Bokelskere.no

Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)

Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)

Har ofte lest gode horror bøker for barn. De skremmer ikke, men noen ganger byr de på en god historie. Denne hadde et godt utgangspunkt, men ble vel ikke helt fan av måten handlingen ble gjennomført på.

Mange tårer og tunge stunder
Draug er om en familie som har opplevd mye sorg. Adam og lillesøsteren Mia mistet faren deres i en ulykke for noen år siden, og nå har bestefaren deres gått bort. De har aldri hatt et nært forhold til ham eller bestemoren, siden de bor veldig langt unna. Det blir den verste jula, siden Adam har planlagt å ligge over hos en kamerat i jula hvor de skal spille døgnet rundt sammen med noen andre kompiser som også kommer. Men han får dessverre ikke delta, da de er nødt til å dra til bestemoren for å støtte jemme, og delta i begravelsen. Hele jula har gått i vasken. Hele jula er rar på grunn av den tunge stemningen. Ikke nok med det, det er også dårlig internetttilgang, så Adam får ikke spilt så mye, heller.

På besøk, blir han noe skremt av bestemoren sin. Hun er dement og babler mye. Hun babler mye om draug. Om mennesker som forsvinner, og hevder å se rare ting. Mens de er på dette øde stedet, opplever Adam og Mia merkelige ting. Er de trygge der?

Forutsigbart og småkjedelig
Har alltid hatt sansen for bøker med overnaturlige elementer, spesielt når de er gjort bra, og kommer med nye vinklinger. Noen ganger trenger man ikke annet mer enn en god, gammeldags spøkelseshistorie, for har sansen for den eldgamle sorten. Men her ble det dessverre altfor forutsigbart. Skjønner at jeg ikke er i målgruppa, men har dog opplevd gode bøker innen horror sjangeren for unge lesere, også. Er selv ikke så nøye når det kommer til måkgrupper. Men dette ble for forutsigbart og småkjedelig.

Det er jo vanlig at eldre søsken ofte tar ansvar for småsøsknene sine, men her fikk Adam vel mye ansvar. Skjønner at moren deres har opplevd mye sorg i livet, og mistet to viktige personer, men i boka opplevdes hun nærmest som fraværende, og Adam som tok ansvar for Mia nesten hele tiden. Syntes det var litt merkelig. Og hvor vanlig er det å si storebror i nesten hver samtale, eller stojebror som Mia sier, da hun ikke er gammel nok til å uttale ordene riktig, ennå. Det ble noe slitsomt.

Draug var en bok jeg gjerne ville like på grunn av folketro og overnaturlige elementer, men dessverre ble handlingen for typisk, og de uhyggelige hendelsene ble aldri helt uhyggelige. Hadde ingen problem med å slå av lyset etter at boka var ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?

En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.

Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?

En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.

Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.

Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Nå som det nesten er 15 år siden jeg leste Rutetid, følte jeg for å bla i boken igjen og se om det er like morsomt nå som den gang. Man kan nesten si at denne typen humor og disse stripene kommer fra en helt annen tid, nå som det i samfunnet vårt skjer så mye nytt og så mange endringer så fort. Men det er ikke bare samfunnet; Jeg har også endret meg siden den gang. Heldigvis oppdager jeg på ny flere striper å gapskratte av. Bortsett fra en og annen satanist eller øde øy-beboer så er det en uforutsigbar fryd å bla om til neste rute. Énruteformatet er friskt og raskt og artig, og selv om enkelte ting ikke er like morsomt lenger, eller ikke like forståelig (det var flere striper jeg ikke skjønte i det hele tatt), har jeg kost meg. Ja, noen stereotypier er gammeldagse og/eller oppbrukte og unødvendige. Andre holder koken fremdeles. I boken er denne Rutetid-stilen godt beskrevet: Her trer man inn i et «lett naive univers befolket av tjukke snauskaller, forsmådde ektemenn, skipbrudne skjeggebuser, formfullendte babes og sprenggale vitenskapsmenn.» (136), som alle ser ekstremt og komisk overdrevne ut. Frode Øverlis persongalleri blir jo fremstilt «så foruroligende plastiske og lite naturtro at man skulle tro alle figurene hans egentlig jobbet på et sagbruk innen forbudssonen i Tjsernobyl» (70), og sånt må man vel bare le av.

