Bokelskere.no

En litt ukonvensjonelt utformet science fiction-roman om det mest konvensjonelle ved menneskelig natur: konflikt. Den være seg kulturell, mellommenneskelig eller ideologisk. Hvorfor har vi ikke funnet harmonien mellom oss selv den dag i dag? Er slike konflikter en uunngåelig del av oss? Er roten av de verste konfliktene, de voldeligste, å finne et uutgrunnelig sted i vår biologi, eller er den å finne et sted langt bak i vår kollektive historie og vår forståelse av den? Eller handler den om at vi lever så oppdelt og isolert, til tross for vårt moderne og digitale samfunn, at vi nærmest blir manipulert til å kategorisere hverandre og gruppere oss, at vi således er underlagt et system som forener for få og skaper avstand mellom for mange?

I "Kintsugi" anskueliggjør Tor Åge Bringsværd i både små og vidstrakte trekk hva som er så frustrerende typisk ved oss mennesker, og hvordan limet som holder oss sammen, markerer også forskjellene mellom oss, markerer grensene. For i denne romanen drar en hel generasjon mennesker, av alskens slag og med ulike verdier og synspunkter, ut på eventyr til en annen planet. Denne reisen vil ta dem så lang tid at det vil være en fremtidig generasjon som ankommer. Her får menneskeheten en ny sjanse til å skape et nytt liv i fred og harmoni.

Anmelder Bjørn Vatne fra Klassekampen sier at Kintsugi er en «ambisiøs og formmessig kompleks roman, som sparker i gang det moralske apparatet». Live Lundh fra Morgenbladet bemerker seg at boken er et resultat av den muliggjørende kraften i at «fantasi handler om å tenke langt, men også om dyp innlevelse». Dette klarer Bringsværd ved å, som Janna Rzadkowska påpeker i BLA, «skape et stort persongalleri» som «spenner opp et ambisiøs lerret der en hel planets vitenskapelige og antropologiske historie blir belyst fra forskjellige vinkler».

For over 600 år etter menneskenes ankomst på denne nye planeten utfolder en ny epoke seg, og da ankommer du, leseren, denne verden for å se hvordan det har gått med menneskeheten. Bringsværd avlegger således en slags rapport om tingenes tilstand på to måter: fiktive utdrag fra historiske og religiøse tekster mellom hvert kapittel, som gir deg kontekst og forklarer på mer overordnet nivå. Og innblikk i hele ti levde liv fra årene 638 til 683, som illustrerer levevilkårene på felleskaps- og individnivå. Kombinert får vi se denne nye verden og dens samfunnsutvikling fra mange hold og perspektiver. Jeg syns selv at dette var en interessant fremgangsmåte, som ga meg et mangfoldig perspektiv, og min forståelse ble slik sett akkumulert over tid, uten at det ble for tørt, sporadisk og inngripende. Alt henger jo sammen på en måte, og det store bildet åpenbarte seg for meg etter hvert.

Bokens omslagsdesign viser dette store bildet; en planet som har blitt satt sammen igjen med det som ser ut som gullforgylte elver. Det illustrerer på en nydelig måte at romanen er utformet med utgangspunkt i konseptet «kintsugi», som blir forklart innledningsvis i boken:

"Kintsugi eller Kintsukuroi betyr 'gyldent arbeid' eller 'gylden reparasjon' og betegner den japanske kunsten å reparere ødelagt keramikk og porselen ved hjelp av lakkarbeid blandet med gull eller sølv. Hensikten er at objektet skal bli enda vakrere enn det var før det gikk i stykker ..."

«All vår felles hukommelse er gått i stykker. Dette er en sannhet som
gjelder for etterkommere fra alle kulturer. Ingenting er slik det var.
Og ingenting kan bli slik igjen. Noen av de lange historiene våre har
sår og skrammer, andre er fullstendig smadret. Men det betyr ikke at
alt er håpløst. For fra brokker og skår kan det spire nye tegn og
tanker. Og der hvor vi lar bitene vokse sammen, kan det blomstre
fortellinger, like fargerike og frodige, like vakre og kloke som de
som en gang ble fortalt på Gammeljorden. Det har vært mitt kall, sier
jeg til vinden og de to himmeldyrene, å vise verden at det bor mer
poesi i en slik vakker skjøt enn i slappe flertallsmeninger. Amen,
sier min døde bestemor og blåser meg mykt i øret. Kintsugi, svarer
jeg. Kintsugi.» (182)

I Bringsværds framtidsvisjon får altså menneskeheten en ny sjanse. Lar vi den gå til spille? Mye mulig. Krig og elendighet viser seg som en like destruktiv kraft som alltid. Men kan et ødelagt samfunn bli reparert igjen? Vel så mulig, for vi får se hvordan disse menneskene forholder seg til bruddstykker av egen fortid, og hvordan dét enten kan skape avstand mellom dem eller forene dem. Verden blir gradvis satt sammen igjen. Fortiden påvirker nåtiden, som igjen styrer vår retning mot fremtiden. Det er håp for utvikling og forsoning i denne fremtidsvisjonen. Fremtidige generasjoner viderefører ikke bare frykt og urovekkende fordommer, men også ønsket om å kommunisere, om å forstå, om å samarbeide og komme nærmere hverandre. Hvis begge deler er en konstant og ikke en variabel i utligningen som utgjør vår natur, vil vi for alltid både være dømt til flere konflikter, men samtidig være prisgitt kjærligheten og dens forsonende kraft.

«Vi prøver å se forskjellen mellom det vil kan gjøre noe med, og det
vi ikke har mulighet til å endre, sier noen. Vi kan ikke styre alt som
hender, men vi kan styre hvordan vi tenker på det. Frykten skader oss
mer enn det vi er redd for, sier andre. En av sangene deres begynner
slik: Jeg ploger min tanke gjennom mørket. Du er herre over det ordet
du ikke sier. Men det ordet du har sagt, har ingen makt over lenger.
Om alt vi eier og samler på heter det: Først når vi slutter å bruke
dem, innser vi hvor unødvendige de fleste tingene er.» (221)

Selv om jeg likte fremgangsmåten og syntes den var interessant, er det både fordeler og ulemper ved den. Det har seg jo sånn at vi følger mange karakterer over lang tid, og det gjør at man fort kan oppleve de ulike historiene som usammenhengende, forvirrende og komplisert. Mange synsvinkler kan også gjøre det mye vanskeligere å leve seg inn i enkelthistorier. Jeg ble selv nødt tilbake til oversikten over navnene og årstallene eller egne notater for å få grep om sammenhengen. Det var av og til litt vel krevende og forstyrrende, og da syntes jeg at det hadde gjort seg med færre karakterer. Jo lenger ut i boken jeg kom, jo mer falt jeg av oppi alt mylderet av perspektiver. Men i første halvdel av boken syntes jeg det funket bra. Da var det ikke like mye å holde styr på, så da klarte jeg å leve meg mer inn i det. Da satte noen av de sterke historiene dype spor i meg. Jeg ble rørt, forbanna, forbauset, provosert, lei meg, forundret og håpefull om hverandre underveis i boken. Jeg satte pris på at Bringsværd er såpass direkte i både språk og handling, for da kommer han fortere inn til kjernen av realitetene. Samtidig så gjør dette at jeg som leser også må bli med på å sette sammen deler av historien, lime sammen bruddstykker, ved å forestille meg hva som har skjedd i mellomtiden, ved aktivt å finne sammenhengen, og da føles det som at jeg på en måte tar del i prosessen, i hele utviklingen. Så man må være skjerpet og åpen underveis. Men hvis man klarer det, blir man rikelig belønnet.

«Vi står i ondskapens forværelse og ler sammen. Og gjennom latteren
viser vi at vi godtar hverandre slik vi er.» (103)

Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.

Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.

Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.

Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?

Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.

Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

En underholdende og lettfattelig gjennomgang av norsk litteraturhistorie. Her går vi raskt gjennom hulemalerier, helleristninger, runer og skriftruller og boktrykkerkunsten og videre gjennom alskens fortellerkunster som folkeviser, folkeeventyr, sagn, teater, dikt, noveller og romaner. De viktigste forfatterne blir snakket om, som Petter Dass, Ludvig Holberg, de fire store (Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland), Amalie Skram, Camilla Collett, Knut Hamsun, Johan Sebastian Welhaven, Ivar Aasen, Jon Fosse, Dag Solstad, André Bjerke osv..

Jeg lyttet til lydboken, og den var innlest av forfatteren selv. Det likte jeg. Knut Nærum har meget god diksjon og humoristisk brodd i tonefallet sitt. Det er en fordel når han får meg til å le (og det gjorde jeg ofte), men det er en ulempe når jeg vil ta til meg seriøs kunnskap. Det var jo av og til litt vanskelig å skille mellom vitser og fakta, for tonefallet hans avslører egentlig ikke forskjellen der det trengs, så her man må man være på vakt. Dessuten tror jeg noen av vitsene blir mer morsomme når man faktisk har bedre kjennskap til både den historiske konteksten så vel som den biografiske eller verkspesifikke. Hvis boken er rettet mot nybegynnere, kunne han ha spart seg for disse. Hvis boken er rettet mot de som kan mye fra før av, da er det nok kjempebra, men hvorfor vil man da lese denne boken?

Siden Nærum bare går fort og gæli gjennom alle forfattere og deres verk, blir det strengt talt ikke en ordentlig gjennomgang, men mer en humoristisk oppramsing av det viktigste som er verdt å merke seg i norsk litteraturhistorie. Hvis man aldri har studert norsk litteratur før, kan dette være et flott sted å starte, altså. Da kan man bare undersøke grundigere de forfatterne man blir mest nysgjerrige på i etterkant. Det er synd at man faktisk må det, men flott at man blir introdusert for dem.

Tenkte egentlig å gi Nærum terningkast tre for dette her, men han får en ekstra prikk på terningen siden han var så flink til å lese.

Ja da, jeg har sterke meninger og står på mitt. Sånn er det med den saken.

Dette er oppfølgeren til The River, noe som er dårlig markert, men det gjør ikke noe om man leser denne først. Det er bare noen få detaljer fra første bok som blir nevnt, og slike ting plager ikke meg. Men om man er fisefin på spoilere, bør man nok lese The River først.

Mystisk hovedperson og konsept
Den er om Jack som er i midten av tjueårene. Han tar en pause fra ranchen som han driver sammen med sin far, for å jobbe som guide ved en fiskerhytte. Fiskerhytten er for rike gjester og befinner seg på et privat område.

Han skal være guide for Alison som er en svært kjent artist som han ikke kjenner til, og sammen merker de underlige ting som foregår. De som jobber der virker hemmelighetsfulle og anspente, og nabogården har de fått beskjed om å holde seg unna. Hva er det de egentlig skjuler? Jack som hadde tenkt å slappe av med en enkel jobb, blir opphengt i å finne ut hva som skjer på nabogården og hvorfor de som jobber ved fiskerhytten, roter med tingene hans?

Forfriskende setting
Det er ikke ofte jeg leser såkalte utendørs thrillere, men noen ganger er det vel det man trenger. Jack er kanskje en standard underdog som prøver å gjøre det rette. Han kan bli litt kjedelig i lengden, men samtidig er han noe mystisk. Båndet mellom ham og Alison var ikke helt troverdig eller spennende, men heller typisk.

Peter Heller har ikke en avansert fortellerstemme. Han skriver veldig lett og det er mye bruk av linjeskift, så teksten er veldig luftig sådan. Men det fungerer hvis man vil ha noe lett og engasjerende, noe som er underholdende der og da. Fordi det skjer noe hele tiden, og man blir nysgjerrig på hva de ansatte og nabogården skjuler. Samtidig pågår covid, så det er hensyn å ta på grunn av det også. Selv syns jeg ikke covid er fryktlig spennende, men passet godt inn i denne settingen.

En mystisk og actionpreget thriller med mange vendinger og kryptisk undertone. Selv om fortellerstemmen var vel enkel, funket det, og bød på en del stemning. Det var nesten som å lese denne boka utendørs, selv om man satt inne ...

Fra min blogg: I Bokhylla

A diverse collection of original short stories using the concept of dead letter mail or other items from a dead letter office as a starting point. The editor of the collection sent the authors a prompt by mail, and they did their assignments quite differently. That’s a very cool idea I wish I’d seen more of. They all seem to be quite experienced writers of novels and collections of their own too, which you can read more about in an afterword after each story. And a surprising number of them are even award-winning. It’s impressive. You get a good sense of their writing style here, so this is the perfect opportunity to discover new authors, which I definitely did.

“You might detect, in the breath of air that rises from the unsealed flap, notes from the room in which is was penned, or the person who held the pen. It’s a tangible memorial. A palpable moment that can be held and read and referred to in the way that the ephemeral email or tweet cannot. In time all of that will be lost.” (1-2)

The stories are not quite what I expected, though - in a good way, because the setting is not just in a so called "dead letters office" or some returns center etc.. The only thing that the stories seem to have in common, is letters or packages. Some of them have unknown origin, some of them end up in unintended places, some have an unknown sender or recipient or both. A wide range of genres are covered too, from weird fiction, science fiction and fantasy to meta fiction, crime stories and thrillers and absurdist stuff that’s not always about the letter/package, but about incomprehensibly powerful entities, addiction, obsession, time machines, aliens, cults, even letter eating wizards! A very enjoyable collection with a more than average number of great stories.

(les min anmeldelse av hver enkelt novelle på Goodreads: https://www.goodreads.com/review/show/6637133500?book_show_action=false)

Skuffer aldri, dette er åttende boken i serien og fortsatt fengende og uten dødpunkter, ikke mange som klarer det👏👏👏👏

Har du hørt om gutten som ropte ulv?

Spennende vendepunkt for Varg
Varg er en ensom gutt som sliter med sitt. Han har ingen venner, bortsett fra rottene Mikke og Mus, og han mistet moren sin for noen år siden. Han sliter med å passe inn i klassemiljøet, og han føler seg også utenfor i sosiale medier. Ting forandrer seg da en eldre mann flytter inn i et hus i nærheten, et hus som er litt falleferdig. På grunn av en skoleoppgave, havner han i trøbbel, men noen av klassekameratene blir imponerte. Det gjør til at de kontakter ham mer, og Varg håper at han er i ferd med å få venner. Men denne eldre mannen finner ut hvem Varg er, og truer ham. Vil noen tro på det Varg sier, eller skrøner han bare for å få nye venner?

Forfatteren beskriver Varg godt som en gutt med altfor mye rastløshet, og har kanskje ikke full oversikt på alt, noe som gjør at det skremmer andre som ikke kjenner ham så godt. Alt han vil er å få venner, og være en del av noe. Forfatteren gir også et godt eksempel på hvor eksluderende og det å vekke ensomhetsfølelsen ved bruk av sosiale medier og gruppechatter. At man kanskje ikke er god nok til å være en del av noe. Hvor langt er man villig til å gå for å bli kvitt ensomhetsfølelsen, og vil man alltid bli sett på som av tvilsom karakter?

Å føle seg ensom og annerledes
Selv om Ulv ulv er målrettet for unge lesere, vil nok mange kjenne seg igjen, da man begynner med Internett i tidlig alder, i hvert fall dagens ungdommer. Sosiale medier har aldersgrense, men noen slipper til selv om de kanskje ikke er gamle nok. Så det er vel mye å kjenne seg igjen både for unge og voksne lesere i noen av aspektene. Å ta vare på sin egen helse og ikke bli like påvirket over andres hverdag, uansett hvor glansfullt og kult det kan virke som.

Selve boka er lettlest, og det skjer noe hele tiden. For min del kunne noen av partiene bli litt gjentakende og som voksen leser ble retningen vel åpenbar. Det gjorde ikke noe, da jeg stort sett ble underholdt. Unstad er uansett god på karakterbeskrivelser i begrenset format, og beskrive det vanskelige på en nøytral måte. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å leser mer av henne, selv om jeg ikke er i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Vet du hvem du har i hus?

