Bokelskere.no

Det er så mange "men" om litteratur - man har jo, såvidt jeg vet, ikke klart å definere begrepet engang - og man kan alltids uttrykke seg klarere. Jeg har en tendens til å være vag, men se, da får jeg spennende tilbakemeldinger! ;-)

Smak kan ikke utelukkes her, så du har rett i at det må legges til grunn; å påstå at smak ikke har med noe å gjøre, at man kan bedømme litteratur utifra noen slags objektive kriterier eller ufravikelige krav, er enten fjås - siden slike krav eller kriterier er bestemt av noens smak - eller veldig uinteressant. Det bidrar heller ikke til noe nytt. Slik jeg ser det bør litteratur bedømmes etter hvordan innvirkning den har på dem som leser - altså på den subjektive opplevelsen - men hvordan rettferdiggjøre dette når folk er så ulike på livs- og leseerfaringer, og ikke minst ulike på verdier og tålmodighet? Jeg har hørt mange ganger folk si at Don Quijote er "dritkjedelig", men sier det mest om verket eller om personen? Ja kanskje sier det noe om meg også at jeg liker den så mye som jeg gjør. Hm ...

Relativisme er antakelig den minst naive holdningen til det meste i tilværelsen, men man kommer ingen vei. Og så er det et så lettvindt svar å gi, det trenger ikke å forsvares fordi det forsvarer seg selv. En diskusjon om smak kan være fengslende og givende hvis folk prøver å ta sin smak i forsvar, og jeg mener at å si at "hei mister, dette er min smak, du har din egen" ikke bidrar mye. Skitkasting uten forklaring eller saklig anlegg bidrar selvsagt heller ikke til en god debattånd. Skal jeg overbevises må man ha noe overbevisende å si. ;-)

På sett og vis mitt poeng. Selvsagt skal man respektere andres smak, men en diskusjon om litteratur stiller ofte spørsmål om verkets kvalitet snarere enn subjektive smaksdommer. Det er en mer eller mindre herskende kulturrelativisme som var årsaken til mitt lille innlegg.

Det er få andre måter å ende en diskusjon på om litteratur og smak enn at "vi er alle forskjellige, men det er på tungen". Det er vel den eneste gyldige måten, siden det er det eneste kompromisset man kan inngå hvis begge partene ønsker å vinne. Det er et møtepunkt. Men kanskje et møtepunkt uten veier videre.

Man kan til dømes spørre seg, hvorfor er det så politisk ukorrekt å påstå at nobelprislitteratur er av en bedre kvalitet enn Allers-litteratur? Fortjener ikke virkelig god litteratur å trekkes frem i lyset, så og si, når bokhandlene synes å være oversvømt av ny og mestselgende litteratur (som ikke alltid er like god)? Smak kan kanskje ikke diskuteres, det kan bare uttrykkes, men kvalitet ... jo dét kan man. Nå hverken prøver eller ønsker jeg å skape en ny debatt om kiosklitteratur, men å si at hei! det finnes kanskje mer til litteratur enn smak. ;-)

Jeg innledet med å si at alle er forskjellig, men at det er på tungen. Folk er heldigvis og dessverre mer eiendommelige enn som så. Noen ønsker å ha rett, noen ønsker å mene riktig, og noen søker det som er rett. De første ønsker å vinne en diskusjon om de så har feil; de andre ønsker å mene det som er korrekt, men ikke nødvendigvis sant; og de tredje prøver å finne sannheten. Vi burde alle være sannhetssøkere, om enn hvor naivt et slikt ideal nå er, jeg tviler endog på at jeg er det selv, skjønt jeg prøver og streber og bruker tid på diskusjonsforum.

Dette ble kanskje satt på spissen, vær overbærende og vit at det var i diskusjonens navn! ;-)

... så synes det å være svært vanlig her på forumet å avrunde ordvekslingen med et "smaken er som baken" eller "bror og bror har forskjellig mor" (nåja, kanskje ikke det siste der, det fant jeg på i farten. uansett!). Dette er naturligvis riktig, at vi alle har forskjellig smak og at det er noe man bør respektere, men det er likevel nokså åpenbart og kjølner utvilsomt (og kanskje endog dypfryser) ilden i en opphetet og ofte veldig interessant meningsutveksling eller argumentasjon.

Sentimentalitet er et underlig ord. Hvorfor får man så mange negative assosiasjoner til det som nordmann? Jeg er av den oppfatning at Hamsun er den mest sentimentale forfatteren jeg har lest, men det gjør han uten å være sentimental. Altså, grunnmotivet i de fleste av hans romaner er svermeriske unge menn som opplever ulykkelig kjærlighet, han skriver om det flaue uten å bli flau, ja han skriver med humor og innsikt og holder balansen mellom det søte og det bitre. Napoleonskake smaker best med litt kaffe å skylle den ned med, slik må det være; og Hamsun serverer oss ikke det som står på bordet, vi må selv forsyne oss; dvs. istedet for at han broderer ut alle sine tanker (eller som du uttrykter det, "forsøk på dyp selvinnsikt"), tvinger han oss til å gjøre våre egne tanker, til å utvide vår egen selvinnsikt. De forfattere som skriver om søtladne tanker uten å gjøre mer flid enn som så, de er ikke virkelig sentimentale og burde ikke gå under en slik definisjon. Nå går jeg her imot ordboksdefinisjonen, men det får bare klare seg.

Forestill deg den passasjen du skrev ("han la ørene mot gresset") som et avsnitt i Markens Grøde. Herregud. Det ville vel ikke helt fungert. Da skjønner man hvorfor Hamsun er dyktig, eller hvis jeg får lov, en mester.

Det finnes gode sentimentale romaner og det finnes svææært dårlige sentimentale bøker. Dette henger vel med at det er vrient å skildre følelser overbevisende, men likevel veldig mange som prøver, for hva annet er det igrunn å skrive om? ...

Noen forfattere vet hvordan man bør dekorere ... det er vel som å innrede et hus, man skal kjenne måtehold, ikke slenge rundt krimskrams, glansbilder og porselensfigurer og male tapeten i gult, grått og grønt. Selvsagt blir man en anelse flau hvis man står mellom veggene til et slikt hus, ja kanskje endog uvel.

Har sett at mange av de engelske utgavene av Hamsuns bøker har Edvard Munch-malerier som omslag. Tror "Aften på Karl Johan" ble brukt til Sult! skjønt "Skrik" er en jevn kandidat. ;-)

Fattigdom er et soleklart motiv i Sult, men jeg liker gjerne å se "sulten" som noe som foregår både i hans mage og sinn, og at sulten på sinnet ikke er (som filmatiseringen synes å tolke det) en galskap og desperasjon forårsaket kun av mangel på ernæring. Inntrykket jeg har av jeg-et i boken, er en - hva skal jeg si? - intellektuell som frivillig har tvunget seg til fattigdom, og kanskje blitt overmannet. Men det er mange muligheter, og det er vel dét som gjør den til en gigant, dét og det fantastiske språket. Jeg bruker sjeldent ordet fantastisk, men her må jeg.

Kanskje Sult er en av de beste romantitlene, da tittelen er så gjennomgående i handlingsforløpet og så tvetydig å tolke?

Vet ikke. I fare for å høres svulstig ut, kanskje heller hvilket stadie man er på i livet, kanskje det er mer avgjørende for om man verdsetter Hamsun eller ikke. For meg synes han - særlig de tidlige romanene Sult, Pan og Victoria - som utrolig frisk, ja kanskje ungdommelig i så måte, ungdommelig uten å måtte ty til vulgære gateuttrykk og annet slik ymse. Grunnen til at jeg nyter f.eks. Victoria er vel fordi jeg kjenner meg igjen i bokas tanker og karakterer, de treffer meg ... i hjertet? Mange glemmer dessuten at Hamsun er overmåte morsom, særlig i Sult.

Og hva er din begrunnelse? - det må jeg få lov til å forlange.

Det er rimelig fornøyelig å lese hvordan du anklager Erling for å anvende hersketeknikk og at han "brukte et helt avsnitt på å prate nedlatende om meg". Hvorfor er dette morsomt? Jo, for du har selv plukket fire avsnitt i samme tjeneste, dine ord oser av (nåvel, dårlige) forkledde fornærmelser. La meg få stille deg et spørsmål: Du omtaler deg selv som språkelsker, men fordømmer Hamsuns Victoria som "særdeles svak litteratur", tross bokens vakre formuleringer, og fordømmer Jon Fosse som en voldtekstmann av det norske språket, gir ham terningkast én - og her snakker vi om en som ofte regnes som Norges største nålevende produsent av litteratur, roset spesielt for sin språkføring. Hva slags språk er det igrunn du liker?

Nei, du har rett, universet eller skjebnen eller tilværelsen (hva man nå velger å kalle "det") er ikke den mest omtenksomme lensherre. Vi arme får gjøre det beste ut av det lodd vi er tildelt, og som gladlaks får vi svømme opp elven om så strømmen renner imot oss. Jeg må nok innrømme at også jeg har tatt et glass eller to rødvin... Skål derfor!