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

"Ondskap: en fantasy-antologi (2018) er noe så sjelden som en original, norsk fantasy-antologi for voksne. Jeg har prøvd å finne andre eksempler på dette, og Evigskogen fra 1990 (red.: Ingar Knudtsen Jr.) er det eneste andre eksempelet jeg fant. Med mindre noen som leser dette, har kjennskap til andre utgivelser, så må vi rett og slett erklære at dette er den eneste andre norske originalantologien med rendyrka fantasybidrag for voksne. På hele 33 år, altså! Det er på den ene siden nokså nitrist at vi ikke har fått flere slike antologier, men på den andre siden er det stort at vi endelig har fått muligheten til å lese en til. Den ene redaktøren for denne antologien, Linn Tesli, hadde altså observert noe lignende, for i forordet sier hun om norsk fantasy at hun «ser for lite av det i hyllene» og at norske lesere «ofte tyr til engelske bøker i mangel av et bredt norsk utvalg av fantasy». Selvfølgelig hadde flere fantasy-interesserte her til lands lest mer norsk fantasy om det hadde blitt utgitt!

(...)

Antologien består interessant nok av fire noveller i tillegg til hele seks romanutdrag. Det er på den ene siden naturlig at antologier inneholder bidrag med ulike kvaliteter, noe som jo generelt er en styrke ved slike prosjekter. Her er et relativt vidt spenn i hvordan bidragsyterne har tolket både fantasy og ondskap. Enkelte bidrag bugner over av fantastiske elementer, mens andre er mer lavmælte i sin bruk av slike. Allikevel syns jeg det kunne vært mer variasjon i setting og andre fantastiske elementer. Noe av det skyldes nok at romanutdragene ikke rekker å vise frem mer av verdenene de utfolder seg i. Det i seg selv har mest sannsynlig bidratt til å svekke min leseopplevelse og mine vurderinger av dem.

Ondskapen er også mer eller mindre tydelig og mer eller mindre intens, men etter å ha lest antologien er inntrykket mitt at bidragsyterne har lykkes i å gi en mangfoldig, nyansert og til tider dyp fremstilling av ondskap. Jeg fikk som oftest ikke mer sympati eller empati for ondskapens aktører, men historiene utfordrer forestillingen om et monotont, reaksjonært monster som liksom er underkastet en eller annen iboende og automatisk, utilgivelig og selvutslettende naturkraft inni seg. Den kan virke fjern og ekstrem, men man får en påminnelse om at selv om ondskapen kan komme til uttrykk på mange måter, kan opphavet til den og katalyserende følelser ligge og ulme i oss alle. Det kan virke ubehagelig nært og ekte.

(...)

Det kan diskuteres hvorvidt man får et tilstrekkelig nok grunnlag til å vurdere kvaliteten på romanutdrag. Er vinduene inn til verdenen stor nok? Får man en god nok forsmak på tonen og stilen? Vekker det nysgjerrigheten? Aner man et stort nok potensial i handling eller karakterutvikling? I de påfølgende korte omtalene mine av hvert bidrag prøver jeg å svare på noen av disse spørsmålene:

(...)

Til tross for bidrag av varierende kvalitet kan jeg anbefale antologien til alle ungdommer og voksne som er interessert i å lese norsk fantasy. Nettopp fordi utgivelsen er såpass unik, og fordi det er noe for enhver her."

Dette var et utdrag fra min anmeldelse av antologien for Nye NOVA:

https://www.nyenova.no/fantasy-antologien-ondskap-2018-anmeldt-av-nicolai-alexander-styve/

This book was my second John Wyndham novel, following “The Kraken Wakes” a few months back, which I thought was just okay. Not bad, but I wanted more. This was an interesting, philosophical read, but still a light read, which makes me hopeful that I will continue to enjoy even more Wyndham in the future. It’s basically a story about a boy, Matthew, who seems to have an imaginary friend, and the story told from his father’s perspective, who is trying to understand what’s going on.

