Bokelskere.no

"Ah, well, we'll just have to plant them over again next spring," said Anne philosophically. "That is one good thing about this world ... there are always sure to be more springs."

Men det underligste var at det her på planetens runde rygg fantes en menneskelig bevissthet som kunne kaste dette stjerneregnet tilbake som et speil. I en steinørken er drømmen et mirakel. Og jeg husker en drøm…

Innimellom kunne jeg huske små, fine glimt av livet jeg pleide å leve, vanlige dager. Absurd nok var det dem jeg savnet mest: de vanlige dagene. Jeg kunne plutselig huske dagen vi hentet Molly, og hvordan jeg ble akutt forelsket i den lille, svarte lakrisbåten av et dyr. Jeg husket konkurranseinstinktet mitt på håndballbanen, regattaen vi vant med pappa, og min første tatovering: fem fugler, på innsiden av armen, og som jeg måtte fake pappas signatur for å kunne ta. De fem fuglene symboliserer familien min, og at jeg da - akkurat i det øyeblikket – følte meg fri som fuglen.

Hvorfor føltes det så forbudt å være sårbar? Kanskje var det jeg trengte å høre, at å vise seg sårbar er et tegn på styrke, ikke svakhet

Han var takknemlig for disse arrene. Han ville ikke endre en eneste millimeter av dem.

Han tenkte at all smerten kanskje ville få kjærligheten til å surne, men den bare forsterket den, som om han var Marcus Antonius som falt på sitt eget sverd. Og det var en magisk ting å elske noen så høyt; det var en følelse så underlig og uhåndgripelig, som en liten flik skåret ut av himmelen.
Noen ganger prøvde han å forestille seg hvordan Gaunt ville se ut når han ble gammel, og han visste med svimlende sikkerhet at han ville elske ham, selv om Gaunt ble skallet og innskrumpet og kraftløs.

Er det sånn at alle lengtar? Ikkje kvar dag, kanskje, men innimellom. Kan hende går lengten til ein by eller ei bygd eller eit land langt borte der du ikkje er til vanleg nordover, sørover, mot aust eller rett vest?

Kan hende har du vakse opp der, eller ein av foreldra kjem derifrå, og du har feriert der som barn og blitt glad i nett desse fjella, gatene, skogane, øyane, strendene. Kan hende kjem du deg ikkje dit lenger, og grunnane kan vere mange til det, men du har mange minne som er knytte til akkurat desse svaberga og knausane, og då blir dei kan hende vakrast, heilt objektivt sett vakrast på jord, til og med så vakre at det kan gå på sanninga laus.

Og så blir du eldre, og kroppen får meir plass til nostalgi, og då kan ho bli sterkare, denne lengtinga, dragninga? Eller kan hende ikkje i det heile. Kan hende vil du aldri tilbake, ikkje eingong på ferie.

Og naturen verkar på og i oss. Det er gjort undersøkingar om kva urørt natur og naturlege lydar gjer med sentralnervesystemet, og det er skrive dikt og songar, men verken orda eller kunsten eller forskinga kan erstatte eller fullt ut forklare den ordlause kjensla i kroppen no, denne roa, flyten. Roa i rørsle. Kadonk, kadonk, plask. Denne gjentakinga. Kadonk, kadonk, plask.

No er det god plass til å tenke på det, kven vi vil vere. Eg tenker at eg må bli rausare. Bli endå flinkare til å sprenge dei rammene og båsane som vi heile tida snikrar i hovudet, og som styrer språket og handlingane våre, og som vi hardhendt plasserer kvarandre i, utan å spørje om lov. Båsar med merkelappar som hudfarge og kjønn og meiningar og prestasjonar og kropp og religion og kva for føkkings land eller by eller bygd du kjem eller ikkje kjem frå. Kan hende er det sånn at dei fleste gjer så godt dei kan, ut frå sitt utgangspunkt, og dette er lett å tenke i dag.

Når man tror at maskinen ødelegger mennesket, er det kanskje fordi vi mangler litt avstand for å kunne bedømme virkningene av så hurtige forvandlinger som dem vi har opplevd. Hva er vel de hundre årene som utgjør maskinens historie, sammenlignet med menneskeslektens to hundre tusen år? Vi har knapt nok fått installert oss i denne verden av gruver og elektriske sentraler. Vi har bare så vidt flyttet inn i dette nye huset, som vi ikke har bygd ferdig engang. Alt omkring oss har forandret seg så fort: samfunnsforhold, arbeidsbetingelser, skikker. Selve vår psykologi er omkalfatret ned til sin dypeste grunnvoll. Våre begreper om atskillelse, fravær, avstand og hjemkomst dekker ikke lenger de samme realitetene, selv om ordene er de samme som før.

Kan hende ser vi meir no når vi reiser så sakte. Sjølvsagt gjer vi det, men har vi plass nok til å reflektere over alt som er og har vore, i kjølvatnet vårt, i etterdønningane, får vi meir innsikt? Eg veit ikkje, eg vil gjerne tenke meir, på kven eg vil vere, men no alt går i eitt med bølgeskvulp, kadonk, kadonk og skiftande vindretningar, straumar og stadige samtalar.

Vi har framleis fjorden for oss sjølve. Og for ein fred det er. I rørslene. I stilla. Kan hende var det dette som var meininga med det heile. Lyden og synet av årene som duppar i fjorden. Dei store, grove hendene til mannen. Pusten vår som går i takt med taka.

"At ekteskapet ditt er historie, betyr ikke at det ikke var virkelig. Minner er virkelige – det sa du selv. Du må ha minner."

Polakken kommer med et av sine innadvendte smil. "Noen husker gode minner. Noen husker dårlige minner. Vi velger hvilke minner vi husker. Noen minner legger vi i undergrunnen. Er det sånn dere sier det: undergrunnen?"

"Ja, det er sånn de sier det. Undergrunnen. De vonde minnenes kirkegård. Fortell meg noen gode minner[…]."

Tally is not daft. She knows that when she opens a gift, the person giving the gift wants to see her looking happy or surprised or excited or amazed. And she understands why they want to see those things. After all, they've gone to all the effort of giving her something – so the least she can do is be grateful. And she is grateful. She really, truly is. It's just that, sometimes, she thinks that the whole present-giving thing is less to do with the person receiving the gift and more to do with the gift-giver. It's as if they think that along with the present, they've purchased the right to see her do things in a certain way.
Say the right things.
Make the right faces.
And Tally can do these things, but she needs a heads-up: a bit of advance warning about what emotion it is that she's supposed to be showing.

They want me to be like them – but I'm only like me.