Har du en ukjent leieboer?
Eller er du sikker på at du bor helt alene eller med folk du kjenner? En gammel mann påstår at han aldri har sett kvinnen og gutten i kjelleren før, som blir funnet helt tilfeldig. Han er bare en gammel og forvirret man. Adam Fawley blir satt på saken. Denne gutten vekker en sorg i ham, siden han og hans kone mistet deres sønn for ikke lenge siden, og sorgen sitter i enda. Men hans kone, Alex insisterer på at gutten blir boende hos dem enn så lenge. Under etterforskningen, finner Adam ut en slags ledetråd om en ung jente som forsvant for mange år siden, som er blitt en cold case. Har disse sakene en forbindelse?

I mørket er fortalt som vanlig bokform og blandet med forskjellig bruk av media. Man leser intervjuer, videopptakbeskrivelser, avhør og mye annet. Er ikke helt fan av forskjellig bruk av media, men heldigvis består ikke hele boka av det. Det brytes opp med noen av disse forskjellige brukene av media.

Hunter skriver som regel om mørke saker, og det gjør hun denne gang også. Denne saken kan minne om noen av sakene fra virkeligheten. Jenter som er blitt holdt fanget i flere år før de klarer å rømme, eller som ble funnet. Denne boka er et eksempel på at det kan også skje i et vanlig og rolig nabolag. Spørsmålet er om det er den gamle professoren med alzheimers som står bak, eller om det er en sak med en enda mørkere vending ...

Noen småtørre partier
Noen av partiene kunne bli noe gjentakende og tørt, noe som ofte skjer i krimbøker, men likevel klarte den å holde interessen min oppe hele veien. Hunter skriver mørkt og realistisk uten for mange overdrivelser. Så har sansen for skrivestilen hennes. Det er også lett å se for seg det som skjer mens man leser, i stedet for at man faller ut.

Det er ikke mange etterforskere jeg liker. Mange kan bli oppslukt av familielivet eller blir altfor like. Men det er noe humant med Alex Fawley. Han har sine sterke og svake sider som han prøver å balansere når ting blir kaotisk.

Tidligere har jeg lest Alt dette raseriet av Hunter, som jeg tror er den femte boka i serien, og selv om jeg likte den hakket bedre, kommer jeg til å lese flere bøker i denne serien. Har noen uleste liggende allerede som jeg håper på å få med meg senere i år.

I mørket kunne kanskje bli litt for rolig, men beholdt det mørke og det tragiske som jeg liker i krimbøker. Det var verdt å komme seg gjennom de rolige partiene som kunne oppleves som stillestående.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Listen. I have a LOT of books on my bookshelves waiting patiently to be read. Some of them are more desperate to be read, it must be said, but the books I’m most eager to read are the ones trying to coax me with promised of dark arcane spells and forbidden knowledge of tentacle horrors or evil forces that wreak demonic havoc. And the ones tempting me with immortality or whisper only at night in alien tongue about cosmic fungus and necromantic powers. And the ones singing of glorious adventures into enchanted woods with dryads and tiny mushroom royalty.

As if my books are possessed by the ghost of their authors.

That’s why I’ve been exploring the most influential authors of fantasy, science fiction, horror and weird fiction. And now, thanks to the group “weird fiction”, I’ve had the opportunity to read the next such influential author on my list: Arthur Machen.

Lovecraft introduces Machen in “Supernatural Horror in Literature” as follows:

“Of living creators of cosmic fear raised to its most artistic pitch, few if any can hope to equal the versatile Arthur Machen; author of some dozen tales long and short, in which the elements of hidden horror and brooding fright attain an almost incomparable substance and realistic acuteness (…) His powerful horror-material of the ’nineties and earlier nineteen-hundreds stands alone in its class, and marks a distinct epoch in the history of this literary form.” (82)

Reading this paragraph again after reading my first eight Machen short stories made me squint for a little while and go:

Riiiiiiight.

I guess I started at the wrong end of Machen’s bibliography, because I just don’t see it.
My edition of this book, by the way, is not available in e-book format and is different than the original from 1948 and the 1970s printing, containing fewer stories. Here is a table of contents:

1 - The Shining Pyramid • (1895)
2- The Bowmen • (1914)
3 - The Great Return • (1915)
4 - The Happy Children • (1920)
5 - The Bright Boy • (1936)
6 - Out of the Earth • (1915)
7 - The Children of the Pool • (1936)
8 - The Terror • (1917)

In general, based on this collection, Machen’s characters often seem to be faced with some kind of mystery that they’re eager to solve. Strange evidence (or lack thereof) and wild, cryptic, assumptive, exaggerated or incoherent rumors etc. make their task harder and creates a growing sense of uneasiness in the reader as Machen lays all of the pieces out on the table like a supernatural puzzle to be solved and revealing some evidence here and divulging a little bit of the answer there, but uncovering in the end the origin of the mystery or eventually explaining whatever phenomenon has arisen.

That phenomenon or mystery is what I believe Lovecraft means by “hidden horror”, and because a lot of time is spent on thinking and reasoning and explaining before the supernatural encounter, there’s this growing “brooding fright”, which eventually creates that sense of “realistic acuteness” when things reveal themselves, either as answers in the character’s minds or as an observed physical thing. Sadly, I didn’t see or feel any horror, fright or acuteness.

Machen certainly pays strict attention to detail within a disciplined plot structure, and then there’s the psychological state of his characters, the atmosphere and tone in his writing, all of which is fluctuating between the reasonable or logical and the baffling or obscure. Between the precise, sober, journalistic and the profound, imaginative or resplendent. Between the natural and the supernatural, the down to earth and the otherworldly. Between the realistic and the fantastic. His characters are also fairly rigid, though smart, intrigued and highly inquisitive middle aged and male. Most of this certainly sounds brilliant in theory, but it’s all executed in a slightly too dispassionate and innocuous manner. Much like a theory, then. And even though there are flashes or brilliance and beauty, I’m left feeling underwhelmed – in large part because there are a lot of repeating elements.

I’d say his fiction is like a flower, which starts out as an unassuming bud, then it slowly grows into full bloom and then withers into some brown grime - all happening very predictably.

Furthermore, this collection is called “Tales of Horror and the Supernatural: Terrifying stories by a master of the ghostly and the macabre”, which is very misleading. These stories are not horrifying, terrifying, ghostly or macabre. They’re just dealing with the supernatural in some way. Sometimes just barely.

The last story – “The Terror” – is an outlier, though. It stands out like a masterpiece compared to all the others and is mostly exempt from all the negative criticism I’ve shared so far. Keep that in mind, because I actually highly recommend that one.

Here's a review of each story with some memorable quotes:

The Shining Pyramid - Terningkast 3

Two men are talking about a mysterious tragedy involving a young girl and about some strange flint signs. They try to uncover the meaning behind the flint signs, but it just doesn't make sense to them, which makes one of them particularly invested. He investigates the matter, and halfway through the story, things escalate pretty quickly. In the last part of the story, everything is basically explained away, unfortunately, and all the initial excitement and mystery is gone. The characters are kind of stone faced too and lack emotional depth. I think these things and there being an excess of minutiae along the way here, makes it all a bit dull for me. I think perhaps if Machen had ended the story after that supernatural traumatic experience, I'd probably give it at least four stars, so it ended up being slightly below average for me.

“[…] the hissing of their speech grew more venomous, and he saw in the uncertain light the abominable limbs, vague and yet too plainly seen, writhe and intertwine […] at his heart something seemed to whisper ever ‘the worm of corruption, the worm that dieth not,’ and grotesquely the image was pictured to his imagination of a piece of putrid offal stirring through and through with bloated and horrible creeping things. The writhing of the dusky limbs continued […]” (24)

“In that instant Vaughan saw the myriads beneath; the things made in the form of men but stunted like children hideously deformed, the faces with the almond eyes burning with evil and unspeakable lusts; the ghastly yellow of the mass of naked flesh […] ” (24)

The Bowmen - Terningkast 2

I have no idea why this story is even included in this collection. It's very short, four pages, and it's basically just a report from a battlefield where Germans and Englishmen are fighting. War is horrifying, sure, but it's very out of place in here. Also, it’s boring.