There are a lot more layers to this story than one might expect, and there are a lot of noteworthy lines here, which I take to mean that we’re dealing with some great literature. Yes, it’s mostly about imaginary friends and science, which I will look at more closely, but it touches on a lot of topics, explores some intimate issues and asks a lot of big questions.

You could for instance say it’s about motherhood because here is a mother who see that everyone around is having a baby, and she then feels pressured into having a baby herself. At the same time, she wants a baby regardless and then she only wants her son to be normal and happy, and she herself just want to conform and be normal and happy. The father does not seem to understand this need or the social pressure to have a baby in the first place (because he’s a man, probably), and he finds it odd that “Babies, in a world that already has far too many, remain desirable” and that “it began to worry me a lot” (15). It’s interesting how even back in the 60’s people had these notions, just like me now, over 60 years later. In any case, it’s noted that the mother “is happier conforming, and the pressure to conform is terrific”, but a friend asks “does it matter how far her desire for a baby is inherent, and how much it is being stepped up the environment? Surely, the point is that she has it – and has it very strongly.” (16) Good point. So, she adopts Matthew.

It’s also about coming of age and figuring out how the world works and disillusionment. The father speaks to it perfectly when he sees his son is going through it: “I felt a poignant memory of those desolate patches of disillusion which are the shocks of growing up. The discovery that one lived in a world which could pay honour where honour was not due, was just such a one. The values were rocked, the dependable was suddenly flimsy, the solid became hollow, gold turned to brass, there was no integrity anywhere…” (124)

It's also about sibling rivalry, madness, relativity, technology, energy, power, space travel, communication, boundaries, determinism and the fear of what we don’t understand.

Or reality and belief:

“Reality is relative. Devils, evil spirits, witches and so on became real enough to the people who believed in them. Just as God is to people who believe in Him. When people live their lives by their beliefs objective reality is almost irrelevant.” (34)

Matthew’s parents discuss, intelligently and passionately, what it might mean, the pros and cons of having imaginary friends and how to deal with it. Could it be madness, schizophrenia, a phase, natural development of the brain? Does this mean we as parents will never understand Matthew, because we adopted him? Can we ever have a real connection with him?

And: “Are we, I wonder, doing the right thing in playing up to this nonsense? I know you shouldn’t crush a child’s imagination, and all that, but what nobody tells you is how far is enough. There comes a stage when it begins to get a bit like conspiracy. I mean, if everyone goes around pretending to believe in things that aren’t there, how on earth is a child going to learn to distinguish what really is, from what really isn’t?” (28)

Sure, Matthew asks some strange questions, like “why can’t we live on grass if horses can?” or “why are there two sexes” and “where is Earth?”, but his parents don’t understand where all these questions are coming from. In some ways, this novel is like an essay on imaginary friends, or a character study of a child with an imaginary friend and insight into how that affects the people around them and how their society responds to these kinds of things.

Matthew’s experiences are science fiction based, so this is science fiction. But most of the time, though, it didn’t read like a science fiction story or any kind of fantastic literature. It didn't have to be more than that, to be honest. I think the story would be less interesting overall without the external element, but not worse in terms of quality. It would just make it different.

Oh, and I loved that ending. Someone please write a sequel!

I will end this review with a final noteworthy line, which is my favorite in the book:

“For intelligent life is the only thing that gives meaning to the universe. It is a holy thing, to be fostered and treasured. Without it nothing begins, nothing ends, there can be nothing through all eternity but the mindless babblings of chaos…” (142)

