Bokelskere.no

Jeg har blitt skuffet over:

13. uke av Marianne Mjaaland - Jeg likte hennes Unaturlig dødsfall meldes som jeg hadde lest tidligere

Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg - De to første bøkene om Jarle Klepp var jo så bra, så jeg skjønner ikke hvordan det kunne gå galt, men det har det altså gjort

Terminalhastighet av Johan Mjønes - Tittelen fenget og omtalen likeså, men jeg ble skuffet, veldig skuffet

Ya-ya jentenes hemmelige nedtegnelser av Rebecca Wells - Har hørt så mye positivt om denne, men jeg avbrøt før jeg var halvveis

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas - Har hørt mye bra om denne klassikeren, men selv etter at jeg har gitt den flere sjanser avbrøt jeg den før jeg var ferdig

Izzat er et veldig godt filmmanus som skildrer Oslos mørke kriminelle sider og mange av de utfordringene innvandrere og deres barn møter i det norske samfunnet. Språket er på høyde med mange av de store innenfor litteraturen og er kanskje noen av det beste innenfor sitt sjanger. Ulrik Imtiaz Rolfsens forord anbefales sterkt!

Veiviseren er en god og sterkt historie som henter elementer fra to samiske folkeeventyrer. I norsk sammenheng er filmmanuset veldig unikt. Filmmanuset regnes som den første uavhengige og originale manuset som ikke er basert etter andre litterære verk (dvs. romaner, noveller etc.) før det ble film. Boken forteller også om hvordan arbeidet med filmen Veiviseren foregikk.

Vente på Godot er et absurd skuespill om Vladimir og Estragon som sitter og venter på en person ved navn Godot. De har ventet lenge, men det ser nesten aldri ut som han kommer. Mens de venter har de mange absurde dialoger seg i mellom i tillegg til en rekke absurde hendeleser oppstår. Skuespillet er modernismen på sitt beste, i tillegg til at dette er ikke så hard core modernisme som gjør deg alt forvirret. Jan Erik Volds versjon er antakelig det beste oversettelsen av dette skuespillet.

Skuespillet handler om Lysistrata som får de andre krigsleie kvinner i Athen og andre greske bystater under den peloponnesiske krig til å gjennomføre "historiens" første kvinneopprør. Gjennom sexnekt er målet å få slutt på mennenes dumme krig som hindrer dem i å se mennene og sønnene deres. Men lett skal det ikke bli, verken for kvinnene eller mennene. Etter min mening er skuespillet et av de beste innenfor komediesjangeren.

Roald Dahls eneste roman for voksne er en morsom, absurd og genial historie om Roald Dahls (fiktive) onkel Oswald og hans geniale plan om å samle inn sæd fra noen av verdens fremste menn (deriblant vår egen kong Haakon 7) og selge det til kvinner som ønsker barn med bestemte trekk. Romanen er både en typisk Roald Dahl historie, slik de fleste kjenner han fra hans barnebøker og noveller, og utradisjonell siden det er beregnet for en eldre leser.

Et hode kortere og andre hårreisende historier er noe av det beste som er skrevet innenfor novellesjangeren. Her viser Roald Dahl seg på sitt beste når det gjelder språk og oppbygging, og på mange måter i en mer mørkere side enn den vi kjenner fra sine klassiske barnebøker. Det er i denne samlingen man finner kanskje hans mest kjente novelle, den om konen og lammelåret.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Savner Molde bibliotek, Kristiansund bibliotek og Elverum bibliotek

Jeg synes at slutten var det beste ved boka (naturligvis?) og det var det som gjorde hele boka verdt å lese, for selve historien kunne nok vært skåret mer ned til benet.

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Helt enig med Ella. Dette var bortkastet tid og jeg likte verken historia i seg selv eller språket. Forundrer meg like mye hver gang noen sier de liker denne.

Halvbroren er den romanen, sammen med Beatles, som kan oppsummere Lars Saabye Christensen forfatterskap. Den er stor, den er krevende, den er velskrevet, den er intens og den har mange komiske scener i seg. Romanen vise Christensens utrolige evner til å vise menneskelige sider og leve gjøre tidsperioder. Selv for de som er alt for unge til å oppleve den, som skulle ønske å ha opplevd f.eks. 50- eller 60-tallet.

Jokeren er Lars Saabye Christensens skjulte perle. En veldig god og spennende roman om en mann som ifølge dødsannonsen i Aftenposten skal være død og velger å finne ut hvorfor noen har meldt i fra hans død. Noe som igjen fører til at han kommer over ting som han kanskje helst ikke ville vite. Romanen er på mange måter en utradisjonell Saabye Christensens og krimroman, samtidig som den er det på engang. Etter min mening er romanen blant det beste han har skrevet.

I så fall kan denne boken definitivt anbefales! Er nok den beste boken jeg har lest (eller hørt, for å være korrekt) av henne :)

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)