Bokelskere.no

Jeg er ikke så interesert i 2. verdenskrig som en venn av meg, men jeg liker bøkene til Tore Pryser, har lest:

• Svik og gråsoner - norske spioner under 2. verdenskrig
• Varulven og andre agenthistorier - svik og gråsoner under 2. verdenskrig
• Kvinner i hemmelige tjenester - etterretning i Norden under den annen verdenskrig

og har 4 til i samme stil på ønskelista.

Har også en bok i årets leseutfordring, Hitler’s Henchmen for punktet 'A book with alliteration in the title'

Bladserien Valhall handler for det meste om 2. verdenskrig og jeg har tenkt å lese dem.

Frøken Detektiv, Hardy-guttene og Bobseybarna bøkene sparte jeg en stund, men etterhvert byttet jeg dem inn i nytt lesestoff, flere lånte jeg på biblioteker (Hardyguttene) og av eldre slektninger, noen har jeg fortsatt mens andre favoritter har jeg kjøpt meg i voksen tid. Stompa bøkene har jeg lest alle av, sparte på dem noen år, men byttet de inn for ca 15-20 år siden, men har fortsatt alle Inabøkene.

• Leste mye knøttene og driver nå å samler serien opp på engelsk
• Leste Mitt skattkammer flere ganger, men de lånte jeg på biblioteket
• Bøkene om Pip lånte jeg på biblioteket og tok de med meg hjem fra en gratishylle der
• Leste mange bøker om Robin Hood, men de kom alle fra biblioteket sammen med Ivanhoe, som jeg har kjøpt meg på engelsk på senere år
• Forskjellige Enid Blyton, igjen lånt av eldre slektninger og på biblioteket
• Elsa Beskow, Astrid Lindgren, Anne Cath Vestly - i hovedsak lånt på biblioteket, mener jeg fikk noen av dem i gaver, men de ble kjapt byttet bort
• Jules Verne
• Asterix, Donald, Sølvpilen
• Norges Historie i Billeder og Tekst - en av mammas bøker som tidligere hadde tilhørt hennes bror som døde som 10-åring - denne boka har jeg fortsatt, den fikk meg hektet på historie
• Donald Duck i Disneyland - byttet den til meg fra en annen leser her siden den var en av de som ble byttet bort
• Bamse og vennene hans byttet den bort, men kjøpte den på QXL for noen år siden
• Har alle 4 bøkene i serien Disneyland som foreldrene mine kjøpte på tidlig 70-tall
• Leste 4-5 bøker om barna Hedenold og samler de opp på svensk fra tid til annen
• Hadde HvemHvaHvor 1958 og 1965 men har nå kun 1965 som jeg fant i bruktbutikken
• Leste Snorres kongesagaer og har boka fortsatt, også Musikkens verden
• Leste bøkene om Flette-Mette - lånt av eldre slektninger og på biblioteket
• Lånt av slekt og venner og kjøpt med iløpet av årene - Milly Molly Mandy, Tre små skattegravere, Sommeren på Mirabelløya, A og B og C på Gullbakken, bøkene om Verdens Ende, Trapp med 9 trinn
• Jorden rundt med Det Beste - en av mornors bøker som dukket opp i byttebutikken

Jeg var faktisk inne på tanken om å lage en post som denne. Har selv lest 15 bøker i Januar, en mer en samme måned i fjor (merker av hvor mange jeg leser hver måned). Ingen romaner så langt, men det er normalt for meg.

7 av bøkene er for 2018 års leseutfordring:

• Farlige bølger - 'A book mentioned in another book'
• Mitt 60-tal - 'A book set in the decade you were born'
• Når to blir ett - 'The next book in a series you started'
• Et liv tar slutt - 'A book about death or grief'
• Full storm - 'A book with a weather element in the title'
• Nordisk kriminalkrönika : historiska fall - 'True crime'
• Grim justis - 'A book you borrowed or that was given to you as a gift'

Skal komme meg gjennom så mange som mulig tidlig på året, av 30 bøker i 'leser' hylla er 13 av dem Leseutfordringsbøker. Siden det er 50 punkter i år skulle det gå med en bok i uka, men har med å finne så mye annet spennende, derfor skal jeg lese mest mulig i første halvdel av året. Var menig at jeg skulle vente med å spikre punkter, men har 33 klare allerede hvorav jeg har lest 7.

