Bokelskere.no

God historie med mange interessante vendinger. Og moralen om å ikke ta mer av naturen enn en har bruk for, appellerer til meg.

Første bok om førstebetjent Erika Foster.

Selv om jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere av en eller annen grunn, fikk jeg sansen for Erika Foster, og dette er den første boka om henne. Jeg tror det er seks bøker om henne i skrivende stund.

En brutal og mystisk mord
Etter en trøblete stund, blir Erika Foster tilkalt av Londonpolitiet fordi de trenger litt hjelp. En jente er blitt funnet under isen i et naust. Hun ble tilfeldig funnet, og det som er rart med saken er at hun kommer fra en pengesterk og velstående familie. Men det viser seg at de eller andre ikke egentlig vet så mye som henne. Hadde hun et dobbeltliv og vanket i feil miljø? Eller var hun bare på feil sted?

Når Erika ankommer London blir hun møtt med både vennlighet og hat. Det blir fort hardt mot hardt, men hun har vært ute en vinternatt før. Hun sliter nemlig fremdeles med tapet over sin mann, Mark Foster, som døde under et oppdrag, som hun fikk mye negativ omtale for. Vil denne saken gjøre henne sterkere? Det er en ting til. Noen har et godt øye til henne og følger med på hva hun gjør. Hvem er det og hvofor? Er det noen som vil henne vondt?

Dette er en bok med mange forskjellige personligheter, mørke hemmeligheter og farer. Det handler om å bekjempe sine egne indre demoner samtidig som man forsøker å beskytte og redde andre. Boka er også om vennskap som settes på prøve. Erika og politistasjonsjefen Marsh er gode venner fra studietiden, og hun førte ham og kona hans sammen. Men mange utfordringer skjer underveis med denne saken, fordi de har svært delte meninger om denne mordsaken og Foster er ganske sta. Det er interessant å se om man kan jobbe sammen,og samtidig være gode venner, uten å blande inn unødvending romanse som er så typisk i både bøker og filmer.

Selv om man skjønner raskere enn Foster hva som skjer, synes jeg ikke det dreper hverken spenningen eller flyten. Bryndza skriver godt og boka oppleves ikke som kjedelig, selv om den er noe stor. Den dryger ikke unødvendig lenge, noe som det har tendens til å gjøre i store bøker. Selv foretrekker jeg store bøker fordi da blir man bedre kjent med karakterene og miljøbeskrivelsene oppleves som mer detaljerte.

Rettferdighetens stemme
En annen ting jeg likte godt med Jenta i isen, er at Foster har en ganske sterk rettferdighetssans selv om ikke mange hører på henne. Hun forsvarer døde jenter som ikke lenger kan forsvare seg eller som aldri får en sjanse til å si hva som har skjedd. Hun vil at noen skal straffes uansett hvem som står bak, og for å gjøre det, er hun nødt til å ta noen upopulære valg for å få andre til å innse alvoret i saken. Har sansen for karakterer som går egne veier, som ikke er redd for hva andre synes om det, bare ting blir gjort.

Det som trekker noe ned og som er bokas store svakhet, er slutten som blir mer komisk enn spennende. Ikke bare fordi man skjønner hvem som står bak alt sammen, men måten ting blir utført på. Det blir litt vel Hollywoodaktig over det, og kunne tenkt meg en mer nøktern og saklig avslutning. Det ville ha gjort boka mer respektabel.

Stødig krim av Bryndza uansett, dette, som har gjort meg mer nysgjerrig på Foster og ga meg mersmak av Bryndzas skriblerier. Kommer jeg over bok to i serien en dag, havner den nok i handlekurven.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvorfor er noen mer oppslukt av dyr enn andre?

Vakker bok, både utenpå og inni
Det var coveret som gjorde meg oppmerksom på denne boka. Vet at man ikke skal velge bøker etter covere, men det hender seg. Noen ganger er man forfengelig. Syntes coveret var mystisk, dystert og hadde fine fargekombinasjoner, og virket litt annerledes. Jeg visste heller ikke så mye om innholdet før jeg fikk tak i den. Vil helst ikke vite så mye om en bok før jeg leser den, for forventninger blir fort dratt ned.

