Kanskje hadde det vært ålreit å flytte ut av byen?
Bisettelsen har funnet sted av Jens M. Johansson
Slik levde vi, lykkelige og uten håp. Jeg var veldig liten på det tidspunktet, og jeg savnet ikke å ha en fremtid, for jeg visste ikke at jeg hadde krav på en.
Deilig, for jeg har tenkt på samme potensielle sinna-innlegg selv :)
En liten og fiffig krimroman som har stått i bokhylla i åresvis, blitt påbegynt en gang men senere lagt fra seg. Og hvorfor? Ikke fordi språket var dårlig eller at historien ikke virket spennende, men fordi boken var så tynn... Makan til fordommer!
NÅ er boken lest, med tanke på at boken var på under 200 sider var det ingen kraftanstrengelse heller. Likevel, og kanskje derfor, boken glitret! Til tross for stadige tilbakeblikk bygget spenningen seg opp til et alldeles herlig komplott.
Vel verdt å bruke en kveld på! God fornøyelse!
Jeg føyer meg inn i rekken med begeistrede lesere. Det har gått noen år siden jeg leste boken, men jeg husker jeg kjente meg veldig igjen i miljøet og gjenkjennelsesfaktoren gjorde kanskje boken ekstra bra i mine øyne.
Det tror jeg jammen du skal gjøre... og denne gangen må du leve deg inn i historien!
(Dette ble skrevet i ren affekt over at noen ikke elsker denne boken like høyt som meg - Men jeg har, etter en liten tenkepause, forståelse for at ikke alle kan være enige med meg... hehe.)
Ser det er mange som setter stor pris på Rolf Jacobsen her inne. Jeg er absolutt en av disse.
Mitt favorittdikt er som følger:
Kjente jeg deg?
Kjente jeg deg egentlig. Noe du aldri fikk sagt eller vi lot ligge. Halv- tenkte tanker. En skygge som strøk over ansiktet. Noe i øynene. Nei jeg vil ikke tro det. Men det kommer igjen. Natten har ingen lyd, bare rare tanker. Ord som stiger opp av søvnen: Kjente jeg deg?
Denne var jo helt fantastisk! Verken hørt om mannen eller diktet før, men jammen skal jeg bringe dette videre... Takk!
Hm. Nå tok jeg meg selv i å innrømme overfor meg selv at jeg ikke har ført opp Danielle Steel-bøkene jeg har lest, nettopp fordi jeg ikke ønsker å bli assosiert med den slags litteratur. But then again, slike bøker husker jeg overhodet ikke noe av, og dermed er det heller ikke noe poeng overfor meg selv å inkludere dem i boksamlingen. Trur eg.
Altså, bokhylla her inne er for min egen del. Jeg kan ikke skjønne at alle andre har noen stor glede av å snoke. Eller, snoke og snoke... Jeg snoker i reelle bokhyller selv, men ikke for å danne meg et bilde av personen, men for å kikke etter noen bøker som virker fristende. Slik er det vel her inne også. Det som betyr noe er hva folk forteller i diskusjonstrådene, ikke hva de har ført opp som leste bøker.
Kinsella-bøkene leser man kun som ren underholdning, og til det formålet liker jeg henne godt. Dama er jo tross alt fornøyelig! Større forventninger enn det skal man heller ikke ha.
Å lære seg å snakke korrekt engelsk, er som å skrubbe vekk den knallrøde neglelakken fra tærne morgenen etter en dans. Det tar lang tid, og det er alltid litt igjen, en liten rød flekk helt ytterst som minner deg på hvor gøy det var.
Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg syns om denne boken. Landet på en firer, selv om jeg syns et slikt terningkast er dypt urettferdig med tanke på første del av boken. Oppvekstskildringene og starten på revolusjonen var veldig veldig bra, men slik som med Øya funker ikke slutten i det hele tatt for meg. Klisjeene står i kø, slutten er altfor god, og den griper meg overhodet ikke slik jeg ønsker den skal gjøre. Jeg ble nesten trist, for første halvdel var rivende god.
Jeg tar med alle de bøkene jeg har lest (og som jeg husker at jeg har lest, selv om jeg kanskje ikke husker selve innholdet, desverre). Har jeg avbrutt bøker så er jeg ikke redd for å merke dem som nettopp det. Hvorfor skulle jeg ønske noe annet? Selv om mange andre liker den er det ikke dermed sagt at jeg liker den. Jeg har flere bøker som jeg planlegger å lese, men det betyr ikke at de står først i køen. Men lese de - det skal jeg.
Jeg klarer fremdeles ikke å se på coveret til Fergemannen. Jeg husker ikke lenger hva boken handler om, men det grøsser nedover ryggen min bare ved tanken på navn og bilde. Hver gang jeg rydder i bokhyllene, feks, kan jeg ikke ha denne boken øverst i bunken. Den må gjemmes under andre bøker.
Åtte - snart ni - åringen min lo og lo da han leste denne boka. Det er nesten så jeg har lyst til å lese den selv :)
"Hei, mamma," sa hun. Klangen i de ordene. Lengselen.
Jeg skulle ha stoppet henne. Man har ikke bare ansvar for det man gjør; ansvaret gjelder også for det man ikke gjør.
Hun åpner munnen og ler, og man kjenner at man blir myk.
Bittebittlitt enig, som i "Ikke totalt uenig". For meg ødela slutten det meget bra inntrykket jeg hadde av boken fra før. Jeg satt igjen med en følelse av at forfatteren var mettet av historien og ville avslutte fortest mulig. Slutten stod ikke i samsvar med resten av boken, det var som om noen andre hadde skrevet avslutningen for henne.
En mer gjennomført siste del og jeg hadde glatt gitt boka terningkast 6.