Bokelskere.no

Første bok i en serie om en jente som blir beskyttet av hennes nærmeste. Noe hun ikke finner seg i ...

Bestemt heksejente
Foreldrene sender tolv år gamle Zora bort til bestemoren sin i Paris. Grunnen er en heksejakt som pågår, og de vil hun skal være et sted hvor hun kan være trgg imellomtiden. Det spesielle med huset til bestemoren, er at det er usynlig. Bare de med magiske krefter kan se det. Samtidig opplever hun mas av bestemoren som ikke vil at hun skal være heks. Derfor gir hun henne en normal stil og tvinger henne til å gå på en skole med vanlige mennesker. Det er hennes måte å beskytte Zora på, ved å gi Zora et normalt liv og i håp om å forandre på oppførselen hennes. Noe Zora ikke liker, fordi hun vil være den hun er. Derfor prøver hun å finne en formel som kan gi henne den gamle stilen tilbake, og hun liker seg ikke på skolen sammen med de andre, bortsett fra en annen person som skiller seg ut.

Hvor lenge kommer hun til å bli hos bestemoren, og blir det noen gang trygt for henne å dra tilbake til foreldrene igjen?

Dette er en tegneseriebok med fantasyelementer. Ypperlig for de som liker å lese om magi og underlige karakterer. Noe man får her. Det skjer også mye på de 49 sidene, så dette er kort og effektig lesing. Et godt førsteinntrykk på en ny serie for barn og kanskje ungdom, også.

Herlige illistrasjoner
Illustrasjonene er laget av Ariane Delrieu og personlig likte jeg nok illustrasjonene noen hakk bedre enn selve handlingen, da handlingen kanskje ligner en del på andre fantasyfortellinger. Fargene er herlige og strekene livlige. Man blir også nysgjerrig på vennskapet til Zora og den andre personen. Er det et vennskap, eller bør hun være på vakt?

En noe typisk fantasyhistorie for voksne lesere, men garantert treffende for unge lesere. Spesielt hvis man vil ha noe lett, underholdende, servert med noe magi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Ikke spesielt uhyggelig, men underholdende og servert med et godt språk.

I 2023 leste jeg Silence for the Dead av henne, og ville lese mer siden jeg likte språket hennes så godt, og samme år leste jeg da The Sun Down Motel, som kanskje er den mest kjente boka av henne.

Livets tilfeldigheter
The Sun Down Motel er markert som horror, men det er heller mysterie med noen horrorelementer, så ren horror er det ikke. Den føgler to tidslinjer. Den ene tidslinjen er fra 1982, og man blir kjent med Vivian som ved en tilfeldighet havner i Fell, New York. Ved nok en tilfeldighet, tar hun over som nattvakt ved Sun Down Motel. Der har de både faste gjester, og noen nye. Hun får nyss om en i nærområdet som kanskje er en seriemorder, og begynner å jakte ham for å advare hans neste offer.

Deretter hopper man frem til 2017 da man blir kjent med Carly. Vivian var tanten hennes som forsvant, og ingen har funnet kroppen hennes. Politiet gjorde heller ikke særlig mye med forsvinningen, og dette skjedde da Carly var liten. Hun gjør sine egne undersøkelser, og hun får hjelp av to nye venner på laget. Hun er fast bestemt på å finne ut hva som skjedde med tanten hennes, uansett hvor risikabelt det er. Samtidig på motellet opplever hun merkelige, og overnaturlige hendelser. Prøver det å fortelle henne noe?

De som tror at dette er en det spøker på motellet bok, vil nok bli skuffet, for det meste av handlingen foregår utenfor motellet, så sånn sett er denne boka noe misvisende. Det er ikke mye horror, men mest mysterie, men det er ingen dårlig mysterie heller, for den som liker å lese om seriemordere.

Merkelig sak
Litt rart å lese om en jente som er på jakt etter en tante som forsvant som hun nesten ikke kjente, men samtidig interessant. Syntes også at tidslinjene blir vel like. Det er tydelig markert i hver kapittel, men likevel er det lett å blande sammen Carly og Vivian da de har de samme jobbene, og begge jakter på noen. Så savnet et større skille. Er også lei av å lese om jenter som trenger hjelp når noe vanskelig, og så kommer det en gutt som mer en gjerne å hjelper henne, fordi han får tidlig følelser for henne. Det er oppbrukt og har lest det samme mange ganger før. Det var litt av det i hennes forrige bok også, og håper at det ikke er slik i alle bøkene hennes. For hun skriver fantastisk godt, og ikke minst stemningsfullt. Det er lett å se for seg det hun beskriver, og og det er ikke mange dødpunkter.