Endelig fikk jeg lest det som blir ansett å være den første moderne vampyrhistorien. (Ja, lenge før Dracula ble skrevet!) Sommeren 1816 skrev John Polodri The Vampyre omtrent på samme tid som Mary Shelley skrev Frankenstein og Lord Byron sin halvferdige Fragment of a Novel. Det var morsomt nok en skrivekonkurranse mellom dem. Polidori hentet inspirasjon til The Vampyre fra både Lord Byron (som vampyren skal ligne) og teksten hans. Det som skiller denne vampyrhistorien fra eldre sagn om vampyren i folketro, er blant annet at vampyren Ruthven er en adelsmann og dermed representerer aristokratiet. Jeg har lest historien på norsk, i utgaven fra 2000, oversatt av Tore Aurstad via Pantagruel forlag, og Ruthven beskrives som en adelsmann som er «mer bemerkelsesverdig for sine eiendommelige egenskaper enn sin stand», og disse egenskapene er blant annet at «et øyekast fra ham var nok til at latteren stilnet og vek plass for frykt i de hjertene der dumhet styrte» og at det skyldtes «det døde, grå øyet hans, som liksom sendte en skjult, sterk utstråling mot dem.» (9) Han er samtidig dødsens blek, men meget tiltrekkende og ettertraktet. Vampyren begynner her å fungere som en metafor: de rike suger hensynsløst blodet ut av samfunnet, som jo kan finne «tilfredsstillelse i å trekke de uskyldige ned i avgrunnen til skjensel og vanære» (18). Den moderne vampyren har endret seg litt mer siden The Vampyre, for her blir for eksempel ikke ofrene til nye vampyrer, og Ruthven tåler faktisk sollys.

Jeg føler ikke at jeg kan ha altfor store forventninger eller krav til denne historien. Jeg kan heller ikke kritisere bruken av klisjeer som «frøs blodet til is i årene» (21) og «begge ble bleke av redsel» (22) eller beskrivelser av torden og mørke skoger. Allikevel kan jeg si at jeg likte den. Den er ikke spesielt skummel for meg, men det er fordi skrekklitteraturen også har utviklet og endret seg en del siden den gang; man har funnet nye måter å skremme leseren på. Samtidig er det verdt å påpeke at med nye tider kommer nye redsler, og at det som var skummelt før, ikke er like skummelt nå lenger, nettopp fordi samfunnet har endret seg. Selv om Polidori ikke er den dyktigste stilisten, ei eller en stemningsskapernes mester, ulmer det en uro og uhygge mellom linjene. Spesielt den uroen man kjenner i møte med mystiske fremmede man ikke aner intensjonen til. Ubehaget som oppstår når man blir desillusjonert, er heller ikke til å underdrive. Hovedkarakteren Aubrey er en fri, vakker, velstående ung mann som dyrket «heller fantasien enn dømmekraften og hadde høye, romantiske tanker om ære og oppriktighet.» Videre er han dessverre naiv og har tunnelsyn på samfunnet, for «han trodde godt om alle mennesker, og så på laster som noe skjebnen hadde tatt med for effektens skyld, akkurat som i romanene. Han tenkte at fattigdom bare bestod i at klærne var rufsete, men likevel varme», og han «trodde at dikterenes drømmer var lik virkeligheten» (11). I møte med en nådeløs virkelighet, når man er underkastet krefter man ikke kan kontrollere, at drømmer ikke blir oppfylt, kjærlighet ikke blir gjengjeldt, svik og bedrag og lidelser og vold, vil nok blodet fryse til is hos selv de mest hardbarkede blant oss.

I etterordet av min utgave står det mer informasjon om forfatteren, boken og vampyrer generelt.
Skrevet av Tore Aurstad. Det var meget interessant å lese! The Vampyre er i hvert fall en innflytelsesrik skrekkfortelling i litteraturhistorien. Spesielt vampyrlitteratur. Selv om den ikke er på høyde med Frankenstein, er den relativt lettlest, nokså leseverdig og sist, men ikke minst, nevneverdig.

Redigert: Jeg la til litt fra både innledning og konklusjon :)

Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.

Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.

En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?

Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.

Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.

Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Jeg kjøpte denne biografien i bursdagsgave til kusinen min, som er fan av Siv Jensen. Da tenkte jeg at jeg like godt kunne lese den selv, for å få innblikk i både Siv Jensen som privatperson og politiker, Fremskrittspartiets politiske landskap, norsk politikk generelt og min kusines politiske synspunkter. Jeg har mesteparten av livet vært særdeles lite interessert i politikk og tenkt at det ikke er nødvendig å engasjere meg i det, for det er jo så lite jeg selv kan gjøre for å påvirke politikken, og det er jo så lite jeg får ut av engasjementet. Jeg har for det meste oppfattet politikk som noe uhyre komplisert, ensidig negativt og kranglevorent og umulig. Men de siste årene har jeg fått en fornyet forståelse av det, og jeg har lært noe om meg selv, andre og samfunnet for øvrig ved å prøve å forstå og diskutere politikk. Jeg personlig syns det er viktig for samfunnet og gunstig for en selv at man prøver å forstå og sette seg inn i andres synspunkter og perspektiver, og ved å lese denne boken gjør jeg nettopp det som kan sies å være en av demokratiets kjerneverdier.

Jeg følte at jeg ble Siv Jensen bedre å kjenne. Boken er skrevet i kronologisk rekkefølge, for det meste, så hun starter med egen oppvekst og deretter hvordan hun kom inn i det politiske livet, og så hele hennes arbeid som finansminister. Det er flere større hendelser som har preget henne og hennes syn på verden, og prinsippene og verdiene hennes virker det for meg som at hun har stått fast ved hele veien, samtidig som at hun er åpen for å ta i bruk ny erfaring og ta til seg ny kunnskap eller å si unnskyld for feiltakelser. Ingen er perfekte, og hun ser ut til å være åpen om det. Jeg oppfatter henne som sterk og tydelig og arbeidsom, men samtidig tar hun ansvar og er ydmyk: et helt menneske. Da blir jeg minnet på at politikere er mer enn bare politikere og er like fulle av vonde, gledelige og blandede følelser og erfaringer som alle oss andre.

Det var veldig interessant å lese om hva Fremskrittspartiet fikk til i årene i regjering, og hvordan et regjeringssamarbeid funker. Det er ikke alltid man får gjennomslag for egne saker fordi man er nødt til å samarbeide og inngå kompromisser. Man må gi og ta. Mye av det partiet fikk til, da, virket som positive ting, men det har visstnok vært mange tåpelige skandaler innad i Fremskrittspartiet opp gjennom, og man får kjennskap til dem fra Siv Jensens side av saken. Det ga meg en visshet om at selv om man er medlem av samme parti, trenger man ikke være enig om alt. Alle er ikke like selv om man er politiker i samme parti, eller selv om man stemmer det samme partiet. Jeg satte generelt størst pris på de gangene hun reflekterer over egne erfaringer og beskriver hva hun lærte av dem. Hun skriver blant annet at «En annen viktig lærdom for meg og mange med meg er at man må aldri se seg blind. Det er alltid to sider av en historie, og det er alltid minst ett offer. Alle involverte må tas vare på, og de skal behandles med stor respekt.» Eller at «Lærdommen er: Skaff deg mest mulig informasjon. Men hvis du ikke klarer det, så sørg også for å si det. Få alt ut med en gang. Vær ærlig på hva du vet, og hva du ikke vet.»

Jeg setter også pris på at hun roser politikere i andre partier, som Jens Stoltenberg, når hun sier at han i dagene etter 22. juli var forsonende, og at han «formulerte seg på en måte som ikke delte folk, men som samlet. Det står enorm respekt av at han avsto fra politisk retorikk».

Siv Jensen oppfordrer generelt til å gjøre ting ordentlig, jobbe hardt, være ærlig, si unnskyld, ta ansvar og hensyn. Selv om jeg ikke er enig i all politikken til henne og Fremskrittspartiet, forstår jeg hennes perspektiv mye bedre nå, og da gir det mer mening for meg. Da var det verdt det å lese denne biografien, og da er det verdt det være åpen for å lese andre biografier av politikere i fremtiden.

Kanskje ikke mange kjenner til navnet Thomas Harris, men han skapte et moderne horrorikon som fleste av oss har hørt om.