Siden jeg er uføretrygdet blir det mere lesing på meg i løpet av uka siden jeg ser på sport og ukesreprisen av Masterchef Australia (6 ep hver søndag på TLC) i helga.

Har nettopp vært ute og handlet litt, og hentet 4 pakker - 2 av dem med bøker fra England som blir snart lagt til samlingen min.

Denne helgen lese jeg først og fremst The Bumper Book of Horrible Facts siden den er lettlest, og jeg starter muligens på en bok til leseutfordring denne helgen også, men har ikke bestemt meg for hvilken enda, velger mellom 3-4 stk.

Litt for lang, men ganske underholdende. Litt thriller, litt Agatha Christie-aktig med luksusbåten og litt dameroman med detaljerte skildringer av kjoler og sminke. Fin lydbok å strikke til.

Herlig! Absurdhumor for alle fra de er gamle nok til å forstå den. På nynorsk til og med!

For et rot! Alt for mange personer, både blant etterforskere og mistenkte. Tråder som løp i alle retninger og antagelig vet mange av dem fortsatt ikke hvor de skal. Og er alle politifolk idioter? Har de aldri lest en bok eller sett en film? Vet de ikke at om de sniker seg inn alene et eller annet sted (uten å ha meldt fra til noen, selvfølgelig), så vil de både bli skada, miste mobilen/dekning OG møte en skurk?? Jeg er nok mest glad i den upersonlige, effektive etterforskertypen, men innser jo at vi kan ha godt av å se mennesket bak masken nå og da. Men må de ha så vanskelige familieforhold alle sammen? Kan vi i det minste få slippe tre i en og samme bok?

Denne slipper stryk fra meg fordi den begynte bra. Og fordi kanskje kunne blitt ok om en redaktør hadde vært på med øks og fjerna minst en tredel av den.

Skjønner ikke helt hvorfor jeg hørte ferdig. Var så drittlei at jeg stønna høyt da jeg skjønte at det var over en time igjen. Og så jeg som har lasta opp enda en bok av samme forfatter...

Ikke alltid like lett å takle mørke dager.

Hadde ikke hørt så mye om denne boka før jeg leste den, og av og til er det befriende. Ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene om og om igjen. Det har ofte motsatt virkning på meg. Det gir meg mindre lyst til å lese bøker som stadig blir anmeldt og som kun får ros. Da venter jeg som regel med å lese de bøkene til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Synes også det blir kjedelig i lengden å bare lese de mest kjente bøkene. Jeg liker å lese både gamle og nye bøker, både de kjente og ukjente. Det er viktig å variere, synes jeg. Det er også viktig å ikke ha skyhøye forventninger til en bok for det har lett for å ødelegge. Denne hadde jeg ingen forventninger, dermed ble skuffelsen mindre da jeg fant ut at boka ikke var helt for meg.

Kompleks persongalleri
Heidi Linde har gitt ut en del bøker og dette er min første av henne. Dette er en stille og lavmælt roman om forskjellige menneskeskjebner. Studenten Ingeborg er knust av sorg etter å ha mistet faren sin og prøver å konsentrere seg om masteroppgaven. Liv Karin prøver å go overens med eldstedatteren som er bare vrang og lite samarbeidsvillig når det gjelder å ha det koselig. Istedet for å komme med ros, blir det som regel kritikk, selv om Liv Karin gjør så godt hun kan. At datteren Kaja studerer og bor på en hybel, gjør ikke nærheten lettere. Man blir også kjent med Lykke som er av den stille typen og som ikke passer helt inn i skolen. Hun blir fort for mystisk for de andre eller bare "rar".