Flaggermusmusikk er om tenåringen Ellen som har mye å stri med, siden familien hennes er noe eksentrisk. Moren hennes tar seg av flaggermus som trenger hjelp til å komme seg igjen, og de får bo i uthuset deres. Hun bruker det som flaggermusmottak. Hun noterer også ned all slags ting om flaggermusene sine. Ellen har også en lillebror som er mye yngre enn henne, Enon som hun er blitt veldig glad i, og hun hjelper til med å ta seg av ham når det trengs. Enon er også litt mystisk fordi han får kraftige anfall, og de vet ikke hva det kommer av, til tross for mange undersøkelser. Det eneste som roer ham ned er når en barokkflaggermus setter seg på panna hans! Noen ganger drar moren deres vekk for å "hvile" seg, men forteller ikke hvor hun er, eller hvorfor hun trenger "hvile". Dermed faller da alt ansvar på Ellen. De har en nabo som er god venn av familien som stepper inn når det trengs. Men denne gang får ikke Ellen tak i henne, og hun må ta alt ansvaret selv. Holde orden i huset og få Enon til barnehagen uten at andre utenfor familien skal fatte mistanke om at hun og broren hennes bor alene en stund. Men det er dårlig timing, for etter at moren hennes er vekk, virker det som om alt av kaos skjer på en gang.

Kunne ha sagt så mye mer om handlingen, men det ville ha blitt for langt og avslørende, for det skjer mye i denne boka, selv om den ikke er særlig stor. Den er også noe mørk til å være en ungdomsbok, noe som bare er positivt. Sier ikke at alle ungdomsbøker er sukkersøte, men mange av dem er nettopp det, så det var godt å lese noe litt annerledes for denne målgruppen, for den var givende å lese, selv om jeg er utenfor målgruppen. Syntes ikke det gjorde noe.

En noe mørkere ungdomsbok
Boka har en type særhet i seg som jeg liker. Ikke bare når det gjelder de eksentriske karakterene, men hele handlingen har en særhet i seg som er litt sjeldent. Flaggermusmusikk består av litt fantasy, men ikke mye. Selv om det blir litt åpenbart tidlig for oss voksne, er Tronstad god på å holde på mystikken til det siste, og bevare interesse for karakterene. Man blir ikke lei. Tror jeg likte fantasy bedre før, og var på en måte lettet over at det ikke ble for mye av det. Synes jeg forsto og likte fantasy bedre før, enn det jeg gjør nå. Jeg liker fantasy nå også, men det er periodevis, og det spørs litt hva slags type fantasy det er. Så selv om det er litt fantasy i denne boka, er det meste av boka realistisk og troverdig. Selv om boka er veldig mørk, er den ikke på noen måte skrekkelig eller guffen, men mer gåtefull og kreativ. Den er også litt komisk i alt det mørke.

Jeg har lest en bok tidligere av Tronstad, og det er: Det blir pinlig uansett. Den skrev hun sammen med Bjørn Sortland. Synes hun skriver bedre alene. Flaggermusmusikk er en fargerik historie med fargerike karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne likte jeg godt! Syntes handlingstrådene sprikte for mye i begynnelsen, men de ble samla på en god og troverdig måte. Interessante karakterer og gode miljøskildringer, jeg følte både på Fredrikstad- og New York-stemninga. Må lese flere av disse!

Denne gangen synes jeg humoren ikke treffer mål. Ikke banen i det hele tatt, egentlig. Og det hjelper ikke at språket halter.

Kan et brettspill bli levende?

Har sett på film om brettspill som blir levende før, så det er ikke noe nytt, men denne historien er likevel spennende utført. Det er jo vanskelig å skrive noe originalt nå til dags. Men synes likevel at denne historien bidrar med litt nye finesser. At det er gotisk horror er jo også et pluss.

