Bokelskere.no

Hvordan du rykket til da jeg lå hånden min på skulderen din.
Første gangen du så meg med kropp.

1. DECEMBER 2000
   (...) nummeret! Jeg tog det jo bare ud, for at det ikke skulle være i vejen. Jeg var bange for at falde over det, så for en sikkerheds skyld tog jeg det ud, og ... vupti! var jeg væk. "Du eksisterer ikke." Genialt! Jeg havde aldrig i livet tænkt særligt over det nummer. Ti cifre og en lille streg. Jeg troede, det var en praktisk foranstaltning, et vedhæng til mig, som en slipsenål eller en billet. Det er omvendt: Jeg var en konsekvens af det nummer. Nu er jeg væk. (Sjælen sidder i nummeret. Når et menneske dør, så forsvinder kroppen, først dækkes den af sorte pletter, de brister, det, der var indeni, flyder ud, det, der var udenfor - støv, mider, muld - trænger ind ... Tilbage er nummeret. Nummeret er udødeligt. Nummeret vandrer gennem Systemet med skelettet af en historie.)

Jeg er på gaden ... det er ikke noget problem ... det er den letteste sag i det her land, overalt er der nogen, der viser én døren ... medmindre man går over stregen ... så komme man ind ... så låser de døren ... så kommer man ikke ud ...

I thought that under the circumstances the best thing to do might be to get out of the house, so I took our dog, a black standard poodle named Miró, to the dog run in Washington Square. Miró, who seems to think he is human, doesn't really enjoy the dog run, but he will sit patiently on the bench beside me, observing the simple canine ways of other dogs with amused condescension.

Jeg strøk fingrene over den stive kakepynten. Ingen reaksjon, bare tørrheten i noen kalde harde materialer, det ene oppå det andre. Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært min egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

"Cats don't have dark sides. That's all a shadow is; and though you might be prejudiced against the dark, you ought to remember that that's where stars live, and the moon and raccoons and owls and fireflies and mushrooms and cats and enchantments and a rather lot of good, necessary things. Thieving, too, and conspiracies, sneaking, secrets, and desire so strong you might faint dead away with the punch of it. But your light side isn't a perfectly pretty picture, either, I promise you. You couldn't dream without the dark. You couldn't rest. You couldn't even meet a lover on a balcony by moonlight. And what would the world be worth without that? You need your dark side, because without it, you're half gone. Cats, on the other hand, have a more sensible setup. We just have the one side, and it's mostly the sneaking and sleeping side anyway. So the other Iago and I feel very companionable toward each other. Whereas I expect my drowsy mistress Above would loathe this version of herself, who is kind and quiet and lonely and rather dear, all the things the original is not. My love stands for both. This one pets me more; that one let me pounce on anything I wanted."

(Jeg elsker dette utdraget fra denne boka, det er så utrolig fint) <3

Chauffören säger att alla med stora bilar är kriminella. J protesterar, hon säger att hennes familj har en fin bil men de är inte kriminella.
Vad är det för en bil? frågar chauffören. En Skoda, svarar J.
Men det er inte sådana bilar jag menar, säger chauffören, jag menar stora bilar. (Jag tänker på vår Volvo hemma i Sverige. Den tillhör nog den kriminella kategorin.)

Men Majakovskij är optimist ända in i döden. Han skriver att han önskar alla människor ett liv i lycka. Sedan skriver han sitt förnamn. Sedan skriver han sitt efternamn. Sedan skriver han inget mer. Sedan skjuter han sig i hjärtat.

En dag er det kaldere, ikke så veldig men
uansett regner det og de som begynner å bli gamle
legger seg helst til å sove i sånt vær alt går langsomt
her i huset med Massachusetts småbystillhet om kvelden
det spraker mildt i peisen
samtidig hører man vegguret og restene av regn utenfor
snart er det natt
før man umerkelig sovner inn
kan man begynne å tenke på ting som er langt borte det
vekker følelser det gjør
at man blir fylt av en tåpelig lyst til å gråte
alt forsvinner landsbydga regnet i denne avkroken av en
amerikansk stat
samtidig blir alt værende