Bokelskere.no

Livet gir seg ikke så lett, det er derfor det er liv

Som en kollega lakonisk bemerket: Hjernen er ikke utviklet for å forstå seg selv.

"Livet" ble aldri oppdaget eller tenkt ut som et ferdig objekt for enkelte vitenskaper. Det er snarere slik at biologien, på samme måte som kjemien og fysikken, selv stiller de metafysiske spørsmålene som vi anser dem som svar på.

Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.

Det er litt med døden som med forholdet til Gud, bare omvendt: intellektuelt sett forstår jeg at Gud og det guddommelige ikke finnes, men jeg tror likevel at det gjør det. Med andre ord: jeg tror at jeg ikke skal dø, og at Gud finnes, samtidig som jeg vet at det motsatte er tilfellet
Hva er det å vite?
Hva er det å tro?

Far gikk Marcel Proust en høy gang. Han trengte ikke å komme på sporet av den tapte tid, han hadde aldri tapt den.

Mannen med ljåen tar ikke hensyn verken til hudfarge eller religion, han sjekker ikke CV eller bankkonti og lar seg ikke bestikke.

Dette hadde jeg aldri tenkt. At jeg skulle synge kristelige sanger for mamma. At jeg skulle bli så modig noen gang. Og jeg ber om at Gud må finnes! Om ikke for meg så for henne. For at hun en gang kan få et glimt av noe av det vakre hun må ha drømt om, men aldri fikk oppleve.

Ingen troende har med større kraft en Dostojevskij gått til angrep på Gud og Kristus, slik knapt noen har brakt like vektige argumenter mot sin egen overbevisning.

Vi møter så vel Kristus som Satan i Dostojevskijs univers, både under eget og andres navn. Selv om Dostojevskij var en meget religiøs person og nærmest fikk anfall om noen gjorde narr av Kristus, er det knapt noen av hans figurer som går i kirken. De fører lange teologiske samtaler, men de foregår gjerne i drikkebuler, og den prostituerte Sonja i Forbrytelse og straff leser høyt fra evangeliet for morderen Raskolnikov, for øvrig noe uhørt i samtiden: Evangeliet skulle ikke leses av kvinner - og slett ikke av en hore.

For the average American or European, Coca-Cola poses a far deadlier threat than al-Qaeda

Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv - i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis

Bare slapp av: Å bake brød med gulrot er ikke noe sånt sleipt sunnhetstriks som når folk påstår at pizza er like godt med grov bunn og fiskepudding på toppen.

Everything that happens to us has meaning and value only if we are resolved to make good use of it. Then, even failure and disgrace can be transformed into precious stones, whereas success and honours wil eventually turn against us if we do not know how to use them for the good.

Deborah og jeg gjorde det slutt, og da jeg innledet et nytt forhold i august 1973, visste jeg at jeg egentlig bare falt for Alison fordi hun bakfra - og på avstand - kunne minne litt om Carla.

Det er ikke verden som eldes, den blir bare nyere og nyere, står duggfrisk opp til hver moderne morgen og hver jomfruelige krig. Men betrakterens blikk blir gammelt; skittent og sammenpakket til et stadig tettere filter legger dagenes og årenes akkumulerte lede seg foran øynene våre, det er en av tusen tenkelige måter å uttrykke situasjonen på, og er ingen nyhet.

Jeg ante ikke at tankelivet mitt var så uorganisert. Det virket som om tankene kun fulgte en regel: " Det er det samme hva jeg tenker på, bare det er noe "