg synes denne boka er god, god og bare god. Den handler om å være syk, men den handler også om at kategorier vi opererer med (f.eks. syk eller frisk), kanskje er glidende overganger, så den som er syk alltid også er litt frisk, og den som er frisk alltid også er litt syk. Derfor tror jeg ikke skildringen er urealistisk. Er det ikke et gammelt ordtak som omhandler at geniet og galskapen går hånd i hånd? Jeg tror det er noe sant i det. Grimsrud skriver sterkt, nært, humoristisk og utrolig bra. At denne er dobbelt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris er svært forståelig. Synes jeg.

Barnepiken av Kathryn Stockett får min stemme :)

Hei! Jeg synes det er rart at bøkene som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris ikke ligger her. F.eks. Harald Voetmann sin "Vågen" og Sonja Nordenswan sin "Blues från ett krossat världshus". Jeg får ingen treff når jeg søker dem opp. Ellers må jeg få skryte litt av Bokelskere.no - det er et bra sted.

Pullman sin serie er verdt lesetiden, selv om jeg ikke er 100 % fornøyd med hvordan serien slutter. Husker jeg slukte disse for noen år tilbake :) Men jeg kan skjønne at du syns den er treg å starte på.

Jeg bestilte denne boka for lenge siden og så har den blitt stående i hylla. For en tid tilbake tok jeg den fram, og bladde opp på første side. Der var et fotografi. Et fantastisk fotografi av Gertrude Stein og hennes Alice B. Toklas. Det ligner nesten et brudebilde. Gertrude sitter på en steinmur i en slags kjole? nattkjole? og Alice står ved siden av i en hvit kjole med blomster på. Hun holder en bukett roser? peoner? i armene og hun ser ned på Gertrude med et så fint blikk. Gertrude ser i kameraet. For et bilde! Det gjorde noe med meg. Jeg deiset ned i en stol og begynte å lese om Gertrude Stein og Alice B. Toklas’ liv og samliv i denne lille boka skrevet av Janet Malcolm.

Det er en slags biografi, men så er det ikke det likevel. Boka er delt inn i tre deler, og tar for seg ulike temaer knyttet til Stein og Toklas’ liv og Stein som forfatter. Vi får høre om hvordan disse to jødiske lesbiske kvinnene kunne komme seg trygt gjennom krigen da de bodde i Frankrike. Vi får høre om Steins konservative holdninger, om hennes forhold til litteratur, og om hvordan Stein og Toklas’ til tider merkelige samliv utartet seg, sett fra folk utenfra.

Boka er fin. Man kommer innunder huden på de to uten at det blir spekulativt. Samtidig blir det litt for smalt for meg, særlig delene hvor Malcolm tydeligvis går inn i en allerede etablert litterær diskurs rundt Stein og en mann ved navn Katz som visstnok sitter på Steins upubliserte notatbøker. Interessant det, men det blir litt for detaljert i forholdt til at jeg ikke kjenner Stein spesielt godt fra før. Likevel er boka god. Malcolm skriver utrolig godt og har et nydelig språk.

"Jeg har sovet bedre enn noen gang etter å ha gjort øvelsene i boka"

Jente med TS og ADHD

"Er man deppa, kan man få positive tanker gjennom boka"

Gutt med TS og ADHD

Les flere sitater om boka her:

http://www.boksok.no/default.aspx?menu=10&id=510

Ja, men jeg vil også ha kul bokhylle på bloggen min. Hvordan skal du fikse det da? ;o)