Noen skiller seg mer ut enn andre
Dette er en bok om mye sårbarhet, mørke stunder, svakheter og i det hele tatt det å være menneskelig, på godt og vondt, og hvordan man håndterer det. Noen gjør dårlige valg og andre ignorerer problemene. Det jeg likte aller best med Talte dager er skitingen av perspektiv. Jeg foretrekker det fremfor at alt blir fortalt kun fra ett perspektiv og det gjør det hele mer levende. Linde gjør det også på en oversiktelig og ryddig måte, så man blir ikke forvirret når hun skifter perspektiv. Mitt problem med det og hele boka egentlig, er at ikke alle var like spennende å lese om og noen ble for blasse i forhold til andre. Ikke alles historie var like fascinerende. De jeg likte best å lese om var Ingeborg og Lykke. Ingeborg var en veldig spennende karakter og man synes synd på henne som har mistet faren sin ,og jeg likte Lykke godt for kjente meg selv igjen i henne. Jeg også var den stille jenta på skolen som ofte ble holdt utenfor. I dagens samfunn er det nesten ikke lov til å være beskjeden uten at man blir oppfattet som annerledes og rar av andre. Ikke alle har behov for å vise seg frem og ta stor plass. Det er ikke noe mystisk eller rart med det.

Talte dager er fin lesing med godt utgangspunkt. For meg hadde det funket bedre med et mindre persongalleri, for man får ikke et nært nok forhold til alle. Noen blir for overflatiske og man får ikke nok tid til å komme under huden på alle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Idag har jeg lest ferdig Ingrid Bergman og fortsetter med Judy Garland nå i kveld, og skal også starte på neste bok (8) på leseutfordringen i helgen, Drept av bjørn og ulv - en historisk oversikt over mennesker drept og skadet av rovdyr i Norge de siste 400 år for punktet 'A book with an animal in the title' siden jeg ville ha noe annet enn hund eller katt.

Lørdag: ble ferdig med 'Judy Garland' på morgensiden, så jeg leser også Katharine Hepburn denne helgen.

Det er ikke lett å være Richard ...

Dette er den første boka jeg leste ut i år. Neverwhere ble opprinnelig utgitt i 1996, og i fjor kom den ut på ny med illustrasjoner. Jeg har lest noen bøker av Gaiman før og de har både underholdt og irritert meg. Det er enten eller med bøkene hans, har jeg merket. Bøkene jeg har lest av ham så langt er; Good Omens, The Ocean at the End of the Lane, Kirkegårdsboken og The Graveyard Book (måtte lese den på norsk og engelsk siden jeg likte den så godt), Coraline (leste den før jeg hadde blogg, så har ikke skrevet om den), M is for Magic og nå, Neverwhere. Min favoritt av ham så lang er The Graveyard Book. Den har fått mange delte meninger, men jeg likte den godt på grunn av stemningen, illustrasjonene og bød på en annerledes historie. Neverwhere er også en bok jeg likte veldig godt.

Er det mulig å være så uheldig?
Ulykkesfuglen Richard har ikke livet helt på sin side. I det ene øyeblikket har han alt, og i det neste står han igjen med ingenting. Han er forlovet, har egen leilighet, men da han og forloveden støter på en skadet, ukjent jente på gaten på vei til et middagsmøte, kommer Richard over et vanskelig valg. Han vil hjelpe denne stakkars jenta, mens forloveden vil at han skal ignorere henne, hvis ikke er det slutt. Han overser forlovedens ultimatum. For første gang etter å ha vært dørmatta i forholdet, velger han endelig å gå sin egen vei, og tar med seg den skadde, stakkarslige jenta med seg hjem. Det er starten på en ukjent og uvirkelig reise i underverdenen av London som hittil har vært ukjent for Richard.

Fantasy er ingen favorittsjanger, men leser noe av det av og til. Hver gang jeg leser fantasy håper jeg bare at det ikke blir for avansert og rotete. Det er derfor jeg er skeptisk til fantasy noen ganger. Trodde hele tiden at kanskje The Dark Tower av Stephen King, en serie på hele åtte bøker ble for tung og avansert for meg, men det var den heldigvis ikke. Trodde på forhånd at Neverwhere kanskje også ville være småtung, men det var den ikke. Så begynner heldigvis å bli mer vant til fantasy. Det er ikke så "skremmende" å lese lenger.

Neil Gaiman har ingen grenser når det gjelder fantasi, det er i hvert fall sikkert. I intervjuer er han svært oppfinnsom og vittig når han svarer for seg eller beskriver noe. Det er også innholdet i bøkene hans. Det er tre forfattere som fascinerer meg veldig og det er Stephen King, Neil Gaiman og R.L. Stine. Grunnen er at jeg alltid lurer på hvor de henter inspirasjon fra fordi de har sånn fantasi som er vanskelig å beskrive, og det virker som de aldri får skrivesperre.

