"Jeg elsker deg. Unnskyld. Du trenger ikke å si det tilbake."
Ah, som Sally Rooney skildrer vår klønaktighet i relasjonene som betyr mest for oss. Vår manglende evne til å snakke i avrundede, gjennomtenkte setninger i samtalene hvor det står mest på spill: I møtene med våre kjærester, våre foreldre og våre barn. Intermezzo er en serie slike råe samtaler, som alle beveger seg mellom sterk kjærlighet, usikkerhet og dype lengsler.
Brødrene Ivan og Peter prøver å finne ut av livet etter at de har mistet faren. Peter sjonglerer forholdet mellom to kjærester som oppfyller hver sine behov hos ham. Ivan, yngst, treffer 14 år eldre Margaret og innleder et forhold til henne.
Det skjer ikke så mye i denne boka. Den beveger seg fra menneskemøte til menneskemøte, og skrur tempoet helt ned, til det går så sakte at hver følelse hos personene smitter over på leseren, og det føles som å være i rommet med dem.
Mesterlig, dvelende og empatisk roman om livets grunnleggende behov.
Hell og lykke på ferden! :-)
Jeg synes også boka får godt fram den ensomheten som preger forfatteryrket. Mye ledig tid til å gruble for den med anlegg i den retningen!
I år har jeg, mye grunnet sykdom og ikke-jobbing, lest nærmere 250 bøker, og blandt alle disse er Yellowface på topp ti-lista over bøkene som gav meg mest glede, og et skikkelig «kick» som leser. Litt «cringe» (i mangel på bedre norsk ord). Virkelig fengende, spennende, vittig og samtidig klarer den, som du sier, å male et skarpt bilde av dagens litterære verden - både hva gjelder bokbransjen og forfattere, men også kulturen blant oss leseglade (og for enkelte; litt for opphengte i å mene noe om absolutt alt, og formidle alt dette en mener via Goodreads, til tider sp til de grader at de nesten er som en sekt rundt enkelte forfattere og/eller bokserier)
Nei, vi skjøt ikke.
Vi drepte ingen.
Selv da soldatene kom opp trappa og steg ut av mørket mot oss, var det ikke en eneste i gruppen vår som avfyrte et skudd. Vi var ikke i stand til å trykke inn avtrekkeren når vi visste at mennesker ville dø. Vi var barn som hadde blitt tildelt våpen vi ikke kunne avfyre.
Senere fikk jeg vite at hæren kom utstyrt med 800 000 kuler den dagen. På den tiden var innbyggertallet i Gwangju rundt 400 000. De hadde med andre ord ammunisjon nok til å gjennombore hver kropp i byen to ganger.
Jeg tror de begge var klar over at ting ikke kunne bli som før, at dynamikken kom til å endre seg, og at det kanskje ikke kom til å være behagelig for noen av dem. Kanskje er det med dunvær som med slektsgårder: nesten umulig å overlate til neste generasjon uten at noen blir såret. Vi kan ikke samtidig være det vi er og det vi ønsker å være; noe i oss må dø for at noe annet skal bli født.
Det begynner som historien om et manustyveri som blir til en bestselger under falskt flagg. Hvordan skal June klare å opprettholde løgnen om at hun har skrevet boken som i hovedsak er den avdøde venninnens verk?
Spennende nok, men "Yellowface" har mer enn dette under panseret. Den er ekstremt 2020-talls i sin skildring av bokbransjen og ytringsklimaet. Romanen er et presist tidsbilde. (En gave til framtidige lesere som vil vite hvordan det var 2020-tallet!)
Boka stiller også noen tidløse spørsmål. Hvis du overtar en av tekstene mine og jobber lenge med den, på hvilket tidspunkt blir sluttproduktet "vårt" og ikke "mitt"? Hvis jeg forteller deg en historie fra livet mitt, står du fritt til å bruke den akkurat som du vil i litterær form?
Smart, medrivende og ganske trist bok om skriving, ensomhet, sjalusi og løgn.
Husker du hvordan det var å gå på ungdomsskolen? Det gjør fortelleren i denne romanen. Han har kort tid igjen å leve, og bruker den på å skrive en tekst til sin ufødte sønn.
Fortelleren er ikke blitt bløthjertet av tilstanden sin, snarere det motsatte. Han beskriver maktspillet høsten 1998 på Midtstuen skole (den ligger i Oslo) på sosialantropologisk vis. Selv var han på grensen til å få innpass hos eliten på skolen.
Panikken brer seg når han innser at han ikke er kul nok til å bli invitert på et varslet nachspiel etter skolens juleball. Hvordan skal han klare å jobbe seg inn i det gode selskap uten å framstå som en streber? Hvordan skal han bli kvitt sin nerdete venn Georg i samme manøver, og er Lisa egentlig noe å samle på når han kanskje kunne hatt sjanse hos Michaela?
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 handler om ungdomstid, men bør leses av alle. Boka er både kynisk, kald og nokså trist i all sin disseksjon av menneskelig oppførsel. Den får deg til å tenke: Er vi alle bare deltakere i den samme primale kampen for å nå den sosiale toppen?
Hercule Poirot greide så vidt å la være å si: «De fleste har hørt om meg.» Dette var ikke fullt så riktig som det hadde vært en gang i tiden, for mange av dem som hadde hørt om Hercule Poirot og kjent ham, hvilte nå under vakre gravstener på forskjellige kirkegårder.