“His heart grew hot as a burning coal, it grew cold as ice within him, as it seemed to him that a tumult of voices answered to his summons.” (33)

The Great Return - Terningkast 3

There's something special about this one, but I have mixed feelings. It's divided into chapters, with the first one called "The rumour of the Marvellous", which is a big hint as to what it's about. Something strange has happened to the people of a place called Llanstrisant. It seems as if they've all had some collective auditory hallucination of some sort. Something else happens to them too of course, but I won't be revealing that here. I enjoyed the build-up, and there are some great moments in here. Some brilliant and beautiful ones as well. This is a positive kind of weird fiction, pertaining some glorious otherworldly phenomenon. Machen's writing was just right in those moments, amplifying the experience perfectly, but he could've ended the story in chapter 5 or 6. As it stands, it's just too long, slow and long-winded, and I lost interest in the second half. And there are too many characters, which makes it confusing as well. He just doesn't know when to stop, unfortunately.

(This is a perfect example of what happens in basically every single one of these stories)

“So far I have not told the story of the things of Llantrisant, but rather the story of how I stumbled upon them and among them, perplexed and wholly astray, seeking, but yet not knowing at all what I sought; bewildered now and again by circumstances which seemed to me wholly inexplicable; devoid, not so much of the key to the enigma, but of the key to the nature of the enigma. You cannot begin to solve a puzzle till you know what the puzzle is about.” (49)

“Such things were remembered by the old and told to the young that evening, in the streets of the town and in the deep lanes that climbed far hills. The sun went down to the mountain red with fire like a burnt offering, the sky turned violet, the sea was purple, as one told another of the wonder that had returned to the land after long ages.” (54)

“And the difficulty in recording this state is this, that it is so rare an experience that no set language to express it is in existence. A shadow of its raptures and ecstasies is found in the highest poetry; there are phrases in ancient books telling of the Celtic saints that dimly hint at it; some of the old Italian masters of painting had known it, for the light of it shines in their skies and about the battlements of their cities that are founded on magic hills. But these are but broken hints. ” (59-60)

The Happy Children - Terningkast 2

Fairly unexciting. A man investigates a rumor (again!), but this time it’s the Germans who are doing some shady business. The narrator later discovers something called the White order of Innocents. That's basically it. Nothing supernatural, nothing remotely creepy or scary or weird. Shallow characterizations yet again too.

So, you can move on. There’s nothing to see here.

“I saw the wonder of the town in the light of the afterglow that was red in the west. The clouds blossomed into rose-gardens; there were seas of fairy green that swam about isles of crimson light; there were clouds like spears of flame, like dragons of fire.” (71)

The Bright Boy - Terningkast 2

I’m afraid there’s very little to see here as well. This is a drawn-out account of how Joseph Last came to work as a tutor for a gifted boy. Machen wastes a lot of time writing about Last's life and some of the conversations had along the way. It's all very unassuming, irrelevant and pointless. What's funny is I think Machen comments on that observation too, because a character, miss Pilliner, says: "I'm so sorry (...) to trouble you with this long narrative, which I am sure, must be a sad trial of your patience" (84) and later, Last thinks: "Miss Pilliner's long and ceremonious approach was lulling him into a mild stupor; he wondered faintly when she would come to the point, and what the point would be like when she came to it, and chiefly, what on earth this rather dull family history could have to do with him" (85), and lastly, mirroring my own experience with this entire short story: "Last was resigned. The point of the long story seemed to recede into some far distance, into vanishing prospective" (86).

Good. Well said, Joseph Last. Well said.

“And then he went on to wonder whether curiosity, often regarded as a failing, almost a vice, is not, in fact, one of the greatest virtues of the spirit of man, the key to all knowledge and all the mysteries, the very sense of the secret that must be discovered.” (94)

“A chance word or two may take root in a child's mind and contaminate his whole nature.” (99)

“The tutor had dealt with many little boys, though with none so young as Henry; and he had found them as a whole a stodgy and podgy race, with faces that recorded a fixed abhorrence of learning and a resolution to learn as little as possible.” (92)

"Out of the Earth" - Terningkast 3

This one’s not too shabby, actually. I've kept several noteworthy quotes from it, so I liked the writing. The idea is neat, but things are starting to feel a bit too repetitive. The narrator has again heard some rumors/reports/gossip/speculations and sets out to investigate. At first there has been some "complaint during last August of the ill behavior of some children". Machen seems to dislike children an awful lot, for some reason, as his characters often do suspect children of doing something mean-spirited, as if he has an irrational fear of them. I think that’s called pedophobia.
Anyways, there seems to be that some horrible things are happening to people. A little girl (again!), for instance, has been subject to foul play, and the narrator must investigate (again!). While he investigates, "the story grew, and grew more monstrous and incredible", as speculations and myths are wont to do. Had this been the first story, I think I would've liked it a lot more. There are just one too many elements being repeated here in the same way from the other stories.

“An inventor of fantasies is a poor creature, heaven knows, when all the world is at war […]” (106)

“I knew all the time that it was all nonsense, but I couldn't understand in the least what it meant, or who was pulling the wires of rumour, or their purpose in so pulling. I began to wonder whether the pressure and anxiety and suspense of a terrible war had unhinged the public mind, so that it was ready to believe any fable, to debate the reasons for happenings which had never happened.” (109)

“He peered over the green wall of the fort, and there in the ditch he saw a swarm of noisome children, horrible little stunted creatures with old men's faces, with bloated faces, with little sunken eyes, with leering eyes.” (111)

"Children of the Pool" - Terningkast 5

Finally a 5 story! Here is a man who is tired of city life one summer and visits some old friends on the Welsh border. He stays at their farm called Lanypwll, which means “by the pool”. He meets an old acquaintance there too, James Roberts, and together they decide to investigate (!) the mysterious nearby pool. It’s a strange, ugly-looking black water of marshland with “all manner of rank and strange growths that love to have their roots in slime” and “a tangle of undergrowth (…) with taller trees rising above the mass (…) white, and bare and ghastly, with leprous limbs” (117). Later, James Roberts seems to be haunted by some undefined presence from his past that frightens him a great deal, or at least he has a nervous breakdown of some sorts.

I really liked how this story can be interpreted in different ways, and that there are different layers to it. It’s a well-structured, well-balanced story - psychoanalysis, philosophy and the supernatural at its core - with some nice, descriptive paragraphs and themes and ideas that gave me food for thought. I found the narrator’s final arguments very convincing and well thought-out. You know, it actually expanded my way of thinking a little bit. There’s a new way of seeing the world and ourselves in here, and I think I’d like to read it again someday.

“It is not altogether unheard of for very decent men to have had a black patch in their lives, which they have done their best to live down and atone for and forget.” (125)

“Now, everybody, I suppose, is aware that in recent years the silly business of divination by dreams has ceased to be a joke and has become a very serious science. It is called "Psycho-analysis"; and is compounded, I would say, by mingling one grain of sense with a hundred of pure nonsense. From the simplest and most obvious dreams, the psycho-analyst deduces the most incongruous and extravagant results. A black savage tells him that he has dreamed of being chased by lions, or, maybe, by crocodiles: and the psycho man knows at once that the black is suffering from the Œdipus complex. That is, he is madly in love with his own mother, and is, therefore, afraid of the vengeance of his father. Everybody knows, of course, that "lion" and "crocodile" are symbols of "father." And I understand that there are educated people who believe this stuff.” (129)

“In him, as in many men, there was a great gulf fixed between the hidden and the open consciousness; so that which could not come out into the light grew and swelled secretly, hugely, horribly in the darkness. If Roberts had been a poet or a painter or a musician; we might have had a masterpiece. As he was neither: we had a monster.” (130)

“[…] the "sadness" which we attribute to a particular landscape is really and efficiently in the landscape and not merely in ourselves; and consequently that the landscape can affect us and produce results in us, in precisely the same manner as drugs and meat and drink affect us in their several ways. Poe, who knew many secrets, knew this, and taught that landscape gardening was as truly a fine art as poetry or painting; since it availed to communicate the mysteries to the human spirit.” (131)