En bok å forsvinne i
Boka mangler muligens dybde, og de som er ute etter troverdighet bør holde seg unna denne, men av og til trenger man en slik bok. Bare glemme omverdenen en liten stund og la seg bli revet med i en verden som er annerledes og spennende. Det er ikke noe galt i det. De "enkle" illustrasjonene av Chris Riddell er stemningsfulle, og jeg liker hvordan de dekorerer sidene. Noen ganger er det hele sider med illustrasjoner, og andre sider er det nedover ved siden av teksten. Man blir nesten inspirert til å tegne igjen.

Neverwhere er en sårbar, tragikomisk og spennende bok som tar en med på ville veier. Boka setter Richard virkelig på prøve, både gjennom tålmodighet, overlevelse og prøve å holde ut uansett hvordan ting utarter seg.

The Graveyard Book er fremdeles min favoritt av Gaiman, men Neverwhere er like hakk i hæl.

Fra min blogg: I Bokhylla

En liten misforståelse kan fort bli stor.

Denne anmeldelsen har jeg lenge grudd meg til å skrive fordi jeg har så dårlig forhold til boka. Noen bøker går man rett og slett ikke overens med. Det rare var at jeg likte boka i begynnelsen, men så ble det etter hvert bare et strev.

Å mistolke ting kan få alvorlige konsekvenser
Atonement er en bok som består av flere deler som varer utover i flere år. Av og til føles det ut som om det skjer noe hele tiden og andre ganger bare drøyer det. Det er ingen mellomting. Det er noen år før 2. verdenskrig starter. Familien Tallis har en liten sammenkomst. Briony er en trettenåring som har livlig fantasi og liker å være kreativ med å skrive sine egne historier. Denne sommeren blir hun vitne til noe forferdelig, og beskylder storesøsterens venn, Robbie å være gjerningsmannen. Men har Briony sett rett eller er det bare noe hun hevder? Hun har tross alt lett for å mistolke ting.

Det er en god historie forøvrig, men her var det skrivestilen som jeg virkelig slet med. Det ble bare tørrere og tørrere, og det hele ble bare svært tungtrødd. Ofte måtte jeg lese noen avsnitt eller sider om igjen fordi jeg mistet konsentrasjonen. Det er svært sjeldent det skjer når jeg leser i en bok, så her mistet jeg ofte tråden og det tok tid før jeg kom inn i det igjen. Jeg fikk ikke flyten jeg vanligvis får når jeg leser. Det ble veldig stakkato, noe som er synd. Noen bøker trenger mer tid enn andre, og det gjør ikke noe for noen bøker krever ekstra tid og oppmerksomhet. Det er noe man bare må regne med, men her virkelig slet jeg med å komme i gang igjen hvis jeg tok meg noen dager fri fra boka. Istedet for å glede meg til å komme i gang med den igjen, fant jeg ofte på andre unnskyldninger før jeg endelig satte meg ned med den (som å vaske kopper og alt mye annet). "Å grue" seg til å fortsette med å lese videre i en bok er både en komisk og trist opplevelse, men av og til skjer det, og det var her som var det store problemet for meg.

Ikke min favoritt av McEwan
Jeg har lest to bøker tidligere av Ian McEwan og det er Barneloven og Saturday, og må si at det er Barneloven jeg liker best av ham fremdeles. Den var mye lettere å lese enn Atonement eller Saturday. At jeg leste den på norsk, er ikke grunnen til at det var lettere å lese boka, men den hadde større flyt og hadde en mer interessant handling. Jeg er vant til å lese på engelsk og foretrekker å lese på engelsk, spesielt horror og thrillere. Så hvorfor McEwans språk i Atonement opplevdes som ekstremt tørt, er vanskelig å si. Det føltes bare ut som de fleste partiene var i slow motion og man måtte bare plage seg videre siden jeg aldri gir opp en bok. Jeg krever heller ikke at det skal skje noe hele tiden heller. Men som nevnt ... Jeg fant bare ikke flyten i boka samme hvor mye jeg anstrengte meg, så lesingen ble veldig stykkevis og delt.

Boka ble først utgitt i 2001, og i 2007 ble den filmatisert med blant annet Kiera Knightly og James McAvoy i hovedrollene. Selv har jeg dessverre ikke sett filmen, og det frister heller ikke å se den med det første. Det er virkelig ikke meningen å virke så negativ, men etter å ha lest boka som jeg har strevd lenge med å komme meg gjennom, er jeg bare lettet over å være ferdig.

Beklager for denne diffuse anmeldelsen, men kan egentlig ikke si så mye om boka da historien er for stor til å forklares i en anmeldelse og samtidig blir det for forutsigbart til å gå i dybden. Anbefaler heller ikke noen å se filmtraileren før de har sett filmen, da filmtraileren avslører omtrent hele filmatiseringen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du gjør følgende: AltGr og 8, kopier inn tittel, AltGr og 9, Ctrl og 8, kopier inn nettadressen til boka, Ctrl og 9.

Usikker på om denne burde plasseres som krim, men kan ikke argumentere for eller i mot uten å avsløre aaalt for mye! 19 år gamle Anne vokser opp i et passe velstående hjem i 1760-tallets London. Bør gifte seg med ekkel, velstående snik, men er forelska i aldeles upassende, ung mann. Og derfra gikk det på ingen måte i noen retning jeg kunne sett for meg!

En Holmes & Watson-variant selvfølgelig, men original nok til at jeg ikke følte det var noe jeg hadde lest før. Skotsk, svær, supersmart Private Inquiery Agent med bakgrunn fra Kina ansetter ung, uerfaren, men smart waliser som assistent. Så skal de oppklare et mord i det jødiske samfunnet i 1880-tallets London. Fascinerende og spennende. Kommer til å lese fler.

Jeg la ut posten forrige uke siden jeg var opp og så på sport fra ca 10 av, men igår var vi på vår månedlige handletur til Strömstad/Nordby/Svinesund. Det var ment at vi skulle dra på Torsdag men 3djemann ville vente til Fredag, og jeg sa det var det samme for meg, men glemte å sjekke hva sport det var på tv. Sjekket resultat på kunstløp, skøyter, skiskyting, alpint og hopp når jeg kom hjem, og det er mer i helgen.

Har nesten hele uka sett på kunstløp på tv, så det har blitt lite lesing denne uka men har ca 120 sider igjen av 304 i Herrgårdsspöken som jeg leser videre på denne helgen.

Hva får en ung jente til å hate livet så innmari mye?

Mett av dage
Aysel er fremdeles en ungjente, men føler seg allerede livstrøtt. Alt hun ønsker er å dø for hun er lei av den hun er og ønsker ikke å leve lenger av mange grunner. Hun har alltid vært et utskudd. Det er mange som ser bare rart på henne uten noen spesiell grunn. Hun ble ikke mer "populær" etter at faren hennes gjorde en kriminell handling for noen få år siden som forandret lokalsamfunnet. På grunn av det vet alle hvem hun er og har en større grunn til å styre unna henne. Hun er så lei av seg selv, jobben, skolen og livet at hun søker etter en selvmordspartner på Internett. Det tar ikke lang tid før en ukjent person tar kontakt med henne og de blir enige om å møtes i virkeligheten for å bli bedre kjent. De avgjør en dato når de skal fullføre det, og innen den tid tilbringer de tid sammen. De blir kjent med hverandre på godt og vondt. Og når datoen nærmer seg, stoler de nok på hverandre til å fullføre det de har planlagt?

En bok for de som tåler mørk humor
Dette er kanskje ikke en bok for hvem som helst da boka består av et sensitivt tema og ikke alle har sansen for/ eller tåler mørk humor, så de bør nok styre unna denne. For oss som tåler mørke og dystre bøker, går det fint. Selv om boka tar opp et alvorlig og sensitivt tema, har boka også mye varme i seg, mørk humor og spenning. Dette er en av de få ungdomsbøkene jeg har lest som både har dybde og som gjør inntrykk. Det er sjeldent. Jeg har lest noen ungdomsbøker oppgjennom årene og ofte føles de svært like. Denne boka har også noen av de samme faktorene som ofte går igjen, men likevel har den flere undertoner, består av et realistisk persongalleri og klarer å skille seg ut. Ofte liker jeg ikke karaktererne i ungdomsbøker, men her føles de realistiske og man blir godt kjent med dem.

