Bokelskere.no

Nei, vi skjøt ikke.
Vi drepte ingen.
Selv da soldatene kom opp trappa og steg ut av mørket mot oss, var det ikke en eneste i gruppen vår som avfyrte et skudd. Vi var ikke i stand til å trykke inn avtrekkeren når vi visste at mennesker ville dø. Vi var barn som hadde blitt tildelt våpen vi ikke kunne avfyre.

Senere fikk jeg vite at hæren kom utstyrt med 800 000 kuler den dagen. På den tiden var innbyggertallet i Gwangju rundt 400 000. De hadde med andre ord ammunisjon nok til å gjennombore hver kropp i byen to ganger.

Jeg tror de begge var klar over at ting ikke kunne bli som før, at dynamikken kom til å endre seg, og at det kanskje ikke kom til å være behagelig for noen av dem. Kanskje er det med dunvær som med slektsgårder: nesten umulig å overlate til neste generasjon uten at noen blir såret. Vi kan ikke samtidig være det vi er og det vi ønsker å være; noe i oss må dø for at noe annet skal bli født.

Hercule Poirot greide så vidt å la være å si: «De fleste har hørt om meg.» Dette var ikke fullt så riktig som det hadde vært en gang i tiden, for mange av dem som hadde hørt om Hercule Poirot og kjent ham, hvilte nå under vakre gravstener på forskjellige kirkegårder.

‘It is like your articles, no? What are these people’s lives if they aren’t shared with somebody? I mean, the places you go to, the people you meet, the animal kingdoms you grow close to, no one would know so much about them if their stories weren’t shared.’ He looked at her. ‘And if their lives weren’t connecting with others, how would they be able to inspire or encourage or change the thinking of the world?’

We like to think that our lives are within our control, but they may not be completely so. We are necessarily influenced by those who have come before us.

Store byar, til og med store byar du aldri har vore i før, kan vere fulle av minne. Fordi der ligg den kafeen som var med i den scena i den filmen, og der er namnet på den gata der den hendinga skjedde, du hugsar kvar du var då du såg det på tv. Ein tur i London, langs og rett ved Themsen, sett i gang langt fleire minne frå livet mitt enn turar i gater der eg faktisk har levd dette livet.

Vi ser sel.
Vi ser faen meg sel. Ein heil koloni av dei som ligg og veltar seg i vatnet og sløvar på steinane. Og der! blei eg interessert i dyrelivet på Utsira. Eg liker sel, innser eg plutselig. Kontaktsøkaren også. Vi tek bilde og filmar og peiker og ler som barn.

Vi har tatt på oss kvar vår sirabunad og er klare for båttur med naboen. Vi har fått kvar vår termos med kaffi. På dette tidspunktet trur eg vi har anslagsvis førti prosent filterkaffi i blodet. I vinduet sitt Kalle, Baby, Sludd og dei andre kattane og ser på oss.
Eg prøver å kjenne på fridommen på båtturen. Eg er usikker på kor fri eg kjenner meg. Først og fremst sitt eg her og tenker at vår båt er så liten og havet så stort, og då har du det gåande. Og så tenker eg at å drikke filterkaffi frå termos i båt i bevegelse kanskje er bygdas svar på å drikke cortado ruslande i byen.

Når vi er heime, fleire timar før kvissprogrammet begynner, oppsummerer Kontaktsøkaren med at no har vi sett alle attraksjonane på øya. Ho seier ikkje «Og vi har framleis tre og ei halv veke igjen», men eg høyrer at det ligg der.
Vi har begge ofte snakka om kor gjerne vi skulle hatt meir tid til å berre sitte i ein sofa og lese ei bok.
No har vi ganske mykje tid til det.
Og det viser seg at det å berre sitte i ein sofa og lese ei bok faktisk kan vere ganske kjedelig.

Du tek det du har. Og viss du ikkje har så mykje, må du finne på noko. Og viss det du har, er at plassen din liknar på ein annan plass, så bruker du det. Det er for eksempel i skrivande stund minst åtte forskjellige plassar i Norge som kallar seg Norges Venezia. Og eg er ganske sikker på at det også finst eit Belgias Venezia, eit Tsjekkias Venezia. For slike lokale profileringsframstøt er sjølvsagt ikkje noko unikt norsk.
På Isle of Anglesey nordvest i Wales ligg Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Tidligare var landsbyen kjent under det enkle og greie namnet Pwllgwyngyll. Det blir påstått at namnet blei forlenga på 1860-talet som eit PR-stunt, for at landsbyen skulle tiltrekke seg merksemd og turistar ved å ha det lengste stasjonsnamnet på ein togstasjon i Storbritannia. Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch har framleis det lengste stadnamnet i Storbritannia, og eitt av dei lengste i verden, og tek no imot noko slikt som to hundre tusen turistar i året.

Det var på koftekurset i Alta at jeg virkelig begynte å skjønne kraften og kompleksiteten som ligger i kofta. Noen hadde med en kofte brukt av et familiemedlem, og ønsket en identisk til seg selv. Andre hadde med bilder som ble nøye gransket for å avlese alle detaljer man anså som viktige. En tredje gruppe ville ha en kofte fra området de opprinnelig kom fra, som det allerede fantes en mal for. Noen var relativt erfarne som duojár allerede, og benyttet anledningen til å få sydd en ny kofte, i dette samiske fellesskapet.
Mens vi sydde, delte vi historier fra våre familier og fra våre arkivsøk. Biter og brokker av samiske liv og samisk kunnskap som vi møysommelig hadde samlet sammen. Og kofta var den utløsende faktoren for alle disse fortellingene, følelsene og oppdagelsene.

Kofta er sliten, men rørende vakker. Det er som å møte en fjern slektning jeg har hørt om, men aldri møtt. En nydelig forfar hvor rynker, arr og grånende hår viser et langt liv levd hardt.