“The Terror” - Terningkast 6

“They have risen once – they may rise again” (224)

My favorite story of the collection. It’s novel length, but I loved it. Like I said, this story is exempt of all my initial criticism, and here’s where I wholeheartedly agree with Lovecraft: it’s a story “in which the elements of hidden horror and brooding fright attain an almost incomparable substance and realistic acuteness”, and as such, it’s like it “stands alone in its class”. And dare I say the very epitome of speculative fiction, because it masterfully conveys the power of speculation - the effects of rumor, vague stories, gossip and lack of convincing first-hand evidence. And whenever you don’t have a trustworthy authority figure or source, speculation turns into conspiracy theories or suspicion of invasion as people start to become afraid, then panic, and that’s when we let our imagination run wild. That’s when it’s hard to separate the nonsense from the evidence, the reasonable from the maddening, or actually that “no one knew how to distinguish undoubted fact from wild and extravagant surmise” (141)

“A whole country, was visited by a series of extraordinary and terrible calamities, which where the more terrible inasmuch as they continued for some time to be inscrutable mysteries. (141)

Machen portrays a society which begin to unravel in the face of inexplicable deaths. These deaths can at first be explained as accidents, but when newspapers don’t report on the deaths, and when the military starts showing up, people suspect there’s more to it, yet they have no idea what to believe:

“’Nobody knows what is happening,’ Merritt repeated, and he went on to describe the bewilderment and terror that hung like a cloud over the great industrial city in the Midlands, how the feeling of concealment, of some intolerable secret danger that must not be named, was worst of all.” (167)

What comes next, is not only an investigation into these deaths, but into our way of thinking in the face of incomprehensible terror, into what people do when they attempt to grapple with things that are way beyond their understanding and scope of imagination. Machen maps these cognitive patterns on a bigger scale, and his main characters are the only ones capable of finding the answer, in large part thanks to outside-the-box thinking like this:

"My theory," said that ingenious person, "is that human progress is simply a long march from one inconceivable to another. Look at that airship of ours that came over Porth yesterday: ten years ago that would have been an inconceivable sight. Take the steam engine, take printing, take the theory of gravitation: they were all inconceivable till somebody thought of them. So it is, no doubt, with this infernal dodgery that we're talking about: the Huns have found it out, and we haven't; and there you are. We can't conceive how these poor people have been murdered, because the method's inconceivable to us." (154)

And this:

“Dr. Lewis maintained that we should never begin to understand the real significance of life until we began to study just those aspects of it which we now dismiss and overlook as utterly inexplicable, and therefore, unimportant.” (211)

And this:

“You can't believe what you don't see: rather, you can't see what you don't believe. It was so during the time of the terror. All this bears out what Coleridge said as to the necessity of having the idea before the facts could be of any service to one. Of course, he was right; mere facts, without the correlating idea, are nothing and lead to no conclusion. We had plenty of facts, but we could make nothing of them.”(212)

How do you expand your way of thinking about the world? How do you project yourself into a state of “ahead of my time” to contend with things you’re currently not equipped to deal with? What are the basis of facts? There comes a point where you simply can’t dismiss evidence, people’s shared experience and observations, but you don’t want to be paranoid or crazy either. You must connect the dots in a reasonable and intelligent manner.

There’s some real craftmanship that went into this story, which made quite the impression on me. For every horrible event, every unexplainable death, there’s an accumulation of tension and dread, and along the way you’re taking the time to digest and reflect upon our collective state of mind. There’s a high degree of suspense built into the plot, and it kept me engaged all the way. The ending came as a surprise to me as well.

“Dr. Lewis made no answer. He was watching the growth of a new, unknown tree in his garden.” (161)

Awesome! This is the work of a great writer! Too bad most of the others were subpar. He's either grown a lot as a writer here or he's more adept at writing longer stories. Small sample size, though, I know, but somewhere in my mind I have the inclination that “The Terror” has inspired more than one author and screenwriter. I have no idea how the rest of his fiction is, but even though I really liked the last two, six of these stories disappointed me a great deal based on all the “hype” and acclaim. I'd very much like to read more of his work in the future, just in case, because I’m convinced that I’ll discover all the reasons he’s such an influential writer in his field.

Artig liten bok om små og store ting som skjedde året jeg ble født. Her var det mye jeg ikke visste, og som overrasket meg.

Tenk at det var først i 1990 at arverekken i kongehuset ble endret ved lov, slik at en prinsesse fikk samme rett som en prins til å arve tronen.

Tenk at Magnus Carlsen også ble født da. Det er jo litt kult.

Dessverre døde Roal Dahl samme år. Noe som er kjempetrist.

Men hyggelig var det å lese at dette var året da de kjedelige pastellfargene gikk ut av moten, mens gult, grønt og rødt ble inn. I tillegg blir mikrobølgeovnen allemannseie, tacoshell var et av de hotteste nyordene, Nelson Mandela ble løslatt, og DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent. Masse positivt!

Ja da, noen kjedelig ting skjedde også. Borgerkrigen i Rwanda starter, men krig har det alltid vært, så det var ikke noe nytt. Det var heller ikke det at Norge kom på sisteplass for syvende gang i Eurovision ("Brandenburger Tor").

Men hvor futuristisk føltes det ikke da Gameboyen endelig kom på det norske markedet? Og at man kunne kjøpe en elektronisk telefonbok for 275 kroner?

Jeg skulle for så vidt ønske at flere av temaene ble diskutert i et større perspektiv, og at forfatteren skrev mer inngående om og konteksten rundt historiske begivenheter, personer, forskning, teknologi, litteratur og lignende, men dette er tross alt ikke en sånn type bok. Den skal være liten, lettlest og med massevis av bilder. Den kunne allikevel inkludert enda flere kategorier, trukket frem enda flere temaer og skrevet litt mer om de tingene som ble inkludert, uten at det hadde virket mot sin hensikt. Det var heller ikke noe ordentlig logisk rekkefølge på ting her, så det ble mer som en oppramsing av tilfeldige greier. Artig var det, men ikke spesielt lærerikt.

Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?

Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.

Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?

Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.

Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Tre meget dystopiske science fiction-noveller som egentlig skulle vært utgitt i 1977, men som først ble utgitt samlet i 2020. Jeg leste denne som del av en lesesirkel i gruppen "Norsk fabelprosa" (https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa), og flere av oss ble enten litt sjokkerte, provoserte eller frastøtt. Det trenger ikke være negativt i seg selv, for litteraturen tilfører samfunnet noe verdifullt i kraft av å gjøre nettopp det; våre verdier, holdninger og menneskesyn blir utfordret, debatter blir startet, kulturlandskapet stimulert, innovasjon blir oppmuntret og så videre. I introduksjonen skriver forfatter og fabelprosa-ekspert Cato Pellegrini at novellene har "tålt tidens tann og stadig må sies å ha aktualitet". Deler av novellene vil jeg si har det, mens andre deler stiller jeg meg mer skeptisk til at ville vært passende eller velfungerende både stilmessig og som budskap nå for tiden. Et annet medlem i gruppen har et godt poeng når hun trekker frem at det jo har skjedd mye "i science-fiction- litteraturen, samfunnet, kjønnsroller, og verden siden den gang". Jeg kan trygt innrømme at jeg på grunn av dette har blandede følelser.

(Omslagsdesignet er forresten veldig stilig! Favorittfargen min er grønn, og jeg syns det grønne kommer så godt frem blant det gule og svarte. Og jeg blir liksom litt hypnotisert av det mønsteret, som også er med på å gi det hele et litt utenomjordisk preg!)