Tvillinger og outsidere
Settingen er en liten bygd på slutten av 1800 - tallet, nærmere bestemt 1893. Tvillingene Evelyn og Claire bor alene sammen. De er godt voksne mennesker. De har ikke foreldrene sine rundt seg lenger. De burde ha vært gift og ha barn, men det har ingen av dem. Andre ser på dem som rare på grunn av det, og gir uttrykk av det gjennom diverse blikk. Hvis noen på 35 år var ugift og barnløs på den tiden, ble de sett på som rare. Søstrene er veldig opptatt av Brontë. De leser mye og skriver sammen. De har en drøm om å gi ut en bok sammen en gang i fremtiden, men foreløpig er det bare en hobby de har. Selv om de er tvillinger og går stort sett overens, har de noen konflikter som oppstår, og selv om utseendet deres er svært like, er personlighetene deres som natt og dag. Den ene er ryddig og har mye orden, mens den andre er rotete. Den ene liker å være ute og gå turer, være litt sosial, mens den andre trivest best inne i eget selskap. En annen grunn til at de blir noe utstøtt av resten av samfunnet de bor i, er at det var ikke så vanlige med tvillinger på den tiden. De føler seg på en måte unaturlige. Siden de har god råd på grunn av arv, har de et ønske om å flytte for å få mer privatliv. Et sted der de ikke blir så godt lagt merke til, og de finner seg en hytte et sted lenger unna.

Mens Evelyn er ute og går en tur rundt sitt nye hjemsted, treffer hun Matthew som er hennes nye nabo. Han bor sammen med sin kusine. De treffer hverandre ofte tilfeldig på tur, og blir så smått kjent med hverandre. Han forteller henne da han som liten gutt kom over et brettspill som het The Garden of Bewitchment, som er et svært vakkert brettspill med hus, miniatyrer, hage og ting å dekorere brettspillet med. Et brettspill man blir fascinert av. En dag han kommer over det og leker med det, er det noe med det som skremmer ham, og aner ikke hva det er. Er det noe ondt som rev seg løs ut av brettspillet eller er selve brettspillet ondt? Det forsvinner og han ser det aldri mer. Noe senere, finner Evelyns søster, Claire dette brettspillet på soverommet sitt. Det har aldri vært der før. Da ville hun ha sett det. Så, hvor kom det fra? Er det naboen deres som fortalte en skrøne og som spiller dem et puss, eller er det et brettspill de bør kvitte seg med fortest mulig?

Kvelende tvillingrelasjon
Et "levende" brettspill og minatyrer som beveger seg, eller bare hallusinering konsept, er ikke akkurat nyskapende, men spennende i horrorsjangeren. Har sett det i eventyrsjanger på film, men morsomt å få brettspillfrykt servert fra horrorsjangeren som jeg liker så godt. Brettspill er ikke akkurat nifst, ikke i denne boka heller, men den byr på andre nyanser som atmosfære, klaustrofobi, spennende relasjoner og en del undertoner. Selv om man får små hint servert underveis, ødelegger det ikke spenningen og man mister ikke interessen. Man vil bare vite mer og mer. Syntes også tvillingsøstrene var interessante i seg selv. Relasjonen deres og hobbyene de har sammen. Det er som om de er avhengige av hverandre selv om det er stunder de trenger tid for seg selv. Det er noe kvelende over dem. Det gjør ikke saken bedre at Claire, hevder hun har connection med avdøde Branwell Brontë. Evelyn liker det ikke når Claire snakker om ham, men samtidig har hun ikke noe valg og late som hun tror på henne. Men er det egentlig innbilning?

Cavendish har jeg ikke lest noe av tidligere, men det ga mersmak. Hun beskriver så godt og får frem både det gotiske, og måten de pratet på før i tiden. Det virker ekte uten at det virker kunstig. Det føles nesten som om man blir en del av søstrene underveis fordi man blir lett dratt inn i tilværelsen deres. Slutten byr også på en liten overraskelse, men er man oppmerksom underveis i hele historien, finner man det ut før ting blir nøstet opp, men likevel ble jeg ikke skuffet, for det er fremdeles fiffig og dyktig vending, selv om det ikke overrasker. Selv om twisten ikke overrasker, liker jeg likevel retningen den tar, og får en ærverdig avrunding. Man blir litt tom når boka avsluttes, fordi man vil gjerne være i den mystiske verdenen litt til.

