Bokelskere.no

Jeg likte også boka. Hadde egentlig glemt at Ambjørnsen skriver så godt. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2012/11/natten-drommer-om-dagen-ingvar-ambjornsen/

Alle fire hovedpersoner i boken har lyst til å gjøre noe annet enn det de gjør, men ingen av dem handler deretter. Kevin står for eksempel fast i kjærlighetssorgen og vil i hjembyen for alltid være fotballtalentet som ulykksalig ble skadet og gikk glipp av en lovende proffkontrakt i utlandet, men var det virkelig en proffkarriere han ønsket seg?

Jeg synes at Therese var skildret best av de fire og hun er nok en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Etter å ha lest et intervju med Heidi Linde vet jeg at hun er mor til tvillinger og jeg vil tro at det er denne historien hun lettest kan trekke ut fra egen erfaring. Hvordan man som småbarnsmor egentlig aldri får tid for seg selv og den evige dårlige samvittigheten for å ikke strekke til. Kevin sin historie er likevel den mest gjennomførte og er vel den karakteren ihvertfall jeg fikk mest sympati for. Jessica og Lydia er mindre engasjerende og ihvertfall Lydia fikk jeg ikke helt taket på. Jeg synes også forholdet mellom mor og datter ikke er så godt skildret, så der savnet jeg noe. Alle historiene har et slags vendepunkt, men det er kun i Kevin sin jeg synes det virkelig fungerer. I de tre andre blir det noe uforløst og halvveis.

Heidi Linde skriver forøvrig godt og Nu, jävlar er en lettlest bok. Jeg synes likevel ikke at alle historiene fungerte like godt og jeg satt igjen med en følelse av at noe manglet for å gi meg en stor leseopplevelse og å gi meg noe ekstra.

Har akkurat fått denne i hus. Gleder meg.

Det er ett eller annet med Sanderson sin måte å skrive på som jeg liker. Jeg har jo lest hele Mistborn-serien hans tidligere, og hadde høye forventninger til denne. De innfris ikke helt. For å ta det positive først så er Sanderson en ener når det gjelder å skape gjennomtenkte, troverdige og interessante universer som funker som fy. The Shattered Plains er utrolig bra laget, han bygger brikke etter brikke og alle miljøer er veldig visuelle. Han gir oss mye bra bakgrunnsinformasjon og baker inn historie og kunnskap om samfunnet gjennom fortellingen. Det er mykt, fint og lett å lese. Også visuelt er bøkene veldig fine – det er tegninger og illustrasjoner som gjør den estetiske opplevelsen enda større.

Men – MEN – jeg har nevnt det før med Brandon Sanderson, og jeg nevner det igjen: Han bruker for god tid, han er for tro mot sin egen tanke om hva boka skal være, han glemmer leseren sin, og det blir for langt og for trått innimellom. Igjen kunne han med hell ha kuttet med hard hånd – sikkert 300 sider til sammen. Minst. Jeg tåler det ganske bra, fordi jeg synes det han skriver er såpass stemningsfullt. Mannen min derimot, har gitt opp Brandon Sanderson for godt etter denne boka, nettopp fordi det blir for kjedelig.

Har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/11/the-way-of-kings-part-i-og-part-ii-brandon-sanderson/

Jeg er SUPERFAN av Kate Morton, og likte denne boka også, selv om den ikke nådde helt opp hos meg. Når jeg skriver at boka ikke når helt opp, så er det kanskje først og fremst fordi jeg synes plottet er såpass avansert, at en del av fortellingen blir konstruert – litt stivt – for å klare å holde linjene og for at det hele skal henge sammen.

Har skrevet om boka her: http://knirk.no/2012/11/the-secret-keeper-kate-morton/

Jeg har listen min her:

http://knirk.no/prosjekt-fantastisk-litteratur/

Dette tror jeg blir bra: Rumifestivalen i Oslo i helgen. På søndag er det Bokhammam hvor samtalen mellom Walid al-Kubaisi og Heather Raffo er i fokus. To forfattere om egne forfatterskap, om Irak, den arabiske våren, og om kunstens rolle i et samfunn i endring.

Norsk-irakiske Walid al-Kubaisi har siden han debuterte i 1996 med boken Min tro, din myte markert seg som forfatter, skribent og samfunnskritiker i Norge. Walid er opptatt av kulturdialog mellom den arabiske verden og Norge, han er en uredd kritisk stemme som forsvarer ytringsfrihet og menneskerettigheter på tvers av kulturer.

Amerikansk-irakiske Heather Raffo kommer til årets festival med forestillingen The Sounds of Desire, som er basert på hennes prisbelønte teaterstykke 9 Parts of Desire, som ble skrevet i etterdønningene av innvasjonen av Irak i 2003. Med et ønske om å gi publikum i USA og Vesten et mer nyansert og kunnskapsbasert blikk på det iraksiske samfunnet har hun skrevet et stykke som gir innblikk i både ordinære og ekstraordinære liv fra samtidens Irak.

NÅR: SØNDAG 18. NOVEMBER, KL: 16:00
HVOR: RIKSSCENEN, Klubbscenen
GRATIS INNGANG

http://www.rumi.no/program/bokhammam/

Jeg leste denne på norsk og ble ganske skuffet. Det er godt mulig at jeg er mettet på Paranormal Romance som jeg vil kalle dette her. Jeg synes egentlig historien er original og bakgrunnsteppet er godt, men kjærlighetshistorien ødelegger. Les omtalen min her.

Jokeren er en ganske original bok med et noe enkelt språk. Ed Kennedy mottar ulike oppdrag på spillkort og type oppdrag har sammenheng med fargen på kortet han får det på (ruter, hjerter osv). Oppbyggingen av boken gjør at handlingen drives fremover og jeg som leser blir nysgjerrig på hva som skal skje videre. Persongalleriet er både rikt og interessant. Boken har også et viktig budskap om å hjelpe hverandre. Les mer her.

Denne boken likte jeg godt. Den er en intens kjærlighetshistorie om to unge finner sammen der ingen andre forstår dem. Historien tar også en overraskende og sjokkerende vending. Den er fartsfylt og vil nok fenge mange unge og voksne der ute om de lar seg rive med. Les mer her.

Enig! Det finnes mange gode parodier eller harselering over boka. Prøv denne filmen: http://knirk.no/2012/08/fifty-shades-of-grey-el-james/

Dette er oppslukende og god underholdning til tross for at det ikke er så voldsomt originalt. Jeg likte denne bedre enn Perfekt kjemi først og fremst fordi den kvinnelige hovedpersonen er mer sympatisk enn Brittany i forrige bok om Fuentes-brødrene. Til tross for at det er en stund siden jeg kunne gå under betegnelsen ungdom kan jeg lett leve meg inn i den oppslukende og ulmende forelskelsen og tiltrekkelsen som Simone Elkeles er veldig god på å beskrive.

Fretheim har en evne til å gjøre sterke og viktige historier tilgjengelig for alle, uten å på noen måte forenkle selve innholdet. Han har en et enkelt og godt språk som inneholder mye mening i hvert ord og bøkene hans kan leses av både voksne og unge. Alle kan få noe ut av historien, enten du leser den som den er eller graver litt dypere. Fretheim sier selv sier i et gjesteinnlegg hos Forlagsliv, at han skriver om ting han ikke kan forstå, som hvordan to mennesker som elsket hverandre kan ende opp med å hate hverandre så sterkt. Han gir oss ikke noe svar på dette, men lar oss sitte igjen å undre.

Jeg likte også denne veldig godt selv om jeg var skeptisk til temaet. Da jeg hadde lest de første 20 sidene og allerede ledd høyt flere ganger var jeg solgt. Likte språket, karakterene og budskapet og ikke minst den ærlige og humoristiske måten å fortelle en sterk historie på.

Nei. Bare... nei.

Denne boka har jeg vært med å skrive så derfor skryter jeg uhemmet av den - fullstendig subjektig og uhildet.

Doris Lessing har en utrolig nøktern fortellerstil, hun er ekstremt lite emosjonell, men likevel treffer alt hun skriver rett inn hos meg. Jeg nyter virkelig hvert ord, hvert bilde, hver situasjon hun bretter fram. At boka innholder en del fotografier gjør fortellingen enda sterkere. Og at det er Lessing selv som forteller fra sitt eget liv. Hun skriver små refleksjoner, hun minnes ting, hun forteller om linjene mellom det livet hun nå lever og det livet hun da levde. Hun skriver om dannelse, om kunnskap, om livet. Hun skriver om forholdet mellom mor og datter, og om forventninger til kvinner og mødre. Jeg liker hvert ord. Jeg er stor fan. STOR FAN av Doris Lessing.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/08/alfred-emily-doris-lessing/

Dette er en fantasisk bok!
Det er så mye fint å si om denne boka, men jeg skal trekke fram to store styrker jeg tenker Fretheim viser. Det ene er karakterene hennes. Arial Footlight er en skikkelig kul antihelt som blander seg inn i masse trøbbel, og som har en klumsete, overærlig og litt treig måte å forholde seg til livet på. April er kul, Ludoventi er kul, Lille Tre er fin, Regan Malm er barsk, og boka drysses av personer med navn som overrasker og navn som kolliderer med sjangerforventninger (vaktene Arve og Bård). Ingen er todimensjonale pappfigurer, de er komplekse og sammensatte, men på en litt særegen måte. Det er nemlig en gjennomgående rasjonell bok. Her er ikke søtladent kliss, boka er nærmest rensket for romantisk kjærlighet (og da skal jeg jo være Arialærlig å si at det sier sitt at jeg liker den da, for jeg liker jo veldig godt litt løvv).

Den andre styrken til Fretheim er valgene hun gjør underveis i forhold til bokas handling. Hun overrasker hele tiden. Vi går inn i en scene, hun legger ut snøret, jeg har en tanke om hvordan det vil gå, og vips! så går det en helt annen vei. Det er befriende deilig å bli overrasket gang på gang av handlingen. Jeg som leser McKee fortiden, må berømme Fretheim for god plotting.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/08/tilfeldigvis-arial-footlights-forhistorie-silje-e-fretheim-steingard-vada/

Hei! Nettopp - dette kjente jeg meg igjen i. Har skrevet om boka her jeg:

http://knirk.no/2012/07/song-for-eirabu-slaget-pa-vigrid-kristine-tofte/

Veeeldig fin bok! Har akkurat fått nummer to i posten. Her har jeg skrevet om den første: http://knirk.no/2012/06/daggerspell-katharine-kerr/