Til siste åndedrag - Terningkast 4

Spennende, voldelig og actionfylt om en fremtid der atmosfæren er så ødelagt at menneskene er nødt til å puste ved hjelp av oksygenpatroner. Fortelleren er en mannlig råtass som ikke skyr noen midler for å overleve, og så blir han fast bestemt på å gjøre ende på «makta» som sitter på alle oksygenpatronene. Omstendighetene er således prekære, og tittelen er derfor helt perfekt.
Det må sies at jeg syns det er litt pussig at det ikke er noen kvinner i dette samfunnet. Om de fins, blir de ikke nevnt i det hele tatt. Det er spesielt merkbart fordi slemmingen antyder at mannlige egenskaper er essensielt for å videreføre menneskeslekten. Her er det fullt fokus og tunnelsyn på skyting og slåssing, og det blir i liten grad sagt noe fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Da kan jeg heller ikke unngå å lure på om novellen, med samme premiss/rammer, hadde blitt skrevet på en helt annen måte av en kvinne eller bare av en mann i nyere tid.

Det kan jo være et effektivt grep å fokusere på kun ett aspekt ved et samfunn, da, for det kan hende at verden bare er såpass farlig og til dels primitiv nettopp fordi mennesket nå er blitt tvunget tilbake i et slags tidlig stadium av sin utvikling, og her ser vi et øyeblikksbilde av denne perioden. Så får smaken være som den er. Uansett hadde det vært fint om noen eller noe hadde blitt brukt for å kommentere kvinnenes rolle eller for å skape kontrast til det maskuline. Jeg syns selv det hadde vært til det bedre, men for å være ærlig likte jeg novellen veldig godt til tross. Den var rett og slett kjempekul! De overraskende vendingene holdt meg på tå hev hele veien, og hele greia kunne jeg lett sett for meg som en god spillefilm, om ikke en hel Netflix-serie.

"Det brunbarkede ansiktet var som en storslått ramme rundt de innbitte, våkne og himmelblå øynene. Den kraftige overkroppen svulmet i morgensolen. Det glinset i fett når han beveget seg." (31-32)

"Det er merkelig hvordan enkelte mennesker kan stole fullt og helt på en bare en utfører ordre og viser lojalitet […]" (49)

Miljø 89 - Terningkast 3

I denne verden går det heldigvis an å puste fritt, men naturen har til gjengjeld blitt såpass forurenset og forkrøplet at menneskene kun får opplevd naturen i isolerte, syntetiske miljøer i et slags museum. Utenfor miljøene lever menneskene i en verden som de i grunn ikke er naturlig anlagt for å leve i, og konsekvensene får utslag i hovedpersonens handlinger, fordi det inni han er "noe opprinnelige, noe urgammelt, som levde og presset på og ville ut i det fri" (69) når han møter med naturen slik den er ment å være. Han blir altså en dag sabla lei av overindustrialiserte, helautomatiserte og fargeløse omgivelser og flykter inn i et av miljøene. Det har han selvfølgelig ikke lov til, så han blir forfulgt av lovens lange arm.

Jeg syns det var en spennende dystopisk novelle som problematiserer menneskets møte med naturløse omgivelser, og som på sett og vis poengterer at empati og medlidenhet må kastes til side i møte med instinkt og kampen for å overleve. Ikke den mest sammensatte og mest emosjonelle måten å formidle det på, men underholdende. Alt skjer veldig fort, og jeg rakk ikke å bli kjent med noen av personene, så det trakk litt ned for min del. Språket var på sin side sjarmerende gammeldags med ord som "computer", "automatikken", "elevator" og "databank". Det var jo koselig, da.

"En kunne se på øynene deres at besøket i miljø-montrene gjorde et sterkt inntrykk. Synet av fjell, skoger, elver og vann vekket til live minnene fra en svunnen tid. Minner om en verden som var grønn og frisk, med en himmel som nesten rakk opp til stjernene og en sol som varmet dem dypt inn i sjelen. Så kunne de for en billig penge gå inn i et dimensjonsanlegg, stige ned i det bevarte miljøet og gjenoppleve det store underet med den levende natur." (65)

"Han betraktet de andre menneskene som sikkert følte seg like tomme og mekaniske som han selv. Han så bare grå, triste ansikter som en livløs ramme omkring øyne som bunnløse tjern." (70)

Blu - Terningkast 2

En veldig ubehagelig novelle om sadistiske barn i en røykbelagt og overindustrialisert by der hele den voksne befolkningen neglisjerer barna sine til fordel for arbeid som skaper teknologisk og økonomisk fremgang for byen. Og da utagerer barna rett og slett ved å bedrive dyreplageri. Jeg må nesten si at jeg kunne spart meg for å lese dette her. Det var grusomme skildringer og vanskelig komme meg gjennom. Jeg som er så utrolig glad i dyr, kjente ekstra på det, og historien føltes helt meningsløs. Barnas sadistiske atferd virker å være brukt for å illustrere og diskutere konsekvensen av industriell forurensning og prioritering av teknologisk utvikling og profitt. Hensynet til neste generasjon blir neglisjert fordi det er en uskreven regel om at "Ingen storby med respekt for seg selv unngår å ha barn på skyggesiden av livet" (105). Jeg er innforstått med at kunst kan og til med bør provosere, som sagt, men for meg gikk denne novellen over en grense, og jeg syns at poenget og tankeeksperimentet kunne blitt utført på en mindre ubehagelig måte.

Noen vil kanskje argumentere for, tatt temaet i betraktning, at et slikt intenst ubehag må vekkes i leseren for å understreke alvorligheten. Jeg kan være enig i ubehaget, men jeg syns at akkurat det kan og bør komme fra en helt annen kilde enn dyreplageri. Hvis forfatteren hadde funnet en annen kilde til ubehag, brukt mer tid på å gjøre oss mer kjent med barna for å åpne et større hjerterom, og gitt oss flere beskrivelser med et større perspektiv av hvordan by og natur og mennesker forandrer seg over tid - begge deler for dertil å gi mer pusterom og lyst til refleksjon - tror jeg at jeg kunne likt novellen ganske godt. Da blir det ikke like ille og ubegripelig og plutselig, men det blir mer fordøyelig for leseren.

"Men bak kulissene kjempet livet en annen kamp. Snart ville noe nytt bryte frem på åpen scene. Som et gufs fra fortiden var de der, de genetiske misfostrene, med menneskekropper som et skall utenpå destruktivt maskineri." (106)

"Det begynte å gå rykter om at forurensningen hadde forgiftet ungdommen både fysisk og psykisk. Uhyggen grep om seg, og mørket og røyken ble stadig mer trykkende og kvelende og uutholdelig. Noen snakket om onde makter, andre om forherdede pøbler og atter andre om teknologiens fallitt." (138)

Selv om jeg likte de to første novellene, tror jeg dessverre ikke at jeg vil anbefale denne samlingen for moderne science fiction-entusiaster. De tilfører naturligvis ikke sjangeren noe nytt og uttrykker budskapet på en litt overforklarende måte. Dessuten mangler de kompleksitet, dybde og universell tiltrekningskraft, så jeg tror ikke de vil appellere til så veldig mange heller. Men hvis du liker alt det jeg nettopp beskrev (og masse hardbarka action), så kan du rope hurra og kaste deg over samlingen!

As a huge fan of weird fiction (and horror), I was instantly drawn to the prospect of an intellectual and/or academic investigation into what weird fiction is all about: the weird vibe, its tropes, its defining elements, themes and philosophical enquiry and the like. Fisher and I share an interest in these things, as he says he’s “been fascinated and haunted by examples of the weird and the eerie for as long as I can remember” (8). Yet already from the introduction, it seems as though his interest lies with the weird and the eerie as two distinct modes, and that, even though these modes come from “major cultural examples of the weird and the eerie” which “are to be found at the edges of genres such as horror and science fiction” - as he correctly points out - he nevertheless tries to extrapolate these modes from those so called “genre associations” (books and magazines) because he believes they have “obscured what is specific to the weird and the eerie”. (8)

Fair enough, you can do that. You can say that the weird isn’t a genre, but it’s nevertheless inextricably linked to it. You can also separate the concept of monogamy from romance novels, feeling of suspense from thrillers or the physical act of laughter from comedies, but to what end? Where does that get you? I don’t agree that core aspects of literary genres obscure those core aspects, but rather displays and enhances them. Weird fiction makes it very clear indeed that it makes use of a weird mode and weird elements and weird tropes, or else it couldn’t even be classified as weird fiction.

