Bokelskere.no

Takk for svar. Jeg river og slites litt begge veier. Første halvdel der en introduseres for karakterene er sterk synes jeg, men samtidig øker hastigheten i siste halvdel og det er noe jeg klarte å sette pris på, Kanskje spesielt siden jeg satt med en "uredigert utgave" som fremstod som noe ugjevn.

Forøvrig kom jeg over et sitat av Stephen King i går på Twitter fra @bokdama, hvor han skriver at "To write is human, to edit is devine". Da er det litt snodig å gi ut uredigerte versjoner av bøkene sine. Og da er jeg også glad for at han ikke forfulgte gjenoppbygginge av samfunnet i enda større grad, for det kunne blitt langdrygt.

Leste en "directors cut", dvs versjonen som ble sendt til forlaget før redigering. Og det merkes, for tempoet i historien varierer, spesielt mot slutten av de 1300 sidene virker det som om Stephen King går litt lei og setter opp farten. Det er første boken av han jeg leser, det er bedre enn forventet. Gode karakterer og selv er jeg svak for katastrofehistorier. Stephen får en Godt + som snuser på en Meget - for denne godsaken.

Jeg er ikke spesielt fotballinteressert og det er lenge siden jeg holdte med noen spesielle lag. Men jeg har mine "synder" av og til, f.eks. når jeg kommer over kamper spilt av Barcelona, Liverpool, utlandske klubber trent av norske trener og enkelte tippeligalag som fasinerer meg på ulike måter.

Derfor er denne boken interssant å lese, også for de som ikke er fotballinteressert, som gjerne vil vite mer enn bare moderne norsk fotlball i en bok som er lettlest. Her får man i tillegg til dette også vite bakgrunnen av etableringen av klubbene og hvem menneskene bak etableringen og utviklingen av de 16 "beste" norske fotballklubbene som spiller i Tippeligaen 2013. Man får med andre ord et innblikk i sportens utvikling i Norge parallelt med Norges egen utvikling som stat før og etter unionsoppløsningen, mellomkrigstiden og krigstidene samt oljealderen. Selv om det siste ikke egentlig er hovedfokuset i boka.

Hvis jeg skal trekke noe minus ved boken, så er et av dem selve tittelen på boka. Mange vil si at ikke alle de 16 lagene som er i Tippeligaen 2013 kan kalles for Norges beste lag. Mange av disse lagene har ikke vunnet serien, Cupen eller andre titler som kanskje gir dem retten til å kalles store utenom etter sesong 2012 og før sesongen 2013 innenfor et geografisk område. Og man kan jo spørre seg om det er virkelig er noen store forskjeller mellom de som spiller f.eks. nederst i Tippeligaen og øverst i første divisjon. I tillegg finnes det mange lag i de nedre divisjonene som har vunnet Tippeligaen og Cupen en gang i tiden.

Derfor burde det kanskje vært skrevet om flere lag enn bare de lagene som spiller i Tippeligaen 2013, f.eks. flere lag fra første divisjon eller lag som har vunnet Tippeligaen og/eller Cupen. Det ville vært veldig interessant å lese også om lagene Fredrikstad, Moss, Lyn, Frigg, Bodø/Glimt, Hødd og HamKam for å nevne noen både for å få bedre geografisk spredning og bedre oversikt sportens utvikling i Norge.

Jeg synes den første boka i serien var bra jeg, men denne andre delen var jeg ikke fornøyd med. Det virker litt påtatt hvordan rollefigurene finner sin plass i mange av de mest avgjørende hendelsene i perioden boka omhandler. Da er det som Strindin påpeker synd at han ikke kan vie disse hendelsene såpass med respekt at de får den plassen de trenger. Til slutt virker det som om Follett selv går lei av å skumme fløten, og det er bare såvidt han stikker nesen sin ned i de siste års hendelser før han løper mot avslutningen av boka.

Skulle ønske jeg da ikke hadde mer leit å si om denne delen av serien, men hele boken drukner fullstendig i et romantisk tåkelys. De historiske begivenhetene som Follett plasserer rollefigurene i, havner helt i skyggen av deres minner fra skoleballet, øg ønsker om et nytt tungeskyss.

