Svært lenge siden jeg har lest en bok om Thygesen sist og jeg er usikker på hva jeg mener om både denne boka og om Thygesen.
For det første er vel ikke denne intrigen av de aller beste; fotballspillere og gammel mann drepes i stille kystkommune i Østfold. Hvem er morderen? Thygesen trekkes inn, sakte men sikkert.
Thygesen er nå blitt over 70 år, har vært gjennom kreftbehandling og har hjerteproblemer. Han er fortsatt raddis som stemmer rødt; han røyker sin Teddy (sic!) og drikker sin vin og sin hjemmelaga Calvados. Han blir litt vel karikert for meg. Kan ikke huske at han var sånn? Er det bare det at det er lenge siden jeg har "møtt" han?
Synes også at romanen skjemmes av gjentakelser, gjentakelser, gjentakelser. Ja, jeg har skjønt at Thygesen kan mye om fotball, ja jeg har skjønt at han liker alkohol. Er det troverdig at en person med hjerteproblemer og helbreda kreft røyker og drikker såpass mye som Thygesen i denne boka? Skeptisk.
Hørte denne på lyd og Nergaard holder denne boka flytende, for å si det sånn. En teknisk feil på boka må skyldes slurv og er første gang jeg har hørt på produksjoner fra Lydbokforlaget.
Jeg trur neppe jeg vil lese flere nye bøker med Thygesen i. Går heller tilbake til de gamle.
Veldig sterk bok om Felicias barndom.
Det skjærer i hjertet å lese om hvordan barnet oppfatter sin situasjon, hva hun føler og hva som skjer. Det hun beskriver er omsorgssvikt på det groveste.
Rystende lesning er det. Såpass rystende at denne leseren ikke klarte å lese boka ferdig.
Det gjør for vondt.
Dette var en liten perle av en bok. Så enkel, så stillferdig. Men likevel dyp. For hva skjer når Jocelyne vinner i lotteriet? Denne enkle middelklassefruen uten behov for forandringer eller ønsker om at ting skal endres.
Nok en brilliant roman fra Helle Helle.
Hovedpersonen er nok en gang en kvinne som er ganske alene, og som betrakter verdenen rundt seg gjennom briller av ensomhet.
Kvinnene til Helle Helle har sin egen oppfattelse av hva som er viktig i livet; jeg-personen i denne boka, Dorthe, bruker en bisetning til å fortelle om aborten sin. Å reparere kjedet på sykkelen får til sammenlikning tre setninger.
Hvert ord i denne romanen er viktig. Hver setning vesentlig. Lavmælt om et litt kjedelig liv der det ikke skjer så mye på overflaten.
Stor fortellerkunst. Anbefales på det varmeste!
Har du gått for å gå, eller gikk du?
Jeg fortalte disse historiene for å vise at den store lykken som ligger i friheten til å kunne si hva vi vil slik vi vil, er uløselig forbundet med menneskets ære og verdighet.
Men i et undertrykkende samfunn er det noe fornedrende som ødelegger ens stolthet i det å endre og pakke inn ordene sine slik at alle kan akseptere dem, og i å opparbeide seg dyktighet på dette feltet, akkurat som om man pakker inn en ulovlig gjenstand slik at den passerer gjennom tollen.
Mange nasjoner utenfor den vestlige verdenen lever i dag mye fattigere liv enn de fortjener, fulle av skam, ikke fordi de har tankefrihet, men fordi de mangler denne friheten.
Jeg veit om folk som har snudd i kjøkkenbutikken fordi den eplekjekke selgeren sa "sjøkken" og ikke "kjøkken". Der gikk den butikken glipp av et salg på 100 000 liksom...
Jeg skjønner de som gikk godt. Det er noe med hvilke signaler en sender når en velger å ansette en som ikke kan snakke riktig enn si velger å bruke en skuespiller som ikke kan snakke riktig i en reklame. "DET ER IKKE SÅ NØYE" sier en da.
Det ER nøye. Språket ER nøye! Det har med respekt å gjøre i sin ytterste konsekvens.
Synes jeg da.
Og ikke la meg begynne på diskusjonen omkring stavefeil/gramatiske feil og bruk av dialekt på sosiale medier etc etc. Da blir vi aldri ferdige.
En tildels morsom bok men alt blir for overdrevet, En syttenåring, snart atten, som oppfører seg som en trettenåring. En gutt på tretten som tenker og kler seg som en gammel snobb. Det som gjorde mest inntrykk var 17-åringens dårlige selvbilde og problemene med å verdsette seg selv.
Jeg likte godt starten på boka, dette med å kunne kjenne følelsene til den som har laget maten. Om kokken er deprimert og glad. Og kunne smake hvor i verden maten er laget og hvordan. Men etter hvert ble boken kanskje litt sær.
Og endelig, ENDELIG, kommer bok nr 3! Den heter Fjellgraven. Gleder seg vilt!
For å kunne se den verdenen forfatteren har forestilt seg, og for å finne lykken i den, må man sette sin egen fantasi i sving. Siden den derved gir oss følelsen av ikke bare å være tilskuere til et oppdiktet univers, men en del av det, og til en viss grad dets skaper, inviterer teksten oss inn i en særegen, avsondret lykksalighet. Og det er denne private gleden som gjør det å lese bøker, det å fordype seg i verdifulle litterære verker, uunnværlig.
Å ha en bok i lommen eller i vesken, spesielt i tunge stunder, vil si at man alltid bærer med seg en annen verden, en verden som vil gjøre en lykkelig.
Det er andre måter å se det på ,andre vendepunkter jeg kunne peke på: elle, melle, deg fortelle: Da den bilen ettertente. Da han satte seg inn i førerhuset på lastebilen. Da jeg rakte ham whiskyen. Men jeg tror at det skjedde akkurat da, i det øyeblikket da han sto der, halvfull i regnet, og nikket. Og jeg tror at Ronsel ville si akkurat det samme, hvis du kunne spørre ham, og han kunne svare.
Komme over det? Jeg vet ikke om jeg vil uttrykke det på den måten. Når vi kommer over noe, går vi videre, vi legger det bak oss. Skal vi legge de døde bak oss, eller skal vi ta dem med oss? Jeg tror vi tar dem med oss. De følger oss. De blir hos oss, men i en annen form. Vi må lære oss å leve med dem og lære oss å leve med at de er døde.
Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. Da svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket . Vi anklager. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på.
Det reagerte jeg også på, Mari. Han kunne med fordel ha tatt seg bedre tid.
Utrulig hva en venner seg til, forresten...
Varmen strømmet fra hennes hjerte og gjennom kroppen hans, og han ønsket at hun aldri ville flytte seg. Han rettet seg opp. "Hjertet ditt. Jeg hører hjerteslagene dine."
Sansene våre elsker å føre oss på villspor, og øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn til hjelp. De distraherer oss. Vi elsker å bli blendet. Et menneske som blir for avhengig av øynene sine, neglisjerer de andre sansene - og da mener jeg mer enn hørselen og luktesansen. Jeg snakker om det organet inni oss som vi ikke har noe navn på. La oss kalle det hjertets kompass.