Liker nok ikke The Sun Down Motel like mye som mange andre, for det ble noe typisk og opplagt, men selve saken var spennende å lese om. Hadde bare ikke sagt nei til enda mer horror, for det var det noe lite av. Likevel kjedet jeg meg ikke da dette var en stødig bok, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nye NOVA publiserte nylig en artikkel om gruppen også :)

https://www.nyenova.no/nicolai-lanserer-digital-samlingsplass-for-norsk-fabelprosa/

Herlighet. Nesten ti år siden sist jeg leste den første og den andre boken! Toern var ikke like morsom som enern, dessverre. Det var jo flere ting som fikk meg til å gapskratte, for det er rett og slett ikke til å unngå med Zofies verden. Det er en naturlov. Men enkelte typer vitser ble kleint nok gjentatt fra første bok, og det merket jeg litt for tydelig. Det var også enda flere vitser her inne som jeg ikke skjønte heller. Men denne boken kommer jeg fremdeles til å beholde, sammen med første bok. Og så får vi se, da, om ti år igjen, om jeg ler enda mer neste gang. Humor endrer seg jo gjerne med alderen. Så man vet aldri!

I've been following the Gatewatch members for years through Magic story, and I really enjoyed some of the artistry on full display in this book. I'm not sure what I initially expected, but I have mixed feelings about this because I have most of the cards in here, so I have, you could say, physical access to the art already, and I didn't get that sense of novelty or discovery. Flipping through the pages was simply like looking at my own card collection. There also wasn't much lore to be found in here either; only a few pages worth of text for each planeswalker. Other than that, I don't have much to say about it. It was okay and will oddly enough probably be better for someone new to the characters. Although not by a lot. They would be better off looking at some cards and reading character summaries online. So, I regrettably think I'm gonna sell my copy.

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Hei, alle bokelskere :)

Jeg vil bare si at jeg nylig har opprettet en gruppe som heter "Norsk fabelprosa" - på Goodreads.com. Gruppen er ment å være en hyggelig samlingsplass for alle som er glad i, eller nysgjerrige på, nettopp norsk fabelprosa. Hvis interessen er der, håper jeg vi kan få i gang lesesirkler også. Jeg har i tillegg begynt å lage en kjempestor oversikt over alle norske fabelprosa-utgivelser, som er inndelt etter sjanger. Har du tips til oversikten, hadde det vært flott. Foreløpig holder jeg meg til bøker for voksne og ungdom, men har tenkt å lage en egen oversikt over barnelitteraturen senere.

Mange norske fabelprosaforfattere har faktisk blitt medlem allerede, så hvis du også føler at du kan få både nytte og glede av gruppen, så er du hjertelig velkommen! :)

https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa

Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)

Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)

Har ofte lest gode horror bøker for barn. De skremmer ikke, men noen ganger byr de på en god historie. Denne hadde et godt utgangspunkt, men ble vel ikke helt fan av måten handlingen ble gjennomført på.

Mange tårer og tunge stunder
Draug er om en familie som har opplevd mye sorg. Adam og lillesøsteren Mia mistet faren deres i en ulykke for noen år siden, og nå har bestefaren deres gått bort. De har aldri hatt et nært forhold til ham eller bestemoren, siden de bor veldig langt unna. Det blir den verste jula, siden Adam har planlagt å ligge over hos en kamerat i jula hvor de skal spille døgnet rundt sammen med noen andre kompiser som også kommer. Men han får dessverre ikke delta, da de er nødt til å dra til bestemoren for å støtte jemme, og delta i begravelsen. Hele jula har gått i vasken. Hele jula er rar på grunn av den tunge stemningen. Ikke nok med det, det er også dårlig internetttilgang, så Adam får ikke spilt så mye, heller.

På besøk, blir han noe skremt av bestemoren sin. Hun er dement og babler mye. Hun babler mye om draug. Om mennesker som forsvinner, og hevder å se rare ting. Mens de er på dette øde stedet, opplever Adam og Mia merkelige ting. Er de trygge der?

Forutsigbart og småkjedelig
Har alltid hatt sansen for bøker med overnaturlige elementer, spesielt når de er gjort bra, og kommer med nye vinklinger. Noen ganger trenger man ikke annet mer enn en god, gammeldags spøkelseshistorie, for har sansen for den eldgamle sorten. Men her ble det dessverre altfor forutsigbart. Skjønner at jeg ikke er i målgruppa, men har dog opplevd gode bøker innen horror sjangeren for unge lesere, også. Er selv ikke så nøye når det kommer til måkgrupper. Men dette ble for forutsigbart og småkjedelig.

Det er jo vanlig at eldre søsken ofte tar ansvar for småsøsknene sine, men her fikk Adam vel mye ansvar. Skjønner at moren deres har opplevd mye sorg i livet, og mistet to viktige personer, men i boka opplevdes hun nærmest som fraværende, og Adam som tok ansvar for Mia nesten hele tiden. Syntes det var litt merkelig. Og hvor vanlig er det å si storebror i nesten hver samtale, eller stojebror som Mia sier, da hun ikke er gammel nok til å uttale ordene riktig, ennå. Det ble noe slitsomt.

Draug var en bok jeg gjerne ville like på grunn av folketro og overnaturlige elementer, men dessverre ble handlingen for typisk, og de uhyggelige hendelsene ble aldri helt uhyggelige. Hadde ingen problem med å slå av lyset etter at boka var ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?

En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.

Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?

En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.

Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.

Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Nå som det nesten er 15 år siden jeg leste Rutetid, følte jeg for å bla i boken igjen og se om det er like morsomt nå som den gang. Man kan nesten si at denne typen humor og disse stripene kommer fra en helt annen tid, nå som det i samfunnet vårt skjer så mye nytt og så mange endringer så fort. Men det er ikke bare samfunnet; Jeg har også endret meg siden den gang. Heldigvis oppdager jeg på ny flere striper å gapskratte av. Bortsett fra en og annen satanist eller øde øy-beboer så er det en uforutsigbar fryd å bla om til neste rute. Énruteformatet er friskt og raskt og artig, og selv om enkelte ting ikke er like morsomt lenger, eller ikke like forståelig (det var flere striper jeg ikke skjønte i det hele tatt), har jeg kost meg. Ja, noen stereotypier er gammeldagse og/eller oppbrukte og unødvendige. Andre holder koken fremdeles. I boken er denne Rutetid-stilen godt beskrevet: Her trer man inn i et «lett naive univers befolket av tjukke snauskaller, forsmådde ektemenn, skipbrudne skjeggebuser, formfullendte babes og sprenggale vitenskapsmenn.» (136), som alle ser ekstremt og komisk overdrevne ut. Frode Øverlis persongalleri blir jo fremstilt «så foruroligende plastiske og lite naturtro at man skulle tro alle figurene hans egentlig jobbet på et sagbruk innen forbudssonen i Tjsernobyl» (70), og sånt må man vel bare le av.

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

"Ondskap: en fantasy-antologi (2018) er noe så sjelden som en original, norsk fantasy-antologi for voksne. Jeg har prøvd å finne andre eksempler på dette, og Evigskogen fra 1990 (red.: Ingar Knudtsen Jr.) er det eneste andre eksempelet jeg fant. Med mindre noen som leser dette, har kjennskap til andre utgivelser, så må vi rett og slett erklære at dette er den eneste andre norske originalantologien med rendyrka fantasybidrag for voksne. På hele 33 år, altså! Det er på den ene siden nokså nitrist at vi ikke har fått flere slike antologier, men på den andre siden er det stort at vi endelig har fått muligheten til å lese en til. Den ene redaktøren for denne antologien, Linn Tesli, hadde altså observert noe lignende, for i forordet sier hun om norsk fantasy at hun «ser for lite av det i hyllene» og at norske lesere «ofte tyr til engelske bøker i mangel av et bredt norsk utvalg av fantasy». Selvfølgelig hadde flere fantasy-interesserte her til lands lest mer norsk fantasy om det hadde blitt utgitt!

(...)

Antologien består interessant nok av fire noveller i tillegg til hele seks romanutdrag. Det er på den ene siden naturlig at antologier inneholder bidrag med ulike kvaliteter, noe som jo generelt er en styrke ved slike prosjekter. Her er et relativt vidt spenn i hvordan bidragsyterne har tolket både fantasy og ondskap. Enkelte bidrag bugner over av fantastiske elementer, mens andre er mer lavmælte i sin bruk av slike. Allikevel syns jeg det kunne vært mer variasjon i setting og andre fantastiske elementer. Noe av det skyldes nok at romanutdragene ikke rekker å vise frem mer av verdenene de utfolder seg i. Det i seg selv har mest sannsynlig bidratt til å svekke min leseopplevelse og mine vurderinger av dem.

Ondskapen er også mer eller mindre tydelig og mer eller mindre intens, men etter å ha lest antologien er inntrykket mitt at bidragsyterne har lykkes i å gi en mangfoldig, nyansert og til tider dyp fremstilling av ondskap. Jeg fikk som oftest ikke mer sympati eller empati for ondskapens aktører, men historiene utfordrer forestillingen om et monotont, reaksjonært monster som liksom er underkastet en eller annen iboende og automatisk, utilgivelig og selvutslettende naturkraft inni seg. Den kan virke fjern og ekstrem, men man får en påminnelse om at selv om ondskapen kan komme til uttrykk på mange måter, kan opphavet til den og katalyserende følelser ligge og ulme i oss alle. Det kan virke ubehagelig nært og ekte.

(...)

Det kan diskuteres hvorvidt man får et tilstrekkelig nok grunnlag til å vurdere kvaliteten på romanutdrag. Er vinduene inn til verdenen stor nok? Får man en god nok forsmak på tonen og stilen? Vekker det nysgjerrigheten? Aner man et stort nok potensial i handling eller karakterutvikling? I de påfølgende korte omtalene mine av hvert bidrag prøver jeg å svare på noen av disse spørsmålene:

(...)

Til tross for bidrag av varierende kvalitet kan jeg anbefale antologien til alle ungdommer og voksne som er interessert i å lese norsk fantasy. Nettopp fordi utgivelsen er såpass unik, og fordi det er noe for enhver her."

Dette var et utdrag fra min anmeldelse av antologien for Nye NOVA:

https://www.nyenova.no/fantasy-antologien-ondskap-2018-anmeldt-av-nicolai-alexander-styve/