Bokelskere.no

Er det sånn at alle lengtar? Ikkje kvar dag, kanskje, men innimellom. Kan hende går lengten til ein by eller ei bygd eller eit land langt borte der du ikkje er til vanleg nordover, sørover, mot aust eller rett vest?

Kan hende har du vakse opp der, eller ein av foreldra kjem derifrå, og du har feriert der som barn og blitt glad i nett desse fjella, gatene, skogane, øyane, strendene. Kan hende kjem du deg ikkje dit lenger, og grunnane kan vere mange til det, men du har mange minne som er knytte til akkurat desse svaberga og knausane, og då blir dei kan hende vakrast, heilt objektivt sett vakrast på jord, til og med så vakre at det kan gå på sanninga laus.

Og så blir du eldre, og kroppen får meir plass til nostalgi, og då kan ho bli sterkare, denne lengtinga, dragninga? Eller kan hende ikkje i det heile. Kan hende vil du aldri tilbake, ikkje eingong på ferie.

Og naturen verkar på og i oss. Det er gjort undersøkingar om kva urørt natur og naturlege lydar gjer med sentralnervesystemet, og det er skrive dikt og songar, men verken orda eller kunsten eller forskinga kan erstatte eller fullt ut forklare den ordlause kjensla i kroppen no, denne roa, flyten. Roa i rørsle. Kadonk, kadonk, plask. Denne gjentakinga. Kadonk, kadonk, plask.

No er det god plass til å tenke på det, kven vi vil vere. Eg tenker at eg må bli rausare. Bli endå flinkare til å sprenge dei rammene og båsane som vi heile tida snikrar i hovudet, og som styrer språket og handlingane våre, og som vi hardhendt plasserer kvarandre i, utan å spørje om lov. Båsar med merkelappar som hudfarge og kjønn og meiningar og prestasjonar og kropp og religion og kva for føkkings land eller by eller bygd du kjem eller ikkje kjem frå. Kan hende er det sånn at dei fleste gjer så godt dei kan, ut frå sitt utgangspunkt, og dette er lett å tenke i dag.

Når man tror at maskinen ødelegger mennesket, er det kanskje fordi vi mangler litt avstand for å kunne bedømme virkningene av så hurtige forvandlinger som dem vi har opplevd. Hva er vel de hundre årene som utgjør maskinens historie, sammenlignet med menneskeslektens to hundre tusen år? Vi har knapt nok fått installert oss i denne verden av gruver og elektriske sentraler. Vi har bare så vidt flyttet inn i dette nye huset, som vi ikke har bygd ferdig engang. Alt omkring oss har forandret seg så fort: samfunnsforhold, arbeidsbetingelser, skikker. Selve vår psykologi er omkalfatret ned til sin dypeste grunnvoll. Våre begreper om atskillelse, fravær, avstand og hjemkomst dekker ikke lenger de samme realitetene, selv om ordene er de samme som før.

Kan hende ser vi meir no når vi reiser så sakte. Sjølvsagt gjer vi det, men har vi plass nok til å reflektere over alt som er og har vore, i kjølvatnet vårt, i etterdønningane, får vi meir innsikt? Eg veit ikkje, eg vil gjerne tenke meir, på kven eg vil vere, men no alt går i eitt med bølgeskvulp, kadonk, kadonk og skiftande vindretningar, straumar og stadige samtalar.

Vi har framleis fjorden for oss sjølve. Og for ein fred det er. I rørslene. I stilla. Kan hende var det dette som var meininga med det heile. Lyden og synet av årene som duppar i fjorden. Dei store, grove hendene til mannen. Pusten vår som går i takt med taka.

"At ekteskapet ditt er historie, betyr ikke at det ikke var virkelig. Minner er virkelige – det sa du selv. Du må ha minner."

Polakken kommer med et av sine innadvendte smil. "Noen husker gode minner. Noen husker dårlige minner. Vi velger hvilke minner vi husker. Noen minner legger vi i undergrunnen. Er det sånn dere sier det: undergrunnen?"

"Ja, det er sånn de sier det. Undergrunnen. De vonde minnenes kirkegård. Fortell meg noen gode minner[…]."

Tally is not daft. She knows that when she opens a gift, the person giving the gift wants to see her looking happy or surprised or excited or amazed. And she understands why they want to see those things. After all, they've gone to all the effort of giving her something – so the least she can do is be grateful. And she is grateful. She really, truly is. It's just that, sometimes, she thinks that the whole present-giving thing is less to do with the person receiving the gift and more to do with the gift-giver. It's as if they think that along with the present, they've purchased the right to see her do things in a certain way.
Say the right things.
Make the right faces.
And Tally can do these things, but she needs a heads-up: a bit of advance warning about what emotion it is that she's supposed to be showing.

They want me to be like them – but I'm only like me.

On another day the hurt, upset feeling that is swirling through her would rage out through her hands and feet and mouth like a volcano, and Nell would be sorry that she'd said something so unkind. Today though, Tally hasn't got enough energy. She isn't a volcano today. Instead, she's the ground after an earthquake, all cracked and shaken.

Polakken vurderer nøye ordet pianist. «Jeg har vært en mann som spiller piano,» sier han til slutt. «Som mannen som stempler billetter på bussen. Han er en mann, og han stempler billetter, men han er ikke noen billettmann.»

Hvis jeg noen gang skulle gi meg ut på forbryterens løpebane, ville det være frøken Marple jeg ville være mest redd for.

Jeg smilte. Frøken Marple ser kanskje svak og skrøpelig ut, men jeg visste at hun var i stand til å hamle opp med all verdens konstabler og politimestre.

Men det som holdt Ant våken om nettene, som fylte ham med den dypeste skrekk, var å skulle bli begravd et sted langt borte. Å ikke få hvile i hjembygdas jord.

Bislaget lukter slik det alltid har gjort. Barndom. Hun setter fra seg sekken og kjølebagen og tar av seg vinterskoene, men beholder jakken på. Alt ser ut som det har gjort hele livet.

Hun sitter fast i myra, samme byrde samme forpliktelser, om og om igjen. Når hun får opp en fot av gjørma, setter den seg fast igjen ved neste skritt. Å gå gjennom andre menneskers liv, å ta avgjørelser som gjelder deres minner. Å være den eneste som skal bære alt videre.