Ingen nifs bok dette, men den byr på mange spennende elementer, en god historie, sære karakterer og mørk, værskiftende landskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fantastisk skildring av pågangsmot i utenfor-Norge. Buffy er kul, og jeg synes det er modig av forfatteren både å la henne slippe unna med en del tvilsomme gjerninger og å la faren hennes være en gjennomført drittsekk. Men med ei velmenende mor og en litt sliten, men god lærer, har Buffy det grunnlaget som trengs for å lande på beina. Med støtte av lillebror Bobby.

Glimrende skildring av hvor hardt det var å falle utafor i 1800-tallets London. Kontrastene mellom de som har og de som ikke har, er store. Men en kan komme seg opp med hardt arbeid og en god porsjon flaks. Kombinert med en krimintrige og litt forbudt kjærlighet, blir dette veldig bra, synes jeg. Slutten er i overkant idyllisk, men jeg hadde blitt sur om det ikke endte på den måten! Så det så.

Ho hoi! Her sparer vi ikke på kruttet, nei. Og jeg liker det! Skummelt og guggent så det holder, med en liten forelskelseshistorie til å myke opp det verste. Så får det heller være at dødsfall glemmes litt vel fort.

Hadde denne vært lagt til 50-60-tallet, hadde jeg kanskje godtatt personskildringene og dialogene. Nå blir det veldig, veldig rart. Men også veldig Lahlum og det har jo en egen sjarm. Men denne gangen synes jeg ikke plottet holdt, heller. Nesten, men det svikta totalt mot slutten.

Bare en hysterisk mor med falske forhåpninger, eller finner hun spor som faktisk eksisterer?

Sophies far kjører henne til skolen og hun kommer aldri hjem igjen. De antok at hun skulle ligge over hos en venninne, men når de finner en lapp fra henne hjemme, blir hun øyeblikkelig meldt savnet. Er hun en jente som har for vane å stikke av, eller er dette helt ulikt henne? Tiden går og håpet forsvinner. Nå og da mottar de et kort. Er de fra henne, eller noen som later som? Familielivet går fra vondt til verre. Mens Kate ikke gir opp håpet om å finne datteren, flytter Sophies far inn hos en ny kjæreste. Kate blir ettarlatt i et stort hus for seg selv og katten. Ensomhet og tomrommet etter datteren er enorm. Politiet virker også å dabbe av saken sakte, men sikkert. Hun jobber omtrent for seg selv etter å finne datteren. Når nye spor dukker tilfeldig opp, blir hennes nærmeste bekymret for henne. Hun ble reddet av en overdose tidligere, men hevder at hun brukte piller for å sove. Er hun i ferd med å dikte opp ting og miste seg selv? Hvis ikke politiet eller hennes nærmeste tror på det hun har funnet ut av spor i ulike sammenheng, hvem vil tro henne, da? Hva skal til for å få andre til å tro at datteren hennes lever?

En kjent stemme i telefonen?
For å prøve å fylle opp tomrommet i hennes nye og kompliserte liv, jobber Kate for stiftelsen Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon for tenåringer som har rømt, er savnet. Kanskje de ikke vil snakke med familien direkte av en eller annen grunn, eller ikke kan. Da Kate jobber der en kveld alene, får hun en telefonsamtale bestående av dårlig dekning og avbrytelse. Hun hører en jente sier Kates navn, og hennes manns navn som er Mark, og noen ord til før det blir lagt på. Hun er helt sikker på at stemmen tilhørte datteren hennes Sophie. Men hvordan kan hun overbevise andre det når nesten ingen tror henne hver gang hun finner et spor?

Dette er en psykologisk thiller om mor og datter forhold, og hvor langt man er villig til å gå for å finne når noen i familien er forsvunnet. Det er greit at psykologiske thrillere har blitt noe bløtere med årene med fokus på å være "hjertevarm", men i det siste synes jeg det har blitt litt vel mye av det. Hvor har det blitt av de mørke og harde psykologiske thrillerne? Jeg savner mer og mer av den varianten for tiden. Nå er det mest fokus på som sagt "hjertevarme" og "overraskende" uten at de er spesielt overraskende, men kanskje heller mest underholdende? Jeg sier ikke at alle av dagens psykologiske thrillere er dårlige eller bløte. Jeg har kommet over noen veldige gode også, men synes det blir lenge mellom de gode bøkene fra den sjangeren.