Har sett Silence of the Lambs mange ganger, og er en av de bedre krimfilmene jeg har sett, men har aldri lest bokserien om Hannibal Lecter. Red Dragon er den første boka i serien.

Første bok i Hannibal Lecter serien
Red Dragon og Hannibal Lecter så dagens lys i 1981. Red Dragon er om en uvanlig mann som har fått kallenavnet Tooth Fairy av media, men han selv kaller seg for The Red Dragon. Han har slaktet to familier, og derfor blir FBI profiler Will Graham kontaktet. Han er kanskje ung, men er allerede pensjonert etter en alvorlig hendelse, derfor nøler han veldig med å ta denne saken. De vil nok ha ham på banen siden han er den som legger merke til den minste detalj. For å prøve å forstå denne seriemorderen, er han nødt til å hilse på en gammel "venn", nemlig Hannibal Lecter. Han kan kanskje få ham til å skjønne hva denne seriemorden han skal finne, tenker. Mens han jobber med denne saken, har han også mye annet å tenke på, som blant annet familien. Han er nødt til å holde dem trygge mens han jobber med denne saken ...

Red Dragon er ikke direkte horror, men krim med noen horrorelementer som dukker opp underveis, og den ble filmatisert med Anthony Hopkins og Edward Norton. Boka ble filmatisert i 2002. Selv om boka er to år eldre enn meg, holder den seg sabla godt. Den er ikke skummel, men temmelig dyster og en smule syk, vil jeg påstå. Det er ikke ofte man leser like mørke krimbøker den dag i dag. Det er en av de få krimbøkene man ikke glemmer med det første, og som er fascinerende å tenke på i ettertid. Med tanke på at boka var på over fire hundre sider, kom man ikke over mange dødpunkter, og denne Tooth Fairy, eller The Red Dragon som han kaller seg, var også en spennende karakter å lesee om. Likte også hvordan Harris vekslet mellom Will Grahams perspektiv og The Red Dragons perspektiv, og hvordan Will Graham prøver å være et hestehode foran. En blanding av maktkamp og tidskamp før flere familier blir slaket. Det er lett å lese noen ekstra sider, for man blir fort dratt inn i denne mørke verdenen som Harris har skapt.

Det eneste jeg ikke likte med boka er at et ord blir brukt som heldigvis ikke kan brukes den dag i dag, selv om enkelte dessverre fremdeles bruker det. Selv om jeg ikke støtter det eller rettferdiggjør det, må man prøve å huske på at boka ble skrevet i en helt annen tid. Heldigvis blir ikke ordet brukt noe ofte, og ville bare gjøre dere oppmerksom på det, hvis dere har tenkt å lese boka. Hvilket ord det er snakk om, vil jeg ikke nevne.

Dystrere bøker før i tiden
Bortsett fra det, er Red Dragon en dyster, mørk og smådeprimenerende krim, som setter sine spor, og savner slike krimbøker i moderne tid. Synes at krimbøkene før i tiden var mye mørkere enn dagens krimbøker. Jeg er også interessert i å lese resten av serien av Thomas Harris. Thomas Harris lever fremdeles, og er 83 år.

Fra min blogg: I Bokhylla

En fantastisk bok om fantastisk litteratur! :)

Jeg skrev en omfattende anmeldelse av boken for Nye NOVA:

https://www.nyenova.no/nicolai-alexander-styve-anmelder-fantastisk-litteratur-i-norge-og-omegn-av-gerd-karin-omdal/

Fra innledningen:

"I 2010 kom Gerd Karin Omdal ut med en bok om hovedsakelig nordisk fantastisk litteratur. På den tiden var hun en stipendiat som også skrev doktorgradsavhandling om gotisk drama i Storbritannia på 1700-tallet, men nå jobber hun som universitetslektor i nordisk litteratur på NTNU. Dette er en populærvitenskapelig bok om fantastisk litteratur i et funksjonsanalytisk perspektiv. Det vil si at hun undersøker hvilke funksjoner de fantastiske elementene har hatt helt fra middelalderen og frem til begynnelsen av 2000-tallet. Utvalget er på islandsk, engelsk, dansk, svensk, norrønt eller oversatt til norsk, men brorparten er originale verk av norske forfattere. De aller fleste av dem kan kategoriseres som fantastiske, mens noen få var viktige bidrag til eller forutsetninger for selve utviklingen av fantastisk litteratur generelt."