Forfriskende og tankevekkende til tross for dysterheten
Det rare er at jeg har hørt om de fleste ungdomsbøker selv om jeg ikke leser så mange, men noen av dem leser jeg for å holde meg oppdatert for å se hva slags bøker som er populært for dagens ungdom, men denne hadde jeg ikke hørt om tidligere da jeg skulle ta meg en liten kjøperunde. Jeg søkte etter dystre bøker da jeg kom tilfeldigvis over denne. Det er godt å lese ukjente bøker av og til også, ikke bare det nyeste av det nyeste hele tiden og lese de samme bøkene som alle andre leser heller. Ikke noe i galt i det heller, men jeg liker både å lese det nyeste og eldre bøker; både gammelt og nytt, utforske litt. Jeg er en nysgjerrig leser, så da blir det sånn. Dette er en bok som jeg har sett i ettertid har fått mange delte meninger, derfor er jeg ekstra overrasket over at jeg likte den så godt, for som regel er jeg den negative når det gjelder ærlige meninger. Men noe må jo overraske meg også en gang i blant, og det gjorde det denne gang.

Denne boka tar opp viktige temaer, klarer samtidig å være festlig og underholdende, og noe provoserende. Opp i alt dette klarer den også å gi varme. My Heart & Other Black Holes er en avhengighetsskapende bok hvor man blir sterkt knyttet til hovedpersonene og man blir hjemsøkt av boka lenge etterpå, enten om man vil det eller ikke. Sterk lesing med masse humor. Boka handler også om hvor vanskelig det er å bli sett på som annerledes av andre, og man legger merke til ting i livet som man ikke tar seg tid til å legge merke til ellers.

Baksideteksten mener at de som liker John Green og Stephen Chbosky, kommer til å like fortellerstemmen til Jasmine Warga. Personlig synes jeg at Jasmine Warga har en bedre fortellerstemme/skriver bedre enn både John Green og Stephen Chbosky til sammen. Jeg vet det er en risikabel ting å si da det er mange John Green fans der ute.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...

Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...

Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.

Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.

Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her er lista: https://bokelskere.no/tekst/324274/
og her er min liste

Jeg satser på å lese så mange som mulig så fort som mulig, har lest 7 punkter allerede. og begynner på bok 8 i helgen.

Siden jeg allerede er klar for å se på sport med PC'en på for å følge med på resultatene, tenkte jeg at jeg starter posten denne helgen, siden når jeg slår på PC'en sjekker jeg alltid bokelskere for å se om den er der. I.o.m. at jeg er uføretrygdet er jeg nesten alltid hjemme på morgenen, hvis jeg ikke en sjelden gang jobber (og butikken der jeg jobber er stengt på fredager) Gjør jeg den en sjelden gang.

Her i Sarpsborg kom snøen igår, med unntak av en dag eller to i julehelgen er det først nå vi har skikkelig vinter men bare med et par kuldegrader, og det er meldt plussgrader neste uke.

Akkurat nå ser jeg på kombinert utfor på svt1, Hadde ikke tittet gjennom hele På Tv og hadde ikke fått med meg at det var alpint idag før 10 min før sendningsstart, hadde ellers tenk å se på NM på ski, men liker alpint bedre enn langrenn, også er det skiskyting 14.30.

Har kun valgt meg først bok for helgen så langt, Det tabte land i vest - Sagn og beretninger om kystboernes kamp mod hav og stormflod. La den til 'leser nå' mens jeg leste 'Farlige bølger' og 'Full storm'. Har tenkt å lese et par tegneseriebøker denne helgen/neste uke siden de forfaller på Strömstad bibliotek neste uke når trygda kommer og de er handletur igjen, Theos ockulta kuriositeter 1 - Mumiens blod. Så denne første boka i serien gjennom vinduet når jeg gikk til Str bib sist jeg var der. Gikk gjennom hyllene med tegneserier for voksne og fant 4 til i serien og reserverte B2 som var på en av filialene.

Imorgen skal jeg jobbe, men har PC på jobb så jeg kan følge med på sporten innimellom kundene, så som utebok tar jeg enten med meg The Good, The Bad, And The Mad - (Some Weird People In American History), neste bok (8) på leseutfordringen for punktet 'A book about mental health' eller Ingrid Bergman siden jeg for det meste har brukt disse bøkene som utebøker, og jeg har en kjøper til den.