Synd. Men jeg er ikke spesielt motivert til å lese siste del nå.

Denne boka er veldig vanskelig å gi en skikkelig terningkast. Temaet er interessant og underholdende der man kan se forskjeller og noen likheter mellom vestlig og asiatisk barneoppdragelse som kanskje har mer til felles med vestlig barneoppdragelse før opplysningstiden. På grunn av dette ville boken ha fått en terningkast 5.

På den andre siden forsvarer denne boken en negativ barneoppdragelse som ikke bør følges bokstavelig. Det vil si at man nekter barnet et eget liv, barndom og ungdom siden boken oppfordrer foreldre til å nekte dem vennskap og egne aktiviteter som ikke passer inn i foreldrenes ønsker. Dessuten oppfordrer boken at barna skal gjøre som foreldrene sine sier uansett (ellers blir det en helvete for dem) samt å gi foreldrene status og ære i form av å alltid være best på bekostning av deres egne ønsker og lykke. Av disse grunnene blir det litt feil å gi denne boken til og med terningkast en, siden det ikke passer å anerkjenne en slik bok med så kraftig innhold.

Som å sette ting i perspektiv og lære foreldre som har problemer med grensesetting for sine barn kan dette kanskje lære dem som leser boken til å bli bedre foreldre for sine barn. Så lenge man ikke følger boken slavisk. Boken gir et fint bilde av hva slags konsekvenser slike tigerforeldre vil få, som f.eks. å bli hatet av sine barn.

Jeg anbefaler at de som leser denne boken også leser Barndommens historie av Philippe Ariès, som på mange måter utfyller hverandre og gir en bedre grunnlag til å vurdere barneoppdragelse uavhengig om den er vestlig, asiatisk, jødisk eller tilhører en annen nasjonalitet, etnisk, religiøs og ideologisk tradisjon.

Den beste lærdommen boken gir er å ikke bli en tigerforeldre, men heller ikke å være feige foreldre som ikke kan sett grenser for sine barn.

En gang i tiden trodde jeg at jeg hadde lest hele den viktigste delen av Bibelen. Etter å ha lest og sett Crumbs detaljerte tegninger av første mosebok, har jeg nå skjønt at den Bibelen jeg har lest har vært kraftig forenklet (les barnebibel). I hans versjon viser Crumb oss hva det FAKTISK står i Bibelen; voldtekt, sex mellom far og datter, en voldelig-kjærlig (?) Gud, hallikvirksomhet mellom ektefolk og tyveri av andres eiendom med Guds velsignelse for å nevne noe. Det vil si ting som vi i dag ville ha etiske problemer med i dag.

Det er veldig synd at disse delene av Bibelen blir visket ut og skjult for folk flest, og spesielt fordi de som vurderer å bli kristne (eller jøder siden Gamle testamentet egentlig er den jødiske Toraen) gjennom konfirmasjonen der man skal bekrefte sin tro til den kristne Gud. Jeg har selv vært mer eller mindre kristen en gang gjennom konfirmasjonen, der jeg i dag føler at jeg ble snytt for all den informasjonen jeg burde ha hatt den gang til å ta en riktig valg for meg selv. Den Guden jeg sa ja til den gangen er ikke den samme Guden som jeg har lest i fulltekst så langt.

Derfor er det bra at slike bøker som dette blir laget, der kritisk vinkling kan belyse tingene både for de som velger å bli kristne, ateister eller agnostiker som er den retningen jeg befinner meg i dag.

Nå vet jeg, takker! (Bare 57 foran meg i køen på denne boka)

Sitat: http://instagram.com/p/OpO_Vbt-Rb/

Tenkte jeg skulle prøve meg på Gillian Flynn "Gone girl", om biblioteket har den inne.

Det innrømmer jeg å ikke ha sjekket. Du har helt sikkert rett.

det andre er "kikke".

Jeg ble kastet ut fra et festlig lag dominert av målungdom, for å ha brukt ordet "titte". Jeg fortjente det vel.

Mitt favorittord er hjåsvevn. Et bevis på at selv de mer grisete ordene kan bli noe poetisk og vakkert på nynorsk.