Fra konklusjonen:

"Gerd Karin Omdal har altså lykkes i sin målsetting: Hun lærer oss det som er verdt å lære om hva fantastisk litteratur er, de viktigste tendensene, forfatterne og verkene, og hun har beskrevet dens funksjoner og betydning i ulike epoker, som viser en sammenhengende historie av våre ideer og kulturelle trekk. Hun har gitt målgruppen det den vil ha, og mer til. Boken er jevnt over godt skrevet, velstrukturert og fylt til randen med nyttige kilder. Jeg personlig føler at hun har økt lesegleden i meg, styrket nysgjerrigheten min, gitt meg et mer bevisst og reflektert forhold til fantastisk litteratur, utvidet perspektivet mitt og rett og slett gjort meg til en bedre leser. Dette er sannelig et fantastisk stykke folkeopplysende arbeid som jeg har fått mye ut av å lese."

Åh! Dette var utrolig koselig å høre! :)

Bare hyggelig! Du får hilse til han fra meg, da, og si gratulerer med dagen som var! :)

Det er ofte enten eller med serier. Etter en sterk førstebok, kan det lett gå nedover, men ikke i dette tilfellet.

Mørk etterforskning for Fjell
Denne gang er det familievold som er i fokus. En tynnkledd gutt blir funnet utendørs, og det er vanskelig for overbetjent Gabriel Fjell og resten av teamet å holde seg samlet under en slik etterforskning, med barn i bilde. De finner etter hvert ut at gutten og hans mor levde under beskyttelse og har skiftet navn, og det er mistanke om at det er faren hans som har funnet dem.

Samtidig får man innblikk i en journalists liv. Han er frilanser og er ikke den som gir seg med det første, og han blir oppmerksom på denne Ågot. Hun bor for seg selv og er dement, og hun påstår at hun har sett noen på eiendommen? Er det bare oppspinn?

Selv om Hundedager og Vargtimen fikk samme karakter, likte jeg temaet bedre i denne, enn i hans forrige bok. Ofte får man høre om familievold i media, noe som er ufattelig, men dessverre er det noe som skjer. Synes også at språket er blitt bedre i Hundedager. Renere og mer fengende. Det var også interessant å lese om kode 6: Ofre som må bytte navn og holde adressen hemmelig. Hele tiden lever de i frykt for å bli funnet av personen(e) de flykter fra. Det var også spesielt i begynnelsen i boka at det tok tid for politiet å finne ut hvem gutten var, siden ingen hadde meldt ham savnet. Det er lett å glemme at noen lever som denne gutten gjorde, under falsk identitet og hemmelig adresse.

Drahjelp fra Oslo
For å få litt drahjelp i saken, kommer Kripos inn i bildet, og Aida Ibrahim fra Oslo blir sendt til Haugesund. Hun blir gjort noe narr av siden hun har vært med på reality, men hun prøver å heve seg over andres meninger. Skjønner hvorfor Aida er der, men likevel følte jeg hun var litt i bakgrunnen.

Hele tiden veksler man å følge teamet på jobb, og hjemmelivet til Gabriel Fjell som er like kaotisk. Det er en del utfordringer med faren, og det er vanskelig for Fjell å strekke til siden han bor med faren og Makena. Så det er en del baller i luften for Fjell i denne oppfølgeren.

Temaet i forrige bok var trist, og det er også temaet i denne, men samtidig realistisk. Temaene i denne serien har så langt vært både aktuelle og såre. Selv om krim ikke er alvorlig sjanger i følge noen, er det en sjanger som tør å ta opp alvorlig tema, og sette fokus på det uten nødvendigvis å overdrive. Noe som er gjort her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse