Bokelskere.no

Begge bøker er alvorlige - men også varme. Inn i elden handler om unge jenter, og er kanskje litt tyngre å ta inn over seg. Ikke noe negativt i det, men det kan jo være følsomt å lese om seksualitet og identitet sammen. Rosas buss har nok et yngre publikum som målgruppe.

Himmelen begynner her har jeg ikke lest, men hørt mye godt om.

Nei, nå blir jeg ikke helt enig med meg selv. Inn i elden kan være fin å lese sammen - men har altså litt voksnere innhold. ;-)

Til høytlesning hadde jeg utvilsomt valgt Rosas buss. Inn i elden er en flott bok, men har litt voksnere innhold - kanskje passer den best å lese alene?

Har nettopp lest den boken, og synes den er svært velskrevet (men jeg synes en så god bok trenger en mye bedre slutt. Den var slapp).

Sitter og ser filmen nå, og er svært glad for at jeg har lest boka. Filmen er i beste fall overtydelig - det er faktisk slik at jeg vurderer ikke å se den ferdig.

20 lest, og to av dem er favoritter (Pan av Hamsun og Halvbroren av L.S.C.). Det er definitivt noen av de uleste her som jeg har planer om å ta fatt på senere.

Kan hende jeg finner på å snike litt rundt Litteraturhuset kl.18 (har ikke tenkt meg på Lorry).

Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år, flammesingel skrevet av Anne Otherholm, Anna Kleiva, Brit Bildøen og Erlend Erichsen. Om og fritt etter Kate Bush.

Jeg veileder, låner ut og formidler. Slipper å kjøre, heldigvis!

Det er Kim Hiorthøy som har laget forsida til denne boka, ja. Hvis du har bøkene så er det jo lett å sjekke de andre også.

Dette er en nær, følsom og prøvende fortelling om et ungt foreldrepar. Romanen har hele veien en underliggende stemning som det nesten ikke går an å sette ord på. Noe merkelig og til tider nesten ubehagelig som virker som en slags motor i historien og som skjerper leseren. Ei imponerende finstemt bok med et presist og poetisk språk. Skikkelig bra, med andre ord.

Jeg jobber på en bokbuss - det er verdens beste jobb! Det er dessverre ikke så mange igjen av dem, men de sprer leseglede i både by og land. :)

Velkommen!

Jeg utsatt ganske lenge å lese No one belongs here more than you – det var ikke et tiltak å begynne, jeg ville spare den. Da jeg endelig leste den fikk jeg bekreftet mistanken min: Boken er en slik man vil skal vare så lenge som mulig, men det er umulig ikke å lese videre, masse på en gang, fordi den er så bra. Novellene til July er litt som filmene hennes: Grensene mellom drøm og virkelighet, fantasi og virkelighet, er fullstendig opphevet. Karakterene i boka beveger seg ganske fritt mellom disse, og så kan jo man sitte der og lure litt på forestilt vs virkelig verden. Det jeg merker meg med July, er at normative avvik står ukommentert. Det vil si, de normative avvikene finnes ikke. Det som ville blitt fremstilt som galskap eller skeivhet hos noen andre, bare er slik, helt vanlig, trenger ikke påpeke det vel, i denne boka. Det er herlig lesning. Hun tar denne rarheten og snur den om til noe helt uventet (ikke i den forstand at hva som helst kan skje), noe annerledes.

Cassias valg, Hunger games og Min tid kommer er gode. Lurt å sjekke www.ungdomsbøker.no, så finner du leseopplevelsen du er ute etter.

Fantasyboka Vidina foregår i selve Nidarosdomen.

En dag for et par uker siden fikk jeg veldig lyst til å lese denne boka igjen. Jeg gikk på Norli, kjøpte den i pocket, gikk hjem og leste. Jeg leser mye skjønnlitteratur om psykiske lidelser, og blir begeistret over å finne bøker litt utenom det vante.

Mette Karlsviks debutroman er en av disse. Den legger seg opp mot punktromanen, noe som åpner for et mer fragmentarisk innhold. Det kler tematikken, som i denne boka er en inneliggende pasient med anoreksi. Vindauga i matsalen vender mot fjorden er lettlest, men ikke fordi Karlsvik forenkler eller gir et overflatisk bilde av en spiseforstyrret pasient: Hun er ordknapp, og ofte opplever jeg henne som filmatisk. Korte, konkrete scener, som likevel viser at skillet mellom indre og ytre mange ganger er utydelig. Mange bøker på temaet spiseforstyrrelser synes jeg er stereotypiske og generelle. Jeg vet at utgangspunktet til Karlsvik er selvbiografisk. Det er ikke dermed sagt at det selvbiografiske gir bedre skjønnlitteratur, men det gir forfatteren en annen tilgang til stoffet. Det spesifikke. Det er det som er med på å gjøre denne boka så fin, det spesifikke konkretiserer og tydeliggjør en situasjon og et følelesliv som ellers er noe vanskelig å forestille seg.

En liten pause, en liten time, i et svært poetisk univers.