Fine tanker (hehe, nåvel! fine som i sannferdige), men jeg tror det ville være heldig å trekke blikket enda et hakk tilbake, kanskje generalisere en smule mer. All skriving kommer av en trang, en skrivetrang - hvorfor skrive når man heller kan pløye åkeren? - og at denne motivasjonen - eller sulten, om man vil - er et ønske om å lette sitt hjerte fra noe som tynger det, fra en pine eller plage som har fulgt en gjennom livet. Denne plagen kan vel være alt fra krigsopplevelser, foreldres tidlige død, tap av kjærlighet eller en særs usympatisk far. Kanskje en pessimistisk og til dels svulstig konklusjon, men man kan vel si at stor kunst har sitt opphav i smerte?

Hvis vi arbeider videre med det du skrev og det jeg nå har skrevet, kan vi vel si at fordi ingen har blitt brydd - naturlig nok - av en sympatisk far, er denne skikkelsen sjeldnere å finne i litteraturen.

Alt dette skal jeg dog ikke hevde bastand. Å være en skråsikker psykolog er en rett jeg ikke påberoper meg; jeg skal ikke tre fortidige skjebner over hodet på våre forfatter, om enn hvor morsomt, interessant og stimulerende det er. ;-)

www.goodreads.com ligner svært på bokelskere.no, eller kanskje er det omvendt.

En spennende og aktuell diskusjon, ja så sannelig! Det som for meg skiller fiksjonen fra "den selvbiografiske roman" er nok de ulike genrenes forhold til nettopp sannhet. Det synes meg paradoksalt at de samme postmodernistene som hevder at forfatteren er død etc etc føler en trang til å utbrodere om seg selv, gjøre forfatteren til bokens fokalpunkt, ja endog dens hovedperson. Joda, forfatteren er ikke en objektiv størrelse, men å gå så uttrykkelig i motsatt retning er vel heller ingen løsning, og en nokså tørr løsning, mener nå jeg, på litteraturens vegne. Det kan godt hende at det gamle forfatteridealet er en naiv forestilling - men likevel, en fin og anvendelig forestilling! Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert. Et poeng kan vel være at den selvbiografiske romanen ikke skaper et bånd mellom verk og leser, men mellom leser og forfatter, og det må jeg innrømme vekker mange motforestillinger hos meg og er grunnen til at jeg skriver dette.

Den gode fortelling (og den gode litteraturen, vil jeg mene) er ikke den som presenterer svar, men den som stiller spørsmål. I selvbiografien kan det vel synes at forfatteren har alle svarene - og grunnen til at boken er skrevet er nettopp for å gi disse fra seg, hva nå motivet for dét måtte være.

Nåja, dette ble rotete! Jeg bør vel fylle opp kaffekoppen, jeg også.

Alt en forfatter skriver og finner på har vel mer eller mindre bevisst grobunn i forfatteren selv. Dette er naturlig, vil noen si, og jeg må si det også. Likevel, en forfatters evne (eller kall det gjerne viljestyrke) til å distansere seg fra sitt eget liv og makte å skape noe – hvordan formulere det? - noe organisk og allment fra sin subjektive og forsteinede erfaring: med andre ord, dikte opp karakterer og en fortelling som er formet av ens eget liv (gjerne ubevisst), men som tilfører glede og annet godt til andres tilværelse.

Jeg mener altså at dikterkunsten er en fortellerkunst, ikke en bekjennelseskunst. Jeg foretrekker forfattere med skapertrang, ikke en trang til å legge sine lidelser, gleder og betraktninger over på meg. I så måte er jeg en aristoteliker - illusjonen og katarsisen er det jeg søker når jeg åpner en bok.

"Hva er ekte?" spør jeg på din oppfordring. Det kommer helt an på hvordan det er skrevet, ikke formatet. Men at det er blitt en aldri så liten trend at formatet skal være bevisst personlig og selvbiografisk - og en trend som såvel lesere, kritikere og forfattere synes å nikke bifallende til – er sørgelig. Nåvel, det mener ihvertfall jeg. God gammeldags fortellerkunst og skaperglede er det jeg finner mest givende å lese. Tolkien skrev i "On Fairy-Stories" noe slikt som at det flotte ved å lese fortellinger, er at man kan vandre gjennom Moria og oppleve eventyr og ta til seg den lærdommen som der er å finne – den lærdommen som Brorskapet kjøper ved å betale med blod og tårer – men i motsetning til Brorskapet slippe å risikere sitt liv og sin helse. Gir ikke det mening?

Moby Dick og Don Quijote er kanskje de to litterære verkene som jeg skjenker mest av min hengivenhet; husker også å ha blitt trollbundet av Faust da jeg leste den for to år siden. Ellers må jeg si at Silas Marner falt i smak, og at det (lille) jeg har lest av Krig og Fred, På sporet av den tapte tid og Ivanhoe ikke akkurat er kjedelig det heller, ja jeg ivrer etter å få begynt for fullt med dem alle. En underlig leseundersøkelse, med mindre det er jeg som er en underlig leser, selvsagt ...