Å leve i uvisshet
Man skjønner at det er vanskelig å miste noen når noen bare forsvinner, spesielt når det gjelder familiemedlemmer, og det å leve med den type uvisshet. Likevel blir det en god del gjentagende sutring, og sorg i det hele. Det er lite utvikling i historien, for Kate har mye fokus på egne følelser. Det blir noe ensformig over det. Derfor kunne jeg ha tenkt meg å bli bedre kjent med de andre karakterene som dukker opp i handlingen, og det er da dessverre synd at hun på en måte overdøver dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, og det er synd for Shantaram er en av yndlingsromanene mine. En bok jeg virkelig levde meg inn i. Fjellets skygge var god i begynnelsen, men syntes ikke at forfatteren førte med seg noe nytt. Noe som var skuffende, for han var et råskinn til å skrive i Shantaram.

Hold ut. Du blir ferdig til slutt, og jeg venter spent på å få høre din helhetsvurdering. Koselig å høre fra deg igjen. =)

Danske Kim Fupz Aakeson og norske Stian Hole har laget en bok om en klovn som påvirker folk på en annen måte enn med morsomheter.

Et ensidig yrke?
Klovnen Dummy ligger tynt an. Han får stadig kjeft av sirkusdirektøren, som truer med å gi ham sparken hvis opptredenene hans ikke blir litt morsommere. Stakkars Dummy får drahjelp av løven Leo, som er i ferd med å bli pensjonist, og Dummy tar i mot alle råd. Han gjør alt han kan for å beholde jobben. Det går litt bedre, men det er vanskelig å gjøre sikrusdirektøren fornøyd. Til slutt blir han gitt opp av direktøren, og blir sittende med Leo. Vil publikum savne ham, og forlange ham tilbake? Eller er han bare et glemt sirkusnummer?

Først og fremst; hvem sier at klovner skal være morsomme? Det finnes da både triste og skumle klovner, også. Også er det klovner som er ufrivillig morsomme. Dette er en vemodig bok om sårbarhet, aksept og omtanke. Klovnen Dummy har en egen evne til å få folk til å tenke på andre enn seg selv. Han gir dem en pause fra å tenke på seg og sitt, og heller skjenke en tanke på noen de bryr seg om, og kanskje tilbringe mer tid med dem. Gjøre noe for dem. De får dem til å tenke gode og sympatiske tanker. Ikke alt trenger å være morsomt, selv om man er klovn.

Morsomme og fine illustrasjoner
Synes også at illustrasjonene bidrar med sitt. Det morsomme med det er at det ser nesten ut som klipp og lim aktig utført med Photoshop, med en humoristisk vri. Synes det bidrar med å løfte opp både historien og karakterene. Det er gjort på en gøyal måte. Hvordan illustrasjonene er laget, vet jeg ikke, men det er det inntrykket jeg får. Jeg liker også små og fiffige detaljer som skiltet på sirkusteltet hvor det står Fupz, som er en del av navnet til Kim Fupz Aakeson, og på sirkustaket svaier det både norske og danske flagg. Jeg liker slike små detaljer. Det e gjennomført.

Boka består av mye bilder og liten tekst, som både er morsom og tankefull, mest tankefull. Den minner oss på at det er viktig å tenke på andre og ta en pause fra seg selv. En enkel og fin bok å få med seg, både for oss voksne og for de som nettopp har lært seg å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jepp, lurt å lese denne først, ja. Liker hvordan det at jentene faktisk er usynlige ikke er hovedsaken, men noe som knytter dem sammen og gir problemer og muligheter de må finne ut av. Og det at selv om noen har en stor ting til felles, så gjør ikke det samværet knirkefritt. Spennende er det og. Gode bøker!

Spennende om å bokstavelig talt ikke bli sett og hva det kan gjøre med en. En kriminalsak med samfunnskritikk som spenningsskaper fungerer godt, synes jeg. Men burde lest bok en for å skjønne denne usynlighetsgreia først. Så nå gjør jeg det.

Njei. Jeg synes plottet er syltynt og det skorter på troverdigheten. Altså, jeg kjøper glatt at en gjeng unger lager feller for en skummel skurk og tar ham, for all del, det er barnekrim, dette. Men at mora til den ene blir arrestert for å ha stjålet et smykke? Så store ressurser har vel ikke politiet. Og det virker som sønnen hennes glemmer at hun sitter inne i ett sett, i all fall nevner han det bare to ganger. Og så er det fotografi som visstnok er et viktig spor som dukker opp fra ingenting, nevnes i en bisetning og forsvinner igjen. Så njei.

Godt plott og fine karakterer, men litt lite driv, kanskje? Det gikk litt trått i perioder for meg, i alle fall.

Uansvarlige foreldre?

Barnevakten melder avbud i siste liten, og Anne og Marco har en avtale med paret som bor rett ved siden av. De er invitert i et bursdagsselskap for voksne.

De gjør en risikabel avtale med hverandre om å la babyen Cora være hjemme alene, mot at de har med babycall, og sjekker til henne hver halvtime, som de bytter på. De har en fellesvegg med paret de skal til, så det er tross alt ikke så langt unna. På festen er Anne som vanlig sjalu på nabodamen, Cynthia fordi hun er elegant uansett hva hun har på seg, mennene blir forelsket i henne, og hun vet det godt selv. Anne liker ikke at det alltid er en god tone mellom hennes mann, og henne. Hun stoler ikke helt på hva hun er i stand til å gjøre. Mannen hennes, Graham, er som en tørrpinne ved siden av. Disse kvinnene var gode venner før i tiden, men det har dabbet litt av etter at Anne har blitt mor, og slitt litt med fødselsdepresjon. Kommer de til å finne den gode venninnetonen igjen, som de en gang hadde? Når Anne og Marco kommer hjem i halv to tiden kommer de hjem til en dør som står på gløtt, og deres vesle Cora er sporløst forsvunnet. Hvordan kunne de la henne være igjen hjemme alene? Angeren blir stor når de innser hvor alvorlig situasjonen er. Rasbach blir tilkalt til å etterforske saken, og Anne og Marco føler ikke helt den store tilliten til ham, siden han mistenkeliggjør dem ganske raskt. Er det en kidnappingssak? Vil de eventuelt ta kontakt, eller er saken mer kompliser enn en kidnappingssak?

Når nysgjerrigheten tar overhånd
En bok jeg hadde hørt mye blandet om i noen år, men skulle se om jeg fremdeles hadde lyst til å lese den senere. Da jeg tilfeldigvis kom over den i en dagligvarebutikk for litt siden, tok jeg sjansen. Tenkte jeg ville ha noe lett, og lett underholdning trenger man noen ganger. Jeg ville lese den fordi den hadde et interessant konsept. Men boka utviklet seg fort til å bli gjennomsiktig, og boka blir mer til irritasjon enn underholdende. Det jeg irriterte meg mest over er hvor overfladiske de fleste karakterene virket. Man blir ikke ordentlig kjent med dem, og da er det lett å ikke bry seg om hva som vil skje videre. Syntes også at bakgrunnshistorien til Anne var mer spennende å lese om når politifolkene intervjuer noen av de lokale som kjenner henne, enn om nåtiden. Syntes mange av karakterene blir noe usynlige og fraværende siden man ikke blir helt kjent med dem. Det virker som det er noen statister samlet i en handling. Mange av karakterene har en del trekk som man ikke liker helt, og da gjør det vanskelig å føle sympati for dem. Når det er mange karakterer man ikke bryr seg om, er det da også vanskeligere å leve seg inn i historien, og kjenne på det de går gjennom.

Det er også synd at spenningen som var i begynnelsen, forsvinner veldig fort. Man savner en type intensitet som skulle ha vært der. Den kommer ikke tilbake før helt mot slutten da man blir servert den ene vendingen etter den andre. Det ødelegges av utroverdighet og det blir mye av alt. Lapena prøver å være utspekulert, men ting går for sakte, og det blir for opplagt. Istedet for å la seg underholde, kjenner man på en kjedsomhet som blir vel seig underveis, selv om dette er en kort bok.

Hvis man vil ha lett underholdning
Alt i alt en bok jeg prøvde og ville like, noe jeg gjorde i begynnelsen, men dette ble for tamt til å våre psykologisk krim. Jeg leste A Stranger in the House av henne for noen år siden, og ble ikke helt begeistret over den heller. Dette er nok ikke min siste bok av Lapena som den nysgjerrige leseren jeg er, men noen ganger er det trygt å vite hva man får.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er en stund siden jeg leste Slakt, men den sitter friskt i minne ennå som med andre bøker jeg leser. Det er første bok i en ny krimserie, og i skrivende stund har ikke neste bok kommmet ut ennå.

Slakt er første bok i en bokserien om politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka. Det er gode kollegaer og venner. De jobber ofte og godt sammen. Noen ganger føles det som om det er bare på hverandre de stoler på. Det får de erfare denne gang også, grundig.

En sak som tar en mørkere vending
Da investor Erik Hoff blir mistenkt for to grove og vulgære drap, gnager det i Tom Grayston. Det gnager i ham når noe føles uferdig, og det er nettopp denne saken føles, uferdig, til tross for at de har en mistenkt. Men hvorfor gnager det i ham da?

Samtidig er det en som kaller seg Odin som styrer en hemmelig nettside,bare noen få har tilgang til, hvor de kan chatte og se videoer som er ufyselig for normale mennesker å se. Hvem er Odin og hvordan klarer han å holde seg selv hemmelig, og sitt samfunn så skjult? Et samfunn med blant annet prostitusjon, menneskehandel og grove overgrep. Det arrangeres fester med swingers og mye annet. Desto mer Tom og Dagny graver i tingene, tar det mørkere og mørkere vending, som dessverre er like aktuelle i virkeligheten.

Hvem forsøker å skremme Tom Grayston og hans nærmeste?
Ikke nok med det, desto mer de graver i tingene, får Tom Grayston oppleve at familien hans er i fare, og vil ikke ta noen sjanser. Hvem er disse folka som vil ham og andre så vondt? Tom Grayston er kanskje en ensom mann. Han og moren til barna hans bor ikke sammen lenger, men prøver å ha kontakt. Det er om kveldene når han er hjem til seg selv, han kjenner litt på ensomheten. I tillegg har han et vanskelig forhold til foreldrene sine, for han får skylda for at søsteren hans Cecilie sitter i rullestol. Heldigvis har han og Cecilie et sterkt bånd, og han føler seg ikke helt alene i verden, selv om ting er vanskelig, både på jobb og privat. Men vil han få tak i de mystiske folka før de skader noen av hans nærmeste for alvor?

Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider, men den er veldig lettlest til å være så stor. Boka er delt opp i korte og effektive kapitler. Det er stort sett utvikling hele tiden, og de fleste dialogene og karakterene er spennende å lese om, spesielt spennende er det å lese om Lyngdal og Wiese. Handlingen har også fin tempo, slik at det gjør boka ekstra lettlest. Boka føles ikke stor mens man leser den. Karakterene er også spennende å lese om, for det er mangfold av forskjellige personligheter i fra svært spesielle miljøer. Jeg liker også at flere saker blir dratt inn i en større sak slik at det ikke blir så ensformig underveis. Litt morsomt at man avslører en del ting rett før Tom og Dagny gjorde det, men synes ikke det ødelegger intensiteten på noe vis.

Dette er den andre krimboka i år jeg leser som har med slange i handlingen. Det hadde også Dukken av Yrsa Sigurðardóttir. I denne boka er det med mange forskjellige slanger og røper ikke hvofor. Bare godt man ikke har reptilfobi. De som har det vil nok slite med å komme seg gjennom Slakt. Advarer også om at boka inneholder noen sensitive temaer som er hardt å lese om.

Til tross for svært mørkt lesestoff som jeg har sansen for, var dette en sterk, brutal og spennende krim. Det eneste som drar litt ned er relasjonen mellom Tom Grayston og Dagny Stokka. Har de følelser for hverandre, eller er de bare gode venner? Skjønner at slike spørsmål og følelser dukker opp når man jobber tett sammen, men synes det ble noe for typisk over det. Det var ikke deres relasjon som var mest spennende å lese om, men saken og menneskene de jobber med.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende som alltid selv om jeg ikke satt med hjertet i halsen med denne. Men den slutten! Det er noe av det teiteste på veldig, veldig lenge! Skuffa!