Bokelskere.no

Kontrollen av kvinners seksuelle ærbarhet er helt sentral for familiens anseelse og oppfattes som et kollektivt anliggende. Ryktespredning fungerer dermed som en form for gruppekontroll av den enkelte unge kvinne og hennes familie.

Jeg mener det er på høy tid å ta spørsmål om tvangsekteskap og æresvold opp på en annen, mer robust og fryktløs måte. Vi kan ikke la de unge stå alene med sin frykt. Her må Norge som samfunn ta et felles løft. Vi må kunne si at æresvold er kvinneundertrykkende uten å bli kalt rasister. Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap, misbruk og vold mot kvinner i minoritetssamfunn. Dersom vi bekymrer oss for å fornærme minoriteter ved å kritisere æresdrap, vold og undertrykkelse, er vi medvirkende til opprettholdelsen av vold, misbruk og restriksjoner i kvinners liv. Vår stillhet gir volden grunnlag for å vokse.

Norge lot foreldrene mine komme hit som reelle flyktninger, ga dem tilgang til det meste uten å kreve noe tilbake. Noen burde fortalt at mine foreldre måtte endre seg og tilpasse seg den norske væremåten. De burde ha krevd det, ikke minst på grunn av oss barna.

Det å bli sveket er vanskelig å mestre. For i sviket ligger tap av tillit og illusjoner. Grunnleggende verdier som ærlighet og redelighet settes i spill, og når man blir sveket, kan man føle seg verdiløs, som om ingen lenger bryr seg. Noen beskriver svik som en kontrakt som brytes. Den ene parten blir sittende igjen med sorg, smerte og følelse av tap. Den andre går gjerne videre som om ingenting har hendt.

I usually say I hate Biology, but it's possible we just got off on the wrong foot. My teacher, Mrs. Brown, completely lives up to her name: she is addicted to self-tanner and Crest Whitestrips, and spends a lot of time talking about her favorite spots in the Caribbean instead of helping us prepare for the next day's lab. I think it's fair to say I'll be teaching myself about cell division, but I'm totally set if I need to plan a vacation to the Bahamas.

Det foregikk så mye raping og fising på rommene på Grand at det antakelig var et større problem for miljøet enn svevestøv fra dieselbiler.

Det bør være større takhøyde i politiet. Det må være plass til kreative sjeler som stiller spørsmål og som ikke godtar tradisjonelle løsninger for tradisjonens skyld. Vi trenger folk som tør å utfordre både systemet og lederne.

Politiets oppgave er å forebygge at alvorlige kriminelle handlinger rammer publikum. Hvis det derimot skjer, skal vi ha gjort alt som er mulig for å oppklare og iretteføre handlingen. Jeg mener derfor at vi til enhver tid må sitte på oppdatert informasjon om alle relevante miljøer som kan påføre publikum, samfunnet og politiet store utfordringer. I klartekst innebærer det breddeetterretning, gode kriminalanalyser og det å alltid fokusere på strategiendringer - det må være endringsvilje i egen organisasjon.
Politiet har ikke råd til å bli en stillesittende aktør. De siste årene har jeg observert en mer avventende strategi og holdning. Det liker jeg dårlig.

Jeg mente at nok var nok. De mest slitne gatetraverne er våre mest sårbare samfunnsmedlemmer, det bør være et helsemessig tilbud til dem. Ingen er tjent med at politiet raserer det vesle livet de har og gjør hverdagen ekstra vanskelig. Jeg ville at Oslo-politiet skulle heve blikket og angripe omsettere og importører og fokusere på å beslaglegge større kvanta - før stoffet traff gatene.

Plutselig våkner man en morgen og har fått grått hår. Man hopper ut av sengen og stirrer inn i speilet, men det nytter ikke å rope om hjelp.
ELLA, 6 ÅR

I gamle dager giftet de seg med folk de ikke kjente. Med vilje ...!
TOBIAS, 6 ÅR

For å få barn må faren bedugge moren, eller noe i den duramitten der.
TIRIL, 7 ÅR

Jeg er blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spesielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kriger med omhu.

Da jeg jobba som mest, ble det nesten en besettelse, jeg trodde jeg var uunnværlig. Jeg ville bli en politimann som utgjorde en forskjell, jeg ville bli best på det jeg dreiv med. I de tidligere årene jobba jeg i et miljø og en kultur der alle tenkte slik, og det prega valgene jeg gjorde.

Politiyrket er allsidig, det holder ikke bare å utøve skjønn, du må være en menneskekjenner, rett og slett en god psykolog. Og du må være synlig, til stede der det skjer, og mens du er der, må du snakke med folk, ikke bare til dem. På Nesodden snakka ordensmakta med alle, betjentene ble kjent med borgerne. Det medførte at innbyggerne følte seg trygge, de følte seg passa på. Det er jo litt av meningen med å ha politifolk i arbeid.
Du skal føle deg trygg. Politiet skal skape tillit.

Personligheten min er ikke tilpasset alltid å bli fortalt i detalj hva jeg skal gjøre og når. Hvis det i tillegg skjer på en nedlatende eller urettferdig måte, så stopper det opp inni meg.