Ja forresten. Akkurat de bøkene husker jeg selv fra når jeg var liten. De var selvsagt av mine favoritter, og derfor plukket jeg for noen måneder opp "Pionerene" av Cooper. Det viste seg derimot at denne boken ikke var tilrettelagt for meg som ni-åring, og det spørs om jeg hadde klart å sette pris på den boken da, selv om jeg gjorde det nå.

Lurer på hva slags versjon Knausgård leste, når han skriver han leste "Moby Dick" som ti-åring. :D

Jeg foretrekker selv å lese på norsk, og da setter jeg også pris på forord fra oversetteren der det blir beskrevet eventuelle uregelmessigheter. Om det er snakk om omdiktning så kunne oversetter vert ført opp som medforfatter når forlaget selger boken, da er det lett å luke bort de mer unøyaktige oversettelsene. Eventuelt lettere å finne versjoner av klassikere som kan passe for barn og unge.

Jeg vet ikke om det finnes noen praksis på dette?

Leser nå Onkel Toms hytte av Harriet Stowe. Her på bokelskere fant jeg denne versjonen, http://bokelskere.no/Slattis/boksamling/2133414/ Utgitt av Gyldendahl i 2003 på 174 sider.

Men boken jeg leser er på omtrent seks hundre sider, altså må jeg være freidig til å anta at Gyldendal sin utgivelse må være en omskrivning, såfremt sideantallet som er beskrevet er korrekt.

Da er spørsmålet, hvordan kan en sikre seg mot å handle inn en kraftig amputert klassiker, og da sitte igjen med en helt annen leseopplevelse? Eksempelvis har jeg lett en stund etter en god utgivelse av "Tusen og en natt", uten helt å finne en som overbeviser meg om å være den rette.

Denne spenningsromanen er hovedinspirasjonskilden til den første Die hard-filmen fra 1988. Det er interessant å se hvor mye likt og hva som skiller mellom denne romanen med Joseph Leland og filmen med John McClane i hovedrollen innenfor hver sin mediaform. Total inntrykket er allikevel at filmen er mye bedre enn romanen, noe som kanskje kan skyldes at man føler at filmen er den original versjonen tross at romanen ble utgitt i 1979. Det kan også skyldes at historien passer bedre som film enn roman. Kanskje skyldes det at omslaget til den norske utgaven ikke er samsvar med romanens innhold, i motsetning til den amerikanske, og er derfor et god eksempel på hva dårlige omslag kan skape av forventninger. De som våger å oversett omslaget, vil uansett bli positivt overrasket for det meste. For dette er ikke en typisk kioskroman.

Interessant bok om et av de mest omdiskuterte temaene i den moderne norske historien, nemlig sidemålet som er både elsket og hatet av mange. Her blir det kanskje for første gang presentert hva denne ordningen egentlig innebærer, samt et kortfattet historisk forklaring og begrunnelse for den. Helt grei bok som kunne ha blitt bedre hvis den ikke var alt for preget av å være en forsvarskrift for nynorsk fremfor å være nøytral oversikt over temaet. Boken ville ha vært bedre hvis også andre som bruker bokmål og kanskje riksmål fikk være medforfattere av den.

Boken er dessverre preget av Noregs Mållag og Norsk Målungdoms, der forfatterne er medlemmer av, ønskelig mål om å avskaffe bokmålet i Norge, noe som bekreftes ved at de stiller mye mer krav til bokmålbrukerne enn nynorskbrukerne til å bevare sidemålet og nynorsk skriftspråk som på sikt skal avskaffe skriftspråket bokmål. I hvert fall gir denne boka dette inntrykket. Sidemålets oppdrag skal liksom være med på å sikre at både bokmål og nynorsk skal forbli likestilte språk i Norge. Da holder ikke dette med at man ser problematikken rundt sidemålet kun fra et nynorsk ståsted.

Men boken er helt grei hvis man trenger mer oppdatert oversikt over hva nynorsktilhengere mener om sidemålet, noe som gjør det lettere å se deres myter og fantasier som de ofte mener bokmåltilhengere har i deres faktaargumentasjoner. Det finnes også mange myter og fantasier også hos dem.