In any case, I still learned a lot from Fisher’s chapter on the weird. Things I hadn’t yet put into words, things I knew or felt somewhere deep inside, but never quite realized that I did. So, it was educational to me. So much so that I can see myself coming back to this book more than once in the future. Weird can be so many things, you know! For instance, he argues that the weird doesn't have to be supernatural, that it's about something stranger than our ordinary experience can comprehend, that real externality is crucial, (more specifically, encounters with the unknown), that it's about fascination, about what’s compelling. And he argues, convincingly, that neither suspense nor horror are defining features of Lovecraft's fiction. Oh, I definitely loved his discussion of the weird in Lovecraft’s writing! If you’re a fan of Lovecraft, you’ll probably love it too.

“What the weird and the eerie have in common is a preoccupation with the strange. The strange – not the horrific. The allure that the weird and the eerie possess is not captured by the idea that we ‘enjoy what scares us’. It has, rather, to do with a fascination for the outside, for that which lies beyond standard perception, cognition and experience.” (8)

Allow me to give you a brief summary of his main points: Fisher starts out by differentiating the terms from Freuds concept of unheimlich, specifying that this is about “the strange within the familiar, the strangely familiar, the familiar as strange – about the way in which the domestic world does not coincide with itself” (10). The weird and the eerie, he argues, “make the opposite move: they allow us to see the inside from the perspective of the outside”. The weird, specifically, is “that which does not belong” (10) or a conjoining of “two or more things which does not belong together” (11), while the eerie is primarily about agency (unknown entities) or lack of agency and “concerns the most fundamental metaphysical questions one could pose, questions to do with existence and non-existence: Why is there something here when there should be nothing? Why is there nothing here when there should be something?” (12) These two modes do not have to be negative, as the weird can invoke a sense of newness, and the eerie a release from the mundane.

“The outside is not ‘empirically’ exterior; it is transcendentally exterior, i.e. it is not just a matter of something being distant in space and time, but of something which is beyond our ordinary experience and conception of space and time” (22)

He initially concludes that “There is certainly something that the weird, the eerie and the unheimlich share. They are all affects, but they are also modes, modes of film and fiction, modes of perception, ultimately, you might even say, modes of being. Even so, they are not quite genres.” (9) Unfortunately, he doesn’t elaborate on this premise and initial conclusion throughout the essay and seems instead to call the weird and the eerie not only as affects and three different kinds of modes (!), but also as notions, as a charge, a dimension, an effect, an edge, a feeling and an aesthetic experience. It’s not always clear to me what he means, what the differences and nuances are here, but I did have no idea that you could distinguish unheimlich, weird and eerie from each other. Despite my initial confusion, most of the first part of the book was very fascinating.

He also discusses things like jouissance, the grotesque, time travel and the death drive. In every chapter, he introduces a cultural product (book, movie, music) and argues why they’re weird or eerie. I’m not familiar with most of the things he discusses, and I haven’t read most of the theories or authors he’s mentioning, so that made it a bit more complicated. I simply didn’t understand all of it and felt lost throughout the second half of the book.

“We could go so far as to say that it is the human condition to be grotesque, since the human animal is the one that does not fit in, the freak of nature who has no place in the natural order and is capable of re-combining nature’s products into hideous new forms” (35)

Sometimes I think his observations and arguments seem a bit random, and in the end, I'm not very convinced that all of these works are either weird or eerie. I enjoyed most of the stuff he had to say about the weird, for sure, but it got harder and harder to follow his train of thought and where he was going with his arguments, some of which are a bit far-fetched (I mean, he argues on page 121 that love is an eerie agent because it’s a mysterious, unknown force with its own occult powers and capacities!) and some of which went way over my head. Again, I think that's largely because I haven't read most of the stuff he's talking about. And he didn't always succeed in making things easier to understand for the uninitiated.

Just to be clear, this is not a genre study! If you want that, you’re most likely better off reading the way too expensive “Weird fiction: a genre study” by Michael Cisco, which I intend to one day.

So yes, you would enjoy reading the first part of this book if you’re a weird fiction fan, but I wouldn’t call it an essential read or anything.

En følsom og lærerik bok om gravferdskonsulentyrket. Jeg lyttet til lydbok-utgaven, og selv om jeg ikke har hatt god erfaring med det tidligere, så likte jeg det denne gangen. Nå fikk jeg erfart hvor viktig innleseren er for lytteopplevelsen. Her leste forfatteren sin egen bok, og det tror jeg er greit når den er såpass personlig som denne. Dette er jo snakk om veldig alvorlige temaer knyttet til døden og alt det innebærer. En gravferdskonsulent gjør faktisk mye mer enn jeg hadde sett for meg, men samtidig så gir det absolutt mening at de har såpass mye ansvar.

Boka er delvis biografi og delvis sakprosa fordi Håvardsen gir oss et innblikk i hans personlige reise fra før han begynte i yrket og underveis. Han deler vanskelige, spesielle, komiske, koselige og makabre hendelser og reflekterer rundt disse erfaringene. Av og til lærer han oss om hva som kreves, og hva som må gjøres. Av og til kommer han også med historisk kunnskap om både det ene og det andre innenfor hvert tema. Det var spesielt de mest grusomme dødsfallene og nitriste hentingene som gjorde mest inntrykk på meg. Jeg ble litt lei meg, og det hendte at jeg fikk litt frysninger. Men det var veldig interessant å få høre om hva som skjer med kroppen under forråtnelsesprosessen og hva som må gjøres fra liket blir funnet og frem til selve bisettelsen. Vi får også vite om samtaler med pårørende.

Håvardsen har dessuten glimt i øyet og fikk meg til å smile og le flere ganger. Litt galgenhumor er jo bare sunt, så det satte jeg pris på. Dessuten leser han klart og tydelig og med ærverdighet, så jeg kan lett se for meg hvor godt ivaretatt man føler seg i møte med han. Nå har jeg absolutt fått mye mer respekt for gravferdskonsulenter, og jeg er takknemlig for alt arbeidet de gjør for vårt samfunn!

Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.

Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?

Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.

Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.

Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Selektivt utvalg fra min anmeldelse av boken publisert på Nye NOVA:

(https://www.nyenova.no/tom-paulsens-kaffeverden)

Tom Paulsen er litt av en type. I 2022 debuterte han med en humoristisk fantasyroman for kaffeelskere, og i år publiserte Nye NOVA skrekknovellen hans "Motorsagkrokodille". Sistnevnte er brutal og vanvittig, mens førstnevnte "Kaffeverden" er … ja, la meg bare ønske dere velkommen til et helsprøtt koffeinrusa eventyr med eksentriske personligheter, fargerik fauna og komiske språk-krumspring av ambisiøse, dumdristige dimensjoner!

Historien innledes med en skapelsesberetning av romanens fantasiverden og om kaffegudens allmektighet. Det er en kaffeprest i landsbyen Kapselton som har lest fra Kaffemanualen til de kaffetroende i Kapselton. Djevelen er en lumsk skikkelse også i denne religionen, så parallellen til kristendommen er jo åpenbar, men den nærmest fanatiske dyrkingen av kaffe koker jo ned til noe like åpenbart i oss: vår koffeinavhengighet. Mange trenger det for å opprettholde et godt humør, et adekvat energinivå eller tilstrekkelig med motivasjon. Ikke alle liker kaffe, selvfølgelig, men veldig mange higer etter den og lovpriser den i fellesskap, og slik sett har det en lignende funksjon, noe av den samme makten over oss og noe av den samlende kraften. Når den legendariske handelsmannen en dag ikke dukker opp med nye forsyninger med kaffe til Kapselton, får det følgelig tilnærmet fatale konsekvenser for samfunnet og spesielt den voksne delen av befolkningen. Det får meg i neste steg til å lure på hvor store konsekvensene hadde blitt for oss om det samme hadde skjedd i vår verden. Noe som kanskje er en påminnelse på hvor underlagt - nærmest underordnet - vi er de kjemiske forbindelsene i hjernen vår.

