I began to measure things in absence instead of presence.
You begin to forget what it means to live. You forget things. You forget that you used to feel all right. You forget what it means to feel all right because you feel like shit all the time, and you can't remember what it was like before. People take the feeling of full for granted. They take for granted the feeling of steadiness, of hands that do not shake, heads that do not ache, throats not raw with bile and small rips of fingernails forced to haste to the gag spot. Stomachs that do not begin to wake up in the night, calves and thighs knotting in muscles that are beginning to eat away at themselves. they may or may not be awakened at night by their own inexplicable sobs.
I wanted to kill the me underneath. That fact haunted my days and nights. When you realize you hate yourself so much, when you realize that you cannot stand who you are, and this deep spite has been the motivation behind your behavior for many years, your brain can’t quite deal with it. It will try very hard to avoid that realization; it will try, in a last-ditch effort to keep your remaining parts alive, to remake the rest of you. This is, I believe, different from the suicidal wish of those who are in so much pain that death feels like relief, different from the suicide I would later attempt, trying to escape that pain. This is a wish to murder yourself; the connotation of kill is too mild. This is a belief that you deserve slow torture, violent death.
There is, in fact, an incredible freedom in having nothing left to lose.
There is never a sudden revelation, a complete and tidy explanation for why it happened, or why it ends, or why or who you are. You want one and I want one, but there isn't one. It comes in bits and pieces, and you stitch them together wherever they fit, and when you are done you hold yourself up, and still there are holes and you are a rag doll, invented, imperfect. And yet you are all that you have, so you must be enough. There is no other way.
You never come back, not all the way. Always there is an odd distance between you and the people you love and the people you meet, a barrier thin as the glass of a mirror, you never come all the way out of the mirror; you stand, for the rest of your life, with one foot in this world and no one in another, where everything is upside down and backward and sad.
Jeg vil anbefale tyske Judith Hermann. Hun skriver mesterlige noveller! Både "Sommerhus, senere" og "Bare gjengangere" kan anbefales på det varmeste. Fantastisk språk!
Ellers vil jeg også slå et slag for Anita Shreve. Det er kanskje ikke tungt klassiker-materiale, men det er definitivt underholdende, spennende og godt skrevet.
StineMa siterer De gales hus av Karin Fossum (side 7)
07:37, 16. juni 2010 4 har det som favoritt. Kommentarer: 1
Man kan ikke stole på hester, de er så nervøse, de fleste skulle vært innlagt, en av dem stanset hver gang den kom til en vanndam, så måtte man gjøre en volte for å få den forbi, det kaller jeg tvangstanker.
Bård Støre siterer Ung må verden ennu være av Nordahl Grieg
23:19, 10. juni 2010 1 har det som favoritt.
Barnet skulde ikke bære på noen minner. Det skulde begynne livet utelukkende som sig selv, i sin egen frihet.
Høres ut som en svært plagsom drøm!
Vel... I bøker finner man da ikke kun ren handling, men mye også mye tanker, filosofering og følelser. Dette skjer overalt, hele tiden.
Dessuten kan man fint smøre brødskiver i ensomhet, alene i en leilighet. Det fins litteratur om dette også.
Ser ikke helt hvorfor dogåing er (såpass) tabu å skrive om. Det utgjør en vesentlig del av vårt liv, antakeligvis for våre romanhelter og heltinner også ;)
Jaaaaaaa! Tenk å glemme noe slikt, makan!!
Satt på do (...) og lot tankene vandre. Grublet, funderte og tenkte, men kom ikke på en eneste roman hvor et lite dobesøk er avlagt. Jeg mener, kan man skrive i det lange og brede om trivialiteter som brødskivespising, kan man vel også skrive om å sitte på do.
Mulvarpen som ville vite hvem som har bæsjet på hodet hans, er gull i en sådan sammenheng, men kan neppe omtales som noen roman.
Kommer dere på noen?
første kapittel var slitsomt og tok lang tid å komme igjennom, men så, såå blir jo boken fantastisk! Og når jeg hadde lest siste kapittel ville jeg bare starte på nytt, noe jeg faktisk gjorde, jeg leste første kapittel på nytt, og da var det ikke slitsomt.
Jeg savner å se informasjon om årstall (og gjerne forlag) sammen med antall sider, forfatternavn osv. på hver enkelt bok. Per dags dato må man trykke på "mer bokdata" for å få frem denne informasjonen.
Helle som svar til Jan Erik Øimoen :
22:49, 21. mai 2010 Diskusjon: Helle om Victoria en kjærligheds historie av Knut Hamsun av Knut Hamsun
Er lenge siden jeg leste den, så det er mulig jeg ville likt den bedre om jeg prøver igjen - men det jeg husker er at den ga meg svært lite.
Eli R. Gjengstø som svar til Lise Munthe :
09:59, 21. mai 2010 Diskusjon: Lise Munthe om The crow road av Iain Banks av Iain Banks
Hehe... Jeg fanget denne opp, jeg! Gleder meg virkelig til å høre hva du syns om boken. Det er i mine øyne en skam at boken ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener her til lands.
Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.
Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.
Tore Renberg som svar til jomikkel Huse :
17:33, 11. mai 2010 Diskusjon: Tore Renberg om Labyrinter av Jorge Luis Borges av Jorge Luis Borges
Den er ikke mangelfull, såvidt jeg kan skjønne, i den forstand at den er en fullstendig oversettelse av Borges' utvalg Ficciones, så jeg var upresis der; det jeg mener er at det oppleves mangelfullt når dette er den eneste tilgjengelige Borges-boken på norsk. Det finnes så mange sabla bra tekster som ikke står i den, som f.eks. "Aleffen".
[...]ho gav etter, men ho gav seg ikkje over. Der låg heile forskjellen.
Sist sett