‘It is like your articles, no? What are these people’s lives if they aren’t shared with somebody? I mean, the places you go to, the people you meet, the animal kingdoms you grow close to, no one would know so much about them if their stories weren’t shared.’ He looked at her. ‘And if their lives weren’t connecting with others, how would they be able to inspire or encourage or change the thinking of the world?’
We like to think that our lives are within our control, but they may not be completely so. We are necessarily influenced by those who have come before us.
Vegetarianeren fant jeg nylig på hylla, ulest. Har satt den frem nå og den skal definitivt leses i løpet av de neste månedene. Ellers ble jeg nettopp ferdig med bind nr fem i "Utregning av romfang"-serien til Solvej Balle og i kveld er planen å begynne på Kyrre Andreassen sin "Ikke mennesker jeg kan regne med". (Men vurderer nesten å utsette den for heller å lese en "hjernedød" chick -lit, fordi trøtt i hodet og har lest en god del "dypere" og mer krevende bøker de siste ukene. Men samtidig er det bare en ukes tid til denne må leveres tilbake til biblioteket (#luksusproblem))
For dere bokglade vil jeg forresten tipse om litteratur-rebus -kalenderen min på Instagram/Facebook @Lill3MyL3ser . En rebus per dag, løsningsordet er en forfatter eller boktittel som har vært aktuelle det siste året :)
Store byar, til og med store byar du aldri har vore i før, kan vere fulle av minne. Fordi der ligg den kafeen som var med i den scena i den filmen, og der er namnet på den gata der den hendinga skjedde, du hugsar kvar du var då du såg det på tv. Ein tur i London, langs og rett ved Themsen, sett i gang langt fleire minne frå livet mitt enn turar i gater der eg faktisk har levd dette livet.
Vi ser sel.
Vi ser faen meg sel. Ein heil koloni av dei som ligg og veltar seg i vatnet og sløvar på steinane. Og der! blei eg interessert i dyrelivet på Utsira. Eg liker sel, innser eg plutselig. Kontaktsøkaren også. Vi tek bilde og filmar og peiker og ler som barn.
Vi har tatt på oss kvar vår sirabunad og er klare for båttur med naboen. Vi har fått kvar vår termos med kaffi. På dette tidspunktet trur eg vi har anslagsvis førti prosent filterkaffi i blodet. I vinduet sitt Kalle, Baby, Sludd og dei andre kattane og ser på oss.
Eg prøver å kjenne på fridommen på båtturen. Eg er usikker på kor fri eg kjenner meg. Først og fremst sitt eg her og tenker at vår båt er så liten og havet så stort, og då har du det gåande. Og så tenker eg at å drikke filterkaffi frå termos i båt i bevegelse kanskje er bygdas svar på å drikke cortado ruslande i byen.
Når vi er heime, fleire timar før kvissprogrammet begynner, oppsummerer Kontaktsøkaren med at no har vi sett alle attraksjonane på øya. Ho seier ikkje «Og vi har framleis tre og ei halv veke igjen», men eg høyrer at det ligg der.
Vi har begge ofte snakka om kor gjerne vi skulle hatt meir tid til å berre sitte i ein sofa og lese ei bok.
No har vi ganske mykje tid til det.
Og det viser seg at det å berre sitte i ein sofa og lese ei bok faktisk kan vere ganske kjedelig.
Du tek det du har. Og viss du ikkje har så mykje, må du finne på noko. Og viss det du har, er at plassen din liknar på ein annan plass, så bruker du det. Det er for eksempel i skrivande stund minst åtte forskjellige plassar i Norge som kallar seg Norges Venezia. Og eg er ganske sikker på at det også finst eit Belgias Venezia, eit Tsjekkias Venezia. For slike lokale profileringsframstøt er sjølvsagt ikkje noko unikt norsk.
På Isle of Anglesey nordvest i Wales ligg Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Tidligare var landsbyen kjent under det enkle og greie namnet Pwllgwyngyll. Det blir påstått at namnet blei forlenga på 1860-talet som eit PR-stunt, for at landsbyen skulle tiltrekke seg merksemd og turistar ved å ha det lengste stasjonsnamnet på ein togstasjon i Storbritannia. Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch har framleis det lengste stadnamnet i Storbritannia, og eitt av dei lengste i verden, og tek no imot noko slikt som to hundre tusen turistar i året.
Det var på koftekurset i Alta at jeg virkelig begynte å skjønne kraften og kompleksiteten som ligger i kofta. Noen hadde med en kofte brukt av et familiemedlem, og ønsket en identisk til seg selv. Andre hadde med bilder som ble nøye gransket for å avlese alle detaljer man anså som viktige. En tredje gruppe ville ha en kofte fra området de opprinnelig kom fra, som det allerede fantes en mal for. Noen var relativt erfarne som duojár allerede, og benyttet anledningen til å få sydd en ny kofte, i dette samiske fellesskapet.
Mens vi sydde, delte vi historier fra våre familier og fra våre arkivsøk. Biter og brokker av samiske liv og samisk kunnskap som vi møysommelig hadde samlet sammen. Og kofta var den utløsende faktoren for alle disse fortellingene, følelsene og oppdagelsene.
Kofta er sliten, men rørende vakker. Det er som å møte en fjern slektning jeg har hørt om, men aldri møtt. En nydelig forfar hvor rynker, arr og grånende hår viser et langt liv levd hardt.