"Vær som din kaffe. God og Sterk. Og du vil, som dine smakssanser, overvinne det bitre." (9)

----- (...) -----

Dessverre er de fleste karakterene også litt mer tullete enn morsomme. I begynnelsen hadde jeg sansen for de fleste, men fordi man ikke rekker å bli ordentlig kjent med dem underveis, opplevdes de mer og mer som tegneserieaktige. De utvikler seg heller ikke i særlig stor grad, syns jeg, så da forstod jeg meg mindre på dem enn jeg skulle ønske. De fremstod derfor som mindre menneskelige, og da brydde jeg meg mindre om dem. Det førte til slutt til at jeg ble mindre engasjert generelt.

Jeg kan for øvrig si at jeg syns "tegneserieaktig" godt kan brukes om det meste som skjer i boka. Det er her ulempen ved humor spiller inn; så fort tull og tøys blir en bærende bestanddel i en fortelling, enten det er i film eller bøker, opplever i hvert fall jeg at det kan være vanskelig å vite hva man faktisk skal ta seriøst. Vold, dødsfall og ellers vonde erfaringer kan altfor fort miste tyngde og dermed egenverdi. Humor kan jo bunne i noe dypt menneskelig og sårt og vanskelig, og det tror jeg kunne løftet denne bokas litterære kvaliteter. Med mer emosjonell dybde hadde jeg nok blitt litt mer engasjert OG ledd mer.

Jeg vil uansett argumentere for at den er friskt pust i den norske litteraturhistoriske atmosfæren. Selv om man får den friske pusten blafrende mot seg som et overrumplende gjennomtrekk, må jeg ærlig innrømme at det har vært gøy å få håret busta til og bli kastet litt hit og dit. Det er ikke til å unngå å påpeke at Paulsen har skrevet noe spesielt her, og da har vi å takke hans språklige ambisiøsitet og oppfinnsomhet.

"Hun døde i en fordøyelsestragedie, og sånn er det med den saken." (36)

----- (...) -----

Dette minner meg forresten om at mange vil ha det til at norsk ikke er et rikt språk fordi det består av få ord (færre enn engelsk, akk o ve!). Jeg har alltid vært uenig i den påstanden, for jeg er overbevist om at språkrikdom ikke kun handler om antall ord, men også om hvordan ordene brukes. Altså hvordan man leker med ord og setninger. «Kaffeverden» er et fysisk bevis på hvor gøy og mangesidig det norske språket kan være, og hvordan enhver begrensning eller innsnevring stadig gir grobunn til kreativitet. Jeg har inntrykk av at Paulsen er en sånn forfatter som bare ser muligheter, og at han satser fullt og helt på ideene sine. Det står det respekt av.

"For hans hus skal være åpent, for både A- og B-mennesker, for morgenfugler som for nattugler." (50)

Det er vanskelig å si noe om hvem boken passer for. Da er det også kinkig å peke ut hvem jeg vil anbefale den til. Det er jo så mye tøys og tull, men ikke tøys og tull som egentlig egner seg fullt og helt for barn. Mye av det gjør det, så klart, men det er noen få litt vel voldelige scener, og man bør ha en forståelse for kaffens plass i kulturen for å få glede av mye av humoren. Språket var heller ikke passelig barnlig, men lå heller på et høyere nivå av kompleksitet, som krever det lille ekstra av knollen. I gruppen diskuterte vi hvem målgruppen kunne være, og vi ble ikke helt enige. Paulsen svarte selv at han siktet seg inn på unge voksne og nikket godkjennende til forslaget om at boken passet til pappaer til tiåringer. Jeg syns uansett at det var gøy, og så må man nesten lese den selv for å se om man er enig, for her har jeg minimalt med andre bøker å sammenligne med. Så det er verdt et forsøk!

Og husk for Guds skyld at det er blasfemisk å dyppe teposer i kaffen!!!

En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?

Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.

Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?

Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.

Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.

Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Interessant perspektiv om Svalbard som er og blir et fascinerende sted.

Imponerende kunnskap
Er det noen som kjenner Svalbard godt, er det journalist Birger Amundsen. Han har tidligere skrevet bøker om Svalbard, blant annet Førti år alene på Svalbard. I anmeldelser liker jeg å fortelle litt om hva boka er om, men siden dette er sakprosa og historie, har jeg ikke tenkt å måle "kunnskapene" mine om Svalbard med Amundsen. Derfor blir det en noe kortere anmeldelse enn til vanlig.

Spillet om Svalbard kan kanskje ved første øyekast virke noe tørr og saklig, delvis er den det også, men den har også noen thrillerpartier. Det er mye om politikk, og om at mange viste stor interesse for Svalbard, blant annet Russland og datidens Sovjetunionen. Amundsen skriver også om hvor strengt det var på Svalbard etter krigen og at mye var mistenksomt. Det er til og med hemmelighetsskremmerier som er strengt hemmelig den dag i dag. Det skrives også om KGB- agenter, CIA og avhoppere. Han møter blant annet avhopperen Galina som han blir god venn med. Han beholder kontakten med henne og datteren hennes oppgjennom årene, og besøker dem ofte. Mot slutten er det en stor del om Ukraina og turbulentene der, siden det er der Galina bor, og Birger holder øye med hvordan hun og datteren klarer seg i den urolige tiden.

Innholdet kunne ha vært mer begrenset
Amundsen vet godt hva han skriver om og kunnskapene hans er imponerende. Til tross for at det meste av boka var interessant og man lærte mye nytt, var kanskje fortellerstemmen en smule monoton. Skjønner at dette er sakprosa, men språket ble vel leksikonaktig. Selv om det som skjer i Ukraina er leit, syntes jeg at den delen kanskje kunne ha vært i en bok for seg selv som en en oppfølger eller noe. Det tok vel mye plass og det føltes litt som man leste to bøker i en, men skjønner verdien i et vennskap.

Selv om språket kunne til tider være noe tung, var det en bok der man hele tiden lærte noe, og Svalbard fascinasjonen har ikke bleknet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Bok nummer fem i Harinder Singh serien, og kanskje den roligste?

En meget kjent advokat blir skutt og drept utendørs, og et annet lik blir funnet ikke langt unna. Et mulig øyevitne som gjerningspersonen ville kvitte seg med? Men er alltid et åsted som det ser ut som, eller kan det ligge noe mer bak?

Samtidig er Harinder Singh bekymret over sin niese Amandeep som har vært som forduftet de siste årene etter en hendelse. Da foreldrene hennes får tilsendt en eske med hennes eiendeler, frykter de det verste. Er hun død eller er det en advarsel om noe?

Rolig hverdagskrim
Bøkene om Harinder Singh byr kanskje ikke på de mest actionfylte handlingene krimsjangeren kan by på, men heller mer saklig og realistisk krim, som kanskje kunne ha skjedd i virkeligheten? Harinder Singh er også en stødig fyr som både går egne veier og som har sansen for å være rettferdig. Liker også forholdet mellom Harinder og Amandeep. De har et spesielt bånd, selv om de av og til er skeptisk på hverandre, og det med god grunn. Med alt Amandeep har opplevd i det siste, vet man ikke alltid hva hun er i stand til. Næss føyer også til fin humor i bøkene sine.

Spesielt og fascienerende bånd
Personlig likte jeg å lese om båndet mellom Amandeep og Harinder. Hvor langt er de villige til å gå for å redde hverandre, eller er en av dem mer egoistisk enn den andre? Man blir aldri helt sikker, og syntes det var mer spennende å lese om dem enn selve saken. Lignende saker har man stort sett lest i andre krimbøker allerede.

For min del som foretrekker mer hardbarket, brutal og mørkere krim, ble dette for hverdagslig og rolig. Kapitlene er korte og lettleste, og det var stadig noe som skjedde, men ble aldri helt revet med. Men kommer nok til å lese neste bok, da jeg har sansen for Harinder Singh. Liker det når etterforskere består av flere lag.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Må si meg enig med deg og vunnet beste debut 2021, har Skred neste bok i serien liggende men frister ikke særlig å begynne på den. Men er ofte skeptisk til bøker som er skrytt opp i skyene, er oftes helt uenig😉